Fagområder

Det er ved fastsettelse av samvær for små barn i alderen 0-4 år litt andre hensyn å ta enn ved større barn. Barna klarer heller ikke å gi like klart uttrykk for sine behov i den tidlige fasen, og er sterkt avhengig av å være mest rundt den foretrukne tilknytningspersonen. Samvær for de minste må bygge på opptrappingsplaner med tilvenning til samværsforelderen og avvenning fra bostedsforelderen (primær omsorgsgiver). Samværet skal utvides og økes i takt med at barnet er eldre og har prøvd ut økninger i samværet, slik at barnet kan være lenger borte fra den faste omsorgsbasen og klarer ulikheten mellom de to hjem og omsorgspersonene bedre. Her redegjør vi for de viktigste momentene ved fastsettelse av samvær for små barn.

Etter barneloven § 41 har foreldre med felles foreldreansvar begge rett til å ta med barna på kortere utenlandsturer, hvilket kalles for «stuttare utanlandsferder» i barneloven. Både bostedsforelderen og samværsforelderen har denne retten, men utenlandsturer må gjøres i samværstiden som foreldrene har med barnet. Retten omfatter også å la barnet reise alene eller med andre i tiden man har til disposisjon. Så lenge utenlandsferien skjer i den tiden man har med barnet, behøver en forelder som har felles foreldreansvar ikke å spørre om den andre forelderens tillatelse for å ta med barnet på en utenlandstur.

Etter barneloven § 45 kan andre enn foreldrene gis samværsrett der den ene eller begge foreldrene er døde, eller der en forelder er nektet samvær. Etter barneloven § 45 annet ledd er det fastsatt en rett til samvær for besteforeldre som kan reises i forelderens barnefordelingssak, under forutsetning av at forelderen er nektet samvær, og ikke får møte barnet:

Når barnet skal beskyttes mot risiko for vold eller overgrep, eller det er alvorlige mangler ved samværskompetansen som rus, psykiatri eller problemer med emosjonell dysregulering, eller der barnet utsettes for ekstrem involvering i foreldrekonflikten fra en bestemt forelder, kan det fastsettes vilkår om at samvær skal skje under tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd. Vi tar her for oss formålet med tilsyn, når det kan fastsettes tilsyn og forskjellen på støttet og beskyttet tilsyn mv. Videre drøfter vi fordeler med tilsyn, og hvordan pålegg om tilsyn gjennomføres fra retten.

Barneloven legger i utgangspunktet opp til at løsningen på bursdager og merkedager ikke avklares særskilt, idet loven forutsetter at tiden med barna fordeles på én av foreldrene etter bosted, samvær og feriesamvær. Barnelovens system vil dermed innebære at den forelder som tilfeldigvis har barnet på den dagen som bursdagen eller konfirmasjonen skal være på, i utgangspunktet er den barnet skal være med. Imidlertid vil slike dager kunne være spesielle for barna, og foreldrene bør derfor ta hensyn til barnas behov når det gjelder bursdager og merkedager.

Feriesamværet er den tiden med barnet som foreldrene skal ha i feriene, når skolen og barnehagen er stengt. Starten og slutten på feriesamværet følger derfor skoleruten der barnet bor, dersom det ikke er sagt noe annet konkret om ferienes begynnelse og avslutning. Foreldrene vil da også ofte måtte ta fri for å være sammen med barnet, dersom ikke barnet kan være på AKS, sommerskole eller sammen med besteforeldre o.l. mv. Feriesamværet avtales eller fastsettes særskilt i tillegg til det vanlige samværet. Her skriver vi litt om hva som vektlegges ved fastsettelsen av feriesamværet, og rettesnoren vanlig feriesamvær i barneloven § 43 annet ledd tredje punktum.

Hensynet til samlet foreldrekontakt er i dag et svært sentralt hensyn i barnets beste-vurderingen, og det skjer svært sjeldent at det idømmes at det ikke skal være samvær overhodet. Hovedregelen er at samvær skal gis, også ved enkelte mangler i samværsforelderens samværskompetanse. Imidlertid følger også av barneloven § 48 andre ledd at barn ved avgjørelser etter barneloven «ikkje må bli utsett for vald eller på anna måte bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare». Barnet skal således beskyttes mot vold, seksuelle overgrep, psykisk vold og annen psykisk mishandling som skader eller kan skade barnet, og gi såkalt skjevutvikling. Hensynet til å beskytte barn mot vold, overgrep, psykisk mishandling og det å være vitne til vold skal både etter barneloven § 48 annet ledd og etter FNs barnekonvensjon gis avgjørende betydning i foreldretvister etter barneloven. I en mellomstilling står høykonfliktsaker, der utgangspunktet er at det skal være samvær også ved høyt konfliktnivå, og når barnet ikke vil ha samvær.

Omfanget av samværet må fastsettes konkret i det enkelte tilfelle, og i tråd med hva som er til barnets beste. Det er dermed ikke hensynet til en rettferdig fordeling av samværstid mellom foreldrene, som er av betydning ved fastsettingen av samværets omfang. I barneloven § 43 annet ledd annet punktum er det angitt at det i vurderingen av samværets omfang skal legges særlig vekt på følgende momenter: «omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles». Andre relevante momenter i den skjønnsmessige vurdering vil kunne være barnets utvikling, barnets tilknytning og relasjon til samværsforelderen, samværskompetansen (foreldreegenskaper og særlig emosjonell omsorgsevne), konfliktnivået og foreldresamarbeidet, barnets mening, kvaliteten på samværsboligen, barnets robusthet og særlige behov for mer eller mindre samvær, foreldrenes arbeidssituasjon og mulighet for avlastning/nettverk mv.

Samvær betyr å være sammen med, men brukes i dagligtalen om den tid som barnet har sammen med den andre forelderen, som barnet ikke bor fast hos. I barneloven § 42 og i rettspraksis brukes begrepet samvær også om tiden barnet tilbringer sammen med bostedsforelderen, for å synliggjøre at det å ha samvær ikke er veldig forskjellig fra det å ha barnets bosted. Det er fastslått i barneloven § 42 at «Barnet har rett til samvær med begge foreldra». Ved delt bosted brukes også begrepet samvær om tiden barnet er hos den andre, selv om begge foreldre har bosted for barnet. Dersom partene ikke blir enige om annet er det samværsforelderen som plikter å sørge for henting og bringing av barnet fra barnets bosted, eller til og fra skole eller barnehage.