Barn over 16 år samtykker selv til helsehjelp. For barn mellom 12 og 16 følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 c) at barn mellom 12 og 16, kan samtykke alene om «helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art».
Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 annet og tredje ledd gjelder medisinsk informasjon som foreldrene ikke bør vite om «når pasienten eller brukeren av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette» eller når det foreligger «tungtveiende grunner» for at foreldrene ikke skal vite om informasjonen. Typisk vil slik informasjon være medisinske forhold av seksuell personlig art, psykiske forhold, graviditet mv. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 fjerde ledd skal likevel foreldrene ha informasjon «som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret». Pasienten eller brukeren skal da orienteres om at informasjonen gis.
Utenom de situasjoner der barna selv samtykker (over 16 år eller mellom 12 og 16 år med sensitiv informasjon), er det foreldre med foreldreansvar, eller andre med foreldreansvar, som samtykker og tar beslutninger om medisinsk behandling og helsehjelp på vegne av barna, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Barnevernstjenesten vil samtykke på vegne av barna, når omsorgen er overtatt av det offentlige.
Selv om bare foreldre med foreldreansvaret har samtykkekompetanse, når barnet eller barnevernstjenesten ikke har det mv., har en forelder uten foreldreansvar likevel rett til å få informasjon etter barneloven § 47 første ledd fra «helse- og sosialvesen», «med mindre taushetsplikt gjelder overfor foreldrene» (eksempelvis for barn over 16 år). Innsyn kan heller ikke gis dersom den som sitter på opplysningene mener at å gi ut opplysningene «kan vere til skade for barnet».
Selv om det er foreldrene med foreldreansvaret som skal samtykke, følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd at barnet fra syv års alder (eller tidligere dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det samtykket dreier seg om), skal få «informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til helsehjelp». Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Er barnet fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.
Medisinsk behandling av barna kan noen ganger påvirkes av foreldrekonflikt, der foreldrene ikke har tillit til hverandres vurderinger av barnas medisinske behov. Typisk vil en av foreldrene føle at den andre overdriver barnets helseproblemer, og at barnet vil vokse problemene av seg, eller at mindre inngripende behandling kan forsøkes osv. Andre ganger vil barns stressreaksjoner eller psykiske problemer forklares med foreldrekonflikten, mens den andre forelderen vil mene at barnet har en eller annen diagnose som forklarer barnets reaksjoner og atferd. Det kan således være stor uenighet mellom foreldre som er i foreldrekonflikt om barnefordelingen, om barnet skal ha behandling, og hva slags medisinsk behandling barnet skal ha.
Det er viktig at ikke foreldrekonflikt og uenighet mellom foreldrene hindrer at barnet får behandling som er nødvendig, og det følger derfor av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd at
«Det er tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd. For en forelder gjelder dette uavhengig av om vedkommende har foreldreansvaret for barnet. Ved vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet må likevel den som skal samtykke, ha foreldreansvaret for barnet.»
Samme prinsipp om at det er «tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp» gjelder også ved nødvendig uforutsett helsehjelp, som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd.
Ved slik nødvendig uforutsett helsehjelp gis, skal begge foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, så langt som mulig få si sin mening. Beslutning om slik helsehjelp kan påklages til statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, der statsforvalteren kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre som har foreldreansvaret.
Opprinnelig forutsatte bestemmelsen at begge foreldre samtykket, men i 2010 ble lovteksten endret, slik at det nå er tilstrekkelig at en av foreldrene samtykker til alt slikt som må regnes som alminnelig forekommende, vanlig helsehjelp. Ved lovendringen i 2010 ble bakgrunnen og rekkevidden for vilkårene for samtykke på vegne av barna opp mot foreldreansvaret, forklart slik i Ot.prp.nr.104 (2008–2009) side 73 og 74:
«Kompetansen til å samtykke til helsehjelp skal fortsatt ligge inn under foreldreansvaret. Hovedregelen er at begge med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp for barnet, jf. første ledd og barneloven § 30. Nytt andre ledd første punktum gir samtykkekompetanse til én av foreldrene for visse typer helsehjelp.
Bokstav a bestemmer at det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Dette er en lovfesting av gjeldende fortolkning av barneloven og pasientrettighetsloven. Slike avgjørelser anses ikke som større avgjørelser i barnets liv som begge foreldre må samtykke til etter barneloven § 30 første ledd, når de har felles foreldreansvar. Med helsehjelp som er ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet regnes for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa, skrubbsår og så videre.
Bokstav b er en unntaksbestemmelse fra hovedregelen i første ledd og hovedregelen i barneloven § 30 om at større avgjørelser i barnets liv må tas av foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar. Bestemmelsen omhandler samtykkeregler der foreldrene er uenige om barnet skal ha helsehjelp eller ikke. Dette kan blant annet være aktuelt i forbindelse med familiekonflikter, vold, overgrep og lignende. Bestemmelsen omhandler også situasjoner hvor det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkt i forhold til ytelse av helsehjelp eller ikke. Dersom kvalifisert helsepersonell mener barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelp, vil det i henhold til bestemmelsen være tilstrekkelig at én av foreldrene som innehar foreldreansvar samtykker. Med kvalifisert helsepersonell menes helsepersonell som har nødvendig faglig innsikt på området til å foreta en forsvarlig vurdering av risikobildet og behovet for helsehjelp. Det vil som oftest være den legen, psykologen eller tannlegen som er ansvarlig for helsehjelpen som bør foreta disse helsefaglige vurderingene.
Forutsetningen er at helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet vil måtte vurderes konkret og vil til dels måtte bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet. Det må være risiko for noe mer enn en ubetydelig skade eller ubehag for barnet. Både skader av somatisk og psykisk art vil være omfattet. Skadebegrepet vil derfor også omfatte tilfeller hvor det er viktig at barn får snakke med psykolog. Barnet vil typisk kunne ta skade dersom livskvaliteten uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Barnet vil også kunne ta skade dersom manglende helsehjelp medfører at det på et senere tidspunkt ikke vil være mulig å yte fullt ut effektiv helsehjelp, for eksempel i tilfeller hvor det er viktig å sette i gang behandling tidlig for å unngå mer risikofylt eller omfattende behandling senere. Muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva én av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.
Hvorvidt helsehjelp skal gis og i så fall hva som kan gjøres etter kun én av foreldrenes samtykke, avhenger av helsepersonellets vurdering av hva som vil være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Helsepersonellet vil måtte foreta en faglig vurdering av blant annet forholdets alvorlighet, tidsaspekt, konsekvenser av å utsette helsehjelpen og eventuell risiko ved å yte helsehjelpen. Foreldrenes innsigelser og begrunnelser for disse vil også være en del av vurderingen.
Dersom barnet gis helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen, er det ingen plikt til å høre begge foreldrene. Dette dreier seg om et stort antall trivielle eller mindre alvorlige tilstander som behandles rutinemessig. I andre tilfeller er det en forutsetning at den andre forelderen, så langt som mulig, konsulteres før det tas en avgjørelse om at helsehjelp skal gis, jf. nytt andre ledd andre punktum. Det kreves en viss aktivitet for å forsøke å informere og innhente den andres syn, men det kreves ikke omfattende undersøkelser. Dersom man ved bruk av normale kontaktmåter som for eksempel telefon eller e-post ikke får tak i den andre, er dette normalt tilstrekkelig. Hvor mye arbeid man skal legge i dette må også vurderes konkret og det må sees hen til hvor mye helsehjelpen haster.
Det framgår av nytt andre ledd tredje punktum at den av foreldrene som ikke får medhold hos helsepersonellet, kan anmode om å få oppfylt sin rett til å samtykke eller klage avgjørelsen inn for Helsetilsynet i fylket etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 7. Helsepersonellet skal orientere foreldrene om klageadgangen. Det forutsettes at denne sakstypen behandles raskt i Helsetilsynet. En eventuell klage skal normalt være ferdigbehandlet før det gis helsehjelp. Dersom helsepersonellet mener at barnet vil ta skade av å avvente en eventuell klagebehandling, kan helsehjelpen likevel påbegynnes eller gis.
Selv om bare én av foreldrene samtykker til helsehjelpen, gjelder fortsatt de alminnelige reglene om foreldrenes rett til informasjon og medvirkning ved ytelse av helsehjelp til barn».