Dersom man ikke har krav på fri sakførsel, kan advokat bli dyrt for private parter i en barnefordelingssak. Hvis saken ikke er for komplisert, kan man imidlertid representere seg selv uten advokat i hele eller deler av prosessen for tingretten. Vi skriver litt om i hvilke barnefordelingssaker og situasjoner man bør ha advokat, og i hvilke barnefordelingssaker det vil kunne gå greit å være uten advokat i artikkelen her.
Det vanligste i barnefordelingssaker er da at du representerer deg selv som såkalt selvprosederende, slik at du er din egen prosessfullmektig. Prosessfullmektig er den som argumenterer saken, dokumenterer bevisene, avhører vitner og parter og foretar prosesshandlinger på vegne av parten. Man kan også la «en av partens nærmeste» etter tvisteloven § 3-3 tredje ledd være prosessfullmektig. Som «partens nærmeste» regnes ektefelle, samboer, slektninger eller besvogrede i rett opp- eller nedstigende linje eller i sidelinjen så nær som søskenbarn. Retten kan imidlertid tilbakevise «vedkommende som uskikket», dersom retten mener at vedkommende ikke er godt egnet til å opptre som prosessfullmektig i saken.
Retten kan også på begjæring gi tillatelse til at annen «skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig», jf. tvisteloven § 3-3 fjerde ledd. Tilsvarende må vedkommende person anses som skikket, hvilket er en vurdering av prosessfullmektigen kompetanse og sakens kompleksitet mv. Forarbeidene legger imidlertid til grunn at det skal mye til før retten skal anse en person som uskikket til å være prosessfullmektig, når parten ønsker vedkommende. Det er uttalt at nektelse ikke bare må være i «rettens egen interesse», men også være i «partens egen interesse», jf. NOU 2001:32 B side 672.
Det vil si at du normalt kan bruke noen i familien, på jobben eller venner som eksempelvis er jurist, eller som er flinke til å fremstille en sak, som prosessfullmektig. I barnefordelingssaker kan det likevel være lurt å tenke på at valg av ny kjæreste eller nær familie som din prosessfullmektig kan virke konfliktskapende i forhold til motparten, siden motparten ved lengre forhold også normalt vil ha hatt en relasjon til din nære familie eller venn. Siden saksbehandlingen skal være til barnets beste etter barneloven § 48, kan det være at retten vil ha problemer med samboer eller nær familie som prosessfullmektig, som kan gjøre saken mer belastende og konfliktfylt for motparten og redusere sjansene for forlik.
Det går også an å engasjere rettshjelpere som har bevilling som rettshjelper fra Tilsynsrådet, som har noe lavere timepriser enn advokater. Rettshjelpere må som andre prosessfullmektiger, søke om særskilt tillatelse fra domstolen til å opptre i hver enkelt sak etter tvisteloven § 3-3.
For lagmannsretten vil det bli noe vanskeligere å være selvprosederende, eller ha en prosessfullmektig som ikke er advokat, da det stilles noe større krav til partene der i forhold til ankeutdrag og rammene for de muntlige forhandlingene.
Det er også viktig å huske på at du bare kan ha én prosessfullmektig eller være selvprosederende, der det kun sjelden gis tillatelse til å ha flere enn én prosessfullmektig i større og komplekse saker.
Hvis du ikke har råd til å bruke advokat, er det absolutt vanligste å være selvprosederende i barnefordelingssaker. Nettopp fordi saken også er av sensitiv art. Prosessen er lagt opp slik at foreldrene i en barnefordelingssak skal kunne representere seg selv. Retten har for det første en veiledningsplikt til parter etter tvisteloven § 11-5 første ledd første og annet punktum, som lyder:
«Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp».
Det vil bety at retten vil forklare den selvprosederende parten en del om hva som skjer og hva som forventes under de saksforberedende møtene, og i forkant av en eventuell hovedforhandling. I Ot.prp.nr.51 (2004–2005) er det sagt følgende om rettens veiledning av selvprosederende parter:
«Selvprosederende parter skal bli i stand til å kunne ivareta sine interesser, og de skal så vidt mulig føle seg rimelig fortrolige med det som foregår under saksforberedelsen».
Det er også kun i barnefordelingssaker forenklede krav til stevning og tilsvar etter barneloven § 58 første og andre ledd, som går foran prosessreglene i tvisteloven så langt de passer, jf. barneloven § 59 siste ledd. Det er dermed ikke like strenge krav til form og prosessualia i barnefordelingssaker, som ved vanlig stevning og tilsvar. Hvis parten nedlegger feil eller upresis påstand vil det normalt ikke få konsekvenser, dersom det fremkommer klart for øvrig hva som ønskes i saken. Videre kan stevning og tilsvar inngis på eget skjema man får av retten, jf. barneloven § 58.
Man kan som selvprosederende også få retten til å hjelpe seg med å sette opp stevning og tilsvar, slik at det blir formriktig. Retten har som nevnt en veiledningsplikt til selvprosederende parter etter tvisteloven § 11-5 første ledd. Det er bare å ringe tingretten der søksmålet er tatt ut eller skal tas ut, og be om at det settes opp en time til å inngi stevning eller tilsvar. Da vil stevning eller tilsvar kunne settes opp på dommerens kontor. Hvis du skal ta ut stevning, må du likevel huske å ha med meklingsattest som ikke er eldre enn 6 måneder. Krav om meklingsattest gjelder uansett om man er selvprosederende eller ikke.