Når foreldrene går fra hverandre og den samlede foreldrekontakten deles opp, vil det være av ekstra betydning for barna å beholde kontakten med søsknene, slik at søsknene ser hverandre hver dag, slik barna er vant med. Å beholde samme kontakt mellom søsknene er også normalt en del av Barnekonvensjonen art. 16, som sikrer barns rett til familie. Barnekomiteen har lagt til grunn et utvidet familiebegrep, og fortolket bestemmelsen som at prinsippet om familiens enhet tilsier at søsken skal holdes samlet («siblings should be kept together»). Prinsippet om søskenkontakt og familiens enhet er likevel underlagt hensynet til barnets beste, som går foran. Hensynet til samlet søskenkontakt tillegges likevel mye vekt, jf. eksempelvis Rt. 1982 s. 1335.
Som regel vil retten og den sakkyndige ikke anse det å være til barnets beste å splitte opp søsken, selv om barna har ulikt syn på hvor de vil bo fast eller hvor mye de vil være hos samværsforelderen. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelderen, blir derfor resultatet som oftest at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalløsningen at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker, og at man unngår deling av en søskenflokk, jf. eksempel Rt-1990-198.
Imidlertid kan barnets alder og utvikling, tilknytning, genetisk likhet og preferanser for en bestemt forelder/kjønnsrolle eller særlige behov for en bestemt oppdragerstil, medføre at man i sjeldne saker anser det som barnets beste at ett av barna bør være mer hos den ene enn den andre enn barnets søsken. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder, og som regel fordi barnet selv gir uttrykk for behov om å være mer hos den andre. Søsknene kan også ha ulik sårbarhet og ha ulikt behov for nær omsorg og oppfølging. Andre hensyn som kan tale for å splitte søsken er stor aldersforskjell, at søsknene ikke kommer godt overens eller at søskenflokken er stor, slik at ingen av foreldrene har kapasitet til å ta seg av alle.
Det vil likevel som oftest være til barnas beste at søsken til daglig bor samlet og har samværsrett samlet. Splitting av samvær skjer først og fremst kun delvis ved at det i enkelte saker kan fastsettes noe ulikt samvær mellom samværsforelderen og søsknene. Som regel vil det bare være tale om en eller to dager mer i samvær. Det forekommer likevel i sjeldne saker at man fastsetter ulikt bosted på barna, jf. for eksempel Rt. 1983 s. 266.
Hensynet til samlet søskenkontakt veier imidlertid ikke like tungt for halvsøsken, der kontakten oftere anses ivaretatt gjennom regelmessig samvær. Halvsøsken har ikke de samme foreldrene og ulikt familienettverk, og har også ofte ikke vært i hverandres liv like lenge som helsøsken. Kontakten med halvsøsken vil likevel kunne være viktig dersom de har liten aldersforskjell og en god og tett relasjon seg imellom.
Stor aldersforskjell mellom søsknene vil på den annen side kunne tilsi at man lettere vil kunne vektlegge andre hensyn som taler for å splitte opp søsknene, jf. LA-2015-92482:
«Som nemnt har lagmannsretten funne saka vanskeleg, og det vanskelege består i omsynet til belastninga for C i og med avstanden til mor og syster, medførande sjeldnare samvær enn normalt, halde opp mot kva som vil vera best for barnet på lengre sikt. Når det gjeld systera, er ho sju år eldre enn C, og i det daglege vil dei begge truleg vera meir saman med born på sin eigen alder enn med kvarandre. Lagmannsretten ser det derfor ikkje slik at ulempa med å skilja sysken, jf. Rt-1983-266 og Rt-1990-198, vert av avgjerande vekt her. Det gode forholdet mellom syskena vil elles kunna oppretthaldast gjennom samværa».
Et eksempel på at søskenflokken holdes samlet selv om søsknene har ulike preferanser på bosted, har vi i LH-2017-164548:
«Lagmannsretten legger til grunn at søstrene gjerne vil bo sammen, og at det skal mye til for å skille søsken i en situasjon som denne. Både E og C har i samtaler med den sakkyndige uttrykt at de vil føle savn om søsknene blir å bo fast på ulike steder, men likevel har begge vært klare på sine foretrukne bosteder. Lagmannsretten vurderer det slik at fordelene ved at C og D har fast bosted hos A er større enn om de fortsatt skal bo fast hos B. Det er da særlig lagt vekt på at de er sterkest knyttet til sin mor. Det inngår i det samlede bildet at A er etablert i en ny tilværelse sammen med sin samboer, og at C og D har en lillesøster i Z. De har også tilknytning til sin mors familie i Æ. Skiftet av miljø vil også lettes noe ved at de har etablert nye vennskap med barn på sin alder i Z, hvor både barnehage og barneskole er innen gangavstand fra hjemmet».
Prinsippet om at man normalt ikke deler søsken, er redegjort for nærmere av Trude Haugli i artikkelen «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 367 og 368:
«Det har lenge vært alminnelig enighet om at man ikke bør dele søsken, med den begrunnelse at når foreldrene skiller lag, kan søsken ha ekstra behov for den støtte og stabilitet de kan få hos hverandre. Høyesterett har flere ganger uttrykkelig uttalt at deling av søsken som hovedregel ikke bør finne sted, men disse dommene er ikke av helt ny dato, jf. Rt-1983-266 og Rt-1990-198. Det er også et eksempel på at en søskenflokk ble delt, men der hadde barna selv sterke preferanser med hensyn til hvem de ville bo hos, jf. Rt-1983-266.
Heller ikke her kan vi operere med noen absolutte sannheter, men det må foretas konkrete vurderinger. I en del tilfeller avtaler foreldre å dele søsken, og det samme kan skje når sakene kommer for retten.
Hensyn som i visse tilfeller kan tilsi deling av søsken er barnas egne ønsker, at det er stor aldersforskjell, at søskenflokken ikke fungerer godt sammen, at søskenflokken er stor eller at hver av foreldrene ikke har kapasitet til å ta seg av alle. Å dele søsken for å oppnå et rettferdig resultat mellom foreldrene, er ikke i samsvar med loven. Indirekte kan det imidlertid noen ganger være til det beste for barna at foreldrene seg i mellom er fornøyde og at de er innstilte på å samarbeide om samværsretten. Som omtalt ovenfor er hensynet til en god samlet foreldrekontakt ansett som et viktig hensyn. I de 57 lagmannsrettsdommene fra 2002 ble søsken delt i én sak».
En analyse av rettspraksis og hvor sjeldent søskenflokker splittes har vi i Liv Johanne Martinsens artikkel «Barnets beste ved fastsettelse av fast bosted for barn – En analyse av lagmannsrettspraksis fra 2011» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2013 s. 44-75 – (FAB-2013-44) på side 69:
«I de sakene som omhandlet mer enn ett barn i Sandbergs undersøkelse, ble søsknene ikke splittet. I enkelte tilfeller fikk barna fast bosted hos den ene forelderen, mens søsken som stod utenfor saken bodde hos den andre. I disse tilfellene hadde søsknene allerede bodd hos hver sin forelder. Foreldrene var også ofte enige om at søsknene ikke skulle splittes.90
Det ser ut som at normen om ikke å dele søsken var noe svekket da Skjørten foretok sin undersøkelse. Her ble resultatet at søsken ble delt i 16 % av de sakene som omfattet mer enn ett barn. Der det ble splitting, foretok lagmannsretten grundig avveining om hvorfor. Skjørten viser til at motstående hensyn for eksempel kan være følelsesmessig tilknytning og barnas ønsker. I dommene der barna ble delt, hadde flere av barna uttrykt et ønske om deling.
I min undersøkelse ble det som nevnt ikke deling av søsken i noen av de åtte sakene med flere enn ett barn. Resultatet kan tyde på at hensynet til ikke å dele søsken fortsatt står sterkt, og kanskje sterkere nå enn på tiden for Skjørtens undersøkelse».
Et eksempel fra Høyesterett på at det ble fastsatt ulikt samvær mellom to søsken og far, har vi i Rt. 2011 s. 1572, der det ulike omfanget ble begrunnet med barnas eget ønske, fars mangler i samspillet med det ene barnet og med barnas ulike sårbarhet etter traumatiske opplevelser:
«(49) D har et betydelig problem med at han tisser på seg, og har vansker med å regulere krav om oppmerksomhet. Den sakkyndiges konklusjon er at D trenger støtte, ro og empati og mer trygghet enn mange andre barn. Fars manglende ferdigheter knyttet til den nevnte episoden er – som jeg allerede har nevnt – blitt tillagt betydelig vekt i den sakkyndiges anbefaling om ikke å utvide samværet. Etter en samlet vurdering finner jeg at det er best for D at samværet med far ikke utvides. Hvorvidt samværet bør utvides når gutten er noe eldre, må vurderes på et senere tidspunkt.
(50) C synes på sin side på mange måter å være i en god og normal utvikling. Han har visse utfordringer på skolen, men disse er ikke knyttet til far. På den annen side krever også C særlig trygghet og særlige kvaliteter hos omsorgspersonene, og han er under utredning for ADHD. Begge foreldrene svikter i forhold til disse idealkravene. C synes likevel mindre sårbar enn D i sitt forhold til foreldrene, og han fremstår som lettere å korrigere».