Tilknytning kalles de nære følelsesmessige bånd som dannes mellom et barn og barnets omsorgspersoner i de første leveårene. Spedbarn har en medfødt evne til å knytte seg til personer for å søke trygghet og beskyttelse som ledd i å sikre egen overlevelse. Når barnet er et hjelpeløst spedbarn, vil barnets liv være avhengig av at barnet knytter seg til den som mater og steller barnet. Psykologer har også definert tilknytning som et biologisk motivasjonssystem, der barnet lærer å kjenne igjen og respondere på personer som gir barnet omsorg.
I tillegg til nærhet gjennom mating, stelling, vasking, legging, byssing og kosing, må barnet i de første leveårene lære språk, lek, utforsking og å regulere sine egne følelser i samspill med forelderen på en god og sensitiv måte, hvilket også inngår i de følelsesmessige båndene som dannes. Den emosjonelle omsorg og sensitivitet som gis barnet i samspillet de første fire leveårene er avgjørende for at tilknytningen blir trygg. Skjer det avbrudd i relasjonen til primær omsorgsgiver, eller dersom den emosjonelle omsorgen til de primære omsorgsgiverne ikke alltid er god, vil det utvikles utrygg tilknytning.
I NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling s. 179 (vedlegg skrevet av Hanne Cecilie Braarud, Dr.psychol) er det beskrevet mer om hvordan tilknytning mellom forelder og barn dannes:
«Barns utvikling av tilknytning til omsorgsgiver er en genetisk programmert prosess som foregår fra fødselen av (Cassidy, 1999). Tilknytning formes i relasjon til mor, til far, eller til andre som er nært involvert i omsorgen av barnet, og man omtaler også dette som et hierarki av tilknytningsfigurer, der den som er mest til stede i omsorgen representerer den primære tilknytningsfiguren (Ainsworth, 1982). Videre anses tilknytning som et grunnleggende, medfødt, biologisk motivasjonssystem for å utvikle få og selekterte emosjonelle bånd i løpet av livet. Tilknytning fremmer dermed emosjonelle bånd til mennesker som barnet søker nærhet til og som oppleves som en trygg havn hvor barnet kan få trøst.
På et primært evolusjonsmessig nivå så vil tilknytning øke sannsynligheten for overlevelse. På et psykologisk nivå så medfører tilknytning til etablering av en relasjon hvor barn med en umoden hjerne drar nytte av modne funksjoner hos omsorgspersonen for å organisere egne prosesser (Hofer, 1994). Spedbarnets utvikling av et bredt repertoar av sosiale ferdigheter, hukommelse, indre representasjoner og affektiv kunnskap, skjer i relasjon med nærmeste omsorgsgivere, og på samme tidspunkt som utvikling av tilknytning (Howes Spieker, 2008).
Bowlby’s tyngste teoretiske argument for den biologiske funksjon til tilknytning er om å beskytte de minste barna for ulike farer (Marvin Britner, 2008). Dette tungtveiende argumentet uttrykker en annen retning enn hvordan det biologiske prinsipp/funksjon brukes som argumentasjon i barnevernsrelaterte diskusjoner. For, hvis ikke biologiske foreldre kan bidra med en slik primær beskyttelse, så rakner også den biologiske funksjonen som båndet tilknytning skal representere mellom foreldre og barnet»
I NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling side 21 er det også beskrevet hvordan god tilknytning også tillater barnet å utforske verden og føle seg trygg på å få beskyttelse, og hvordan positivt samspill med barnets nære omsorgspersoner sørger for god utvikling hos barnet:
«Tilknytning er primært en regulering av forholdet mellom barnets medfødte forskertrang og eksplorering på den ene side, og behovet for trygghet og beskyttelse på den annen. Det innebærer at barnet søker fysisk nærhet til utvalgte voksne. Utviklingspsykologene er ganske sikre på at den universelle debuten av tilknytningssystemet i god tid før barnet begynner å gå, har sammenheng med nettopp det. Barnet skal bære med seg sin egen trygghetsalarm som sikrer nærhet til beskyttende voksne. Barnet knytter seg til flere personer som er tilgjengelige i familien og det nære nettverket. Tilknytningssystemet er en finstilt biologisk plan der barnet skaper sitt eget hierarki av foretrukne tilknytningspersoner. I tillegg til overlevelse er tilknytningssystemets andre og sentrale rolle å sikre barnets vekst og utvikling gjennom positiv interaksjon i nære relasjoner. Barnet knytter seg imidlertid til alle tilgjengelige personer, også de som påfører barnet tidlige skader. Barnet kan også bygge opp tilknytning til nye omsorgspersoner, for eksempel etter miljøskifte. På denne bakgrunn blir utredning av tilknytningens kvalitet viktig i barnevernssaker»
Tilknytning mellom foreldre og barn er relevant i barnefordelingssaker ved at den sakkyndige ofte vurderer det slik at spesielt små og sårbare barn vil ha behov for å være mer sammen med den omsorgsgiver som hadde de tyngste og fleste omsorgsoppgavene for barna i de første leveår, og som barna derfor formodes å ha utviklet et sterkt følelsesmessig bånd til (primær omsorgsgiver). Som vist ovenfor vil det ofte være et tilknytningshierarki over foretrukne omsorgspersoner fra barnet var lite. Små og sårbare barn vil ofte føle seg tryggere hos den personen som er øverst i tilknytningshierarkiet, og som vil være best i stand til å trygge barnet når barnet er redd, usikkert eller stresset mv., hvilke de ofte vil være etter samlivsbrudd og i en opplevd foreldrekonflikt.
Tilknytningen fra de første leveårene gir gjerne en preferanse for en av foreldrene også senere i barnets liv, som også kan få betydning når barnet er for lite til å si sin egen mening i saken. I HR-2020-1843-A avsnitt 47 ble tilknytningen til primær omsorgsgiver vektlagt, selv om mor der hadde flyttet vekk fra far uten varsling som følge av at far hadde kjøpt hus ved siden av mors hus.
«Ved skifte av fast bosted fra mor til far vil barna oppleve et brudd med sin primære omsorgs- og tilknytningsperson, som de har bodd hos hele livet. Den sakkyndige mener dette vil påføre barna en betydelig emosjonell belastning som vil øke risikoen for skadevirkninger på sikt. Denne risikoen er etter hans syn større enn risikoen for skadevirkninger ved den begrensede kontakten med far ved fortsatt fast bosted hos mor»
Som regel var det mor som var den primære omsorgsgiver og var mest hjemmeværende i de første fire leveårene. Typisk vil ofte barn som ammes av mor, foretrekkes å bli hos mor de første leveår (med mindre andre hensyn klart tilsier noe annet) for å unngå tilknytningsbrudd, fordi barnet er sterkt tilknyttet mor i tidlig alder. Man har derfor opptrappingsplaner i forhold til spesielt overnatting for små barn ved igangsetting av samvær ved samlivsbrudd, når barnet er under tre år. Fra to-tre års alder er ikke disse hensyn like sterke, selv om man skal se hen til barnets robusthet og tilknytningen til begge.
Tidligere var det lagt til grunn en morspresumsjon om at barna er sterkest knyttet til mor når de er små, som nå er forlatt. Imidlertid er likevel tilknytningen mellom barn og omsorgsgiver som ble dannet i de første fire leveårene et viktig hensyn, jf. NOU 2008:9 «Med barnet i fokus» side 39:
«Barneloven hadde tidligere en spesifisering av barnets beste i retning av at det for små barn ofte var best med omsorg og bosted hos moren. Begrunnelsen for at denne morspresumsjonen ble fjernet, var nettopp at den kunne lede til en form for automatikk i avgjørelsen. En ting er at mange foreldre lar mødrene ha hovedansvaret for omsorgen med små barn, en annen sak er at rettslige avgjørelser heller bør baseres på undersøkelser og prøvende vurderinger i det enkelte tilfelle. Av og til er det blitt foreslått at det kunne innføres en kjønnsnøytral presumsjonsregel som viste til det som er kjennetegnende for omsorgen for små barn: Rutinemessig fysisk omsorg sammen med tett og regelmessig oppfølging i hjemmet så vel som i barnehage. En slik modell er innført i enkelte delstater i USA.16 Prinsippet om «The primary caretaker parent rule» innebærer at det skal legges vekt på hvem som har hatt hovedomsorgen for barnet før samlivsbruddet. Denne modellen trekker fram helt konkrete oppgaver som påkledning, vask og stell, mat og måltider, stell av klær, men også det å sørge for helsehjelp, kjøpe inn nødvendig utstyr, følge opp kontakt med skole og barnehage og fritidsaktiviteter, samt være med og lære barnet ferdigheter som lesning og skriving. Prinsippet er basert på forskning om betydningen av båndene mellom særlig mindre barn og den av foreldrene som forestår de fleste og viktigste omsorgsoppgavene. Presumsjonsprinsippet innebærer et fortrinn for «The primary caretaker parent», men vekten av dette og forholdet til hovedprinsippet om barnets beste vil likevel kunne variere i sin utforming.»
Foreløpig har modeller av denne type vært lite diskutert i Norge. Hovedargumentet har vært at presumsjonsregler og momentangivelser i lovtekst vil kunne overskygge den konkrete og individuelle vurderingen. Det er dessuten anført at en rekke momenter og utdyping av regelen om barnets beste allerede er utviklet i tilstrekkelig grad gjennom uttalelser i lovmotiver og langvarig rettspraksis. I dag finner en tilløp til en utpensling av begrepet i barneloven § 43 andre ledd, som fastsetter momenter som det skal legges vekt på ved avgjørelser om samværsomfanget».
Det er derfor først og fremst i forhold til små og/eller sårbare barn at hensynet til å være mest hos den primære omsorgsgiver blir særlig vektlagt fremfor andre hensyn. Ved små barn frem til skolealder legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste tilknytningen og best følelsesmessig kontakt med barnet, samt hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet som primær omsorgsgiver, jf. Innst. O. nr.30 (1980-1981) s. 14. I forarbeidene er det også uttalt at hensynet med å vektlegge den som er primær omsorgsgiver avtar mot skolealder.
I Rt. 1993 s.1165 ble det likevel vektlagt at en gutt hadde et sterkere tilknytningsforhold til faren enn til moren, selv om barnet bodde hos moren. Andre eksempler fra rettspraksis der tilknytning har vært vektlagt er Rt. 1983 s. 117, Rt. 1984 s. 268, Rt. 1985 s. 179, Rt. 1985 s. 729 og HR-2020-1843-A.
Liv Johanne Martinsen har gitt en følgende oppsummering av betydningen av tilknytning i rettspraksis i artikkelen «Barnets beste ved fastsettelse av fast bosted for barn
En analyse av lagmannsrettspraksis fra 2011» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2013 s. 44-75 – (FAB-2013-44) side 47 til 49:
«Barnets følelsesmessige tilknytning er et moment som går igjen i Høyesteretts drøftelser. I forarbeidene til barneloven ble det understreket av justiskomiteen at «det må legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med og har hatt den faktiske omsorg for barnet. … Vekten av disse momentene må for øvrig tillegges avtagende betydning fram til skolealder.»
Imidlertid har likestillingen i Norge og innføring av pappapermisjon mv. og at kvinner raskere begynner å jobbe etter fødsel, medført at fedre har involvert seg mer i omsorgsoppgavene i barnas tidlige fase, og senere opp gjennom livet. Vurderingene må i barnefordelingssaker alltid foretas konkret, og de fleste fedre har svært god emosjonell omsorgsevne overfor barna sine. Det er også et moment at mor og far utfyller hverandre, og barna har behov for begge foreldre som forbilder og kjønnsroller. Videre er det viktig å huske på at tilknytning er dynamisk og endrer seg gjennom livet, og at barnets behov for basal omsorg også endres.
Forskning viser at så mye som 40% av alle barn har utrygg tilknytning til den primære omsorgsgiver. Emosjonell omsorgsevne og mentaliseringsevne er også noe som endrer seg hos mennesker, der livskriser og foreldrekonflikt kan medføre at primær omsorgsgiver i en periode ikke lenger gir like god, trygg og forutsigbar emosjonell omsorg som da barnet var lite.
Det vil si at barnet senere i livet kan utvise utrygghet i en vanskelig eller uvant situasjon, eksempelvis gjennom at barnet ikke søker trøst hos den primære omsorgsgiver eller på annen måte klarer seg uten forelderen. Et barn kan derfor være tryggere på en forelder som barnet ikke har vært så mye sammen med senere i livet, og et barn kan også senere i livet utvikle preferanse for den andre forelderen, fordi barnet kjenner seg igjen i eller responderer godt på foreldrestil, emosjonell omsorg, identitetsfølelse og personlighet.
Har begge foreldrene deltatt relativt likt under samlivet, og har eventuell skjevhet i omsorgsoppgavene fra de spedbarnsperioden jevnet seg ut de siste årene, vil ofte tilknytning de første leveår heller ikke være avgjørende for utfallet. Uansett vil tilknytning være et av flere momenter i vurderingen under barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48, som skal vurderes opp mot hensynet til samlet foreldrekontakt, foreldresamarbeidet, status quo, nettverk, foreldrenes partnere, nærhet til skole/barnehage, emosjonell, materiell, kognitiv og sosial omsorgsevne hos foreldrene mv.
Hvis du ønsker å lese mer om tilknytning og betydningen i barnefordelingssaker, har vi skrevet ganske inngående om hvordan tilknytning måles i barnefordelingssaker, og hva som ligger i utrygg tilknytning og hva som kjennetegner det.
En oppsummering om tilknytningsteorien og de tre tilknytningsstragiene som sakkyndige ser etter, er også beskrevet nærmere i masteroppgaven i psykologi «Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik side 6:
«Tilknytningsteorien, som har inntatt en sentral plass i nyere utviklingspsykologi, ble utformet i denne konteksten. Ifølge tilknytningsteorien danner barnet generaliserte representasjoner av andre menneskers tilgjengelighet og respons, som følge av hvordan barnet blir møtt av omsorgsgiver (Bowlby, 1969).
Barnets tilknytning til én eller flere omsorgspersoner utvikles over tid og manifesteres tydelig ved cirka 12 måneders alder. Det er da mulig å vurdere tilknytning ved hjelp av en observasjonsmetode kalt ‘fremmedsituasjonen’, som er utviklet til bruk i forskning (Ainsworth, Blehar, Waters & Wall, 1978). Ved bruk av denne metoden har man funnet ulike tilknytningsmønstre, det vil si strategier barnet bruker for å oppnå omsorgsgivers beskyttelse i stressende situasjoner. ‘Trygg tilknytning’ er kjennetegnet ved at barnet opplever at omsorgsgiver er tilgjengelig for dem når det trengs, og kan bruke omsorgsgiver som en base for utforskning.
Ved ‘ambivalent tilknytning’ er barnet opptatt av å monitorere omsorgsgivers tilgjengelighet, mens ‘unnvikende tilknytning’ er kjennetegnet ved at barnet i mindre grad signaliserer følelsesmessige behov.
De to siste mønstrene går under samlebetegnelsen utrygg tilknytning. I tillegg har noen barn et ‘desorganisert tilknytningsmønster’, som er kjennetegnet ved fravær av én bestemt strategi, og som er relatert til omsorgssvikt (Main og Solomon, 1990; Crittenden, 1985). Men empiriske studier tyder på at både omsorgskvalitet, individuelle forhold ved barnet, kontekst, og interaksjoner mellom disse, kan være årsaker til å barn framviser et spesifikt tilknytningsmønster (Bakermans-Kranenburg & van IJzendoorn, 2016; Granqvist et al., 2016; 2017). Det er også omdiskutert hvor stor betydning tilknytningsmønster har på individnivå. Når man korrelerer tilknytningsmønster med ulike mål på barns utvikling, finner man vanligvis svake eller moderate sammenhenger, hvor retningen på sammenhengen er uklar (Zachrisson, 2010).»
Hva som gir trygg og ulike former for utrygg tilknytning, er det nærmere redegjort for i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling s. 180 (vedlegg skrevet av Hanne Cecilie Braarud, Dr.psychol):
«Barnets relasjonelle erfaringer med omsorgsgiver utvikles til spesifikke forventninger om omsorgsgivers tilgjengelighet i ulike situasjoner (Smith Ulvund, 2004), og kvaliteten på tilknytningen er assosiert med graden av sensitiv, responderende, kontinuerlig og forutsigbar omsorg (Ainsworth, 1991). Omsorgsgivers sensitivitet inkluderer også en fleksibilitet i å tilpasse seg utviklingsmessige endringer hos barnet, belyst her som biososiale atferdskift. Barn som utvikler en trygg tilknytning har omsorgsgivere som er emosjonelt tilgjengelige, oppmerksomme, og responderende på spedbarnets behov og tilstand (Siegel, 1999). Omsorgsgiver lærer raskt å identifisere og respondere på barnets behov, og derav konstruere forutsigbare sammenhenger for barnets orientering, slik at barnet kan utforske verden og sitt sosiale miljø. Hos trygt tilknyttede barn så fremmer slike arbeidsmodeller og indre representasjoner barnets utforskning av omgivelsene og verden, og det gir en følelse av velbehag og mestring, og muliggjør evnen til selv-trøst senere i livet (Bowlby, 1969). Dette skaper en regularitet og stabilitet som i neste omgang gjør spedbarnets omsorgsmiljø til en trygg og forutsigbar base for videre sosial læring (Wismer Fries, Ziegler, Kurian, Jacoris, Pollak, 2005).
Utrygg/organisert tilknytning kan komme til uttrykk på to måter, avhengig av barnets tidligste relasjonelle erfaringer. Barn av omsorgsgivere som er emosjonelt utilgjengelige, uoppmerksomme, avvisende og lite responderende til barnets behov for trøst utvikler oftest det man referer til som organisert, utrygg, engstelig og unnvikende tilknytning (Main, 1995). Barna over- regulerer egne følelser og søker lite støtte fra voksne, og kan tilsynelatende observeres som autonome og selvstendige barn. En annen utrygg tilknytningsklassifisering omtales som organisert, utrygg og ambivalent tilknytning. Her er omsorgsgiver inkonsistent i forhold til tilgjengelighet, oppmerksomhet, og responsivitet. Barn med ambivalent tilknytning under- regulerer egne følelser, er mer engstelige, er vanskeligere å roe ned, og holder seg tett i nærheten av omsorgsgiver i stedet for å utforske omgivelsene (Ainsworth, Blehar, Waters, Wall, 1978).
En fjerde klassifisering beskriver desorganisert tilknytning. Barn som klassifiseres under denne kategorien har opplevd omsorgsgiver som skremmende, redd, og desorganisert i sin kommunikasjon til barnet (Main Solomon, 1990). Det kan også være skremmende for små barn når omsorgspersoner er psykisk syke eller ruset i samvær med barnet. Også foreldre som selv er traumatisert eller bærer på ubearbeidet sorg, kan bli forvirret og skremt av omsorgsrollen og dynamikken som oppstår i samhandling med barnet (Brandtzæg, Smith, Torsteinson, 2011). Når omsorgspersonen både er årsak og løsningen på ens frykt, så medfører dette en kollaps i barnets atferd og oppmerksomhetsstrategier, fordi barnet har ingen trygg base å søke trøst hos.
Fra spedbarnsalderen og gjennom hele barndommen møter barnet på alderstypiske oppgaver og motgang. Hvordan dette håndteres, og løses legger grunnlaget hvordan barnet løser nye utfordringer i fremtiden. Dette innebærer at kompetente løsninger av aldersadekvate utfordringer fasiliterer suksessfulle løsninger av nye utfordringer, mens dårlig håndtering av tidligere utfordringer kan lede til mistilpasset problemløsning i fremtiden (Manly, Kim, Rogosch, Cicchetti, 2001). I spesielt sped- og småbarnsalder så er omsorgsgivers tilstedeværelse og sensitive støtte sentral for denne type aldersrelaterte oppgaver»
Til slutt vil vi for helhetens skyld også vise til en kritikk mot å vektlegge hensynet til primær omsorgsgiver i for stor grad, som er skrevet av Øivind Østberg i artikkelen «Far og barn» Det 39. nordiske Juristmøte 2011 s. 257-274 – (KONF-2011-njm-257 side 263, der han hevder at den kvalitative tilknytningen til far ofte undervurderes:
«Selv om begge foreldrene under samlivet i stor grad har involvert seg i barna, er det oftest slik at mor har brukt noe mer tid enn far og enda oftere slik at mor har hatt hovedomsorgen i tiden mellom samlivsbruddet og avgjørelsestidspunktet. Dette er svært ofte nok til å avgjøre saken. Det psykologfaglige fundamentet for dette er tilknytningslæren, hvor det også opereres med et begrep om «tilknytningshierarki.» Jeg vil hevde at slik tilknytningslæren anvendes av domstolene, som her hviler seg tungt på de oppnevnte sakkyndige psykologer, undervurderer man ofte den kvalitative tilknytningen mellom far og barn. Videre undervurderes barnets fleksibilitet når det gjelder å veksle mellom omsorgspersoner som det har etablert en trygg tilknytning til. Svært ofte har barnet et trygt tilknytningsforhold til både far og mor, og da burde man la andre momenter være avgjørende for omsorgsspørsmålet enn marginalt mer tid tilbrakt med mor enn far. Gjorde man det, ville flere saker endt med at far fikk omsorgen og færre barn ville vært under omsorg av en mor med betydelige mangler ved sin omsorgskompetanse. Spesielt er det problematisk at status quo-prinsippet gir et sterkt insentiv til å «holde barnet unna faren» i tiden mellom samlivsbrudd og rettslig avgjørelse, særlig sammenholdt med det avveiningsprinsipp som er beskrevet under punkt 3 foran».