Barnet har naturlig nok ulike behov ut fra det alders- og utviklingsnivå det befinner seg på. I de første leveårene frem til 4 års-alder vil barna være svært avhengig av foreldrene, og gjerne knyttet til primær omsorgsgiver (den som er mest sammen med barnet). Barna klarer heller ikke å gi like klart uttrykk for sine behov i den tidlige fasen. Fra 4 års-alder blir barna mer utviklet kognitivt og språklig og klarer både å gi bra uttrykk for hva de føler og trenger, så vel som å forstå sammenhenger og det som skjer rundt dem. Samtidig kan også barn bli mer utrygge fra 4 års-alder. Fra skolealder og 6 år vil barn bli mindre absorberende opp mot kunnskap, og mer opptatt av seg selv og egen identitet. Videre utover skolealder vil barna bli stadig mer selvopptatte og det sosiale vil bli viktigere, der det normalt skal gå mot stadig mer løsrivelse fra foreldrene og selvhevdelse fra barnet. I puberteten vil noen barn igjen bli usikre på grunn av kroppslige forandringer, sosiale forventninger mv., samtidig som barna ofte vil møte regulering fra foreldrene med selvhevdelse.
Barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48 skal alltid ta utgangspunkt i barneperspektivet, som omfatter hvordan den tenkte løsningen på barnefordelingen vil være til beste for akkurat dette barnet på det trinn i livet som barnet befinner seg på. Den sakkyndige og retten må derfor se hen til barnets alder og utvikling, når barnets behov og foreldrenes egenskaper/omsorgstilbud skal drøftes.
Det følger derfor i standardmandatet til de rettsoppnevnte sakkyndige i barnefordelingssaker fra vedlegg 9 (side 42) i pkt. 1 i Nasjonal Veileder i foreldretvister at barnets utviklingsstatus skal beskrives og vurderes:
«Gi en beskrivelse og vurdering av (barnet) hans/hennes utviklingsstatus og omsorgsbehov, og drøft hva eventuelle avvik kan skyldes»
Barnets alder og utvikling blir også en målestokk på om barnet er sårbart eller robust, der den sakkyndige gjerne vil se etter om barnets atferd og tilknytningsstil er aldersadekvat. En slik vurdering vil alltid måtte ta hensyn for genetiske (medfødte) individuelle variasjoner, og vil måles opp mot det som ligger innenfor en normalpersentil for barn på samme alder. Normalpersentilen inneholder det som kalles normale variasjoner, slik at det er avvik fra normalvariasjonene som eventuelt vil være bekymringsfullt, dersom de ikke har en genetisk eller diagnostisk forklaring mv.
I NOU 1995:23 «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver – Rolleutforming og kvalitetssikring» pkt. 5.3.1 er det beskrevet hvordan de barnefaglige sakkyndige skal beskrive barnets utviklingsstatus i barnefordelingssaker og barnevernssaker:
«Verken forvaltningen eller rettsapparatet kan se bort fra det faktum at beslutninger de er nødt til å treffe for en stor del må baseres på barnefaglig kunnskap i forhold til de problemstillinger og spørsmål som utgår i hver enkelt sak, det være seg om denne kunnskapen fremføres av forvaltningen selv eller av engasjerte eksperter. Det faglige relevante grunnlag må utledes fra tvistetemaene. Spørsmålene er som oftest knyttet til hvilke omsorgsbetingelser og omsorgsituasjoner det aktuelle barnet/barna kan, bør eller må ha for optimale vekstbetingelser i forhold til de spesifikke forutsetninger og omsorgskvaliteter barnets/barnas omsorgspersoner faktisk besitter eller antas å kunne tilby på sikt. Det fordres en beskrivende kunnskap om det aktuelle barnets utviklingsstatus, kognitivt, sosialt og emosjonelt. Den barnefaglige utredningen av barnet/barna muliggjør en klargjøring av hvilke spesifikke krav som må kunne stilles til den/de som skal ha omsorgen for barnet».
Hvis barnet over tid utvikler seg saktere og annerledes ut fra det som er normalvariasjoner, snakker man om at barnet viser tegn til skjevutvikling. Skjevutvikling betyr at barnet ikke utvikler seg innenfor normale variasjoner, og særlig i forhold til tilknytningsmønster og kognitiv, språklig, sosial og motorisk utvikling.
For mindre barn vil det gjerne være forhold som forsinket språkutvikling, grovmotorikk, finmotorikk, deltakelse i lek, samspill, tilknytning til andre voksenpersoner og evnen til å konsentrere seg om oppgaver er som for andre barn på samme alder innenfor normale variasjoner mv. For eldre barn vil det gjerne være sosial fungering, utagering/aggresjon, umodenhet/barnslighet, depressive trekk som fravær av interesse, overpleasende og for ansvarlig/parentifisert, dårlig konsentrasjonsnivå og svake prestasjoner på skolen mv. Noen ganger får barna diagnostisert diagnoser som tilknytningsforstyrrelse, utviklingsforstyrrelse eller dissosiative forstyrrelser mv.
Plutselige fall i prestasjoner eller avvik fra tidligere fungering vil vekke spesiell bekymring hos de sakkyndige. Et barn som aldri har vært spesielt flink på skolen, eller som alltid har vært innadvendt, vil ikke nødvendigvis vekke spesiell bekymring, dersom barnet ikke får gode gode resultater på skolen eller er deltakende sosialt. Barnets modenhet og utvikling skal således også måtte måles mot barnet selv, og se om barnet fortsetter som tidligere fra før samlivsbruddet eller foreldrekonflikten mv. Hvis barnet endrer atferd fra tidligere, for eksempel går fra å være utadvendt til å bli innadvendt, vil det normalt være grunnlag for bekymring.
Motsatt vil det forstås som positivt dersom barnet snur en tidligere negativ trend, og begynner å prestere bedre språklig, faglig eller sosialt mv. Særlig dersom det skjer positive endringer i bosted eller samværsomgang mv. i en barnefordelingssak, vil det vurderes som en indikator på at endringen har vært bra for barnet. Et eksempel fra rettspraksis på at barnet har endret seg til å fremstå som mer aldersadekvat etter bytte av bosted, har vi i LB-2019-23304:
«Den rettsoppnevnt sakkyndige forklarte for lagmannsretten at C fortsatt har særskilte omsorgsbehov, men begrunnelsen er noe annerledes enn da saken sto for tingretten. Helsestasjonen opplever C som mer våken og frisk enn tidligere. Hun beskrives som gladere og mer til stede. C ligger fortsatt etter språklig, men har nå en adekvat utvikling mellom de ulike stadiene. Hennes motoriske utvikling er aldersadekvat. Helsesykepleier har verken observert tågang, gnissing av tenner eller vifting med armene. Den sakkyndige mente det var særlig bemerkelsesverdig at barnehagen og den sakkyndige nå bare observerer tågang og gnissing av tenner når C blir tydelig utrygg. C viser ikke lenger en utrygg måte å møte fremmede mennesker på, og hun viser tydelig at far er hennes primære omsorgsperson. Selv om Cs utvikling dermed har vært god, mener Bollingmo at C fortsatt har særskilte behov grunnet store relasjonsbrudd».
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening har gitt følgende oversikt over hva man skal forsøke å observere for å vurdere om barnet er aldersadekvat:
- Sosial fungering/samspill – utviklingsnivå for ferdigheter og kvalitative aspekter av sosialt samspill.
- Lek – utviklingsnivå for ferdigheter og kvalitative aspekter ved lek.
- Observasjon av sosial fungering og lek ved kvantitativ og kvalitativ vurdering vil gi grunnlag for et inntrykk av ulike utviklingsområder, som språk, motorikk, oppmerksomhet/konsentrasjon/hukommelse, atferdsregulering og emosjonell regulering. Mistanker om dysfunksjon må ev. utredes videre med en mer spesifikk nevropsykologisk/nevropsykiatrisk vurdering.
- Generelt evnenivå – valg av språkavhengig / ikke språkavhengig test må ta hensyn til barnets språklige ferdig- heter.
- Språk – bør gi informasjon om perseptivt og ekspressivt utviklingsnivå, samt kvalitative aspekter ved språket.
- Motorikk – utviklingsnivå for ferdigheter og kvalitative aspekter.
- Visuopraktikk/tegning – kan gi anslag for mental alder, informasjon om visuell/visuospatial persepsjon og visuopraktisk fungering (øye–hånd-koordinasjon).
Hvis barnet ikke oppfattes som aldersadekvat og viser tegn til skjevutvikling, vil barnet ofte ha krav på offentlige tjenester som BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) og diverse tjenester fra spesialisthelsetjenesten. Barnevernstjenesten vil ofte være inne i saken, dersom barnets skjevutvikling er meldt inn som en bekymring til barnevernstjenesten. Det vil i barnefordelingssaker normalt tas til inntekt for god emosjonell omsorg, dersom foreldre ser eventuelle problemer hos barnet og følger opp overfor offentlige helsetjenester og pedagogiske tjenester mv.
Barnets alder og utvikling er også avgjørende når man skal vektlegge barnets egen mening og gi barnet selvbestemmelsesrett. Jo eldre og mer modent barnet er, dess mer skal man lytte til hva barnet selv ønsker. Det er lovfestet at barnet skal høres fra syv års alder i barnefordelingssaker, og at det skal legges stor vekt på hva barnet sier fra 12 års alder. Prinsippet om å vektlegge barnets mening ut fra barnets alder og utvikling er lovfestet i forhold til høring av barnet, der barneloven § 31 annet ledd annet punktum legger til grunn at «Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning», jf. også barnekonvensjonen art. 12. Det ble ved uttrykkelig presisert i Prop.85 L (2012-2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) tydeliggjort i barneloven § 31 andre ledd at alle barn bar rett til å bli hørt etter hvert som de kan danne seg egne synspunkter, men at de etter 7 år har en absolutt rett. Prinsippet om at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet finner man også igjen i barnevernloven § 6-3.
Barnets alder og utvikling er også bestemmende på generelt grunnlag på de barnefordelingsløsninger som normalt velges for spesielt fast bosted, siden små barn har andre behov og mindre tåleevne enn større barn. Ved små barn frem til skolealder blir det derfor på generelt grunnlag ved valg av bosted ofte vektlagt hvilken forelder som har den sterkeste tilknytningen og best følelsesmessig kontakt med barnet, der det blir viktig hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet som primær omsorgsgiver, jf. Innst. O. nr.30 (1980-1981) s. 14. For større barn blir det å beholde det ytre miljø, som bolig, kamerater, idrettslag og skole viktigere fra 10-11 års alder (status quo-prinsippet). Ved skjevutvikling vil man også i mindre grad velge delte løsninger og foretrekke at barnet er mer hos den forelder som kan gi faste rutiner, stabilitet og emosjonell trygghet. Særlig hvis det er ulike rutiner og ulik foreldrestil hos de to foreldrene, vil det tale for at et lite og sårbart barn bør være en del mer hos den forelderen som best skaper de omsorgsrammer som barnet trenger.
For små barn ser man ofte at det avtales opptrappingsplaner i samværsordningen, der samværet utvides i takt med at barnet er eldre og kan være lenger borte fra den faste omsorgsbasen og klarer ulikheten mellom de to hjem bedre. FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) har her skrevet en veileder som angir hva samværet generelt bør være ut fra ulike hensyn som barnets alder, tilknytning, forutgående samvær, barnets robusthet, foreldresamarbeidet mv.