Etter barneloven § 66 skal foreldrene dekke utgiftene til barnets forsørgelse og til utdanning av barnet etter evne og etter de økonomiske forholdene mv. I R55-02 Rundskriv fra NAV – Arbeids- og velferdsetaten til barnelova kap. 8 og 9 er foreldrenes underholdsplikt forklart slik:
«Etter barneloven § 66 har foreldrene forsørgingsplikt for sine barn. Begge foreldrene skal bidra til forsørgingen og utdanningen etter deres økonomiske evne. Foreldrene har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller forsørgingsplikten ved å betale faste pengetilskudd til barna, se nedenfor under § 67.
Forsørgingsplikten gjelder også for andre som har overtatt foreldreansvaret etter at barnets foreldre er døde. Bestemmelser om foreldreansvaret står i kapittel 5 i barneloven. Dersom for eksempel et ektepar som ikke er barnets foreldre, får foreldreansvaret etter barneloven § 63, og de senere flytter fra hverandre, blir den ene bidragspliktig på vanlig måte. Men hvis denne ikke lenger skal ha foreldreansvaret, opphører også bidragsplikten. Når det ikke følger av barneloven hvem som skal ha foreldreansvaret etter dødsfall, avgjør domstolene dette.
Dersom bare den ene av barnets foreldre er død, og andre enn den gjenlevende forelderen overtar foreldreansvaret etter barneloven § 63, har den gjenlevende forelderen forsørgingsplikt for barnet, dvs. bidragsplikt. Dette gjelder selv om den gjenlevende forelderen i medhold av barneloven § 63 fortsatt skal ha del i foreldreansvaret».
I barneloven § 67 er det fastsatt en plikt for den som barnet ikke bor sammen med til å betale barnebidrag (fostringstilskot) til forsyting og utdanning. I R55-02 Rundskriv fra NAV – Arbeids- og velferdsetaten til barnelova kap. 8 og 9 er det redegjort nærmere for plikten til å betale barnebidrag:
«Foreldre som ikke bor sammen med barnet, skal betale barnebidrag i form av faste pengetilskudd. Også foreldre som bor sammen med barnet, kan pålegges å betale bidrag dersom de forsømmer forsørgingsplikten etter § 66. Foreldrene kan ikke frafalle barnets rett til underhold, eller retten til å få fastsatt løpende barnebidrag etter § 67. Første punktum i paragrafen skal forstås slik at det ikke er adgang til å avtale et engangsbidrag i stedet for et løpende bidrag. Et betalt engangsbeløp skal betraktes som forskudd på (månedlig) bidrag.
Det legges til grunn at engangsbeløpet er ment å vare fra utbetalingstidspunkt til barnet fyller 18 år, dersom intet annet fremkommer av partenes private avtale. Engangsbeløpet omregnes til et månedlig beløp, slik at det blir klart hva restbeløpet er på søknadstidspunktet. Restbeløpet kommer til fratrekk i bidraget fastsatt av NAV».
Formålet med barnebidrag er nærmere redegjort for av Morten Darbo og Frank Tore Mengkrogen i boken «Barnebidrag» Universitetsforlaget, 2010 s. 38:
«Bidragsplikten er utledet av et ønske om at barn skal sikres et økonomisk fundament, uavhengig av om de bor sammen med den ene eller begge sine foreldre.I tilfeller hvor den ene av foreldrene ikke bor sammen med barnet, skal denne betale faste pengetilskudd som skal bidra til forsørgelse av barnet og barnets utdannelse. Pengetilskuddene omtales gjerne som un-derholdsbidrag, barnebidrag eller bare bidrag. Plikten til å betale faste pengetilskudd er lovregulert og fremkommer direkte av barneloven § 67. Bestemmelsens første ledd lyder slik: «Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning.» Hovedtanken bak bidragsregelverket er at man ønsker å sikre barnet rimelige midler til forsørgelse, slik at den av foreldrene som ikke inngår i barnets husholdning, må bidra økonomisk. Lovgiver har lagt til grunn at bidragets størrelse bør stå i forhold til barnets underholdsbehov. Dette øker normalt etter hvert som barnet blir eldre, blant annet fordi utgiftene til aktiviteter og kostholdsutgiftene blir høyere. Ofte vil barnets behov for bidrag være størst i tilfeller der bidrags-mottager har lav inntekt. Det er rimelig at den av foreldrene med best økonomi bidrar mest til det økonomiske underholdet av barnet. Dette gjelder både den bidrags-pliktige og bidragsmottager. Forsørgelsesplikten må ses i sammenheng med reglene om foreldreansvar i barneloven § 30, reglene om vergemål og reglene om farskap i barnelovens kapittel 2. Både foreldreansvaret og plikten til å betale barne-bidrag er ansvar knyttet til oppfostring av egne barn og bygger på et ønske om at barna i størst mulig grad skal sikres omsorg samt et økonomisk fundament. Mens foreldreansvaret inneholder plikt til å ha omsorg for barnet og til å bestemme for det i personlige forhold, omfatter vergemålet plikten til å ivareta barnets midler og til å representere barnet rettslig. Det må imidlertid understrekes at del i foreldreansvaret ikke er noen forutsetning for plikt til å betale barnebidrag.
Forsørgelsesplikten skal sikre barna et økonomisk fundament uavhengig av om de bor sammen med én eller begge av sine foreldre. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, oppfyller sin økonomiske forsørgelsesplikt gjennom faste pengetilskudd. Bidragsplikten må ses i sammenheng med reglene om foreldreansvar, vergemål og farskap. Se Ot.prp. nr. 43 (2000–2001) punkt 2.1».
Man skiller mellom vanlig barnebidrag (vanlig fostringstilskott) og særlige fostringstilskott som er større utgiftsposter som må dekkes ekstraordinært, slik som eksempelvis konfirmasjon, briller og tannregulering mv. I R55-02 Rundskriv fra NAV – Arbeids- og velferdsetaten til barnelova kap. 8 og 9 er hva særtilskudd er ment å omfatte nærmere forklart her:
«Etter barneloven § 67 annet ledd, kan foreldra påleggjast å yte særtilskot til særlege utlegg så lenge underhaldsplikta varer. Særtilskudd må ikke gå inn under de utgiftene som vanlig barnebidrag er ment å dekke, og må være rimelige og nødvendige. Krav om særtilskudd må settes frem innen ett år etter at de særlige utleggene ble pådratt.
Foreldrene kan pålegges særtilskudd til særlige utlegg som oppstår så lenge underholdsplikten varer. Særtilskudd kan pålegges etter at barnet har fylt 18 år dersom vilkårene for å fastsette bidrag utover fylte 18 år er oppfylt. Særtilskudd kommer i tillegg til det ordinære barnebidraget. Som eksempler kan vi nevne utgifter i forbindelse med konfirmasjon, utgifter til briller og tannregulering.
I forarbeidene til innføring av nye bidragsregler har departementet uttalt at en overgang til kostnadsmodellen ikke skal utvide adgangen til særtilskudd i forhold til gjeldende praksis, jf. Ot.prp.nr.43 (2000-2001), side 73.
På bakgrunn av en uttalelse fra Sivilombudsmannen har Barne- og likestillingsdepartementet besluttet å endre praksis med hensyn til ekstrautgifter som oppstår mer enn én gang. Dersom en ekstrautgift er ansett å være nødvendig slik at det er innvilget særtilskudd, kan det senere innvilges særtilskudd for alle etterfølgende og nødvendige utgifter. I brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet av 11. februar 2008 skriver departementet:
«Departementet legger til grunn at ny praksis vil omfatte alle etterfølgende og nødvendige utgifter til bl.a. vedlikehold, utskiftning eller fornyelse av utgiftstyper det allerede er fastsatt særtilskudd til.»
Eksempler på typer utgifter som dette er relevant for, er utgifter til briller og kontaktlinser. Også utgifter til engangslinser vil kunne dekkes på denne måten, forutsatt at det først er dokumentert utgifter som minst er lik fullt månedlig bidragsforskudd, jf. kommentarene til forskriften 2 første ledd nedenfor»
En oppsummering av oppfostringsplikten etter barneloven §§ 66 flg. er gitt i NOU 2020:14 Ny barnelov side 242 og 243:
«Barnebidraget forvaltes og disponeres vanligvis av den forelderen barnet bor fast sammen med.
Foreldrenes forsørgelsesplikt etter barneloven § 66 og § 67 varer som hovedregel ut den måneden barnet fyller 18 år med mindre annet er avtalt eller fastsatt, jf. barneloven § 68 første ledd.
Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og foreldre kan avtale og betale barnebidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige, se barneloven § 70 første ledd. På nettsidene til Nav er det lagt ut en bidragskalkulator, hvor det kan legges inn relevante opplysninger for bidragsfastsettelsen, som bidragskalkulatoren beregner barnebidragets størrelse på grunnlag av. Dersom foreldrene ikke blir enige, eller av andre grunner ønsker det, kan de be det offentlige ved Nav fastsette barnebidraget, jf. barneloven § 70 annet ledd. Dette kan foreldrene gjøre selv om de allerede har en avtale om barnebidrag, men da slik at barnebidraget bare endres dersom den nye beregningen medfører en endring på mer enn 12 prosent. Foreldrene kan videre be om at avtalt eller fastsatt barnebidrag skal innkreves og utbetales av skatteetaten etter lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven).
Dersom foreldrene ber om offentlig fastsettelse av barnebidrag, har foreldrene plikt til å fremlegge de opplysningene og den dokumentasjonen som er nødvendig for bidragsfastsettelsen, jf. barneloven § 70 sjuende ledd. Dersom partene ikke fremlegger etterspurte opplysninger og dokumentasjon, kan Nav uten hensyn til taushetsplikten innhente slike opplysninger fra blant annet arbeidsgiver, skatteetaten mv. Også opplysninger fra utdanningsinstitusjoner om studieprogresjon mv. kan innhentes dersom dette er nødvendig ved fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år. For saksbehandlingen gjelder forvaltningslovens alminnelige regler.
Etter barneloven § 70 tredje ledd kan barnebidraget fastsettes av domstolene dersom partene ber om det i forbindelse med ekteskapssak, eller sak om foreldreansvar, om hvem barnet skal bo sammen med eller om samværsrett, eller når Nav viser partene til domstolene fordi det er mer tjenlig for saken. I praksis anvendes denne bestemmelsen sjelden.
Selv om hovedregelen er at det offentlige ved Nav ikke fastsetter barnebidrag av eget tiltak, og bare når en av partene ber om det, gjelder det enkelte unntak fra denne hovedregelen. Det følger av barneloven § 70 femte ledd at der foreldrene ikke lever sammen når barnet blir født, og ikke har inngått en avtale om barnebidrag, skal Nav fastsette bidraget av eget tiltak. Videre kan Nav etter barneloven § 70 sjette ledd av eget tiltak fastsette barnebidraget når den bidragspliktige mottar offentlige ytelser som er begrunnet med underhold av barn. Der det utbetales bidragsforskudd etter lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven), kan Nav etter forskotteringsloven § 3 annet ledd av eget tiltak fastsette og endre barnebidrag, men bare så langt det er nødvendig for å sikre det offentliges refusjonskrav for utlagt forskudd etter forskotteringsloven § 10. Etter barneloven § 75 annet ledd kan Nav av eget tiltak foreta en samlet forholdsmessig fastsettelse av bidragene til alle barna når en bidragspliktig med flere barn ikke har full bidragsevne, eller samlet bidrag overstiger 25 prosent av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige, se nedenfor under punkt 13.3.2.2.5. Departementet har med hjemmel i barneloven § 75 annet ledd siste punktum gitt utfyllende bestemmelser om forholdsmessig fastsettelse i forskrift 15. januar 2003 nr. 122 om samla fastsetjing av tilskot i visse tilfelle.
Etter barneloven § 72 kan barnebidraget fastsettes med inntil tre års tilbakevirkende kraft. For at barnebidrag skal kunne fastsettes med mer enn ett års tilbakevirkning fra søknadstidspunktet, er det et vilkår at søkeren har hatt en særlig grunn for ikke å ha fremmet kravet tidligere. Regelen gjelder både ved første gangs fastsetting av barnebidrag og ved senere forhøyelse. Derimot gjelder den ikke når bidrag blir nedsatt. Her gjelder det ingen tidsfrist for tilbakevirkning, noe som særlig skyldes at det kan være behov for en totalsanering av bidragsrestanser. Selv om det er adgang til å fastsette bidrag tilbake i tid, følger det klart av forarbeidene at det skal vises varsomhet med å pålegge barnebidrag med tilbakevirkende kraft, også der tilbakevirkningen er under ett år, jf. NOU 1977:35. Praksis har fra bestemmelsen ble innført og frem til i dag vært restriktiv, og det er en vurderingssak i hvert enkelt tilfelle om et slikt pålegg bør gis, og eventuelt hvor langt tilbake i tid man bør gå.
Etter barneloven § 76 er det adgang til å fastsette midlertidige vedtak. Utgangspunktet for vurderingen av om midlertidig vedtak skal treffes, beror på hvor mye saken haster sett i forhold til hvor lang tid det vil ta før endelig vedtak kan treffes. Et midlertidig vedtak fastsettes etter skjønn, og settes tilnærmet lik det barnebidraget som antas å bli det endelige. Dersom det haster å få fastsatt/endret barnebidraget, kan Nav treffe midlertidig vedtak uten at den andre parten får anledning til å uttale seg. Et midlertidig vedtak gjelder til endelig vedtak treffes. Adgangen til å fastsette midlertidige vedtak benyttes sjelden i praksis. Fordelen med å kunne fastsette midlertidige vedtak, er at saken avgjøres raskt og at størrelsen på barnebidraget relativt fort blir i samsvar med bidragsevnen til den bidragspliktige, samtidig som barnets sikres løpende utbetaling av barnebidrag».