Hensynet til samlet foreldrekontakt har lenge vært et avgjørende hensyn ved avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Hensynet innebærer at retten som oftest velger den barnefordelingsløsning som sørger for at barnet får være sammen med og får oppfølging fra begge foreldre, og at det også skal være samvær selv i saker med høyt konfliktnivå eller ved enkelte mangler i samværskompetansen til samværsforelderen.
Hensynet kommer til uttrykk i blant annet barneloven § 42 første ledd første punktum som sier at «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg», og barneloven § 43 første ledd første punktum som sier at «Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett».
Hensynet kommer også til uttrykk i barneloven § 43 femte ledd ved samværssabotasje, som gir samværsforelderen adgang til å kreve ny sak om foreldreansvaret eller bostedet, dersom samværsretten hindres av bostedsforelderen.
I barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 er prinsippet om samlet foreldrekontakt også nedfelt:
«Partene skal respektere den rett et barn som er adskilt fra en eller begge foreldrene har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste«.
Hensynet til samlet foreldrekontakt er i dag svært viktig ved fastsettelsen av fast bosted, men vektlegges også i fastsettelsen av samvær ved at det normalt skal være samvær også ved høyt konfliktnivå og ved visse mangler ved samværsforelderens samværskompetanse. Hovedregelen ved fastsettelsen av samvær, er at det skal være samvær og av et visst omfang, dersom ikke samværet vil være en uforholdsmessig belastning eller skadelig for barnet mv. Retten og den sakkyndige vil derfor normalt akseptere en del avvik i samværsforelderens samværskompetanse, idet det er fremholdt som et gode å ha jevn og stabil kontakt med begge foreldre i de fleste saker.
I Ot.prp.nr.103 (2004–2005) Pkt. 3.3.7 er det på side 15 er det sagt følgende om samlet foreldrekontakt, som også kan omfatte kontakt pr. telefon, skype og sms mv.:
«Et hensyn som bør framheves i lovteksten, er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt etter samlivsbrudd. Dette er et moment som er mye vektlagt i rettspraksis i saker om hvor barn skal bo fast. Anvendelsen av prinsippet barnets beste kan imidlertid bli noe forskjellig i saker om samvær og saker om hvor barnet skal bo fast. Samværets omfang skal avgjøres ut fra det konkrete barnets behov, slik at en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak blir avgjørende. Ved at loven bruker begrepet best mulig samlet foreldrekontakt, vil ordlyden omfatte omfanget, uten å gi føringer på hvor mye samvær det skal være, samtidig som det sies noe om innholdet. Kontakten kan f.eks. også innbefatte telefonkontakt, e-post, sms mv»
I saker om fast bosted brukes hensynet til samlet foreldrekontakt ved ellers relativt lik omsorgsevne som begrunnelse for å velge den forelderen som best vil sørge for at barnet får samvær med begge foreldre, der det også vektlegges hvem som vil være best til å tilrettelegge og samarbeide om samværet. Hensynet til samlet foreldrekontakt omfatter således også den som kan sørge for best kvalitet i foreldresamarbeidet og kontakten mellom samværsforelder og barn, og ikke bare at det skal være kontakt av et visst omfang. Dersom det er andre ting som setter begrensninger for samværets omfang, slik som geografisk avstand mv., er det likevel viktig at samværet/foreldrekontakten finner sted regelmessig og er forutsigbar.
Det er derfor i vurderingen av fast bosted normalt gunstig å fremholde at man ønsker at barnet har kontakt med den andre forelderen, og at man ønsker å samarbeide. De sakkyndige vil oftere velge den forelder som er mest troverdig i ord og handling på at vedkommende vil være inkluderende overfor den andre forelder i forhold til samvær, overleveringer, kommunikasjon, deling av praktisk informasjon, fordeling av klær og utstyr osv. Å ta ansvar og selverkjennelse for eget bidrag til foreldrekonflikten og ytre ønske om et godt fremtidig samarbeid, vil ofte oppfattes som positivt, jf. LB-2020-149124:
«Lagmannsretten finner at mor i større grad enn far har tatt selvkritikk for de samarbeidsproblemer som partene har hatt. Hun har med tilslutning fra samboeren N1, sagt i retten at hun ønsker å gjenoppta samarbeidet med far. Mor opplyste for øvrig at hun ikke har fremsatt begjæring om midlertidig avgjørelse etter tingrettens dom fordi hun ønsket å vente til lagmannsrettens dom forelå. Lagmannsretten er også bekymret for den samlede foreldrekontakten hvis C skal bo fast hos far ut fra opplysningene om at fars familie ser negativt på mor, noe som også kom frem i retten i forklaringen til Cs farmor N9.»
Hensynet til samlet foreldrekontakt har de senere årene blitt vektlagt enda sterkere av de psykologisk sakkyndige i barnefordelingssaker, idet nyere psykologisk forskning legger til grunn at hensynet til samlet foreldrekontakt er viktigere for barns utvikling og selvfølelse enn å dempe konfliktnivået.
Mens man for 10-30 år siden i høykonfliktssaker ofte valgte å gi begrensninger i samværet og i enkelte saker nullsamvær eller samvær med tilsyn mv. for å skjerme barna fra foreldrekonflikten, velger de sakkyndige og retten som oftest at det skal være samvær av et visst omfang også når det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
Nyere forskning har vist at det er viktig for barns selvfølelse å ha kontakt med begge kjønn, der blant annet studien «Divorce and conversational difficulties with parents: Impact on adolescent health and self-esteem» av Eivind Meland, Hans Johan Breidablik og Frode Thuen fra 2019, har konkludert med at tap av kontakten med fedre fører til lavere selvtillit og psykisk sårbarhet hos barn. Undersøkelsen viste også at lite kontakt med den ene forelderen førte til svakere sosial fungering, dårligere psykisk helse og svakere skoleprestasjoner.
Et annet eksempel på forskning som viser at samlet foreldrekontakt er avgjørende for barns senere tilpasning er Fabricius, W.V.; Suh,G.W. 2017, Fransson, Emma; Låftman, Sara Brolin; Östberg, Viveca; Hjern, Anders; Bergström, Malin 2017.
Disse tankene om at kontakt med begge foreldre var viktig for barns selvfølelse og sosiale utvikling mv. var etablert allerede på 80-tallet, men har blitt bekreftet og vektlagt betydelig sterkere de senere årene, jf. Lucy Smith (1990) Familierettslige omsorgstvister Det 32. nordiske juristmøte 1990 s. 152-171 – (KONF-1990-njm-152) side 165:
«Det synes nå å være alminnelig enighet blant fagfolk om at det er viktig for et barns utvikling at det har et nært og godt forhold til begge sine foreldre selv om foreldrene er i konflikt med hverandre. Som fremhevet av det svenske Justisdepartementet er kontakt med foreldre av begge kjønn av betydning både for barnets indre utvikling og selvfølelse, og for dets sosiale tilpasning. (Ds 1989:52 s. 36.)»
Det er noen unntak for saker med alvorlig vold, seksuelle overgrep, psykiatri og alvorlig rus, men retten vil i de fleste saker gi betydelig samvær også til samværsforeldre som har visse mangler. Samvær skal imidlertid ikke skje dersom barnet kan ta skade av det, for eksempel i saker der det foreligger risiko for vold og seksuelle overgrep. I saker der en av foreldrene ikke burde ha samvær med barnet alene, kan det i avtale eller dom settes som vilkår at samværet skal foregå under tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd.
Redusert samværskompetanse kan trekke i retning av mindre samvær enn «vanlig samvær» etter loven, men vil sjelden føre til bortfall av samvær. Relasjonen og tilknytningen til samværsforelderen vil være viktig i de vurderingene. Dersom relasjonen og tilknytningen er god, og observasjonssamværene er gode, vil sakkyndige akseptere både høykonflikt og et visst avvik i samværskompetansen i forhold til psykisk sykdom, ADHD/ADD, bipolar, rus eller sinneproblemer mv. I svært alvorlige høykonfliktsaker og saker med bekymringer rundt samværsforelderen av et visst omfang, vil man i sakene kunne begrense samværet i begynnelsen av prosessen eller fastsette samvær med tilsyn for en periode for å roe ned situasjonen mens samværskompetansen evalueres og/eller iverksette ulike hjelpetiltak for å bedre denne, men formålet vil da likevel være en relativt rask normalisering.
Ved små barn vil tilknytning til primær omsorgsgiver sette begrensninger for samværets omfang mens barnet er baby og smårolling, men hensynet til samlet foreldrekontakt vil der vise seg ved at retten normalt vil søke å oppnå opptrappinger som tar sikte på normalsamvær eller mer, når barnet er stort nok med opptrapping av overnattinger. FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) har skrevet en veileder om samværsomfanget for små barn, der det legges opp til opptrapping ut fra faktorer som barnets alder og modenhet, tilknytning til foreldrene, foreldresamarbeidet og konfliktnivå mv. De viktigste psykologfaglige undersøkelser rundt samvær for små barn (Solomon George i (1999), Kline Pruett (2004), Altenhofen, Sutherland og Biringen (2010), og Tornello (2013)) tilsier at barn fra to års alder fint kan ha to-tre overnattinger, dersom ikke særskilte forhold tilsier noe annet.
Det er likevel viktig å presisere at best mulig samlet foreldrekontakt ikke nødvendigvis betyr mest mulig kontakt, og heller ikke like mye kontakt. Forskningen viser at det er tilstrekkelig med kontakt av et visst omfang som annenhver helg +- noen dager, for at barnet skal ha nok kontakt til at risikoen for ovennevnte psykiske problemer reduseres betraktelig. Samlet foreldrekontakt er således kun et tungtveiende hensyn frem til kontakten med samværsforelderen er av nevnte omfang. Skal man argumentere for mer samvær eller bytte av bosted fra en forelder som er enig i et vanlig samvær, må man ofte forankre det i andre argumenter enn hensynet til samlet foreldrekontakt.
I dag brukes likevel hensynet til samlet foreldrekontakt som argument for å få til løsninger som 50/50 eller delt bosted, selv når høykonflikt og foreldreegenskaper taler mot en slik løsning som krever et utstrakt og godt samarbeid. Delt bosted og 50/50 vil normalt være gode løsninger i saker med godt foreldresamarbeid, men hensynet med å skjerme fra foreldrekonflikt mv. vil likevel gjøre seg gjeldende straks samværsforelderen har et samvær av det minstekrav som hensynet til samlet foreldrekontakt forutsetter. Trude Haugli har i artikkelen (2011) Bosted og samlet foreldrekontakt – betyr størst og mest det samme som best? I Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr. 1 2011 s. 38-55 – (FAB-2011-38), skrevet litt om dette på side 53 og 54:
«Når barnefordelingssaker kommer for retten, og må tas opp til doms til tross for den sterke føringen barneloven legger i retning av å oppnå frivillige løsninger og enighet, er det ikke urimelig å anta at det gjennomgående foreligger sterke konflikter mellom foreldrene. Et høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan være en profesjonell, psykologfaglig begrunnelse for et redusert samvær. Det kan da være grunn til å stille spørsmål ved om målet i disse sakene bør være mest mulig kontakt med begge foreldrene»
Videre dersom belastningen med å være mer hos den som er best egnet til å sikre god samlet foreldrekontakt blir for stor for barnet på grunn av tilknytning, status quo eller foreldreegenskaper, vil hensynet til samlet foreldrekontakt i enkelte saker måtte vike, jf. Rt-2010-216 avsnitt 30-31:
«30) A har anført at hvis C blir boende hos mor, er det fare for at han ikke vil få samvær med datteren. B har som nevnt endret holdning siden lagmannsrettens behandling av saken og aksepterer nå å rette seg etter en avgjørelse om samvær for far hvis Høyesterett skulle fastsette det. Likevel tilsier hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt isolert sett at C flytter til far. Det ville være naturlig å fastsette langt mer samvær med mor hvis C flytter til far, enn omvendt. Imidlertid er den belastningen dette ville medføre for C, så stor at hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt etter mitt syn ikke kan bli avgjørende. I dette støtter jeg meg på de sakkyndiges vurdering:
«Vår felles vurdering er, at hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt – i vår sak – må vike til fordel for det som samlet sett vurderes å ville være den beste løsningen for barnet. Det er vanskelig å forutsi hvordan C vil kunne tilpasse seg og finne seg til rette i en ny tilværelse hos far – på sikt. Men på kort sikt, er det klart at det, for C, vil medføre sterke reaksjoner i form av angst, tilpasningsvansker og sorgreaksjon, hvis hun blir nødt til å flytte fra mor, til fordel for en far, som hun har en så klar uttalt motvilje mot å forholde seg til.»
Hensynet til samlet foreldrekontakt er likevel et gammelt og grunnleggende hensyn i barneretten, hvilket Lucy Smith redegjør for i Barnefordeling og samværsrett – utviklingslinjer i praksis Jussens Venner 1986 s. 332-350 – (JV-1986-332) Side 335:
«Prinsippet om størst mulig samlet foreldrekontakt var blitt lagt til grunn i rettspraksis også før dommen av 1982, og også før den nye barneloven. Jeg fremhevet dette som et viktig hensyn allerede i 1980 i min bok Foreldremyndighet og barnerett. Men det har aldri tidligere kommet så klart fram. I denne forbindelse kan videre henvises til dommen i Rt-1983-266 hvor førstvoterende uttalte at man måtte legge vesentlig vekt på å finne en løsning som ga best mulig samlet foreldrekontakt. Dette hensyn var blitt fremhevet av de sakkyndige i saken. Det er også flere lagmannsrettsdommer hvor hensynet til størst samlet foreldrekontakt blir tillagt stor vekt»
Hensynet til samlet foreldrekontakt ble deretter første gang løftet skikkelig frem i HR-2005-853-A – Rt-2005-682, der Høyesterett i strid med barnets ønske, status quo og tilknytningen til mor, valgte å flytte barnet til far som følge av at mor over tid hadde stanset samværet over flere år.
«41) Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling.
(42) At endring i daglig omsorg går imot det C sterkt har gitt uttrykk for som sitt ønske, har gjort avgjørelsen vanskelig. Hun er en ganske stor jente nå, og hennes meninger har betydning. Men ut fra det totalbilde denne saken gir, ville det etter min mening ikke være riktig overfor C å la hennes ønske i dag være avgjørende. C og far har ikke hatt et naturlig forhold til hverandre på flere år. Hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene, og i disse årene har hun ikke hatt noen reell mulighet til å oppleve far som omsorgsperson. Blant annet ut fra Ds forklaringer og den sakkyndiges vurdering av Ds situasjon i dag, legger jeg til grunn at far har hatt en god påvirkning på sine døtre»
HR-2005-853-A – Rt-2005-682 er siden blitt ansett som en benchmark-avgjørelse på hensynet til samlet foreldrekontakt, og det vises normalt til denne dommen, når viktigheten av hensynet til samlet foreldrekontakt skal begrunnes, jf. NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær s. 40:
«Typisk vil det i de aller fleste tilfelle være til barnets beste med størst mulig kontakt med begge sine foreldre. I flere stater i USA er det lovfestet at domstolen i vurderingen av hva som vil være best for barnet skal legge vekt på evnen og viljen til å lette og oppmuntre til kontakt med den andre av foreldrene.18 Høyesterett har da også i flere saker om hvem barnet skal bo fast hos lagt vesentlig vekt på hvem av foreldrene som må antas å kunne sørge for vedvarende og regelmessig kontakt med begge foreldrene, jf. nevnte avgjørelse i Rt-2005-682.»
I mange saker vil hensynet til samlet foreldrekontakt stå mot hensynet til status quo, og det vil typisk være saker der barna har bodd en stund hos bostedsforelderen, men bostedsforelderen ikke samarbeider om samværet. Blant annet kan man kreve ny sak uten krav om særlige grunner etter barneloven § 43 femte ledd, dersom bostedsforelderen ikke samarbeider om samværet. Trude Haugli skriver litt om saker fra rettspraksis der hensynet til samlet foreldrekontakt står mot hensynet til status quo i «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 357 til 364:
«Et hensyn som i de siste ti årene har vært sterkt framhevet, er hensynet til at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene. De mest sentrale dommene er referert i Rt-1982-116, Rt-1983-266, Rt-1989-176, Rt-1991-1148, Rt-1997-43 og Rt-2005-682.
I praksis har konflikten mellom hensynet til status quo og hensynet til best samlet foreldrekontakt kommet helt på spissen i fire saker, hvor den barnet bodde hos ikke var villig til å samarbeide om samværsretten. Det kan være spennende å se disse dommene i sammenheng fordi saksforholdene lignet noe på hverandre, men Høyesterett kom til forskjellige resultater; Rt-1982-116, Rt-1991-1148, Rt-1997-797 og Rt-2005-682. Dommene gir også en pekepinn på hvordan Høyesterett vurderer disse hensynene opp mot hverandre».