Forskning viser at over halvparten av barn som opplever en utrygg oppvekst ikke utvikler alvorlige psykiske problemer (Borge, 2010), mens litt under halvparten av de andre gjør det.
Det må derfor vurderes konkret hva barnet trenger og tåler av fremtidig utrygghet og stressbelastninger ved fastsettelse av fast bosted eller samvær. I barnefordelingssaker skal den sakkyndige normalt alltid utrede barnas utvikling. generelle omsorgsbehov og eventuelt særlige omsorgsbehov ved fastsettelsen av bosted eller samværsomfang, siden det er lagt opp til at barnets behov skal drøftes i standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i pkt. 1 i Nasjonal Veileder i foreldretvister:
«Gi en beskrivelse og vurdering av (barnet) hans/hennes utviklingsstatus og omsorgsbehov, og drøft hva eventuelle avvik kan skyldes»
Barnas behov skal måles opp mot foreldrenes omsorgsevne, der mandatet i pkt. 2 ber den rettsoppnevnte sakkyndige om å utrede foreldrenes «omsorgs-/samværsevne i forhold til å oppfatte og ivareta (barnet)s behov».
Barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48 skal således etter standardmandatet i Nasjonal Veileder i foreldretvister, se situasjonen fra barnets ståsted og behov (barneperspektivet). Foreldrenes evne til å se og ta barneperspektivet, og overføre det til holdninger og handlinger som er til akkurat disse barnas beste, er avgjørende ved vurderingen av omsorgsevne eller samværskompetanse.
I rettspraksis ser man også andre uttrykk for at barnets behov er avgjørende for barnefordelingen. Det kan for eksempel vises til hensynet til samlet foreldrekontakt (som bygger på at samlet foreldrekontakt generelt er bra for barn), status quo-prinsippet (som bygger på at sårbare barn eller eldre barn som har slått rot generelt trenger å skjermes mot unødig miljøskifte) og vektlegging av en forutsigbar prognose på bostedsforelderen (som forutsetter at sårbare barn generelt har behov for stabilitet og lite endringer ved bostedet). I tillegg vil små og sårbare barn ha større behov for faste rutiner og forutsigbar atferd, slik at sårbarhet og liten alder kan tilsi at barnet bør være mer i ett hjem, dersom rutinene og foreldrestilen er svært forskjellige mellom de to hjemmene.
Barns generelle behov ved fast bosted eller samvær, vil være forskjellig fra sak til sak. Alle barn er forskjellige, er ulikt tilknyttet og har opplevd forskjellige ting i sin barndom. Barn har helt ulike personlige og kognitive egenskaper, tålegrenser for belastninger eller spesielle behov for tilknytning til en omsorgsperson eller behov for å opprettholde sosial kontakt med venner mv. Videre sier det seg også selv at barnets behov endres med barnets alder og utvikling, og at genetiske og sosiale faktorer også spiller inn. For større barn vil andre ytre ting som fritidsinteresser, tilpasninger, krav på skolen osv. kunne medføre at barnet vil ha behov for en annen type barnefordeling enn et lite barn.
Barns særlige behov i barnefordelingssaker vil som oftest være knyttet til sårbarhet fra å ha vært utsatt for foreldrekonflikt og lojalitetskonflikter i lang tid mv. Barn som har opplevd stressbelastninger fra lojalitetskonflikt vil ha større behov enn andre barn for å være hos en forelder det har en trygg tilknytning til, en forelder med livsstabilitet og en forelder med ekstra god evne til å se barnets behov (mentalisering). Andre hensyn begrunnet i barns generelle behov som hensynet til samlet foreldrekontakt vil da kunne vike for barnets særlige behov for ro, trygghet og stabilitet.
Barn som har opplevd høy foreldrekonflikt vil normalt i mindre grad tåle 50/50-løsninger eller løsninger som ligger tett opp mot 50/50, dersom barna merker foreldrekonflikten og foreldrenes holdninger til hverandre. Barn som er i risiko for å få skjevutvikling vil i større grad måtte skjermes for foreldrekonflikt, ustabilitet og dårlig emosjonell omsorg enn andre barn, som kanskje kan tåle større belastninger.
Ofte snakker de sakkyndige om sårbarhet ved vurderingen av barnas behov i saken, der det er barnets evne til å tåle fortsatt stressbelastning, traumer eller nye større endringer som vil kunne avgjøre bosted eller samværsomfang. Siden kontakt med begge foreldre normalt vurderes som positivt for barnet, vil barnets sårbarhet ofte bli avgjørende for hvilken bosteds- og samværsløsning som velges. Barn som tåler større belastninger vil gjerne få mer samvær eller tett opp mot delte løsninger, selv om det skulle være høykonflikt eller enkelte mangler ved samværskompetansen.
Sakkyndig vil i vurderingen av barnets sårbarhet se på barnets evne til å konsentrere seg på skolen, sosiale evner og relasjoner, barnets atferd, emosjonell regulering, depressive reaksjoner mv. For mindre barn vil sakkyndig se om barnet oppfører seg aldersadekvat (slik som andre barn på samme alder), hvilket i praksis er en vurdering av om barnet har samme fungering som andre kognitivt, språklig, grovmotorisk (hvordan barnet beveger seg), finmotorisk (om barnet klarer å være nøyaktig ved fysiske operasjoner), barnets atferd og moral. For større barn vil sakkyndig i tillegg til ovennevnte særlig se på hvordan det går på skolen sosialt og faglig, og om barnet har gode mestringsstrategier og selvtillit mv.
Det er avvik hos barnet fra det normale og aldersadekvate som måles. Hvis barnet klarer seg greit faglig og sosialt på skolen eller i barnehagen, uten at det er rapportert om utagering, tristhet, fraværenhet konsentrasjonsvansker eller stressreaksjoner som ufrivillig vannlating mv., vil barna ofte vurderes som normale og i stand til å tåle en del belastning fra foreldrekonflikt eller manglende samværskompetanse mv. Som nevnt regnes det normalt også som en del av barnas behov å ha god kontakt med begge foreldre, slik at de sakkyndige vil akseptere at barna fortsatt opplever en del utrygghet og belastninger, så lenge den sakkyndige mener at barnet vil tåle belastningen godt uten risiko for skjevutvikling.
Imidlertid dersom barnet har store stressreaksjoner knyttet til samvær, vil det ofte kunne få betydning for samværets omfang – i hvert fall på kort sikt frem til barnet blir eldre, jf. Rt. 2011 s. 1572:
«49) D har et betydelig problem med at han tisser på seg, og har vansker med å regulere krav om oppmerksomhet. Den sakkyndiges konklusjon er at D trenger støtte, ro og empati og mer trygghet enn mange andre barn. Fars manglende ferdigheter knyttet til den nevnte episoden er – som jeg allerede har nevnt – blitt tillagt betydelig vekt i den sakkyndiges anbefaling om ikke å utvide samværet. Etter en samlet vurdering finner jeg at det er best for D at samværet med far ikke utvides. Hvorvidt samværet bør utvides når gutten er noe eldre, må vurderes på et senere tidspunkt.
(50) C synes på sin side på mange måter å være i en god og normal utvikling. Han har visse utfordringer på skolen, men disse er ikke knyttet til far. På den annen side krever også C særlig trygghet og særlige kvaliteter hos omsorgspersonene, og han er under utredning for ADHD. Begge foreldrene svikter i forhold til disse idealkravene. C synes likevel mindre sårbar enn D i sitt forhold til foreldrene, og han fremstår som lettere å korrigere.
(51) Det eneste negative i Cs relasjon til far, som er trukket frem av den sakkyndige, er at C ikke får støtte fra far i sin subjektive opplevelse av vold. Jeg finner grunn til å understreke at det på det nåværende tidspunktet, som nevnt, ikke kan legges til grunn at det er risiko for vold under samvær med far. Fars språkproblemer synes heller ikke å være av en slik art at de er til hinder for en viss opptrapping av samværet med C. I det store og det hele er det etter mitt syn ikke tegn som tyder på at far ikke takler C på en adekvat måte»
Hvis barnet har større avvik fra det normale og aldersadekvate, vil det ofte antas at barnet har behov for ro og ikke tåler den belastningen det vil være å oppleve fortsatt foreldrekonflikt, flytting av bosted eller emosjonell omsorgssvikt mv. Det vil da også kunne konkluderes med at det vil være risiko for skjevutvikling, dersom barnet ikke fjernes fra belastningene.
Barnevernet ser i saker med emosjonell omsorgssvikt (herunder høykonfliktsaker) ofte på risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer ved barnets situasjon. Flere sakkyndige ser hen til lignende holdepunkter i vurderingen av barnets sårbarhet også i barnefordelingssaker. I vurderingen vil risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer ved barnets situasjon veies opp mot hverandre, slik at risikofaktorer ikke nødvendigvis vil gi utslag i vurderingen dersom tilstrekkelig mange beskyttelsesfaktorer i barnets situasjon kompenserer for de forhold som skulle tilsi risiko for skjevutvikling.
Fra masteroppgaven i psykologi «Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik side 45 og 46 er det skrevet følgende om barnets generelle og spesielle behov og risiko for skjevutvikling:
«En sakkyndig psykolog vil ha en særskilt forutsetning for å finne ut av om barnet er i en risikogruppe for skjevutvikling. Dette momentet kan antas å være det en sakkyndig kan bidra mest til ved rettens avgjørelse. Noen barn har særskilte behov, og kan være mer utsatt enn andre barn, spesielt om barnet befinner seg i konflikten mellom foreldrene. Den sakkyndige kan foreta undersøkelser av barnet, vurdere om det har spesielle behov eller er spesielt sårbart. Den sakkyndige kan også undersøke om barnet blir påvirket av konflikten i stor grad, og om den ene eller begge foreldrene inkluderer barnet i den. Den sakkyndige kan med sine resultater veilede retten på veien til en avgjørelse, og den kan i tillegg veilede foreldrene i hvordan de kan tilfredsstille barnets behov.»
Barn kan også ha særlige omsorgsbehov knyttet til sykdom/diagnose eller handicap, eller knyttet til særlige læringsutfordringer, atferdsproblemer mv. Det kan medføre at en av foreldrene foretrekkes, idet dennes emosjonelle omsorgsevne eller kognitive/pedagogiske evner er viktige for barnet. Et eksempel på at barnets behov relatert til en diagnose fikk betydning for barnefordelingen, har vi i Rt. 2003 s. 35 (avsnitt 34):
«34) Jeg tar etter dette utgangspunkt i Cs situasjon. Hun har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, diagnostisert som høytfungerende autisme. Hun er et sårbart barn som tåler mindre belastninger enn andre barn, har mindre muligheter for å forstå sine omgivelser, og vil lettere feiltolke signaler og lettere få angst. Tilstanden kan også medføre utvikling av sekundære psykiske lidelser. Hennes situasjon stiller, som den sakkyndige gir uttrykk for, ekstreme krav til omsorgspersonen. C er totalt avhengig av nærpersoner og hjelpere som kjenner hennes tilstand og følger henne opp alle døgnets våkne timer. Hun har behov for omfattende hjelp på alle funksjonsområder, og vil være avhengig av trygghet, stabilitet, forutsigbarhet og fast struktur hele livet».
I NOU 2008:9 s. 37 er det særlig vektlagt at den omsorg og utviklingsstøtte som barnet skal motta skal være tilpasset og følsomme overfor barnets behov mv.:
«Det er til barnets beste at foreldrene sikrer barnets forsørgelse; men også at det etableres kontakt og tilhørighet mellom foreldre og barn og at denne vedlikeholdes; og videre at barnet mottar praktisk omsorg og utviklingsstøtte fra sine foreldre. Alt dette bør skje på måter som er forutsigbare og samtidig følsomme og respektfulle overfor barnets behov, personlige kapasiteter og preferanser».
Et eksempel på at barnas behov er vurdert av retten i en sak, har man i LB-2020-134348, der barna ble funnet å være velfungerende:
«Ved vurderingen av barnas behov, legger lagmannsretten, som tingretten, til grunn at begge barna i utgangspunktet er sunne og velfungerende barn som kan ha det godt enten fast bosted er hos mor eller far. Begge barnas tilknytning både til mor og far er god. Begge foreldrene tok fullt ut del i oppfostringen av barna frem til samlivsbruddet i 2018. Begge foreldrene har videre et nettverk rundt seg som både praktisk og på andre måter vil kunne være en støtte i hverdagen. Det er etter det opplyste heller ikke noe å utsette på bomiljøene henholdsvis i [sted3] og på [sted1»
Et motsatt eksempel på at retten har kommet til at barna har særskilte behov og er sårbart, har vi i LH-2018-171421:
«Lagmannsretten finner videre at C fortsatt har særskilte behov og at den positive endringen er skjør. Dette bygger på at det er kort tid siden han hadde omfattende og alvorlige adferdsvansker og beskrivelsen av hans situasjon per i dag fra hans kontaktlærer og saksbehandler i barneverntjenesten. Den sakkyndige vurderer at det er svært viktig at det fortsatt er fokus på rammer, struktur og rutiner både hjemme og på skolen.
På bakgrunn av bevisførselen finner lagmannsretten det klart at C sin positive utvikling skyldes en helhetlig og sammensatt endring av hans hverdag, særlig bestående av den oppfølging han får hos B, bytte av skole og kontaktlærer samt oppfølgingen i samarbeidsmøter hvor skole, PPT, BUP og B har deltatt. Skole og barneverntjenesten har forklart at B har fulgt opp godt, at han er tilgjengelig, at han og hans samboer har nyttiggjort seg veiledning de har fått og at B har en reguleringsstøttende adferd overfor C. Den sakkyndige har i tilleggserklæringen også vurdert det slik at årsaken til den positive utviklingen er sammensatt:
«Selv om skolen har vært en viktig faktor for at det nå går bra med C, så vurderes det at det er den totale endringen både når det gjelder omsorgsbase og miljø for øvrig som har bidratt til den positive utviklingen som er beskrevet.»
Lagmannsretten er av den klare oppfatning at det er B som er best egnet til å ivareta C sine særskilte behov og viser til vurderingene i tingrettens dom side 9-13 som lagmannsretten slutter seg til. Den positive utviklingen etter at C flyttet til B underbygger dette. Det er likevel viktig at B nå prioriterer også å følge opp leksene til C, slik kontaktlærer uttrykte det».
En nokså god og konsis oppsummering av barns behov for en trygg oppvekst, og de helsemessige og psykiske konsekvensene med utvikling av sårbarhet fra utrygghet, konflikt og destruktivitet i barndommen, er gitt i NOU 2019:20 side 76 og 77:
«Barndommen har dyptgående virkninger, ikke bare på barns framtidige muligheter og utsikter, men også på barns liv her og nå. Barns rett til en god oppvekst er grunnleggende. Alle barn har egne rettigheter. Foreldrene har et særlig ansvar for å forsørge sine barn og sørge for at barna får en trygg oppvekst og mulighet for utdanning. Godt foreldreskap starter gjerne i svangerskapet, hvor grunnmuren for foreldrenes tilknytning til og omsorg for barnet bygges.
Det er dessverre ikke alltid slik at barns rettigheter anerkjennes eller respekteres. Det er alminnelig enighet om at fravær av fare, risiko, bekymringer og frykt gir trygghet. Ikke alle barn opplever dette.
Barn med normal tilknytningsatferd søker trøst når de er utrygge, og opplever ro og trygghet når omsorgspersonen møter barnets behov. De fleste foreldre finner en hensiktsmessig måte å møte barnets behov på og er gode omsorgspersoner for sine barn. Mange foreldre som er gode omsorgspersoner, kan likevel trå feil i hektiske hverdager og stressede situasjoner. Det er mange foreldre som søker kunnskap, og som kan ha god nytte av informasjon og veiledning om tilknytning, utvikling og emosjonell støtte. Andre omsorgspersoner har enda større utfordringer i samspillet med barnet. Utfordringene kan komme i perioder eller vedvare over tid.
Noen omsorgspersoner opplever barnets tilknytningsatferd som ubehagelig eller truende. De kan reagere ved å avvise barnet. Andre forholder seg passive og ufølsomme til barnet. Slike samspill kan gi barn med utrygg, unnvikende og ambivalent tilknytning til personen som er omsorgsgiver. Forskning viser at utrygge tilknytningsformer kan ha stor negativ innvirkning på barnets emosjonelle og kognitive utvikling.
Konflikt i familien kan påføre barn skader, og det er et mål at barn får en oppvekst preget av minst mulig skadelig konflikt. Det er særlig tre kjennetegn ved foreldrekonflikter som kan ha negativ innvirkning på barns trivsel og utvikling. Det gjelder for det første konflikter som innebærer brudd på grunnleggende normer for utøvelsen av foreldreskap, slik som bruk av vold eller andre former for maktovergrep og misbruk av rusmidler. Det gjelder videre konflikter som barnet direkte blir eksponert for, og som derfor også involverer barnet. Endelig gjelder det alle konflikter som innebærer at barnet blir holdt fanget på foreldrenes konfliktarena over lengre tid. Konfliktene kan være særlig skadelige for barn dersom konfliktene er langvarige, intense, personorienterte, fiendtlige, eller dersom barnet er tema eller involveres i konflikten mellom foreldrene. Om lag 5 prosent av barn mellom 6 og 15 år bor i husholdninger der foreldrene er i konflikt, og en tredjedel av foreldre som bor hver for seg, rapporterer at de har et konfliktfylt forhold til den andre forelderen.
Forskning viser at samlivsbrudd kan påvirke barn negativt. Det er spesielt langvarig konflikt mellom foreldrene som kan øke risikoen for at barna opplever psykiske helseplager, skoleproblemer og frafall fra skolen. Studier har vist at konflikt mellom foreldrene kan bidra til psykiske vansker, søvnvansker, kroppslige helseproblemer, endrede fysiologiske reaksjoner og utagerende atferd hos barn.
Likeledes kan oppvekst i en familie med vedvarende lavinntekt være problemfylt. Det finnes mange potensielle kilder til risiko og fare som kan påvirke det enkeltes barns muligheter til å realisere sine mål, drømmer og ambisjoner. Hva som gir opphav til bekymring og frykt, vil også variere fra individ til individ.
Barn er i større grad enn voksne prisgitt sine omgivelser, noe som gjør dem ekstra sårbare. Barn og ungdom som opplever manglende omsorg eller belastninger i hjemmet, er utsatt for å utvikle problemer på andre områder. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt kan ha en spesiell destruktiv effekt på den enkeltes mulighet til en god utvikling og livskvalitet. Utrygghet gjennom å bli utsatt for vold eller å oppleve at andre i familien utsettes for vold, kan forårsake angst, depresjon, atferdsvansker, skadelig rusmiddelbruk og psykiske vansker eller lidelser. Problemene kan ofte vedvare i voksen alder og også videreføres til egne barn.
Det er viktig for barn- og unges oppvekstsvilkår å skape likere forutsetninger for barns helse og utvikling. Dette er en forutsetning for å få flere til å lykkes i skolen og senere i yrkeslivet. Sosialt tilpassede og trygge barn vil for eksempel ha bedre forutsetninger for å fullføre skolegang og etablere positive vennskap, som i neste omgang påvirker mulighetene for videre utdanning og yrkesdeltagelse.
Forskning viser at tiltak som settes inn i tidlig alder, generelt sett har betraktelig bedre effekt enn tiltak som iverksettes på et senere tidspunkt i livet. De fleste typer foreldrestøtte er lite kostnadskrevende og vil kunne gi langvarige gevinster».