De fleste saker om foreldreansvaret gjelder saker der foreldresamarbeidet er så dårlig at en av partene mener at det er best for barnet å ha foreldreansvaret alene. Saker om foreldreansvaret er også vanlig i saker om flytting til utlandet, idet det er et vilkår for å få flytte til utlandet at forelderen har foreldreansvaret alene. Saker om flytting til utlandet vil vi ikke snakke om her, og det vises til vår artikkel om flytting til utlandet her.
Hvis du allerede har foreldreansvar, bør du være klar over at den klare hovedregel i rettspraksis er at felles foreldreansvar skal forbli felles, også etter et samlivsbrudd, selv om det er konflikt og samarbeidsproblemer mellom foreldrene etter bruddet mv., jf. Rt-2011-1572 (avsnitt 32).
Rettspraksis legger også til grunn et krav om «særlige grunner» ved siden av at det skal være til barnets beste, jf. Rt-2003-35 avsnitt 33, der det uttales at tap av foreldreansvaret kun kan skje etter en «konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus».
I HR-2011-2229-A avsnitt 47 er det uttalt at «Det overordnede prinsipp ved avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret, er hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48».
For å miste foreldreansvaret, kreves derfor normalt at fordelene for barna ved at kun én av foreldrene har foreldreansvaret klart overstiger ulempene med at den ene forelderen ikke kan involvere seg i barnas liv, hvilket også vil kunne påvirke foreldrerelasjonen gjennom redusert involvering i barnas liv opp mot skole, helse, fritidsaktiviteter mv. Normen er streng, og særlig hvis forelderen har bodd sammen med barnet, og det fremover skal være samvær av et visst omfang, jf. Ot.prp.nr.104 (2008–2009) side 18.
Taktisk vil det derfor telle positivt om du i samtaler med den sakkyndige og for retten i hovedforhandling, viser at du kan ta barneperspektivet og forstå barnets behov for en konfliktfri hverdag. Det vil derfor være udelt positivt å gi uttrykk for at du ønsker å dempe foreldrekonflikten og bedre foreldresamarbeidet. Dersom du tidligere har nektet å signere på søknader om nytt pass eller andre søknader for barna som krever signering fra begge, bør du snarest etterkomme anmodningen om å signere dersom søknaden fortsatt er aktuell. Om du har kommet med motkrav for å signere, bør du la de være og bare innfri, idet nektelse av å signere først og fremst går utover barna. Rettspraksis har lagt til grunn at det ikke er for sent å snu, slik at dersom du også etter at stevning er tatt ut om foreldreansvaret, velger å ordne opp i søknader og avgjørelser som ikke har vært ordnet, vil retten i de aller fleste saker la foreldreansvaret forbli felles. Det krever også at du klarer å formidle ønske om å dempe foreldrekonflikten og bedre foreldresamarbeidet fremover.
Dersom samarbeidsproblemene gjelder medisinske spørsmål, er det viktig å huske på at det ikke lenger behov for samtykke fra begge foreldre i forhold til medisinske spørsmål, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd.
Hvis målet er å frata den andre foreldreansvaret, bør du forsøke å få frem at kompetansen aktivt forvaltes på en måte som skaper vansker for barna eller bostedsforelderen. Eksempelvis at forelderen uten god grunn ikke samtykker til å signere på pass, søknader, misbruk av informasjon om barna mv. Du bør få frem at konflikten om spørsmål under foreldreansvaret er merkbar for barna, og eventuelt at konflikten reduserer din omsorgskompetanse som bostedsforelder. Det kan også være av betydning at samværsforelderen ikke følger opp foreldreansvaret på annen måte enn å føre konflikt, slik som oppfølging av foreldremøter, foreldresamtaler, fastlege og kontroller mv. Merk her at pågangen må være av en viss intensitet og hyppighet, og fremstå som trakasserende og belastende.
I noen saker har ikke en av foreldrene tatt del i foreldreansvaret fra fødselen av, eksempelvis hvis mor har satt opp far ukjent på fødselsmeldingen. Hvis det er avklart i saken at det skal være samvær med barna, skal samværsforelderen normalt få ta del i foreldreansvaret. Det har derfor normalt lite for seg å nekte samværsforelderen å ta del i foreldreansvaret, selv om bostedsforelderen ønsker å ta avgjørelser om barna alene. Husk at bostedsforelderen etter barneloven § 37 uansett har rett til å ta «avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet». Det betyr at bostedsforelder kan skjære igjennom ved uenighet. Husk derfor også at det er mulig for bostedsforelderen å få gjennomført nødvendige beslutninger som krever samtykke av begge med foreldreansvaret, som eksempelvis bytte av bostedsadresse eller utstedelse av pass, selv når samværsforelderen nekter. Det vil da måtte fattes et vedtak av det offentlige, som gjør at det blir mer arbeidskrevende og tar mer tid å få nytt pass eller bytte bostedsadresse på barnet mv.