Sakkyndiges rolle
I barnefordelingssaker og i barnevernssaker pleier «barnets beste» som oftest å bli avgjort ut fra en psykologfaglig vurdering. Vurderingen foretas av en rettsoppnevnt psykologspesialist i en skriftlig utredning eller rapport.
Vi gir en mer grundig beskrivelse av den sakkyndiges rolle under saksforberedelsen etter barneloven § 61 nr. 1 her, og når saken går til hovedforhandling etter barneloven § 61 nr. 3 her. Her skal vi bare beskrive overordnet om sakkyndiges rolle opp mot retten og aktørene.
Etter tvisteloven § 25-2 første ledd, kan retten «oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter § 21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag». Etter tvisteloven § 25-3 annet ledd, første punktum, velges personer som har den nødvendige «kyndighet og erfaring». Etter tvisteloven § 25-3 tredje ledd, kan ikke en person som ville ha vært inhabil som dommer bli oppnevnt som sakkyndig, jf. domstolloven kapittel 6.
Staten dekker kostnadene til sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 3 i alle barnelovssaker der det «trengst»
Trude Haugli har i artikkelen «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 348 og349) gitt en overordnet beskrivelse av den sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker:
«Sakkyndige i saker etter barneloven kan si noe om hvilke løsninger som de anser for best for barnet etter deres faglige vurderinger, eller hvilke konsekvenser ulike løsninger kan antas å få for barnet, men de sakkyndige anvender ikke loven og i en del tilfeller kjenner de heller ikke loven. Deres vurderinger kan således bli foretatt ut fra andre forutsetninger enn de vi som jurister må ta i betraktning.
For jurister er det nyttig å ha sakkyndige utredninger å bygge på; fakta og vurderinger, prognoser over barnets utviklingsmuligheter under ulike forutsetninger, og under alternative omsorgsforhold, men når avgjørelsen treffes er ikke de sakkyndige uttalelsene nødvendigvis avgjørende. Hvis retten avsier dom i strid med tilrådninger fra sakkyndige, kan det nettopp skyldes at retten i motsetning til de sakkyndige må foreta en rettsanvendelse innenfor bestemte rammer. Noen ganger vurderer retten bevismaterialet annerledes enn de sakkyndige. I noen saker er de sakkyndige uenige, og retten må dermed uansett treffe et valg. Et eksempel på dette siste finner vi i dommen i Rt-1997-797»
I Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn side 25, er det skrevet følgende om den sakkyndiges rolle:
«Den sakkyndiges hovedoppgave vil alltid være å bistå dommeren med særskilt faglig kompetanse slik at en kan finne gode løsninger til beste for det enkelte barnet. Dette innebærer også å bidra til å holde et så lavt konfliktnivå mellom partene som mulig, med fokus på barnets beste»
I utredningen NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver Rolleutforming og kvalitetssikring Pkt. 2.2 er det skrevet følgende om den sakkyndiges rolle:
«Som engasjert ekspert eller rettsoppnevnt sakkyndig påtar den fagkyndige seg å stille sitt fag og kunnskaper til disposisjon for utrednings- eller beslutningsorganet. Den formelle posisjon varierer i forhold til hvilken lovhjemling vedkommende har for sitt arbeid. Som rettsoppnevnt sakkyndig reguleres den sakkyndiges formelle posisjon hovedsakelig av tvistemålsloven og domstolsloven. Retten er den sakkyndiges oppdragsgiver. Fagpersonen er formelt definert som en nøytral og objektiv aktør og rådgiver, uavhengig av partene i saken»
I NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver Rolleutforming og kvalitetssikring Pkt. 5.3 er det særlig fremholdt at den sakkyndige har en oppgave med å tilføre barnefaglig og psykologisk kunnskap til saken:
«Utvalget mener at den barnefaglige sakkyndighetsrollen er basert på en grunnleggende antagelse om at tilføring av barnefaglig teori, empiri, metode og erfaring i beslutningsprosessene kan hjelpe beslutningstaker til å treffe kvalitativt bedre beslutninger ut fra barnets beste enn beslutninger som kun er basert på alminnelig skjønn. De vurderingstemaer og problemstillinger beslutningstaker må ta stilling til i saker etter barnevernloven og barneloven er svært kompliserte, og kan ha dramatiske konsekvenser for barnet og dets familie på kort og lang sikt. Bevisførselen i barnesakene preges ofte av lite innslag av faktum og tilsvarende større innslag av skjønnsmessige og faglig relaterte problemstillinger om barn og foreldres psykologiske tilstand. Med eller uten fagkyndig bistand må forvaltningen eller retten treffe beslutninger hvor barnefaglig kunnskap under alle omstendigheter inngår som sentrale vurderingstemaer. Tilføring av barnefaglig relevant kunnskap har imidlertid bare verdi i den grad den medvirker til å opplyse den enkelte sak for beslutningstaker. Utgangspunktet er at sakkyndigheten må utledes fra detaljert kunnskap til den enkelte sak i forhold til de problemstillinger som ønskes belyst av oppdragsgivere».
Trude Haugli vektlegger også i artikkelen «Det mangfoldige barnets beste» Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 313-326 – (FEST-2002-pl-313) Side 325, at den sakkyndige skal tilføre retten psykologisk fagkunnskap:
«Et interessant spørsmål er hvordan lovgivers og i neste omgang domstolenes kunnskapsfundament og verdigrunnlag harmonerer med det man innenfor psykologien tror og vet om hva som fremmer barns utvikling og hva som er skadelig; hvilke teorier eller retninger innen psykologien er det som er fremherskende i våre domstoler og hvorfor?
Det gir mening å skille mellom den generelle psykologfaglige kunnskap og bruk av denne fagligheten i enkeltsaker. Når en sakkyndig person opptrer i en rettssak, er det den generelle psykologfaglige kunnskap retten etterspør, men oppgaven vil være relatert til et konkret barn. Og da vil mandatet være styrende for hva den sakkyndige skal uttale seg om. Som sakkyndig kan man skissere fordeler og risiko ved ulike alternativer, og hvis man blir bedt om det kan man også si noe om hvilket alternativ som framtrer som det beste. Overgangen mellom verdispørsmål og faglige spørsmål er verken entydig eller enkel. I hvert fall hvor det er snakk om å avveie plussvarianter, vil det være vanskelig på faglig grunnlag å si noe om hva som er best, og dette bør den sakkyndige være åpen om. Etter min oppfatning bør en sakkyndig også forventes å redegjøre for i hvilken grad konklusjonen kan sies å være faglig begrunnet, og når det er spørsmål om avveining av verdier som det er opp til dommerne å foreta.
Den faglige og rettslige barnets bestevurderingen behøver ikke være sammenfallende, i det den juridiske vurderingen også inneholder en bevisvurdering, lovtolking og subsumsjon. Når sakkyndige likevel ofte får gjennomslag for sine syn, kan dette henge sammen med at de sakkyndige etter hvert lærer seg noe om hvordan den juridiske barnets beste-vurderingen er å forstå, og ikke bare leverer premisser, men går inn og forsøker å foreta den sammen vurderingen som dommerne skal gjøre, før de trekker konklusjonen om hva som er best for barnet. Risikoen her er at rolle- og ansvarsfordelingen blir utydelig».
Oppnevning av sakkyndig
Etter barneloven § 61 nr. 1 annet og tredje punktum, kan retten «oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.».
Dersom det avtales midlertidige ordninger etter barneloven § 61 nr. 7, kan retten også oppnevne sakkyndig særskilt for å «rettleie foreldra i prøvetida».
Dersom partene ikke blir enige under saksforberedelsen i de saksforberedende møtene, kan retten oppnevne en sakkyndig der «det trengst» etter barneloven § 61 nr. 3 til å utrede saken før hovedforhandling og dom. Retten kan da «oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.» Den sakkyndige vil også være til stede under hovedforhandlingen, høre parter og vitner, og uttale seg om saken. Sakkyndig skal deretter etter tvisteloven § 25-1 gi «en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken».
Retten avgjør spørsmålet om sakkyndig skal oppnevnes, men sakkyndig skal i utgangspunktet oppnevnes, dersom det «trengst». Det sentrale i vurderingen er om det er faktiske forhold i saken som tilsier at en sakkyndig vil kunne tilføre kunnskap som retten bør ha med i grunnlaget for avgjørelsen, og som ikke vil kunne skaffes på annen måte. Ved vurderingen tas også hensyn til at bruk av sakkyndig normalt vil forlenge saksbehandlingen, og om sakens opplysning tilsier bruk av sakkyndig. Sakkyndighet utelates derfor til dels i saker som har versert flere ganger for domstolene.
En nærmere beskrivelse av reglene for oppnevning av sakkyndige i en barnefordelingssak er gitt i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) pkt. 3.1 s. 19:
«Reglene om oppnevning av sakkyndige i foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen omfattes av saksbehandlingsreglene i barneloven § 61. Dommeren kan på et tidlig stadium i saken la seg bistå av en barnefaglig sakkyndig for å medvirke til avtaleløsninger mellom foreldrene, herunder å mekle mellom og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøveperiode, se barneloven § 61 første ledd nr. 1 og nr. 7. Etter barneloven § 61 nr. 3 bør retten oppnevne sakkyndig der det «trengst». I saker med problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske helsetilstander som kan påvirke foreldrefunksjonene (herunder personlighetsforstyrrelser), vil det ofte være behov for at saken belyses gjennom en grundig sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saken betryggende opplyst og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det er bare sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 som dekkes av staten, se barneloven § 61 andre ledd»
Og side 59:
«Dommeren kan på et tidlig stadium i saken la seg bistå av en barnefaglig sakkyndig for å medvirke til avtaleløsninger mellom foreldrene, herunder å mekle mellom og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøveperiode, se barneloven § 61 første ledd nr. 1 og nr. 7. Målet med tilføring av mer barnefaglig kompetanse til domstolene er å få en bedre prosess og mer gjennomarbeidede og robuste avtaler med fokus på barnets beste. Etter barneloven § 61 nr. 3 bør retten oppnevne sakkyndig der det «trengst». I saker med særlig problematikk knyttet til vold/overgrep vil det ofte være behov for at saken belyses gjennom en grundig sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saken betryggende opplyst og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det er bare sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 som dekkes av staten, se barneloven § 61 andre ledd. Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene. Se også kapittel 9.1 om saksbehandlingsreglene, og kapittel 9.2.1 om merknader i forarbeidene og anbefalinger i veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn»
En beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig kan påankes, men det er klare begrensninger i ankeadgangen, idet avgjørelsen må være «uforsvarlig eller klart urimelig» for at anken skal føre frem, jf. LF-2020-165882:
«En kjennelse om oppnevning av sakkyndig faller inn under regelen i tvisteloven § 29-3 annet ledd, jf. Rt-2015-977 og Schei m.fl., Tvisteloven – kommentarutgave, 2. utgave, side 1012-1013. En slik kjennelse kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er «uforsvarlig eller klart urimelig», jf. Rt-2015-272 og Rt-2015-977, avsnitt 14.
Om det rettslige utgangspunktet for tingrettens avgjørelse heter det på side 3 i kjennelsen:
«Etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 første setning bør retten oppnevne sakkyndig til å uttale seg om ett eller flere av spørsmålene som saken reiser, der «det trengst». Videre fremgår at der det er satt frem påstander om vold, overgrep rus eller psykisk lidelse, og saken ikke er tilstrekkelig opplyst på annen måte, kan retten oppnevne en sakkyndig.
Videre får tvisteloven kapittel 25 om sakkyndige anvendelse, jf. barneloven § 59 tredje ledd. Av tvisteloven § 25-2 første ledd følger at retten kan oppnevne sakkyndig når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det må foreligge et særlig behov for sakkyndig uttalelse. Den forsinkelsen det vil medføre, må tas i betraktning, jf. blant annet Rt-1984-416, Rt-1987-703 og Rt-1998-61.
Det tas også utgangspunkt i at sakens opplysning må ivareta barnets beste. Herunder har barn rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling, jf. Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 2 og 12, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4, og barneloven § 31. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener, jf. barneloven § 31 andre ledd siste setning.
Saken gjelder spørsmål fast bosted og samvær mellom far og partenes to døtre født i 2005 og 2007. Det har vært ingen eller lite kontakt mellom far og døtrene i flere år. Sakens karakter og alvor tilsier at retten må påse at saken er forsvarlig opplyst før det treffes en avgjørelse.»
Nils Dalseide har i artikkelen «Barnefordelingssaker i retten – noen synspunkter på hvordan også avgjørelsesprosessen kan bli til barnets beste» Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 191 – (FEST-2002-pl-191) side 202, skrevet litt om praksis rundt oppnevning og når det særlig bør oppnevnes sakkyndig:
«Det synes å være svært ulik praksis mellom domstolene når det gjelder bruk av sakkyndig bistand mht. praktiseringen av kriteriet «trengst» i barneloven § 41, og kanskje enda mer når det gjelder mer situasjonstilpasset bruk av sakkyndig bistand allerede under saksforberedelsen. Etter min vurdering er det viktig at man stadig har for øye muligheten for en mer allsidig og fleksibel bruk av sakkyndige i disse sakene, noe som både kan øke sjansene for å finne frem til riktige og gode løsninger for barnet og å redusere partenes og samfunnets utgifter. For å oppnå at foreldre får best mulig hjelp til å finne en samarbeidsløsning som ivaretar barnet, bør lovgiver etter min mening også se på om ikke rettspraksis vedrørende lovkriteriet «trengst» og det oppstilte kravet om «særlig behov» er blitt noe for strengt. I tillegg til behovet for betryggende opplysning av saken, kommer også hensynet til å kunne øke sjansene for en minnelig løsning inn. En viss oppmykning av kriteriet i kombinasjon med større frihet for dommeren til å vurdere behovet konkret i den enkelte sak vil kunne være et egnet virkemiddel. Vurderingen må bygge på sakens behov, også sett hen til den tilleggsinformasjon det gir å studere foreldre og barn sammen i forhold til kun å lytte til, se og vurdere partene under hovedforhandlingen. Økende forekomst de senere årene av tvister hvor en eller begge parter har fremmedkulturell bakgrunn, kan også tilsi økt behov for bruk av relevant sakkyndig bistand i retten. Tingretten er det første organ partene i barnefordelingssaker møter som har kompetanse til å løse både kompliserte rettslige og mellommenneskelige problemer, og er – om den setter inn de riktige samlede ressursene – et velegnet organ til å finne en endelig løsning på partenes konflikt».
Mandat
Partene kan bli enige om særskilte utredningspunkter under mandatet til den sakkyndige, men mandatet må normalt være omforent. Det vil ofte ligge en del posisjonering og forsøk på å vinkle saken inn mot ønsket spor ved å trekke inn særskilte utredningsspørsmål. Det som er klart er at det er begge parter som skal utredes, slik at det dersom det er spesielle tiltak eller utredninger om personlighet, omsorgskapasitet osv. som skal utredes, så er det begge parter som må utredes for det samme (selv om tematikken kun gjelder en av partene spesielt).
Det er i de fleste saker vanlig å bruke standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister:
Mandatet som brukes som standard er som følger:
- Gi en beskrivelse og vurdering av (barnet) hans/hennes utviklingsstatus og omsorgsbehov, og drøft hva eventuelle avvik kan skyldes
- Beskriv og vurder foreldrenes omsorgs-/samværsevne i forhold til å oppfatte og ivareta (barnet)s behov
- Beskriv og vurder den følelsesmessige tilknytning mellom barnet og foreldrene
- Gi prognoser/ vurder/ drøft, i den grad det er psykologfaglig relevant, konsekvensene for barnet ved oppvekst hos hver av foreldrene/ ulike samværsordninger/ ikke samvær…
- Eventuelle risikomomenter bes særlig drøftet.
- Den sakkyndige må gi uttrykk for tvil der det er tvil, og opplyse om hva som er årsaken til tvilen.
- Det forutsettes at den sakkyndige har samtaler med begge partene (og med barnet, og at det foretas observasjon av begge partene sammen med barnet i foreldrenes respektive hjem).
- Den sakkyndige står fritt med hensyn til hvilke informanter for øvrig som skal kontaktes, eventuelle spørsmål om fritak fra taushetsplikt kan avklares via retten
- Den sakkyndige skal informere barnet om saken og gi barnet anledning til å uttale seg i spørsmålene om fast bosted og samvær