Fagområder

I barneloven § 48 første ledd står det nevnt at også «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste. Det er et sentralt prinsipp i norske barnefordelingssaker at også saksbehandlingen skal være til barnets beste, slik at de prosessuelle reglene (saksbehandlingsreglene) praktiseres på en måte som er til barnets beste. Prinsippet innebærer blant annet en plikt til å påskynde saken, sørge for at den er forsvarlig opplyst og til å søke å oppnå forliksløsninger til beste for barnet mv. Barnets beste skal være styrende for de prosessuelle virkemidler som tas i bruk etter barneloven § 61 nr. 1 til og med nr. 8. Det er dermed barnets beste som skal være styrende i prosessuelle forhold som sakkyndigoppnevning, overgang til hovedforhandling, antall saksforberedende møter, utprøving av prøveordninger, samtaler med barnet, eget meklingsarbeid fra den sakkyndige under prosessen. Her er det også viktig å være klar over at barneloven § 62 slår fast at rettens valg av tiltak etter barneloven § 61, ikke kan ankes med unntak av avgjørelsen om å nekte å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3, eller å innhente opplysninger etter barneloven § 61 nr. 6.

Samværskompetanse utredes ut fra de samme kriterier som omsorgskompetanse, der man ser på materiell, kognitiv, sosial og emosjonell omsorg. Imidlertid stilles noe mindre strenge krav til samværskompetansen enn for omsorgskompetansen. Videre vurderes under samværskompetansen hvor bra samværsforelderen samarbeider med og respekterer den som har omsorgen for barnet til daglig. Vi skriver her litt nærmere om hva som vektlegges ved utredningen av samværskompetanse, og hvordan det påvirker samværets omfang.

Omsorgskompetanse er de foreldreferdigheter (atferd, kunnskaper, ressurser, holdninger og praksis) som forelderen har i sin omsorg for barn. Foreldreferdighetene inngår i barnets beste-vurderingen, som ett av flere momenter som skal vektlegges, og er blant de viktigste hensynene i norsk barnerett. Sakkyndige velger ofte å operasjonalisere omsorgskompetansen inn i materiell, kognitiv, sosial (relasjonell) og emosjonell omsorgsevne, som man ofte finner igjen i sakkyndige rapporter. Her beskriver vi nærmere hva som ligger i begrepene, og hvordan foreldreegenskapene måles.

Her drøftes om det er adgang til å ta andre hensyn i en barnefordelingssak enn kun hensynet til barnets beste etter barneloven § 48. Det er når det ellers står likt mellom partene i vurderingen av barnets beste, reist spørsmål om man eksempelvis kan legge vekt på hensynet til foreldrene, søsken, barnets beste som gruppe og konsekvensene av dommen fremover i tid.

Barneloven § 31 gir barnet rett til å være med på avgjørelser om barnefordelingen. Videre skal ethvert barn som er i stand til det, høres før det tas avgjørelser om personlige forhold. Meningen til barnet skal bli vektlagt etter barnets alder og modenhet. Videre innskrenkes foreldreansvaret etter barneloven § 30 av  «dei grensene som §§ 31 til 33 set». Foreldrenes rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet vil dermed etter hvert begrenses av barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse etter §§ 31-33 med økende alder.

Rettspraksis vektlegger i mange saker å velge den forelder som kan skape stabilitet, forutsigbarhet og trygge oppvekstvilkår på lang sikt for barna. Det vil si at foreldre i en barnefordelingstvist ikke bør utsette barnet for mange flyttinger, hyppig partnerbytte, perioder med lav inntekt og bytte av jobb ofte over kort tid. Man omtaler dette gjerne som stabile, trygge oppvekstvilkår for barnet. En annen måte hensynet er beskrevet på er hvem som best kan innrette sitt liv i relasjon til barnet.

Forelderens oppdragerstil kan være ulik av medfødte årsaker som temperament, mentaliseringsevne, evne til å lese barnets kroppspråk, og ikke minst påvirket av egne foreldres oppdragerstil fra barndommen. Oppdragerstilen påvirkes også av barnets egen væremåte. Foreldrenes oppdragerstil og rutiner (eller mangel på rutiner) kan være noe barnet trenger mer eller mindre av sett hen til barnets alder og utvikling eller sårbarhet. Barn kan også selv ha preferanser for en av foreldrenes måte å gjøre ting på. For større barn vil det ofte være viktig med mer frihet, mens det for mindre barn og sårbare barn vil være viktig å ha mye nær emosjonell omsorg og bli «sett».

Som regel vil retten og den sakkyndige ikke anse det å være til barnets beste å splitte opp søsken, selv om barna har ulikt syn på hvor de vil bo fast eller hvor mye de vil være hos samværsforelderen. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelderen, blir derfor resultatet som oftest at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalløsningen at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker, og at man unngår deling av en søskenflokk. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder, og som regel fordi barnet selv gir uttrykk for behov om å være mer hos den andre. Søsknene kan også ha ulik sårbarhet og ha ulikt behov for nær omsorg og oppfølging.  Andre hensyn som kan tale for å splitte søsken er stor aldersforskjell, at søsknene ikke kommer godt overens eller at søskenflokken er stor, slik at ingen av foreldrene har kapasitet til å ta seg av alle.

I tillegg til forhold som tilknytning og foreldreegenskaper mv. vil den sakkyndige også vurdere partenes omsorgskapasiteter, der forhold som foreldrenes arbeidstid og avlastning fra familienettverk og ny partner, kan spille inn i vurderingen og i noen tilfeller bli avgjørende. Arbeidstid kan spille inn i vurderingen av omsorgsevnen og mulighetene for vanlig samvær eller utvidet samvær, dersom forelderen jobber svært mye eller jobber overtid, turnus med nattarbeid, kveldsarbeid, helgearbeid eller lange perioder med jobb som offshore.

Med familienettverk og vennenettverk tenker man mest på foreldrenes venner og familie, idet barnas egne vennenettverk gjerne inngår under hensynet til status quo. Man sier gjerne at familie- og vennenettverket inngår i forelderens omsorgstilbud. Familienettverk og vennenettverk er et av de hensynene i barnefordelingssaker som isolert sett ikke er mest tungtveiende i rettspraksis, men som likevel kan bli avgjørende i en barnets beste-vurdering, når det ellers er ganske likt mellom foreldrene.

Hensynet til samlet foreldrekontakt innebærer at retten som oftest velger den barnefordelingsløsning som sørger for at barnet får være sammen med og får oppfølging fra begge foreldre, og at det også skal være samvær selv i saker med høyt konfliktnivå eller ved enkelte mangler i samværskompetansen til samværsforelderen. Hensynet til samlet foreldrekontakt har de senere årene blitt vektlagt enda sterkere av de psykologisk sakkyndige i barnefordelingssaker, idet nyere psykologisk forskning legger til grunn at hensynet til samlet foreldrekontakt er viktigere for barns utvikling og selvfølelse enn å dempe konfliktnivået. Hensynet til samlet foreldrekontakt omfatter således også den som kan sørge for best kvalitet i foreldresamarbeidet og kontakten mellom samværsforelder og barn, og ikke bare at det skal være kontakt av et visst omfang. Dersom det er andre ting som setter begrensninger for samværets omfang, slik som geografisk avstand mv., er det likevel viktig at samværet/foreldrekontakten finner sted regelmessig og er forutsigbar.

Status quo betyr samme status, og er et prinsipp i barneretten om at det normalt ikke skal skje større endringer i barnets miljø med mindre det er klart fordelaktig for barnet å bytte miljø. Status quo-prinsippet kommer gjerne inn særlig tungt i saker med sårbare barn som ikke vil tåle en større endring eller flytting, eller hos eldre barn som har slått rot og er knyttet til venner, skole og nærmiljø. Status quo-prinsippet vil gjerne bli et viktig hensyn i flyttesaker enten det er utenlands eller innenlands. Et annet utrykk for prinsippet er risikoen ved miljøskifte, idet man normalt ikke kan vite hvordan barn vil reagere på å bytte omsorgsbase og miljø. Status quo-prinsippet gjelder først og fremst det ytre miljø på stedet og veier tyngre fra skolepliktig alder, der barna har begynt å få venner og fritidsaktiviteter begynner å bli viktige sosialt mv. Små barn er mer mobile, og det er normalt mindre betenkelig å bytte barnehage enn skole. Det vil normalt være en fordel om barna har nærhet og tilknytning til skole, barnehage, fritidsaktiviter og venner, hvilket vil kunne medføre at status quo blir et hensyn. Hvis forholdene ikke er gode eller bedre hos den andre forelderen, kan det derimot trekke i retning av at det anbefales et miljøskifte. Hensynet til status quo vektlegges særlig dersom det ellers står nokså likt mellom foreldrene, og det ikke er spesielle grunner som taler for å flytte barnet. Rettspraksis har flere ganger uttalt at status quo-prinsippet slår ut ekstra tungt, når foreldrene ellers stiller ganske likt i forhold til tilknytning og foreldreegenskaper osv. Hensynet til status quo vektlegges også særlig når barnet er sårbart (eksempelvis etter stressbelastninger fra langvarig foreldrekonflikt) og ikke vil tåle et miljøskifte like godt.

Barns generelle behov ved fast bosted eller samvær, vil være forskjellig fra sak til sak. Alle barn er forskjellige, er ulikt tilknyttet og har opplevd forskjellige ting i sin barndom. Barn har helt ulike personlige og kognitive egenskaper, tålegrenser for belastninger eller spesielle behov for tilknytning til en omsorgsperson eller behov for å opprettholde sosial kontakt med venner mv. Videre sier det seg også selv at barnets behov endres med barnets alder og utvikling, og at genetiske og sosiale faktorer også spiller inn. For større barn vil andre ytre ting som fritidsinteresser, tilpasninger, krav på skolen osv. kunne medføre at barnet vil ha behov for en annen type barnefordeling enn et lite barn. Barns særlige behov i barnefordelingssaker vil som oftest være knyttet til sårbarhet fra å ha vært utsatt for foreldrekonflikt og lojalitetskonflikter i lang tid mv. Barn som har opplevd stressbelastninger fra lojalitetskonflikt vil ha større behov enn andre barn for å være hos en forelder det har en trygg tilknytning til, en forelder med livsstabilitet og en forelder med ekstra god evne til å se barnets behov (mentalisering). Andre hensyn begrunnet i barns generelle behov som hensynet til samlet foreldrekontakt vil da kunne vike for barnets særlige behov for ro, trygghet og stabilitet. Det må derfor vurderes konkret hva barnet trenger og tåler av fremtidig utrygghet og stressbelastninger ved fastsettelse av fast bosted eller samvær. I barnefordelingssaker skal den sakkyndige normalt alltid utrede barnas utvikling. generelle omsorgsbehov og eventuelt særlige omsorgsbehov ved fastsettelsen av bosted eller samværsomfang, siden det er lagt opp til at barnets behov skal drøftes i standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i pkt. 1 i Nasjonal Veileder i foreldretvister.

Barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48 skal alltid ta utgangspunkt i barneperspektivet, som omfatter hvordan den tenkte løsningen på barnefordelingen vil være til beste for akkurat dette barnet på det trinn i livet som barnet befinner seg på. Den sakkyndige og retten må derfor se hen til barnets alder og utvikling, når barnets behov og foreldrenes egenskaper/omsorgstilbud skal drøftes. Barnet har naturlig nok ulike behov ut fra det alders- og utviklingsnivå det befinner seg på. I de første leveårene frem til 4 års-alder vil barna være svært avhengig av foreldrene, og gjerne knyttet til primær omsorgsgiver (den som er mest sammen med barnet). Barna klarer heller ikke å gi like klart uttrykk for sine behov i den tidlige fasen. Fra 4 års-alder blir barna mer utviklet kognitivt og språklig og klarer både å gi bra uttrykk for hva de føler og trenger, så vel som å forstå sammenhenger og det som skjer rundt dem. Samtidig kan også barn bli mer utrygge fra 4 års-alder. Fra skolealder og 6 år vil barn bli mindre absorberende opp mot kunnskap, og mer opptatt av seg selv og egen identitet. Videre utover skolealder vil barna bli stadig mer selvopptatte og det sosiale vil bli viktigere, der det normalt skal gå mot stadig mer løsrivelse fra foreldrene og selvhevdelse fra barnet. I puberteten vil noen barn igjen bli usikre på grunn av kroppslige forandringer, sosiale forventninger mv., samtidig som barna ofte vil møte regulering fra foreldrene med selvhevdelse. Hvis barnet over tid utvikler seg saktere og annerledes ut fra det som er normalvariasjoner, snakker man om at barnet viser tegn til skjevutvikling. Skjevutvikling betyr at barnet ikke utvikler seg innenfor normale variasjoner, og særlig i forhold til tilknytningsmønster og kognitiv, språklig, sosial og motorisk utvikling.

Tilknytning kalles de nære følelsesmessige bånd som dannes mellom et barn og barnets omsorgspersoner i de første leveårene. Spedbarn har en medfødt evne til å knytte seg til personer for å søke trygghet og beskyttelse som ledd i å sikre egen overlevelse. Når barnet er et hjelpeløst spedbarn, vil barnets liv være avhengig av at barnet knytter seg til den som mater og steller barnet. Psykologer har også definert tilknytning som et biologisk motivasjonssystem, der barnet lærer å kjenne igjen og respondere på personer som gir barnet omsorg. Tilknytning mellom foreldre og barn er relevant i barnefordelingssaker ved at den sakkyndige ofte vurderer det slik at spesielt små og sårbare barn vil ha behov for å være mer sammen med den omsorgsgiver som hadde de tyngste og fleste omsorgsoppgavene for barna i de første leveår, og som barna derfor formodes å ha utviklet et sterkt følelsesmessig bånd til (primær omsorgsgiver). Barnet vil ha et tilknytningshierarki over foretrukne omsorgspersoner fra barnet var lite. Små og sårbare barn vil ofte føle seg tryggere hos den personen som er øverst i tilknytningshierarkiet, og som vil være best i stand til å trygge barnet når barnet er redd, usikkert eller stresset mv., hvilke de ofte vil være etter samlivsbrudd og i en opplevd foreldrekonflikt. Har begge foreldrene deltatt relativt likt under samlivet, og har eventuell skjevhet i omsorgsoppgavene fra de spedbarnsperioden jevnet seg ut de siste årene, vil ofte tilknytning de første leveår heller ikke være avgjørende for utfallet. Uansett vil tilknytning være et av flere momenter i vurderingen under barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48, som skal vurderes opp mot hensynet til samlet foreldrekontakt, foreldresamarbeidet, status quo, nettverk, foreldrenes partnere, nærhet til skole/barnehage, emosjonell, materiell, kognitiv og sosial omsorgsevne hos foreldrene mv.

Prinsippet om barnets beste i barneloven § 48 er en rettslig standard som skal anvendes på alle avgjørelser om foreldreansvar, bosted, samvær flytting med barnet ut av landet, og saksbehandlingen av slike saker. Standarden er skjønnsmessig og bygger på psykologfaglige og til dels sosiologiske vurderinger av hva som vil være best for barn ved tvister om fast bosted, foreldreansvar og samvær, og endrer seg med ny psykologisk fagkunnskap, eller med endringer i samfunnet slik som likestilling mv. Foreldrenes personlige egenskaper, omsorgskapasiteter og oppdragerstil (omsorgsevne) er naturlig nok blant de viktigste hensynene å vurdere. Under foreldreegenskaper vurderes gjerne foreldrenes materielle, kognitive, sosiale og emosjonelle omsorgsevne, samt evnen til å skape trygge og stabile omsorgsrammer på lengre sikt. Viktige egenskaper å inneha er empati og evnen til å se barnets behov og følelsesliv (mentalisering), der særlig evnen til å sette barnets behov foran forelderens egne behov er viktig. I tillegg er foreldrenes evner til å sette grenser, lære bort sunne vaner/normer og til å stimulere barnet, viktige egenskaper. Oppdragerrollen er forskjellig ut fra barnets alder, og foreldreegenskapene kan spille ulikt inn ut fra barnas alder og behov.

Emosjonell omsorg beskriver foreldrenes evner å ta barneperspektivet og lese barnets følelsesmessige behov, og formidle tilstrekkelig følelsesmessig trygghet, varme og nærhet til barna ut fra situasjon, alder og utvikling. Emosjonell omsorgsevne handler både om å lese barnas signaler så vel som å respondere adekvat opp mot barnets behov gjennom bekreftelse, støtte eller trøst mv. Emosjonell omsorgsevne omfatter også det å holde avstand, og gi barnet privatliv når barnet ønsker det eller har behov for det (særlig for større barn). Emosjonell omsorg er uttrykk for det barnet mottar sammen med næring og varme osv. når tilknytningen mellom barn og omsorgsgiver dannes. Emosjonell omsorg er derfor nært knyttet opp mot tilknytning mellom foreldre og barn, og av samme grunn vil måling av tilknytning og hva slags tilknytningsstil barnet har gjennom samspillobservasjoner o.l. ofte benyttes som en indikator på om barnet har fått god emosjonell omsorg.