Som redegjort for under foreldreansvaret, skal foreldreansvaret etter barneloven § 30 utøves i fellesskap og avgjørelser skal tas «saman», og «ut frå barnet sine interesser og behov».
Samværsforelderen skal således ha informasjon og dokumentasjon mv. som gjør at det er mulig å være med på å ta avgjørelser under foreldreansvaret i fellesskap. Barneloven og forarbeidene er tydelige på rekkevidden av retten til medbestemmelse og innsyn, når foreldreansvaret er felles, men det blir noe mer uklart hva utfallet blir, når foreldrene er uenige om et spørsmål som hører inn under foreldreansvaret.
Det følger nemlig av barneloven § 37 at den som barnet bor hos fast (den med daglig omsorg) har rett til å ta «avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Likevel er det uklart hvor langt denne kompetansen til bostedsforelderen ved uenighet rekker, ettersom det er uklart hva som ligger i «avgjerder om dagleglivet» i barneloven § 37.
Det forekommer derfor ofte i barnefordelingssaker at det er tvist om hvilke spørsmål den med fast bosted kan avgjøre alene ved uenighet under foreldreansvaret, og rettspraksis er dessverre både uklar og sparsommelig.
I NOU 2008:9 «Med barnet i fokus» side 18 er bestemmelsesretten til den med daglig omsorg beskrevet slik:
«Begrepet «hvor barnet skal bo fast», jf. barneloven § 34, sier for det første noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfelle er det slik at «barnets faste bosted» er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen i opptil 50 % av tiden. For det andre sier begrepet noe om bestemmelsesretten som den forelder barnet bor fast hos kan utøve alene. Dette er nærmere regulert i barneloven § 37.
Barneloven § 37 gir den som barnet bor fast hos rett til å treffe avgjørelser som gjelder «vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.» Hva som er å anse som en «større» beslutning om «dagleglivet» vil bero på en konkret vurdering. I alvorligere medisinske spørsmål og i spørsmål som vedrører barnets skolegang og utdannelse er det antatt at begge foreldre må medvirke. Den forelderen som ikke har barnet bosatt hos seg antas å ha krav på informasjon om slike anliggender fra den andre.
Bostedsforelderen treffer alene avgjørelse om flytting innenlands, jf. ovenfor. Er det derimot tale om flytting til utlandet, må foreldre med felles foreldreansvar begge være med på avgjørelsen, jf. barneloven § 40 første ledd andre punktum. Flytting til utlandet kan heller ikke skje når det er tvist om foreldreansvaret og/eller hva som skal være barnets faste bosted, jf. § 40 andre ledd. Ved kortere utenlandsopphold gjelder barneloven § 41. Som utgangspunkt kan begge foreldre ta med barnet på kortere reiser til utlandet når de har felles foreldreansvar. Unntak er blant annet gjort der det er usikkert om barnet kommer tilbake».
I forarbeidene til barneloven § 37 Ot.prp.nr.62 (1979–1980) side 26 ble formålet med bestemmelsen forklart slik med at det var de praktiske beslutninger i omsorgen som klær, mat, døgnrytme o.l, som bestemmelsen gjaldt.
Imidlertid ble det i Ot.prp.nr.56 (1996–1997) Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova) side 54, presisert at barneloven § 37 likevel også omfattet forhold som valg av fritidsaktiviteter, skolefritidsordning mv.:
«Departementets forslag innebærer i første rekke en tydeliggjøring av gjeldende rett på området. Det vesentlige ved forslaget er at den ene av foreldrene gis bestemmelsesrett, dersom foreldrene ikke kan komme til enighet om disse spørsmålene. Dette kan for eksempel være spørsmål om fritidssysler som valg av type aktiviteter i et idrettslag, skolefritidsordning og lignende. Beslutningstaker i disse spørsmålene må være forelderen som barnet bor fast sammen med. Den som barnet bor fast sammen med, kan bestemme om barnet skal gå i barnehage, flytting innen landets grenser og annet som gjelder vesentlige sider av omsorgen. Barnet vil være registrert som bosatt på denne adressen. Barnets adresse vil ha betydning for hvorvidt forelderen vil bli ansett som enslig forsørger i relasjon til enkelte offentlige ytelser, som barnetrygd og skatteklasse. Eventuelle konflikter som ikke faller inn under foreldreansvaret eller den direkte omsorgen, vil kunne løses nettopp ved at bostedsforelderen har det avgjørende ordet»
I NOU 2008:9 «Med barnet i fokus» på side 54 er det skrevet følgende noenlunde avklarende om bostedsforelderens kompetanse til å trumfe gjennom avgjørelser under foreldreansvaret ved uenighet, som støtter ovennevnte betraktninger:
«Der barnet bor fast ett sted er det i utgangspunktet naturlig og praktisk at den som til enhver tid har barnet hos seg treffer de daglige avgjørelser. Selv om det foreligger felles foreldreansvar, ville det være urimelig og ugjennomførlig om den andre forelderen skulle kunne kreve å ta del i avgjørelser som gjelder klær, mat, døgnrytme osv.
Det er imidlertid en glidende overgang fra de mer trivielle og dagligdagse beslutninger til beslutninger som i større grad har slik betydning for barnet at det kan reises spørsmål om den andre forelder bør trekkes inn før beslutningen tas. Generelle kostholdsvaner, mer omfattende fritidsspørsmål, valg av vennekrets etc. kan alle reise viktige prinsipielle spørsmål om oppdragelsen og sosialiseringen av barnet. Praktiske hensyn og hensynet til at barnet opplever en forutsigbar hverdag uten for mye diskusjoner mellom foreldrene kan imidlertid tilsi at en forelders adgang til å motsette seg beslutningen må vike. Også departementet la i sin tid betydelig vekt på hensynet til å unngå tvister da ordlyden i barneloven § 37 ble formulert:
«Det vesentlige ved forslaget er at den ene av foreldrene gis bestemmelsesrett, dersom foreldrene ikke kan komme til enighet om disse spørsmålene. Dette kan for eksempel være spørsmål om fritidssysler som valg av type aktiviteter i et idrettslag, skolefritidsordning og lignende. Beslutningstaker i disse spørsmålene må være forelderen som barnet bor fast sammen med. Den som barnet bor fast sammen med, kan bestemme om barnet skal gå i barnehage, flytting innen landets grenser og annet som gjelder vesentlige sider av omsorgen. Barnet vil være registrert som bosatt på denne adressen. Barnets adresse vil ha betydning for hvorvidt forelderen vil bli ansett som enslig forsørger i relasjon til enkelte offentlige ytelser, som barnetrygd og skatteklasse. Eventuelle konflikter som ikke faller inn under foreldreansvaret eller den direkte omsorgen, vil kunne løses nettopp ved at bostedsforelderen har det avgjørende ordet».
Gode grunner taler derfor for at den med fast bosted skal kunne bestemme i alle spørsmål (eller i hvert fall de fleste) under foreldreansvaret, der det er uenighet mellom foreldrene. Behovet for at en avgjørelse blir tatt for barnets skyld, taler for at barneloven § 37 forstås med en utvidet ordlyd og rekkevidde. Det må også antas at beslutninger knyttet til skole er omfattet, når barnehage er uttrykkelig nevnt ved siden av flytting innenlands, og forarbeidene også nevner skolefritidsordning mv. Felles foreldreansvar gir uansett samværsforelderen rett og plikt til all informasjon og til å være med på beslutningene.