Fagområder

Dersom man ikke har krav på fri sakførsel, kan advokat bli dyrt for private parter i en barnefordelingssak. Hvis saken ikke er for komplisert, kan man imidlertid representere seg selv uten advokat i hele eller deler av prosessen for tingretten. Det vanligste i barnefordelingssaker er da at du representerer deg selv som såkalt selvprosederende, slik at du er din egen prosessfullmektig. Prosessfullmektig er den som argumenterer saken, dokumenterer bevisene, avhører vitner og parter og foretar prosesshandlinger på vegne av parten. Man kan også la «en av partens nærmeste» etter tvisteloven § 3-3 tredje ledd være prosessfullmektig

Barnefordelingssaker stiller spesielle krav til advokatrollen. Advokater er etter barneloven § 49 pålagt å vurdere om det er mulig å komme til utenrettslig enighet, samt opplyse klienten om mulighetene for å mekle. Barnefordelingssaker kan være utfordrende for advokatrollen, dersom klienten ikke ønsker et forlik i samsvar med den sakkyndiges anbefalinger, eller ikke mener at en mellomløsning er til barnets beste mv. Advokaten skal naturligvis følge sin klients ønsker, men advokaten plikter likevel å involvere sin klient i vurderinger av om forlik kan være hensiktsmessig og oppfordre til løsninger som vil være til barnets beste.

Det er i dag nokså vanlig at én eller begge parter under hovedforhandling ber om at retten avsier kjennelse om midlertidig avgjørelse likelydende med dommens slutning i hovedsaken frem til saken er rettskraftig avgjort. Det er blant annet vanlig å begjære slik midlertidig kjennelse i flyttesaker, for å unngå eller oppnå status quo-virkninger ved for eksempel oppstart på skole eller barnehage i den ene forelderens bosted. Hvis tingretten gir medhold i begjæringen om midlertidig avgjørelse i hovedsaken, betyr det dermed at tingrettens dom skal iverksettes umiddelbart, selv om tapende part anker tingrettens dom. Det er likevel en begrenset mulighet i slike saker til å begjære utsatt iverksettelse av tingrettens dom etter tvisteloven § 19-13 tredje ledd (beslutning om å utsette fullbyrdelsen). Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den.

På generelt grunnlag er det slik at en tapt dom eller kjennelse for tingretten øker risikoen for et nytt tap i ankeinstansen, og tilsvarende at medhold i tingretten øker sannsynligheten for at man vinner i ankeinstansen. I sivile saker vil en ankebehandling gi samme resultat eller dårligere resultat enn tingretten i 85% av sakene. Selv om det ikke er kostnader til rettsgebyr og sakkyndigutgifter verken for tingretten eller lagmannsretten, kan risikoen ved å anke bli betydelig dersom man blir idømt motpartens omkostninger i tillegg til å måtte betale egne omkostninger. Det er derfor viktig å tenke seg nøye om før man anker, selv om mange ofte vil føle at de ikke har noe annet valg enn å anke, siden saken gjelder barna. Vi vil her opplyse litt om prosessen for lagmannsretten, og se på enkelte sjekkpunkter man bør være klar over før man velger å anke en dom fra tingretten.

Hovedforhandling kalles det rettsmøtet man vanligvis forbinder med det dagligdagse uttrykket rettssak. I barnefordelingssaker er partene først underlagt den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen med (normalt) 1-3 saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1, der fokuset er å komme til en midlertidig eller endelig løsning, og for øvrig opplyse saken best mulig. Partene kan imidlertid når som helst kreve at saken overføres til hovedforhandlings former etter barneloven § 61 nr. 3, slik at partene kan få en dom. Retten kan også selv underveis mene at det ikke har noen hensikt å ha nye saksforberedende møter ved eksempelvis høyt konfliktnivå, påstander om rus, vold, overgrep mv. eller at partene har vært i flere rettssaker tidligere om barna, og dermed komme til at saken må avgjøres ved dom. Hovedforhandling i barnefordelingssaker har dermed et annet formål enn de saksforberedende møtene, siden hovedformålet med en hovedforhandling er at faktum og juss skal belyses i forbindelse med at saken skal tas opp til doms.

Det som kjennetegner en midlertidig avgjørelse er gjerne at avgjørelsen haster, og ikke kan avvente normal saksbehandling, slik som samværsstans på grunn av vold, rus mv. eller plutselig flytting før skolestart, flytting til utlandet mv. En midlertidig avgjørelse er begrenset i tid, og gjelder frem til hovedforhandling eller rettskraftig dom, eller en annen midlertidig avgjørelse eller rettsforlik. Det er barneloven § 60 som regulerer «førebels avgjerd», som kan gjelde «foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, og samvær».

En sakkyndig utredning etter barneloven § 61 nr. 3 skal opplyse saken for retten og gi anbefalinger om hva som vil være til barnets beste i forhold til de spørsmål saken reiser om bosted, samvær eller foreldreansvar (eller andre spørsmål som flytting) mv. Den sakkyndiges utredning kalles ofte for rapport, og er gjerne på mellom 20-30 sider avhengig av kompleksitet. Den sakkyndige skal utrede saken i henhold til et mandat, der det er vanlig å bruke standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister. Det følger av mandatet at rapporten i tillegg til barnets behov, foreldrenes omsorgsevner, den følelsesmessige tilknytning mellom barnet og foreldrene og en prognose på barnets utvikling ved bosted/samvær, også skal utredes særlige risikomomenter.

Sakkyndig skal etter barneloven § 61 nr. 1 «ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette». Ofte lager den sakkyndige korte notater til de saksforberedende møtene, som beskriver de samtalene som den sakkyndige har hatt med partene og barna, og eventuelt andre undersøkelser som er gjort. Det skal opplyses om hvilke undersøkelser eller samtaler som er foretatt, og tid og sted for undersøkelsene. Hvis barnet skal høres, vil barnets mening tas med i disse kortere notatene. Det spesielle med sakkyndiges rolle ved utredning av saken etter barneloven § 61 nr. 1, er at den sakkyndige har en meklerrolle, der det viktigste formålet med prosessen er å dempe foreldrekonflikten og å få til en avtale mellom partene.

Samtaler med barnehagen, skole, BUP, barnevernet og helsepersonell mv. er viktige kilder for den sakkyndige i å kartlegge barnas behov, barnas daglige fungering og sårbarhet, og få oversikt over virkningene av samlivsbruddet og foreldrekonflikten. Barna er på skolen eller i barnehagen mesteparten av tiden om dagen. Skolen og barnehagen er et sted der barna føler seg trygge og er borte fra foreldrenes påvirkning, og kan da være et sted der barna avreagerer og viser reaksjoner. Voksenpersonene i barnehagen og skolen er også personer som barna stoler på, og har tillit til. Det vil være særlig interessant å se om barna under foreldrekonflikten har utvist atferdsendring, reaksjoner eller funksjonsfall kognitivt eller sosialt. Skolen og barnehagen er derfor viktige kilder for kartlegging av barnets trivsel.

Det vanligste er at den sakkyndige snakker med barnet om saken som del i sitt arbeid etter barneloven § 61 nr. 1 eller 3. Det vil gjerne da avtales i det mandat/oppdrag som gis til den sakkyndige at barna i saken skal høres av den sakkyndige. Samtalene vil da inngå som faktagrunnlag i den sakkyndiges rapport etter barneloven § 61 nr. 3 (sakkyndig utredning til hovedforhandling), eller inngå i et sakkyndig notat etter barneloven § 61 nr. 1 dersom barnet skal høres under saksforberedelsen, eksempelvis til behandling av midlertidig avgjørelse. Dommeren har også i flere saker samtaler med barnet selv i tingretten med eller uten sakkyndig til stede. Ved dommersamtaler skrives referat fra samtalen med barnet, som partene får tilgang til som en del av sakens dokumenter. Det er derfor ingen taushetsplikt for barnet i samtaler med dommeren eller den sakkyndige, og barnet vil også få vite at foreldrene kommer til å bli orientert om det viktigste som ble sagt i samtalen. ​

I alle barnefordelingssaker skal barn over 7 år høres etter barneloven § 31, herunder også i midlertidige avgjørelser mv. Det vil formelt være en saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse av dommen eller kjennelsen, dersom barnet ikke er hørt før beslutningen tas. Høringen av barnet er regulert i barneloven § 61 nr. 4 som sier at dommeren kan gjennomføre samtaler med barnet, eller oppnevne en sakkyndig eller annen egnet person til å hjelpe seg eller la sakkyndig ha samtale med barnet alene. I praksis skjer høring som oftest gjennom den sakkyndiges arbeid hjemme hos foreldrene eller på kontoret, og noen ganger gjennom dommersamtaler i tingretten med eller uten den sakkyndige til stede. Barnets eget ønske skal videre tillegges stor vekt etter at barnet har fylt tolv år, og vil for øvrig måtte vektlegges ut fra alder og modenhet. Barnets mening skal inngå som en del av en bredere barnets beste-vurdering, og barnets mening vil måtte vektlegges opp mot andre hensyn i vurderingen, ut fra alder og modenhet og hvor klart og veloverveid barnets mening fremstår, jf. Rt. 1990 s. 669. Barn under 7 år kan også høres, da det følger av barneloven § 31 at yngre barn som er i stand til å danne seg egne standpunkt, skal få informasjon og anledning til å uttale seg før det blir tatt avgjørelser om barnets personlige forhold, herunder om hvor barnet skal bo fast og om samvær. Det forekommer derfor at også barn under 7 år høres på en eller annen måte. Imidlertid vil det ikke være en saksbehandlingsfeil om barn under syv år ikke høres, og som oftest unnlater man å høre barn under syv år særlig direkte i saken. Rettspraksis har lagt til grunn at barnets mening skal tillegges mindre vekt i barnets beste-vurderingen dersom barnets mening er påvirket av en foreldrekonflikt, jf. Rt. 2005 s. 682 (avsnitt 42).

I barnefordelingssaker vil observasjonssamvær, samtaler med barna og dybdesamtaler med partene normalt ha stor betydning for den sakkyndiges vurderinger og anbefalinger til retten. I alle disse settingene er den sakkyndige interessert i å se om forelderen klarer å ta barneperspektivet, forstå barnets situasjon og tilrettelegge omsorgen langsiktig opp mot god samlet foreldrekontakt, godt foreldresamarbeid og skjerming av barna fra eventuell konflikt. Observasjonssamvær vektlegges svært mye av de rettsoppnevnte sakkyndige i vurdering av omsorgsevnen/foreldreegenskaper og tilknytning i de sakkyndige erklæringene. Settingen er riktignok noe kunstig, og foreldrene vil under observasjonene søke å fremstå så positive som mulig. Observasjoner av samspillet utgjør derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for den dagligdagse omsorgsevnen til foreldrene, men representerer kanskje mer et slags toppnivå. Til tross for dette vektlegges observasjonssamvær mye av de sakkyndige, og observasjoner er viktigere enn samtaler for den sakkyndige. Observasjoner gir også verdifull informasjon til retten at om hvordan foreldrene er sammen med barna i deres hjem, og gi en vurdering av tilknytning, foreldreferdigheter og interesse for barna mv. Etter observasjonssamværene er dybdesamtalene med foreldrene den viktigste kilden for den sakkyndige i erklæringen. Sakkyndig vil begynne med å danne seg et bide av foreldrenes og familiens historikk. Foreldrenes barndom, oppvekst, ungdomstid, utdannelse, arbeidsliv og fungering i arbeidslivet, tidligere forhold, nye partnere, barn fra tidligere forhold, barn med ny partner, forhold til egne foreldre og øvrig familie, vennenettverk, eventuelle traumatiske eller skjellsettende erfaringer, meklingshistorikken i saken, tidligere rettssaker, diagnoser og medisinske forhold, historikk på psykiske problemer, problemer i arbeidslivet mv. Sakkyndig vil også spørre om hvordan samlivet var, og særlig hvordan oppgavefordelingen var før, under og etter fødsel av barna. Videre vil det bli en del spørsmål om samlivsbruddet, årsakene til samlivsbruddet og hvor mye barna merket samlivsproblemene før, under og etter bruddet. Barnas historie og om det har skjedd spesielle ting med barna, vil også være viktig å utrede.

Under saksforberedelsen har den sakkyndige først og fremst en meklerrolle, der utredningen av saken til de saksforberedende møtene har til formål å hjelpe partene til å finne en løsning. Sakkyndig kan da ikke gå for langt i å uttale seg konkret om hva løsningen i saken bør være. Ved oppnevning etter barneloven § 61 nr 3 skal sakkyndig utrede saken fullt ut og komme med anbefalinger på en dom i saken, og den sakkyndige får da lov til å konkludere med de anbefalinger til løsning på barnefordelingen som sakkyndig mener er til barnets beste. Den sakkyndige forlater ved overgang til hovedforhandling sin rolle som mekler og brobygger, og skal da utrede saken og gi faglige råd om barnets beste, som retten kan bruke i sin avgjørelse. Mandatet til sakkyndig gjør det valgfritt å komme med klare anbefalinger eller konklusjoner. Den skriftlige erklæringen til bruk i hovedforhandlingen kalles for en sakkyndigrapport/sakkyndigutredning, og leveres gjerne 1-2 uker før hovedforhandling, slik at partene kan kommentere den og vurdere om de ønsker å forlike før hovedforhandling. Det er ikke alltid at den sakkyndige gir klare anbefalinger til retten, men den sakkyndige skal likevel utrede faktum og trekke frem relevante barnefaglige problemstillinger og fokusområder for barnefordelingen av det aktuelle barnet på en slik måte at retten kan bygge sin avgjørelse helt eller delvis på det den sakkyndige har utredet. Hvis rapporten inneholder klare anbefalinger og konklusjoner, vil den ofte danne grunnlag for forliksforhandlinger siden det normalt antas at retten vil følge den sakkyndiges anbefalinger. Hovedforhandling og dom unngås derfor ofte når den sakkyndiges mening er klar. Den sakkyndige skal også følge hovedforhandlingen etter å ha avgitt sin erklæring, og skal forklare seg etter avsluttet bevisføring om rapporten og den sakkyndiges anbefalinger. I den sakkyndiges muntlige forklaring for retten kan partenes prosessfullmektiger etter redegjørelsen stille den sakkyndige spørsmål om erklæringen, om faktainnhentingen og be sakkyndige utdype enkeltpunkter. Videre kan den sakkyndige spørres om ting som har kommet frem i bevisvurderingen endrer eller bekrefter den sakkyndiges konklusjon.

Etter barneloven § 61 nr. 1 annet punktum kan retten «oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta», og retten kan be den sakkyndige om å ha samtaler med foreldrene og barna og gjøre undersøkelser av de faktiske forholdene i saken mv. Tingrettens avgjørelse av om det skal oppnevnes sakkyndig eller ikke, hviler på et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, jf. tvisteloven § 25-2. Retten skal etter barneloven § 59 andre ledd på ethvert trinn i saken vurdere om det er mulig å oppnå forlik mellom partene, og legge forholdene til rette for dette. Mye av denne jobben gis ofte til den sakkyndige i de saksforberedende møtene, som kan bidra med sin barnefaglige og psykologiske fagkunnskap, og som ofte har snakket med foreldrene og møtt barnet før det saksforberedende møtet. Etter barneloven § 61 nr. 1 kan den sakkyndige forsøke å mekle mellom partene, dersom retten og partene ønsker det. Den sakkyndige kan i tillegg til å ha snakke med foreldrene og barna, ha samtaler med komparenter som familie og venner, og ansatte i barnehagen eller skolen, fastlege eller barnevernstjenesten mv. Overfor ansatte underlagt taushetsplikt må foreldre med foreldreansvar frita disse personene fra taushetsplikten. Dommeren kan ikke ha særmøter med partene eller motta konfidensielle opplysninger fra en part, som den andre parten ikke får del i, jf. tvisteloven § 8-2 og barneloven § 59 tredje ledd. Den sakkyndige kan imidlertid ha direkte kontakt med partene utenom rettssalen. Den sakkyndige har ikke taushetsplikt overfor retten om de opplysninger denne får kunnskap om som følge av oppdraget og fra private samtaler med foreldrene, jf. barneloven § 50 annet ledd. Den sakkyndiges rolle som både opplyser, rådgiver og mekler under saksforberedelsen inngår i det som heter konflikt- og forsoningsmodellen, som kom på plass i 2003. Det ble da lovfestet i barneloven at den sakkyndige også under saksforberedelsen skulle ” gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem», jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88.

Etter barneloven § 61 nr. 1 annet og tredje punktum, kan retten «oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.». Dersom det avtales midlertidige ordninger etter barneloven § 61 nr. 7, kan retten også oppnevne sakkyndig særskilt for å «rettleie foreldra i prøvetida». Dersom partene ikke blir enige under saksforberedelsen i de saksforberedende møtene, kan retten oppnevne en sakkyndig der «det trengst» etter barneloven § 61 nr. 3 til å utrede saken før hovedforhandling og dom. Retten kan da «oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.» Den sakkyndige vil også være til stede under hovedforhandlingen, høre parter og vitner, og uttale seg om saken. Sakkyndig skal deretter etter tvisteloven § 25-1 gi «en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken». Det er i de fleste saker vanlig å bruke standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister. Partene kan bli enige om særskilte utredningspunkter under mandatet til den sakkyndige, men mandatet må normalt være omforent. Det vil ofte ligge en del posisjonering og forsøk på å vinkle saken inn mot ønsket spor ved å trekke inn særskilte utredningsspørsmål. Det som er klart er at det er begge parter som skal utredes, slik at det dersom det er spesielle tiltak eller utredninger om personlighet, omsorgskapasitet osv. som skal utredes, så er det begge parter som må utredes for det samme (selv om tematikken kun gjelder en av partene spesielt).

Søksmål skal være siste utvei i barnefordelingssaker. Det er sterkt fremhevet fra Familievernkontorene under den obligatoriske meklingen at en avtalebasert løsning er det beste for barna, siden det gir minst konflikt og best foreldresamarbeid på generelt grunnlag. Familievernkontorene og eksterne meklere tilbyr i den forbindelse derfor også utvidet mekling med inntil 7 timers mekling kostnadsfritt. Å oppnå avtaleenighet mellom foreldrene, blir av psykologer og meklere vurdert å være til barnets beste, slik at det ved enighet blir mindre viktig om samværet er for mye eller lite, eller om bostedet burde være et annet. Dersom foreldrene er enige om barnefordelingen, vil man nesten alltid anse den omforente løsningen å være til barnets beste. Hvis partene ikke klarer å bli enige om en løsning på barnefordelingen gjennom familievernkontorene eller egne samtaler, følger det av barneloven § 56 at hver av foreldrene kan reise sak for retten, når de er «usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær». Loven krever ikke mer for å gå til sak enn at foreldrene er uenige («usamde»), men det er etter barneloven § 56 annet ledd et vilkår for å reise sak at «foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest». Vilkåret om meklingsattest i barnefordelingssaker er en absolutt prosessforutsetning, slik at saken vil bli avvist dersom meklingsattest ikke vedlegges. Gyldig meklingsattest innebærer at meklingsattesten heller ikke kan være eldre enn 6 måneder fra stevningens dato. Meklingsattest er ikke nødvendig, når en av foreldrene er «dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg». Søksmål kan også reises når det «er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore»

Det er med unntak av høykonfliktsaker med rus, vold og overgrep mv. vanlig å ha 1-2 saksforberedende møter før saken eventuelt går til hovedforhandling, dersom partene ikke har klart å bli enige under saksforberedelsen. Det er likevel svært sjelden det blir flere enn tre saksforberedende møter. Under saksforberedelsen kan partene når som helst kreve at saken overføres til hovedforhandlings former. Retten kan også selv underveis mene at det ikke har noen hensikt å ha nye saksforberedende møter ved eksempelvis høyt konfliktnivå, påstander om rus, vold, overgrep mv. eller at partene har vært i flere rettssaker tidligere om barna, og dermed komme til at saken må avgjøres ved dom, jf. veileder Q-15/2004. Ved overgang til hovedforhandling vil partene forlate den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen etter (normalt) 1-3 saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1, og gå over til hovedforhandlings former etter barneloven § 61 nr. 3, slik at partene kan få en dom. Det vil da berammes hovedforhandling i stedet for nytt saksforberedende møte. Under konflikt- og forsoningsmodellen var formålet med møtene å få til en midlertidig eller endelig løsning, eventuelt avsi midlertidige avgjørelser ved kjennelse, og for øvrig opplyse saken best mulig. Formålet med en hovedforhandling er i utgangspunktet å få en dom. Ved gjennomføring av hovedforhandling, vil retten avsi dom i saken hvis ikke partene klarer å bli enige etter å ha sett den sakkyndiges vurderinger eller etter innlegg og bevisføring under hovedforhandling mv. Saken spisses normalt en god del før en hovedforhandling, når det er klart at retten og den sakkyndige underveis ikke har klart å trygge hverandre eller komme til en løsning. Advokatene og partene står når saken er gått over til å beramme hovedforhandling friere til å kritisere den andre forelderens evne til foreldresamarbeid, omsorgstilbud og foreldreegenskaper.

Konflikt- og forsoningsmodellen kalles den metoden som i dag benyttes under de saksforberedende møtene etter barneloven § 61 nr. 1, der partene med bistand og innspill fra retten og en rettsoppnevnt sakkyndig skal forsøke å fokusere på hvordan partene kan bli enige fremfor å konkurrere om rett til barnet, samtidig som saken opplyses og synspunkter blir fremført. Fokus på konfliktløsning, aktiv bruk av den sakkyndige under saksforberedelsen og utprøving av midlertidige løsninger kom på plass med nye saksbehandlingsregler i Ot.prp.nr.29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv. Formålet med de saksforberedende møtene var da at den rettsoppnevnte psykologisk sakkyndige og dommeren skulle bidra aktivt i en meklingsorientert rolle under saksforberedelsen, gjennom å bidra til demping av konflikt, mekling mellom partene og utprøving av forsøksordninger med tanke på langsiktige løsninger mv. jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88. Etter konflikt- og forsoningsmodellen oppfordres partene i de saksforberedende møtene til bevisst å ikke fokusere for mye på de bekymringer som fremsettes av partene, men på å «se fremover» og forsøke å komme til en løsning på saken eller å komme frem til midlertidige avtaler, som deretter kan brukes til å trygge begge parter om at samlet foreldrekontakt og et foreldresamarbeid er til barnas beste, og at ordningene fungerer før endelig avtale inngås. Gjennom innspill om hva barnet trenger i denne saken, og hva som er viktig på generelt grunnlag for barn, samtidig som foreldrenes synspunkter og bekymringer forsøkes sett og trygget, vil den sakkyndige og retten jobbe aktivt i de saksforberedende møtene for å få partene til å inngå midlertidige avtaler etter barneloven § 61 nr. 7. I konflikt- og forsoningsmodellen er gjerne den sakkyndiges bidrag viktig for å oppnå slike avtaler, ved at den sakkyndige gis tilgang til informasjon som retten ellers ikke vil få, slik som enesamtaler med partene, samtaler med barna, observasjon av samspill mellom foreldre og barn og tilknytningsatferd, og besøk i partenes hjem mv.

I en barnefordelingssak for domstolene vil man sjelden gå rett til hovedforhandling, men det vil som regel avholdes ett eller flere saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1. De saksforberedende møtene er formelle rettsmøter, der det føres protokoll, avgis forklaring etter avgitt forsikring osv. Partene har plikt til å møte til det saksforberedende møtet, jf. tvisteloven § 23-1.  Formålet med det saksforberedende møtet er å «klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det», jf. barneloven § 61 nr. 1. De saksforberedende møtene er likevel mer uformelle enn hovedforhandling. Blant annet har ikke advokatene og dommerne kapper, og det er fokus på å dempe konfliktnivået og bli enige om en avtale enten midlertidig eller endelig. Rettsmøtene varer som oftest ikke lenger enn en halv dag, med mindre det må brukes mye tid på forhandlinger og/eller midlertidig avgjørelse. Ved beramming av de saksforberedende møtene, er det viktig å huske på at også den prosessuelle saksbehandlingen skal være til barnets beste etter barneloven § 48. Som regel vil innkallingen til det saksforberedende møtet finne sted kort tid etter stevningen, og møtene skal berammes så raskt som mulig. De saksforberedende møtene inngår i det som heter konflikt- og forsoningsmodellen. Å inngå, prøve ut og evaluere midlertidige avtaler for en prøveperiode er en av grunnstenene i konflikt- og forsoningsmodellen. Under konflikt- og forsoningsmodellen skal det søkes inngått midlertidige avtaler under de saksforberedende møtene etter barneloven § 61 nr. 7 i en såkalt prøveperiode, som deretter evalueres og bygges på videre i de senere saksforberedende møtene. Den sakkyndige kan også gis mandat til å rettlede foreldrene i prøveperioden, og holde seg orientert om hvordan ordningen virker underveis og om endringer bør skje. Formålet med å bruke sakkyndig under de saksforberedende møtet er blant annet å bidra til at å redusere foreldrekonflikten, og motivere partene til å se at en avtale vil være til barnets beste. Meningen er at den sakkyndige skal kunne flytte foreldrenes fokus fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser. For å oppnå en slik avtaleløsning vil sakkyndig også ofte gi partene en såkalt realitetsorientering, der sakkyndig setter barnets situasjon og foreldrekonflikten i perspektiv.

I barneloven § 48 første ledd står det nevnt at også «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste. Det er et sentralt prinsipp i norske barnefordelingssaker at også saksbehandlingen skal være til barnets beste, slik at de prosessuelle reglene (saksbehandlingsreglene) praktiseres på en måte som er til barnets beste. Prinsippet innebærer blant annet en plikt til å påskynde saken, sørge for at den er forsvarlig opplyst og til å søke å oppnå forliksløsninger til beste for barnet mv. Barnets beste skal være styrende for de prosessuelle virkemidler som tas i bruk etter barneloven § 61 nr. 1 til og med nr. 8. Det er dermed barnets beste som skal være styrende i prosessuelle forhold som sakkyndigoppnevning, overgang til hovedforhandling, antall saksforberedende møter, utprøving av prøveordninger, samtaler med barnet, eget meklingsarbeid fra den sakkyndige under prosessen. Her er det også viktig å være klar over at barneloven § 62 slår fast at rettens valg av tiltak etter barneloven § 61, ikke kan ankes med unntak av avgjørelsen om å nekte å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3, eller å innhente opplysninger etter barneloven § 61 nr. 6.