Det er et sentralt prinsipp i norske barnefordelingssaker at også saksbehandlingen skal være til barnets beste, slik at de prosessuelle reglene (saksbehandlingsreglene) praktiseres på en måte som er til barnets beste.
I barneloven § 48 første ledd som sier at alle avgjørelser om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal være til barnets beste, står det klart at også «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste.
I barneloven § 59 er det konkretisert at dommeren skal «påskunde saka så mykje som mogeleg», og at dommeren på ethvert trinn i saken skal vurdere om det er mulig «å oppnå forlik mellom partane,» og legge forholdene til rette for det.
Kravet i barneloven § 59 første ledd om å påskynde saken så mye som mulig er begrunnet i at det for barn oppleves som en stressbelastning å oppleve at foreldrene er i en rettslig tvist, der barna ofte involveres i foreldrekonflikten. Foreldrekonflikten økes som regel betraktelig etter uttak av stevning, og det er ønskelig at barna ikke opplever at en sak tar lang tid.
I tillegg kan også tidsperioden barnet er mest hos en av foreldrene eller på et bestemt bosted bli avgjørende for sakens utfall gjennom rask etablering av status quo. Ved samværsstans vil lengre avbrekk i samværet kunne også gå utover foreldrerelasjonen, og også gi barnet stressbelastninger og problemer på lang sikt mv. Det er derfor flere grunner til at en barnefordelingssak bør avgjøres hurtig.
Barnefordelingssaker er dermed noe av det som prioriteres mest av domstolene i forhold til beramming, der barnefordelingssaker berammes før andre sivile saker. Dersom saken også haster på grunn av midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60, skal saken prioriteres enda mer. Tilsvarende prioriterer retten domskriving i barnefordelingssaker, og retten tilstreber seg å avsi dom innen lovens frist på 14 dager.
I Ot.prp.nr.29 (2002–2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv. side 31, er det skrevet følgende om viktigheten av å påskynde saken:
«Departementet vil presisere at formålet med å prioritere disse sakene tidsmessig primært må være å styrke barnets rettssikkerhet. Saksbehandlingstiden skal ikke kortes ned på punkter som er viktige for å få et resultat til barnets beste, noe som for øvrig også ville kunne medføre totalt mer tidsbruk gjennom flere anker eller nye saker mellom de samme foreldrene. I noen saker kan det f.eks. være viktig å bruke tid på flere saksforberedende møter, hvor foreldrene i den mellomliggende perioden får muligheten til å prøve ut en foreløpig avtale. I andre saker kan det være behov for en helhetlig tradisjonell sakkyndig utredning etter § 61 nr. 3 selv om dette nødvendigvis vil ta noe tid. Departementet finner at utvalgets forslag til ordlyd kan beholdes, men presiserer at hensynet til barnets beste jf. § 48 også må komme inn ved vurderingen av hvor mye det er «mogeleg» å påskynde saksbehandlingen. Effekten av bestemmelsen vil i praksis også være avhengig av domstolenes ressurssituasjon for øvrig».
I NOU 2008:9 Med barnet i fokus side 36 og 37 er behovet for rask saksbehandling av barnefordelingssaker i domstolene av hensyn til barnets situasjon begrunnet nærmere:
«Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig.
Barneloven § 48 inneholder en uttrykkelig lovfesting av at hensynet til barnets beste også er det sentrale i avgjørelsesprosessen og at saksbehandlingen skal praktiseres i tråd med dette. Regelen innebærer at alle som har befatning med en barnefordelingssak – både advokater, dommere, sakkyndige og meklere – må ha barnets beste for øye, og ble tatt inn i barneloven i 2003 etter et opprinnelig forslag fra Barnelovprosessutvalget i NOU 1998:17:
«Utvalget finner det naturlig at dette grunnleggende prinsippet blir slått fast i innledningsbestemmelsen til barnelovens kapittel om saksbehandlingsreglene. På den måten fokuseres på barnets beste som overordnet norm, samtidig som loven blir mer oversiktlig.»
Som eksempel på at prinsippet om barnets beste kan få selvstendig betydning for saksbehandlingen vises det i NOU 1998:17 til at det kan være i strid med barneloven § 48 dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken.
Prinsippet kommer for så vidt også til uttrykk gjennom barneloven § 49, som pålegger advokater å vurdere om det er mulig å komme til utenrettslig enighet samt opplyse foreldrene om de foreliggende meklingstilbud. I teorien er det antatt at det i dette ligger en plikt for advokatene til å søke og dempe det konfliktnivået som gjerne følger barnefordelingssakene. Kravet i § 49 kan ikke sanksjoneres, men bestemmelsen er antatt å kunne gi en «oppdragende» signaleffekt til advokater.
De nye saksbehandlingsreglene i barneloven trådte i kraft 1. april 2004. Ordningen med saksforberedende møter er innført for å støtte en forhandlingsprosess fram mot rettsbaserte forlik. Denne fremgangsmåten er laget for å øke sjansen for at hensynet til barnets beste strukturerer prosessen fram mot enighet og får gjennomslag i den løsning som foreldrene velger. Dette innebærer at de faktiske forhold blir klarlagt gjennom en tilrettelagt prosess som kan bidra til at foreldrene sammen og hver for seg får bedre anledning til å søke etter og legge vekt på hva som kan være til det beste for deres barn. Det foreligger ikke noen formell evaluering av ordningen. Utvalget antar at barnelovens regler etter sin ordlyd på en tilfredsstillende måte ivaretar hensynet til barnet under hele prosessen fra saksanlegg, gjennom mekling og fram til forlik, eller en eventuell domsavsigelse. Utvalget vil imidlertid ikke utelukke at det kan bli nødvendig med tydeligere krav til domstolen og aktørene i retten dersom undersøkelser skulle avdekke at bestemmelsene ikke praktiseres på den tiltenkte måte, og derfor ikke ivaretar hensynet til barnets beste på en god nok måte».
Samtidig er det også viktig at saken er forsvarlig opplyst, slik at retten er mest mulig sikker på at avgjørelsens innhold er til barnets beste. Retten har et særskilt og selvstendig ansvar for sakens opplysning i barnefordelingssaker etter tvisteloven § 11-4. I praksis er det den sakkyndige som skal sørge for at retten får et godt og objektivt avgjørelsesgrunnlag, og den sakkyndige må også få tid til å opplyse saken gjennom å gjennomføre nødvendige undersøkelser og avgi erklæringer til retten mv. Det vil også ofte være nødvendig å bruke tid på å prøve ut prøveordninger under saksforberedelsene etter barneloven § 61 nr. 7 mv.
Det er derfor viktig å presisere at kravet om raskest mulig saksbehandlingstid ikke skal gå på bekostning av sakens opplysning og utprøving av løsninger som kan være til barnets beste, jf. Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn Side 11:
«Dersom en sak trenger lengre tid for å skape et forsvarlig beslutningsgrunnlag, f.eks. ved å framskaffe ytterligere bevis, avvente en grundigere sakkyndig utredning eller lignende, er det ikke meningen at saksbehandlingstiden skal kortes ned. Også hensynet til å prøve ut en ordning, jf. § 61 første ledd nr. 7, kan tilsi at en sak samlet sett tar lenger tid.
I noen tilfeller ser man at saken lettere kan få en god løsning ved å «modnes» litt. I en slik situasjon kan hensynet til å finne fram til en samarbeidsløsning, og å redusere konfliktens intensitet og omfang, tale for at behandlingen av saken gis nødvendig tid. Framdriftskravet er ikke ment å være til hinder for det. I saker hvor hensynet til rettssikkerhet eller barnets beste ikke taler mot det, vil imidlertid behovet for å redusere konfliktperiodens varighet klart tale for å holde god framdrift i saken».
Barnets beste skal likevel være styrende for de prosessuelle virkemidler som tas i bruk etter barneloven § 61 nr. 1 til og med nr. 8. Det er dermed barnets beste som skal være styrende i prosessuelle forhold som sakkyndigoppnevning, overgang til hovedforhandling, antall saksforberedende møter, utprøving av prøveordninger, samtaler med barnet, eget meklingsarbeid fra den sakkyndige under prosessen. Her er det også viktig å være klar over at barneloven § 62 slår fast at rettens valg av tiltak etter barneloven § 61, ikke kan ankes med unntak av avgjørelsen om å nekte å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3, eller å innhente opplysninger etter barneloven § 61 nr. 6.
Videre er det viktig å være klar over at tiltak etter barneloven § 61 fattes ved beslutning, der det gjelder begrensninger i ankeadgangen. Etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd, kan en beslutning bare ankes når «retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig».
I Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn er det beskrevet hvordan barnets beste skal være styrende ved valget av saksbehandlingstiltak etter barneloven § 61, jf. side 12:
«Barnets beste skal således tillegges stor vekt ved rettens valg av konfliktløsningsmodell, herunder valget mellom de ulike virkemidler § 61 gir anvisning på, men retter seg også til andre som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med barnefordelingssaker, som f.eks. advokater, sakkyndige, representanter for barnet og meklere. Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig».
Anna Nylund beskriver videre i artikkelen «Barnefordelingssaker og familier med høyt konfliktnivå» Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2012 s. 215-236 – (FAB-2012-215) på side 222, hvordan retten skal velge tiltak etter barneloven § 61 nr. 1 til 8 ut fra hva som vil være til barnets beste:
«Barnelovens saksbehandlingsregler finnes først og fremst i § 61 første ledd, der loven nevner åtte tiltak som kan brukes ved forberedelsen av, som støtte til eller istedenfor hovedforhandling. Flere av tiltakene er ikke tenkt som egne former for konfliktløsning, men som hjelpemidler ved rettergang. Hensikten med en sakkyndig utredning (nr. 3), samtaler med barnet (nr. 4), utnevning av en representant for barnet (nr. 5) og innhenting av informasjon fra barnevernet og sosialtjenesten (nr. 6) er å belyse faktiske forhold og å gjøre prosessen så barnevennlig som mulig. Nr. 8 er en hjemmel for å avgjøre saken uten hovedforhandling, og er derfor ikke et alternativ til rettergang, bare en forenklet form for rettergang. Nr. 2 er en hjemmel for å sende saken til ekstern mekling, og derfor i utgangspunktet ikke et alternativ til mekling. De eneste potensielle alternativene til mekling og rettergang ligger derfor i nr. 1 og i nr. 7».
Særlig viktig for at saksbehandlingen skal være til barnets beste er det å komme til enighet i prosessen. Man vil helst søke at foreldrene kommer til enighet fremfor at det kommer en dom eller kjennelse, og helst så tidlig som mulig i prosessen. Barneloven § 59 annet ledd slår fast at retten på ethvert trinn i saken skal vurdere om det er mulig «å oppnå forlik mellom partane,» og legge forholdene til rette for det.
Dommere i barnefordelingssaker skal derfor etter loven aktivt søke å få partene til å komme fram til en avtale i saken på ethvert trinn i saken. Dommeren vil derfor aktivt jobbe for at partene kommer til en løsning under de saksforberedende møtene, samt at det vil foretas sonderinger under hovedforhandling eller til og med ankeforhandling, der det er naturlig.
Det legges derfor stor vekt på at forliksforhandlinger skal utprøves på ethvert trinn i saken, med mindre det vurderes å være nytteløst, jf. Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn side 11:
«Utgangspunktet er at dersom det ikke synes nytteløst, skal mekling være forsøkt før hovedforhandling. Dommeren må gjøre en vurdering av om saken egner seg for en forliksløsning, og i tilfelle ta stilling hvordan man best kan legge opp meklingsprosessen og hvem som bør forestå meklingen. I saker hvor f.eks. vold, mishandling og/eller rusbruk er en aktuell problemstilling, eller en eller begge parter har alvorlige personlighetsavvik eller andre alvorlige forhold synes å foreligge, vil det ofte være formålstjenlig at saken behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling og eventuell skriftlig sakkyndig utredning. Se også pkt. 3.1.
Meklingen skal ikke ha som resultat at parter som ønsker dom i saken tvinges til å inngå rettsforlik, eller at det f.eks. velges en «mellomløsning» som ikke er til barnets beste. Retten skal påse at rettsforlik som ikke er til barnets beste, ikke inngås. Parter som føler seg tvunget til å inngå rettsforlik vil sjelden være motivert for å etterleve forliket, og man risikerer at man ikke har oppnådd noen slutt på eller noen reduksjon av konflikten som berører barnet. Da er verken prosessen eller det materielle utfallet til barnets beste».
Prinsippet om barnets beste i saksbehandlingen kommer for så vidt også til uttrykk gjennom barneloven § 49, som pålegger advokater å vurdere om det er mulig å komme til utenrettslig enighet. Videre er det antatt at advokater også har en plikt etter barneloven § 49 til å søke å dempe konfliktnivået, og bidra med å få partene til å komme til en løsning.
Fokuset på å komme til enighet, dempe foreldrekonflikten og fokusere på løsninger, er kjernen i det som heter konflikt- og forsoningsmodellen, som man kaller saksforberedelsen og prosessen med saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1, før man eventuelt finner ut at tvistepunktene ikke lar seg løse uten hovedforhandling og dom.
Konflikt- og forsoningsmodellen legger opp til at den sakkyndige gjennom å ha samtaler med partene og treffe barna utenom rettsmøtene, skal ha nok kunnskap om saken til å kunne hjelpe partene og retten i de saksforberedende møtene til å forstå og gi uttrykk for barnas behov for samlet foreldrekontakt og fravær av konflikt, og komme til praktikable ordninger gjennom utprøving av midlertidige avtaler etter barneloven § 61 nr. 7. Du kan lese mer om konflikt – og forsoningsmodellen her og her.
Nils Dalseide har i artikkelen «Saksbehandlingreglene for tvister om foreldreansvar, barnets faste bosted og samvær etter endringslov 20. juni 2003 – noen utvalgte problemstillinger» Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2004 s 172-216 – (FAB-2004-172) side 192 og 193, skrevet en rask og god oppsummering av de hensyn som må avveies mellom raskest mulig behandling og hensynet til sakens opplysning mv.:
«Det fremgår av § 59 første ledd at retten skal påskynde saken så mye som «mogeleg». Ordvalget viser at hensynet til fremdrift skal avveies mot andre hensyn, bl.a. rettssikkerhetshensyn og hensynet til hva som er best for barnet.
I forarbeidene er det fremhevet at hovedformålet med å pålegge domstolene å prioritere disse sakene tidsmessig er å styrke barns rettssikkerhet. Dersom en sak trenger lengre tid for å skape et forsvarlig beslutningsgrunnlag, f.eks. ved å fremskaffe ytterligere bevis, avvente en grundigere sakkyndig utredning eller lignende, er det ikke meningen at saksbehandlingstiden skal kortes ned. Likeledes kan hensynet til å prøve ut en ordning, jf. § 61 første ledd nr. 7, tilsi at en sak samlet sett tar lenger tid. Selv om det ikke er sagt direkte i tilknytning til drøftelsen av saksbehandlingstiden i § 59 første ledd, skal saken heller ikke påskyndes hvis det av andre grunner er best for barnet at retten benytter lengre tid på saken. Det vil f.eks. kunne være tilfelle hvis man bedre kan få gitt barnet muligheter for å si sin mening ved å avvente fremdriften noe.
I noen tilfeller ser man at saken lettere kan få en god løsning ved å «modnes» litt. I en slik situasjon kan hensynet til å finne frem til en samarbeidsløsning og å redusere konfliktens intensitet og omfang, kunne tale for å la tiden arbeide en stund. Fremdriftskravet er ikke ment å være til hinder for det.
I saker hvor hensynet til rettssikkerhet eller barnets beste ikke taler mot det, vil behovet for å redusere konfliktperiodens varighet med tyngde tale for å holde god fremdrift i saken.
Fremdriftskravet gjelder på alle stadier i saken, for hele domstolshierarkiet og for alle aktører. Det er særlig viktig at det tas tak i saken straks den kommer inn, og at den ikke på noe tidspunkt blir liggende ubehandlet uten at saken har behov for det. Loven angir eksempler på fremdriftskravets anvendelse i konkrete situasjoner, f.eks. skal det fastsettes tid for hovedforhandling straks eller etter at ett eller flere av de i § 61 nevnte tiltak har vært gjennomført, jf. § 61 første punktum.
Fremdriftshensyn, rettssikkerhetshensyn og andre hensyn til barnets beste skal også tillegges vekt når forberedende dommer skal ta konkret stilling til valg av virkemidler etter barneloven § 61».