Samvær betyr å være sammen med, men brukes i dagligtalen om den tid som barnet har sammen med den andre forelderen, som barnet ikke bor fast hos. I barneloven § 42 og i rettspraksis brukes begrepet samvær også om tiden barnet tilbringer sammen med bostedsforelderen, for å synliggjøre at det å ha samvær ikke er veldig forskjellig fra det å ha barnets bosted. Det er fastslått i barneloven § 42 at «Barnet har rett til samvær med begge foreldra». Ved delt bosted brukes også begrepet samvær om tiden barnet er hos den andre, selv om begge foreldre har bosted for barnet.
Dersom partene ikke blir enige om annet er det samværsforelderen som plikter å sørge for henting og bringing av barnet fra barnets bosted, eller til og fra skole eller barnehage. Det antas at det i dag ikke er hjemmel i barneloven til å pålegge bostedsforelderen å hente eller bringe barnet til og fra samvær, selv om Høyesterett i Rt-1979-668 ikke utelukket en slik adgang. Imidlertid dersom det ikke deles på henting og bringing, kan samværsforelderen kreve dekning av reisekostnader til samværet etter barneloven § 44 første ledd, jf. Ot.prp.nr.56 (1996–1997) side 64:
«I tillegg til å pålegge foreldrene å dele reiseutgiftene kan det også være aktuelt for retten å pålegge bostedsforelderen å medvirke til henting og bringing av barnet. Dette kan være helt nødvendig for at samværsordningen skal kunne gjennomføres. Hvis barnet skal reise alene med fly, kan det være aktuelt at bostedforelderen bringer barnet til flyplassen. Det er i dag ingen klar hjemmel for å pålegge foreldrene å dele det praktiske ansvaret for gjennomføring av samværsordningen. I Rt-1979-668 ble spørsmålet om å pålegge den andre parten en aktivitetsplikt ved gjennomføringen av samværet ikke tatt stilling til, men førstvoterende uttalte:
«Jeg vil ikke utelukke at det kan være adgang til å fastsette en slik samværsordning som lagmannsrettens dom innebærer, selv om gjennomføringen måtte kreve en ikke ubetydelig medvirkning fra farens side. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta stilling til dette spørsmålet.»
Under samværene er det samværsforelderen som har rett til å foreta dagligdagse beslutninger som hører under foreldreansvaret osv., og bestemmer når barnet skal spise, legge seg, hvem som skal være til stede under samværene osv, jf. Ot.prp. nr.56 (1996–1997) s. 56 og 86 og NOU 2020:14 s. 167.
Utgangspunktet er at barnet har rett til samvær med den forelder som det ikke bor sammen med, jf. barneloven § 42 første ledd første punktum. Den forelder som barnet ikke bor sammen med har videre en motsvarende rett til samvær, jf. barneloven § 43 første ledd første punktum.
Selv om samvær er en rett for forelderen som ikke bor fast med barnet, er retten i barneloven formulert som en rett som barnet har. Det nedlegges derfor normalt ned påstand om at barn xx skal ha samvær med xx (far eller mor) fastsatt etter rettens skjønn, og ikke omvendt.
Av den grunn blir samvær også kalt for samværsrett, jf. også tittelen på kap. 6 i barneloven. Barneloven § 42 første ledd første punktum og § 43 første ledd første punktum omtaler retten som en rett både for barnet og den som ikke bor fast med barnet. Det er imidlertid ingen samværsplikt, slik at en forelder ikke kan tvinges til samvær med barnet sitt, og et barn kan heller ikke tvinges i den grad det foreligger umulighet til å gjennomføre et avtalt eller tvangskraftig avgjørelse om samvær. Begge foreldre har likevel et «gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld», jf. barneloven § 42 første ledd annet punktum. I ekstreme tilfeller kan bostedet flyttes til den forelder som vil sørge for at samværsretten blir oppfylt, dersom bostedforelderen misligholder sin plikt til å sørge for at det blir samvær.
Hensynet til samlet foreldrekontakt tilsier at det normalt skal være samvær, og av såpass omfang og regelmessighet at barnet får beholde og utvikle en trygg og god relasjon til samværsforelderen. Rettesnoren er at det minimum bør være annenhver helg, et midtukesamvær og delte ferier (vanlig samvær etter barneloven § 43 annet ledd i.f.) for at relasjonen mellom barn og samværsforelder blir kvalitativt god nok.
Samvær kan fastsettes helt opp til 50% av tiden med barnet, idet den som har fast bosted ikke kan ha barnet mindre enn 50% av tiden, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s. 55. En slik ordning kalles gjerne 50/50. Ved delt bosted kan imidlertid foreldrene fritt bestemme tiden barnet er hos den andre, og det kan byttes på hvem som har barnet mest i perioder.
Geografisk avstand, alvorlige avvik i samværskompetansen og høyt konfliktnivå/involvering i foreldrekonflikten mv. kan føre til at man etter en helhetlig vurdering begrenser samværet av hensyn til barnets beste, men rettesnor som ligger i «vanlig samvær» etter barneloven § 43 annet ledd i.f., er et utgangspunkt for hva som skal til for å gi en god relasjon mellom samværsforelder og barn. Dersom samværet ikke kan være for omfattende av ovennevnte grunner, vil det likevel være viktig at samværet er regelmessig og forutsigbart for barnet.
Ved alle avgjørelser om det skal være samvær og samværets omfang, er det vilkåret om barnets beste som gjelder, jf. barneloven § 48 første ledd. Det er ikke tilleggsvilkår som tungtveiende eller særlige grunner dersom barnets samværsrett skal innskrenkes, men en innskrenkning må være klart til barnets beste. I dag er hensynet til samlet foreldrekontakt såpass rotfestet i norsk barnerett at det på generelt grunnlag er en formodning om at samvær og ganske mye samvær er til barnets beste, slik at det normalt skal en del til for at samvær nektes, settes med tilsyn eller begrenses til mindre enn det som ellers hadde vært naturlig.
I NOU 2008:9 Med barnet i fokus side 19 er det gitt en overordnet beskrivelse av barnets rett til samvær, hva som er «vanlig samvær» og når samværet kan innskrenkes eller settes med tilsyn:
«Barneloven kapittel seks inneholder regler om samværsrett for den av foreldrene som ikke har barnet boende fast hos seg. I barneloven § 42 slås det fast som et prinsipp at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre, og at foreldrene er ansvarlige for at denne rettigheten blir oppfylt. Prinsippet gjelder uavhengig av om foreldre har vært gift eller har bodd sammen etter barnets fødsel, og uansett hvilken kontakt det tidligere har vært mellom barnet og foreldrene. Prinsippet ble lovfestet allerede i 1969, men gjaldt den gang bare for barn født av gifte foreldre.
En forelders rett til samvær er regulert i barneloven § 43. Det er opp til foreldrene å avtale omfanget av samværet, på bakgrunn av hva de mener er det beste for barnet. Klarer ikke foreldrene å bli enige må den forelder som krever samvær eller mer samvær enn den andre vil godta, få fastsatt samværet av retten. Etter barneloven § 60 første ledd kan retten fastsette en foreløpig samværsrett fram til tvisten er rettskraftig avgjort.
Retten er etter § 43 første ledd tredje punktum gitt adgang til å avskjære samvær dersom dette «ikkje er til beste for barnet». Etter forarbeidene har man her særlig tenkt på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep eller hvor det er fare for at barnet vil kunne bli det.
Samvær under tilsyn etter § 43 tredje ledd kan være et alternativ til nektelse av samvær. Ved forskrift er det gitt nærmere regler om oppnevning av tilsynsperson, gjennomføring av tilsynet mv. Tilsynspersonen kan være en representant fra det offentlige, typisk barnevernet, men også den andre forelderen, slektning mv.
Barneloven § 43 andre ledd tredje punktum inneholder en legaldefinisjon av «vanleg samværsrett» som etter sin ordlyd gjelder når uttrykket enten blir brukt i en rettslig avgjørelse eller i avtale mellom foreldrene. «Vanleg samværsrett» innebærer «rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske». Legaldefinisjonen er subsidiær i forhold til prinsippet om avtalefrihet og hovedregelen om at det må foretas en individuell vurdering av hvilket samvær som er til barnets beste. Definisjonen er imidlertid antatt å kunne ha signaleffekt og gi en viss veiledning om hva som bør være utgangspunktet i normaltilfeller.21 Ved høyt konfliktnivå mellom foreldrene vil det ofte være behov for en mer detaljert fastsatt samværsrett enn det loven beskriver som vanlig samvær.
Samværsretten kan gjøres mer omfattende enn dette – man snakker da ofte om «utvidet samvær». Forskjellen fra delt bosted vil da være at det kun er den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg som har de rettigheter og plikter som er tillagt bostedsforelderen.
Ofte vil det være aktuelt å endre samværsretten, for eksempel når barnet blir eldre. Hvis ikke foreldrene klarer å inngå en ny avtale, må det treffes rettslig avgjørelse i saken etter barneloven § 64»
Også dersom forelderen ikke har vokst opp med barnet, har barnet rett til samvær med sin biologiske forelder, jf. Rt-1995-946, der faren fikk rett til samvær med ei seks år gammel datter som han aldri hadde bodd sammen med. Høyesterett uttalte i den saken:
«Etter mitt syn må det være riktig å bygge på en formodning om at det er til barnets beste å ha samvær også med en far eller mor som barnet ikke har bodd sammen med. Men det må samtidig alltid vurderes konkret om det foreligger forhold som fører til en annen konklusjon».
Samtidig bestemmer barneloven § 43 første ledd tredje punktum at domstolen må avgjøre at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste. I saker med alvorlig vold, seksuelle overgrep, psykiatri og alvorlig rus eller ekstremt høyt konfliktnivå kan retten fastsette at det ikke skal være samvær. Samværsretten kan også innskrenkes ved at det fastsettes vilkår for utøvelsen av samværet som tilsyn eller negative rustester mv. Etter barneloven § 43 tredje ledd første punktum kan det i avtale eller dom settes vilkår for gjennomføring av samvær. Etter denne bestemmelsen er det foreldrene selv som betaler for tilsynet. Samvær kan av samme grunner fastsettes med offentlig tilsyn etter barneloven § 43a og tilsynsforskriften mv., der det offentlige betaler for tilsynet. Tilsynet er imidlertid da tidsbegrenset, og som regel til ett år.
Samvær er en rett mellom foreldre og barn, men når en av foreldrene eller begge foreldrene er døde, kan nære slektninger av foreldrene (besteforeldre, onkler og tanter) gis rett til samvær etter barneloven § 45.
Høyesterett gir i Rt-2013-1329 avsnitt 33 til 39 en oppsummering av barnets rett til samvær, hensynet til samlet foreldrekontakt og om det skal gis et tilleggsvilkår i form av tungtveiende grunner for at det likevel ikke skal være samvær, og konkluderer med at det ikke er noe tilleggsvilkår om tungtveiende grunner, men bare en vurdering av om nullsamvær vil være til barnets beste:
«33) Etter barnelova § 43 første ledd første punktum har ein forelder som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. I § 43 andre ledd tredje punktum er det nemnt nokre døme på omsyn som kan vektleggjast ved slik avtale eller avgjerd. Og i § 43 første ledd tredje punktum heiter det så at dersom samvær ikkje er til beste for barnet, skal retten fastsetje at det ikkje skal vere samvær. Denne regelen er absolutt. I tillegg kjem at det alltid er eit omsyn i saker om barn kva som er best for barnet, jf. barnelova § 48 og barnekonvensjonen artikkel 3.
(34) Føresegna i § 43 første ledd tredje punktum kom inn ved lov 7. april 2006 nr. 6. I særmerknadene til dette punktumet i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 54 heiter det mellom anna:
«Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep.»
(35) Og litt seinare i same merknaden blir det uttala:
«Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning.»
(36) I Rt-1996-888 er det sagt at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom ein forelder og eit barn. Dette er utvikla vidare i to nyare dommar.
(37) Eg viser først til Rt-2007-967 avsnitt 32:
«Som det går fram av det eg akkurat har sagt, må det leggjast til grunn at det er til barnets beste å ha samvær også med ein far eller ei mor som barnet ikkje har budd saman med. Det er likevel slik at dette ikkje kan gjelde heilt unntaksfritt. Det kan vere omstende ved ein forelder som gjer det utilrådeleg å gi vedkomande samvær. Og omstende hos den barnet bur fast hos, kan ha slik karakter og alvorsgrad at dei må slå gjennom i høve til utgangspunktet om rett til samvær.»
(38) I Rt-2010-216 avsnitt 34 blir det så sagt:
«Utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste.»
(39) Eg viser også til den nyare Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.1, og legg til grunn at tungtvegande grunnar ikkje er noko tilleggsvilkår ut over det som står i lova».