Etter barneloven § 41 har foreldre med felles foreldreansvar begge rett til å ta med barna på kortere utenlandsturer, hvilket kalles for «stuttare utanlandsferder» i barneloven. Både bostedsforelderen og samværsforelderen har denne retten, men utenlandsturer må gjøres i samværstiden som foreldrene har med barnet. Retten omfatter også å la barnet reise alene eller med andre i tiden man har til disposisjon.
Siden utenlandstur må skje i samværstiden man har med barnet, vil lengden på utenlandsturen for samværsforelderen være begrenset av samværets lengde, og for bostedsforelderen av den andre forelderens samværstid.
Så lenge utenlandsferien skjer i den tiden man har med barnet, behøver en forelder som har felles foreldreansvar ikke å spørre om den andre forelderens tillatelse for å ta med barnet på en utenlandstur. Man bør imidlertid informere den andre forelderen uansett at man skal ta med barnet utenlands, da det er viktig for begge foreldre å vite hvor barnet er og har vært. Barneloven § 41 innebærer at man i prinsippet kan reise med barnet på en planlagt utenlandstur som skjer i samværstiden, selv om den andre forelderen nekter.
For mindre barn, sårbare barn og barn som har opplevd lengre samværsstans mv., avtales noen ganger i rettsforlik som ledd i en opptrappingsplan at barnet ikke skal reise på utenlandstur før en viss alder. Det går imidlertid ikke an å idømme en slik ordning.
Hva som regnes som en kortere utenlandstur og er omfattet av retten i barneloven § 41 er det ikke noe sikkert svar på, i juridisk teori har noen antatt maks 4 uker, mens andre har argumentert for at opptil 3 måneder er innenfor under henvisning til LG-1999-412 – RG-1999-1555 (237-99).
Hvis utenlandsoppholdet er utenfor det som regnes som en kortere utenlandstur, vil man være over i flytting eller opphold utenlands som omfattes av barneloven § 40, slik at begge foreldrene må samtykke eller den reisende forelder må ha foreldreansvaret alene. Det fremkommer av ordlyden i barneloven § 40 annet ledd: «Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder, jf. § 41 ».
Som nevnt ovenfor er det en del slingringsmonn på hva som regnes som en kortere utenlandstur. I LG-1999-412 – RG-1999-1555 ble grensedragningen mellom kortere utenlandstur og flytting/utenlandsopphold drøftet, og det ble lagt til grunn at en reise opp til tre måneder kunne godtas i det konkrete tilfellet. Det ble uttalt at vurderingen av om det er en kortere utenlandstur videre måtte skje etter en helhetsvurdering, der reisens varighet, formål med reisen og omsorgssituasjonen også var relevante momenter:
«Namsretten uttaler om forståelsen av denne bestemmelse bl.a.:
«Hva som ligger i begrepet «kortere reise» er noe uklart, men retten anser at dette må vurderes ut i fra en helhetsvurdering.» Det vises så til at reisens varighet og formål vil inngå i denne vurdering og uttales videre at alternativet vil ha relevans, herunder omsorgssituasjonen for barnet dersom den av foreldrene som har omsorgen reiser til utlandet mens barnet blir tilbake hos den andre i Norge.
Lagmannsretten kan ikke se at namsretten her har tolket loven uriktig. Som påpekt av namsretten er begrepet «stuttare utanlandsreiser» noe uklart. Det brukes ikke ordet «stutt» dvs. kort men «stuttare» dvs. kortere. Det sies ikke noe om hva reisen i tilfelle skal være kortere enn. Dersom begrepet f.eks. sammenlignes med lovens § 43 som gjelder flytting, vil en kortere reise kunne ha en viss varighet. Selve ordlyden gir forsåvidt liten veiledning mht. hva som ligger i begrepet, men ordlyden utelukker ikke at reisen har en viss varighet, f.eks. noen uker eller noen få måneder.
Lovens forarbeider i forbindelse med endringsloven av 13.6.1997 nr. 39 hvor § 43a kom inn i barneloven, kan tyde på at lovgiver først og fremst hadde i tankene forholdsvis korte turer, f.eks. ferieturer og lignende jfr. de henvisninger partene har gjort til lovens forarbeider. Lagmannsretten mener likevel at heller ikke lovens forarbeider på en klar måte fremholder at samtykke mot den ene av foreldrenes samtykke bare kan gis for reiser opp til ca en måneds varighet. Lagmannsretten mener således at verken lovens ordlyd eller forarbeider tilsier en så snever fortolkning som kjærende part har gjort gjeldende.
Lagmannsretten mener videre at lovens system og klare, reelle hensyn tilsier at loven gis en noe videre anvendelse enn påstått av kjærende part, og at reiser av den karakter og varighet saken gjelder vil kunne tillates innenfor lovens rammer. Lagmannsretten mener barnelovens § 43a må sees i sammenheng med foranstående § 43. Lovens system blir da at flytting til utlandet krever samtykke fra begge foreldrene når disse har foreldreansvaret sammen jfr. § 43. Lagmannsretten finner det ikke naturlig å se et ca 3 måneder langt, midlertidig opphold i utlandet med rehabiliteringsformål som flytting. Utgangspunktet etter barneloven § 43a er da at andre utenlandsreiser enn de som i realiteten innebærer en flytting, vil kunne foretas også om foreldreansvaret er felles. I et slikt tilfelle kan retten sette forbud mot reisen dersom det er uvisst om barnet vil komme tilbake til Norge. Lovens ordlyd og reelle hensyn tilsier at begrepet «stuttare utanlandsreiser» ikke gis en så snever ramme at det blir en hindring for utenlandsreiser av noen varighet, med et formål som ikke finnes å være til skade for barnet og hvor det er sannsynliggjort at barnet vil vende tilbake til Norge. En så snever anvendelse av barnelovens § 43a som anført av kjærende part ville etablere et lovtomt rom for reiser som ikke representerer flytting men heller ikke var så korte som anført av kjærende part og dermed falt utenfor lovens § 43a. Dette vil kunne ramme en ganske stor gruppe praktiske reisetilfeller, f.eks. reiser i utdanningsøyemed eller med medisinsk eller sosialt formål. Lagmannsretten mener derfor at lovens § 43a også gir rom for samtykke til slike reiser under ovenstående forutsetninger og at ikke bare reisens varighet men også andre hensyn vil inngå i vurderingen. For så vidt mener lagmannsretten at loven er relativ i den forstand at det kan foretas en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle og ikke mer absolutt slik kjærende part har anført og hvor kun reisens varighet finnes relevant»
Ved bortføringsfare – «dersom det er uvisst om barnet vil kome attende» – følger det av barneloven § 41 at retten ved kjennelse kan fastsette reiseforbud for barnet, selv om partene har felles foreldreansvar.
Det følger av barneloven § 41 annet ledd at ved utreiseforbud «skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord».
Reiseforbud skal kombineres med at barnet føres ut av passet til den forelderen som ønsker å reise. Har barnet eget pass, skal dette trekkes tilbake etter passloven § 7 (Tilbakekall, innlevering og beslag).
Hvis man ikke rekker å få rettens kjennelse, kan Politiet nedlegge midlertidig utreiseforbud som vil gjelde frem til retten har behandlet kravet, jf. barneloven § 41 tredje ledd:
«Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast».
Hvis bare én av foreldrene har foreldreansvaret, vil den forelderen som ikke har foreldreansvaret måtte ha samtykke fra bostedsforelderen for å reise. Dersom samtykke ikke gis følger det av barneloven § 41 fjerde ledd at retten kan gi «samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende». Etter barneloven § 41 femte ledd må barn som er fylt 12 år, samtykke i en slik avgjørelse «om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar».
Ved siden av at det må være åpenbart at barnet kommer tilbake etter ferien, vil en tillatelse til å reise på ferie med en som ikke har foreldreansvaret også være til barnets beste. I LB-2020-37370 ble det gitt tillatelse til en ni dagers ferietur til Spania, selv om det hadde vært lite samvær med far:
«Selv om det er gjennomført overnattingssamvær hjemme hos B over en lengre periode, vil en ni dagers ferietur til Spania naturlig nok innebære et mer omfattende samvær enn det samvær B har hatt med barna i tiden etter samlivsbruddet. Lagmannsretten kan allikevel ikke se at det er grunnlag for å nekte B å ta med barna på en slik reise, eller at hensynet til barnas beste tilsier at reisen ikke gjennomføres.
Lagmannsretten viser til at partene har delt foreldreansvar, og at barnelova § 41 første ledd første punktum bestemmer at den som har delt foreldreansvar som utgangspunkt kan ta med barna på «stuttare utanlandsferder». Videre vises det til tingrettens kjennelse hvor det fremgår at sakkyndig har anbefalt at barna får reise, og at hun mener at «en slik ferie vil virke stabiliserende og trygt for barna, som vil oppleve noe hyggelig sammen med far og besteforeldrene under helt andre forhold». At barna har glede av å være sammen med B understøttes av tilsynsrapportene fra Barnas stasjon».
En nærmere beskrivelse av reglene for når utreiseforbud kan gis, er gitt i Ot.prp.nr.56 (1996–1997) side 86 og 87:
«Bestemmelsen er ny, og gjelder utenlandsreise med barnet uavhengig av om det er tvist om foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo. Utgangspunktet er at foreldre med foreldreansvar kan ta barnet med på reise til utlandet. Det gis imidlertid anledning til å reise tvist om selve utenlandsreisen. Etter gjeldende rett kan politiet forby en forelder å ta barnet ut av landet. Avgjørelsesmyndigheten foreslås overført fra politiet til domstolen. Hvis domstolen finner at det er tvil om barnet vil bli brakt tilbake til Norge, kan det nedlegges utreiseforbud. Tvist med påstand om utreiseforbud kan tas opp i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller samværsrett, eller reises som egen sak for domstolen. Det kan nedlegges forbud mot å foreta en enkelt reise eller utreiseforbudet kan gjøres generelt. Et generelt utreiseforbud bør forøvrig kunne begrenses i tid. Se forøvrig pkt 5.6.
Dersom domstolen beslutter utreiseforbud, skal det også bestemmes at barnet skal strykes i passet til den av foreldrene som ikke kan reise med barnet til utlandet. Har barnet eget pass, kan det bestemmes at barnets pass skal inndras. Hjemmelen for å sette bort barnet til andre så lenge saken varer, flyttes fra dagens § 43 til ny § 43a andre ledd.
Etter tredje ledd får politiet hjemmel til å nedlegge utreiseforbud i hastesaker som skal gjelde fram til retten kan behandle saken. Dette kan være tilfelle hvis utreisen skal foretas i en helg, og den av foreldrene som ønsker utreiseforbud nedlagt, ikke har hatt kjennskap til den forestående reisen. Her kan det være nødvendig å holde barnet tilbake for å kunne hindre en eventuell barnebortføring. Politiet kan nedlegge midlertidig utreiseforbud, beslaglegge barnets pass og eventuelt avgjøre at barnet kan settes bort til andre enn foreldrene, for å hindre en utreise. Politiets avgjørelse gjelder fram til retten kan behandle saken. Dersom saken ikke bringes inn for retten innen rimelig tid, faller det midlertidige utreiseforbudet bort.
Fjerde ledd gir uttrykk for prinsippet om at den av foreldrene som ikke har foreldreansvar, bare kan ta barnet med på reise til utlandet dersom bostedsforelderen samtykker til det. Dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake, kan domstolen gi samtykke til utenlandsferd. Det forutsettes her at barnet får pass til en slik reise».