Søksmål

Søksmål skal være siste utvei i barnefordelingssaker. Det er sterkt fremhevet fra Familievernkontorene under den obligatoriske meklingen at en avtalebasert løsning er det beste for barna, siden det gir minst konflikt og best foreldresamarbeid på generelt grunnlag. Familievernkontorene og eksterne meklere tilbyr i den forbindelse derfor også utvidet mekling med inntil 7 timers mekling kostnadsfritt. Å oppnå avtaleenighet mellom foreldrene, blir av psykologer og meklere vurdert å være til barnets beste, slik at det ved enighet blir mindre viktig om samværet er for mye eller lite, eller om bostedet burde være et annet. Dersom foreldrene er enige om barnefordelingen, vil man nesten alltid anse den omforente løsningen å være til barnets beste.

Hvis partene ikke klarer å bli enige om en løsning på barnefordelingen gjennom familievernkontorene eller egne samtaler, følger det av barneloven § 56 at hver av foreldrene kan reise sak for retten, når de er «usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær».

Loven krever ikke mer for å gå til sak enn at foreldrene er uenige («usamde»), men det er etter barneloven § 56 annet ledd et vilkår for å reise sak at «foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest». Vilkåret om meklingsattest i barnefordelingssaker er en absolutt prosessforutsetning, slik at saken vil bli avvist dersom meklingsattest ikke vedlegges. Gyldig meklingsattest innebærer at meklingsattesten heller ikke kan være eldre enn 6 måneder fra stevningens dato.

Meklingsattest er ikke nødvendig, når en av foreldrene er «dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg». Søksmål kan også reises når det «er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore»

Videre kan man også i saker som haster få begjært midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 uten meklingsattest, dersom det foreligger «særlige grunner». Imidlertid må forelderen da relativt raskt skaffe seg meklingsattest og ta ut stevning, idet retten i slike tilfeller vil fastsette en frist for å ta ut stevning etter barneloven § 60 tredje ledd. Avgjørelsen faller bort om ikke det tas ut stevning med gyldig meklingsattest innen fristen.

Barneloven § 56 første ledd anses også som uttrykk for at bare biologiske eller juridiske foreldre til barnet kan reise sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær. De eneste unntakene fra dette er etter barneloven § 45 første ledd og § 45 andre ledd, der barnets slektninger eller andre som er nær knyttet til barnet kan reise sak om samvær, når en eller begge foreldrene er døde. Besteforeldre kan etter § 45 andre ledd få samvær, når den ene forelderen er nektet samvær med barnet, men det er da likevel kun forelderen som kan reise sak om samvær og kreve at besteforeldrene får samvær.

Å gå til domstolene med barnefordelingssaken øker konfliktnivået nokså kraftig, idet et søksmål innebærer bruk av økonomiske og personlige ressurser, spissing av personkritikk, risiko for saksomkostninger og risiko for å miste tid med barna og innflytelse over barnas liv. Et søksmål vil ofte være merkbart for barnet også. Familievernkontorene fraråder derfor søksmål nesten alltid av hensyn til barna og foreldresamarbeidet.

I noen få høykonfliktsaker kan Familievernkontorene eller eksempelvis barnevernet likevel anbefale søksmål. Begrunnelsen vil da være at det vil være bedre med en avklaring med de kostnader et søksmål innebærer, fremfor at barna skal stå i foreldrekonflikten over lengre tid. Slike saker vil ofte ikke ha noen utsikter til løsning i nær fremtid på grunn av uforsonlighet mellom partene, personlighetstrekk eller uforenlig oppfatning av faktum.

En annen viktig begrunnelse for å gå til søksmål, er dersom barna utviser reaksjoner eller negativ utvikling, som kan tyde på at barnet lever under uakseptable stressbelastninger eller på annen måte ikke får god nok emosjonell omsorg. Ved mistanke om vold og overgrep mv. vil søksmål være nødvendig for å beskytte barnet, og ofte vil det også være nødvendig med midlertidig avgjørelse. Ved større barn vil det også kunne bli tale om søksmål dersom barnet endrer mening om bosted eller samvær, og den ene av foreldrene ikke ønsker å følge barnets mening. En sakstype som også kan havne for domstolene uten at det behøver å være noe høykonflikt eller noe galt med barna, er flyttesaker innenlands eller til utlandet. Søksmål kan da rett og slett ha sin begrunnelse i at foreldrene ikke klarer å bli enige om hvor barna skal bo, når én av foreldrene har bestemt seg for å flytte.

Anna Nylund skriver i artikkelen «Til domstolen – med barnet i fokus?» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2008 s. 229-243 – (FAB-2008-229) på s. 233 og 234 litt om prosessen i barnefordelingssaker for retten og problemene ved rammene i en slik for tvisteløsning:

«Den tradisjonelle rettergangen har møtt stor kritikk de siste tiårene. Domstolene har en altfor snever tilnærmingsmåte til konflikter: De omgjør konflikten til en tvist, kutter ut det som ikke er juridisk relevant, og fjerner dermed en mulighet å løse den underliggende konflikten. Under forberedelsen arbeider man med det som er omtvistet og arbeider spesifikt for å finne kjernen i saken.​ Fokuset ligger altså på det man er uenig i, hvilket innebærer at konflikten blir tilspisset. Et annet problem er at man i en tradisjonell rettergang fokuserer først og fremst på fortiden, altså de krenkelser og feil som har skjedd.​ Det tredje problemet er at rettergangen blir definert av rettsregler. Ifølge tvisteloven § 1-3 (1) kan sak reises i domstol om rettskrav. Dette betyr at saken skal gjelde noe som reguleres av rettsregler.​ Denne rettsregelen bestemmer ikke bare når en sak kan prøves i domstol, men gir også implisitt en henvisning om at domstolen avgjør sakene i samsvar med rettsregler. Det betyr at rettsreglene begrenser hva som kan trekkes inn i saken og hvilke løsninger som er mulige.

Saksbehandlingen i barnefordelingssaker skal være i tråd med barnets beste og være konfliktdempende, jf. bl. § 48 og § 59. Fokus er rettet mot fremtiden og barnets beste, for eksempel gjennom en avskjæring av bevis som øker konfliktens intensitet.​ Istedenfor å få motparten til å fremstå som «en dårlig forelder», hvilket leder til at stemningen blir enda mer fiendtlig og begge risikere å tape ansikt, skal foreldre bevise hvor barnet har det best.​Dette er bra, men det kan lede til at negative forhold kan bli skjult eller betydningen av dem forringet.​ Loven gir rammene for hva som kan trekkes inn, og rammene for løsningene – det er vanskelig å finne kreative løsninger.​ Domstolen kan bare i begrenset omfang trekke inn aspekter av konflikten som er viktige for å ha et fungerende samvær eller delt bosted, så som spørsmål om kjæledyr. Prosessen i barnefordelingssaker har blitt mye mer fleksibel og kan tilpasses den enkelte saken. Fleksibilitet kan også bety at rettergangen blir lett uforutsigbar, og kanskje i verste fall lett kaotisk»

Barnefordelingssaker skal etter barneloven § 57 reises for det vernetinget, der barnet har sin registrerte bostedsadresse. Hvis foreldrene har flere barn, «kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting». I saker der barnet bor på hemmelig adresse fordi bostedsforelderen har hemmelig adresse (eksempelvis kode 6), skal saken reises for Oslo tingrett selv om barnet faktisk skulle bo et annet sted i landet. Hvis forelderen reiser sak for et verneting som barnet ikke hører under, skal tingretten overføre saken til riktig verneting, jf. tvisteloven § 4-7 første ledd. Det følger av tvisteloven § 4-7 tredje ledd at saken skal avvises, hvis «ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet», eksempelvis dersom barnet er meldt utvandret.

I barnefordelingssaker er det etter barneloven § 58 første og andre ledd forenklede krav til stevning og tilsvar, som går foran prosessreglene i tvisteloven så langt de passer, jf. barneloven § 59 siste ledd. Det er dermed ikke like strenge krav til form, som ved vanlig stevning. Blant annet kan stevning og tilsvar inngis på skjema. Parter som ikke har advokat kan også få rettens hjelp til å sette opp stevning eller tilsvar i en barnefordelingssak. Retten har i barnefordelingssaker også et utvidet ansvar for sakens opplysning etter tvisteloven § 11-4, og til å ivareta barnets beste i saksbehandlingen, jf. barneloven §§ 48 og 59.

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet av Anders Flatabø