Hjelpetiltak er en fellesbetegnelse på ulike kurs, terapi, avrusning, individuell veiledning eller gruppeveiledning som skal ta sikte på å bedre omsorgsevnen til foreldre. Hjelpetiltak vil iverksettes ved omsorgssvikt, der tiltaket vil være rettet inn mot de påpekte mangler i omsorgen. Eksempelvis vil en som ruser seg kunne legges inn til avrusning, mens en med sinneproblemer vil kunne få veiledning for sinnemestring. Ved høy foreldrekonflikt vil ofte begge foreldre settes til å gjennomgå kurs for å redusere foreldrekonflikten, hvilket kan være individuelle kurs gjennom barnevernet, familievernkontoret eller kurs som «Fortsatt foreldre» mv. Ved mangler i den emosjonelle omsorgsevnen og til å lese og forstå barnets behov, kan det være aktuelt med kurs som øker forståelsen av barneperspektivet og behov for trygge rammer rundt barnet som COS (Circle of Security), Marte Meo, Webster-Stratton, Parent Management Training-Oregon (PMTO) eller multisystemisk behandling (MST) mv.
Familievernkontorene kan sette opp særskilte skreddersydde tiltak innenfor eksempelvis rus eller sinnemestring. Eksempler på spesialkurs er for eksempel «Sinnemestringskurs», «Du og jeg og ADHD», «Behandlingstilbud til familier der det har forekommet seksuelle overgrep», «Hva med meg? – kurs for aleneforeldre», «Hva med meg? Kurs for aleneforeldre til barn med nedsatt funksjonsevne» eller «Gruppe for kvinner utsatt for vold fra partner». Vi har gitt en nærmere beskrivelse av ulike veiledningstiltak på siden her under Foreldreveiledning.
Dersom barna har særlige behov, kan det settes inn særlige tiltak for å bedre omsorgsevnen akkurat mot de særlige behovene til denne typen barn, eksempelvis «De utrolige årene» som er kurs for foreldre med barn med ADHD.
Etter barneloven § 43 tredje ledd er det adgang til å sette vilkår for samvær i en avgjørelse fra retten eller i et rettsforlik. Bestemmelsen brukes gjerne til å sette vilkår om tilsyn under samvær, men bestemmelsen kan også benyttes til å sette særskilte vilkår for samværsrett i en avgjørelse eller rettsforlik, der det eksempelvis stilles krav til foreldrene om å iverksette hjelpetiltak for å bedre omsorgsevnen – som kurs i foreldresamarbeid, sinnemestring mv. Det er vanlig i saker rundt bekymringer rundt samværskompetansen at det avtales at en eller begge foreldre skal prøve ut hjelpetiltak, som ledd i avtaler under de saksforberedende møtene etter barneloven § 61 nr. 7. Partene vil da evaluere om hjelpetiltaket har hatt positiv effekt, og den videre prognosen på opptrapping av samværet vil ofte avhenge av at veileder i hjelpetiltaket vurderer forelderen som veiledningsbar og innretter seg etter og tar opp veiledningen i omsorgsutøvelsen overfor barna.
Hjelpetiltak kan også i en barnefordelingssak settes i gang fra barnevernet for å bedre samværskompetansen eller omsorgskompetansen etter barnevernloven § 4-4, etter at det er reist bekymringer overfor barnevernstjenesten. Det er ofte at det i saker med omsorgssvikt/høyt konfliktnivå pågår en barnevernssak parallelt med barnefordelingssaken, og foreldreveiledning kan da inngå i begge saker som del av «foreldrestøttende tiltak» etter barnevernloven § 4-4.
I parallelle saker kan også partene som del av et rettsforlik be barnevernet om bistand, men man er da ikke garantert at barnevernet vil gi slike tiltak. Likevel vil barnevernstjenesten i de fleste tilfeller si ja til slike tiltak, dersom den sakkyndige anbefaler det og partene begge gir uttrykk for at de ønsker det. Forutsetningen er da likevel at det pågår eller har pågått en barnevernssak i forkant. Dersom barnevernet ikke har villet undersøke saken på grunn av innkommede bekymringer, vil partene som oftest være henvist til å benytte seg av familievernkontorene. Familievernkontorene er pliktige til å gi foreldre som har behov for det et tilbud etter famlievernkontorloven § 1, der står at «Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien».
Foreldrestøttende tiltak kan også iverksettes overfor samværsforelderen for å styrke samværskompetansen, dersom det er bekymringer knyttet til vold, sinne, emosjonell omsorgssvikt eller rus. I rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet Q-2016-982 side 8 står det følgende om foreldrestøttende tiltak rettet mot samværsforelderen:
«Dersom bare en av foreldrene bor sammen med barnet mens den andre har samværsrett, vil det først og fremst være aktuelt å rette hjelpetiltakene inn mot den av forelderen som bor fast sammen med barnet. I enkelte tilfeller kan imidlertid situasjonen være slik at det er i samværshjemmet barnet har behov for hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet der samværsforelder trenger støtte for å håndtere omsorgen for barnet eller dersom det er mangler ved den omsorgen barnet får under samvær. I slike tilfeller kan det iverksettes hjelpetiltak i samværshjemmet, dersom begge foreldrene samtykker til slike tiltak»
Hvis det er reist barnevernssak ved siden av barnefordelingssaken er hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 også frivillig, selv om det kan pålegges hjelpetiltak i særlige tilfeller etter barnevernloven § 4-4 tredje til femte ledd. I barnefordelingssaker er således hjelpetiltak alltid frivillige, men konsekvensen av å nekte hjelpetiltak er at det ikke blir samvær, dersom gjennomføring av tiltak er satt som vilkår etter barneloven § 43 tredje ledd. Videre vil det også oppfattes som negativt i en barnefordelingssak, dersom en forelder ikke ønsker å jobbe med å dempe konfliktnivået eller styrke foreldrekompetansen på områder der det er påvist svakheter eller der den andre part har bekymringer.
Formålet med hjelpetiltak er etter barnevernloven § 4-4 første ledd «å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien». For alle hjelpetiltak (også i barnefordelingssaker) er det derfor vilkår om at vedkommende forelder er veiledningsbar, for at hjelpetiltak skal prøves ut.
Veiledningsbarhet forutsetter erkjennelse om problemene og den svikt overfor barnet som problemene medfører, og et ønske om å endre atferd slik at svikten kan unngås i det videre fremover. Det er i artikkelen til Judith van der Weele og Elwira Magdalena Fiecko, «Kulturelle fallgruver i vurderinger av foreldrenes omsorgsevne. Innspill og veiledning for barnevern, sakkyndige og rettens aktører», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2020/2, kritisert at hjelpetiltak i så stor grad forutsetter erkjennelse av problemene for å starte opp med hjelpetiltak, siden erkjennelse ikke er nødvendig for å kunne oppnå endring, og erkjennelse ofte kommer senere:
«Et aspekt som Aarseth og Bredal (2018) kommer med i forbindelse med håndtering av voldssaker, er «erkjennelsesparadigmet». Foreldrene må både erkjenne og beskrive verbalt egen voldsbruk og kunne beskrive hva de trenger hjelp til. Erkjennelse er fra et psykologisk perspektiv ikke nødvendig for endring. Det er underlig at man vektlegger et slikt krav før man har skapt rom for erkjennelse, det vil si tillit, informasjon og rom for utforskning av nye perspektiver. Erkjennelse kan være sluttproduktet av gode dialoger, kurs og veiledning. Tilsynelatende verbal benektelse av problemer kan inneholde erkjennelse gjennom handlinger, men uten ord. I straffesaker har man rett til å la være å inkriminere seg selv, mens i sivile prosesser skal foreldre detaljert gjøre rede for overgrep. Det er komplisert når dokumenter fra sivile saker danner grunnlag for strafferettslig forfølgelse. Vår anbefaling er å sette inn tiltak uavhengig av spørsmål om erkjennelse (se van der Weele, 2015)».
Videre tillegges normalt en forventning om at veiledningen eller terapien vil ha effekt i forhold til å endre atferd. Det betyr at dersom foreldrenes psykiske problemer, personlighet eller problemer med rus mv. er så totale og altoppslukende at hjelpetiltak ikke vil gjøre omsorgsevnen god nok selv om forelderen erkjenner problemene og ønsker å forbedre seg, vil det ikke startes opp med hjelpetiltak.
Det ligger også i veiledningsbarhet et spørsmål om forelderen er i stand til å samarbeide om tiltaket med barnevernet eller Familievernkontoret. Det vil som regel være miljøarbeidere i førstelinjetjenesten til barnevernstjenesten som tilbyr generelle eller skreddersydde kurs eller samtaletilbud, eller sosialarbeidere og psykologer ved Familievernkontorene. I barnefordelingssaker skal det gjerne skje en evaluering på neste saksforberedende møte, dersom det er avtalt at det skal prøves ut hjelpetiltak etter barneloven § 61 nr. 7. Evalueringen vil ofte være viktig i barnefordelingssaken for å vise at forelderen er opptatt av å dempe konfliktnivået, jobbe med svakheter i omsorgsevnen eller for å vise at samværskompetansen er styrket mv. I barnefordelingssaker vil derfor ofte førstelinjetjenesten hos barneverntjenesten være gode vitner for den som har gjennomgått hjelpetiltak og veiledning, forutsatt at barnevernstjenesten mener at vedkommende har respondert godt på tiltakene og fått større selvinnsikt, selvkontroll og forståelse av barnets situasjon mv.
Et eksempel på at rettspraksis har vektlagt at foreldrene har tatt til seg veiledningen fra hjelpetiltak ulikt i prosessen, har vi i LF-2020-32086 (flertallets votum):
«Begge foreldrene har vært oppfordret til å ta imot hjelp. I følge Ds barnehage ønsket den å henvise begge foreldrene til samtaler ved «foreldreteamet». Mor har fulgt opp dette, og har gått i samtaler for råd og veiledning. Gjennom dette har hun endret sin væremåte overfor far, slik at hun i langt mindre grad tar kontakt med han utover det som er nødvendig for å avklare praktiske spørsmål knyttet til D. Dette bekreftes også av far. Far har på sin side så langt ikke mottatt hjelp og synes i liten grad å se at hans væremåte har bidratt og bidrar til at han og mor har samarbeidsproblemer. Barnevernet har etter undersøkelse høsten 2020 konkluderte med at begge foreldre, også far, har behov for veiledning når det gjelder foreldrekonflikten og hvordan denne skal håndteres overfor D. Far har takket ja til dette, men har ikke ønsket oppstart før etter at barnefordelingssaken er avgjort. Slik flertallet vurderer det har mor gjennom sin oppfølging av samtalene ved «familieteamet» tatt ansvar for sin rolle i konflikten. Hun har tatt imot hjelp og fulgt de råd hun har mottatt. Flertallet mener derfor mor i større grad enn far vil være konfliktdempende i tiden fremover.
Far fremstår som rigid og fastlåst i sitt syn på mor. Selv om han erkjenner at kontakten med mor har blitt mye bedre det sist året, er han låst i sitt syn på at det er mor som er årsaken til at de ikke er i stand til å kommunisere på en måte som er til det beste for D. Far har motsatt seg felles foreldresamtaler i barnehagen, noe lagmannsrettens flertall ser som svært uheldig. Far har en grunnleggende mistillit til mor, noe som blant annet gir seg utslag i at henvendelser fra mor til far ofte tolkes i verste mening. Når situasjonen er slik, vil det vært til Ds beste om foreldrene deltar sammen på møter i barnehage, og senere skole, for å sikre at begge foreldre mottar samme informasjon på samme tid. Mor viser forståelse for at de som foreldre må informere hverandre om viktige ting hva angår D og at de uavhengig av samlivsbrudd må stå sammen i ansvaret for å ivareta Ds beste. Flertallet er usikker på i hvilken grad far forstår dette og om han vil være i stand til å legge bak seg den konflikten partene har hatt. At far ikke informerte mor om en hendelse i barnehagen som kunne gi grunn til bekymring, er i så måte illustrerende. Far fastholdt i sin forklaring for lagmannsretten at han ikke så noen grunn til at han skulle informert mor direkte om det barnehagen hadde fortalt ham».