Noen mennesker har en kriminell løpebane (som oftest menn), der de i flere år kan være involvert i kriminalitet og ha hyppige og lengre opphold i fengsel. Involvering i kriminalitet over lengre tid kan påvirke vurderingene av foreldreegenskapene i en barnefordelingssak på flere måter.
Retten vil normalt hente inn straffesaksdokumenter og dommer som grunnlag for vurdering av disse sidene i en barnefordelingssak. Det er ingen hjemmel i barneloven § 61 for å innhente straffesaksdokumenter som for barnevernstjenesten og sosialtjenestene, men domstolene kan innhente straffesaksdokumenter fra Politiet, når det foreligger rettslig interesse. Rettens kompetanse til å innhente straffesaksdokumentene følger blant annet av tvisteloven § 21-5, jf. politiregisterloven § 30, politiregisterforskriften § 27-2, politiregisterloven § 30 og påtaleinstruksen § 16-5, jf. LB-2017-122140.
Espen Skjerven har i artikkelen «Straffesaksdokumenter og sivile saker» publisert i Lov og Rett 2013/10, redegjort slik for reglene:
«Straffeprosessloven §28 og påtaleinstruksen §§4-1 og 4-2 regulerer rettigheter til utskrift, utlån og gjennomsyn av straffesaksdokumenter. Med utskrift menes tradisjonelt kopi av dokumentene. Det er antatt at straffeprosessloven § 28 krever dom, men ikke at den skal være rettskraftig. Bestemmelsens første ledd er gitt tilsvarende anvendelse hvor saken er avgjort av påtalemyndigheten, jf. påtaleinstruksen § 4-1, slik at bestemmelsen har mindre praktisk betydning.
Rettighetshaverne etter bestemmelsen er fornærmede, etterlatte og enhver annen med rettslig interesse. Graden av behov for dokumentene i den sivile tvisten vil ha betydning for vurderingen. Normalt vil alle tredjemenn ha rettslig interesse der informasjonen skal brukes i tilknytning til saksanlegg for domstolene, klage til klageorganer eller til tilsynsorganer.
Generelt har altså mistenkte/siktede/domfelte og andre aktuelle parter i sivile tvister rettslig interesse i utskrift/kopi.
Med enkelte unntak som er regulert i straffeprosessloven § 28, gjelder retten til utskrift/kopi i utgangspunktet samtlige dokumenter i saken.
Dokumentbegrepet antas å være det samme etter disse reglene som i straffeprosessloven §§242 og 264. Elektroniske dokumenter er derfor i prinsippet også en del av sakens dokumenter».
På bakgrunn av den kriminelle forelderens straffehistorikk, domfellelser og fengselsopphold vil man forsøke å foreta en vurdering av risikomomenter rundt barnet som følge av forelderens tilknytning til kriminalitet.
Det første som vil kunne være tema, er at det kan bli avbrudd i foreldrekontakten ved soning. Her er det moment ved soning at betingede dommer kan bli lagt til senere straffer ved senere lovbrudd, slik at en forelder med kriminell historikk plutselig kan gå fra korte soninger eller samfunnsstraff til en lengre soning. Et eksempel på at risikoen for relasjonsbrudd ble vektlagt har vi i LA-2014-167265:
«Lagmannsretten har også lagt vekt på at borna som no er seks og fem år gamle, har hatt liten kontakt med faren, i stor grad som konsekvens av hans varetektsopphald og soning av dommar, samt mistanke om ruspåverknad under samvær. Den eldste har mogelegvis fått tilknyting til faren gjennom sitt første leveår, noko det vert lagt til grunn den yngste ikkje har. Med den historikken A har med vedvarande kriminalitet og rusmisbruk, ser lagmannsretten det som svært truleg at borna vil oppleva nye relasjonsbrot dersom faren skal ha samvær.
I tillegg til rus- og kriminalitetsproblematikken kjem vald mot B. Lagmannsretten ser det som truleg at A har utført vald mot B ved fleire høve, eksempelvis i form av slag og kvelartak. B si forklaring om dette for lagmannsretten vert funnen truverdig, og ho tok også tilflukt på krisesenter. A har forklart for lagmannsretten at han ikkje har nytta vald mot henne, men at han ved tre høve «la henne i bakken og holdt henne fast», idet ho var uregjerleg. Lagmannsretten finn det også truleg at den eldste dottera har vore vitne til vald mot mora, jf. hennar eigne utsegner om dette».
I den forbindelse vil det også kunne være en belastning for barnet å se sin forelder i fengsel. For større barn vil det kunne være en sosial og emosjonell belastning å oppleve en av sine foreldre i fengsel. Normalordningen vil være samvær med tilsyn i en periode for å opprettholde samlet foreldrekontakt. Imidlertid dersom det vil være en stor sosial og emosjonell belastning å se forelderen i fengsel, vil retten kunne bestemme at samvær ikke er til barnets beste. Samværsforelderen vil alltid kunne reise ny sak, dersom de vurderinger som begrunner ikke samvær ikke lenger skulle være til stede.
Siden barnets beste-vurderingen ikke er en ren bevisvurdering, der man må spå sannsynlig utvikling og håndtere risiko, vil man ofte måtte se på hva slags lovbrudd forelderen har begått, og risikoen for nye lovbrudd. Dersom forelderen har flere domfellelser vil det naturligvis øke risikoen for at vedkommende havner i fengsel på nytt. Dersom det er få lovbrudd og lenge siden, jo større er sjansen for at det vil gå bra. Om forelderen tar narkotika og/eller anabole steroider mv. aktuelt, vil det øke sjansen for nye lovbrudd. Tilsvarende vil det øke risikoen for nye lovbrudd dersom forelderen er tilknyttet en gjeng som Hells Angels, Bandidos eller gjenger som B-gjengen, eller dersom forelderen har mange aktive kriminelle venner eller kriminelle festmiljøer som han eller hun omgås med.
Rehabilitering vil ofte være tema, der spørsmålet vil være om den kriminelle løpebanen tilhører historien. Lik som med andre psykiske problemer og med rusproblemer vil den sakkyndige se på om den tidligere kriminelle forelderen har stabilitet rundt seg i forhold til jobb, studier, bolig, ny partner, økonomi osv. Dersom stabiliteten har vart i 1-2 år eller mer, eller den eks-kriminelle har ordnet seg med en meget god situasjon med en fin prognose, vil man kunne ha en forventning om at vedkommende vil holde seg unna kriminalitet fremover. Det vil også være av betydning hvor gamle de straffbare forholdene er. Dersom de straffbare forholdene ligger langt tilbake i tid, vil man langt på vei se bort fra dem, dersom stabiliteten og prognosen virker god.
Hvis den kriminelle i tillegg hevder seg rehabilitert og har hatt en tidligere rusproblematikk, vil man også måtte se på risikoen for tilbakefall med rus, jf. LB-1999-872:
«Det er opplyst at — (behandlingsinstitusjonen) er et behandlingssenter for rusmiddelmisbrukere i aldersgruppen 18-40 år. Det startet sin virksomhet i 1990 og drives av en privat stiftelse, Stiftelsen Terapeutisk Samfunn. Det finansieres ved at fylker og kommuner kjøper behandlingsplasser. — (behandlingsinstitusjonen) bygger på amerikanske behandlingsidéer, og det finnes en rekke tilsvarende institusjoner i USA og Storbritannia, og også noen andre her i landet. Behandlingssenteret karakteriserer seg selv som et strukturert, terapeutisk samfunn. Dets filosofi er at det gjennom sitt behandlingstilbud skal gi deltakerne en erfaring som gir dem en forankret tro på at de er verdig et liv uten rus, kriminalitet og seksuell utnyttelse. Hoveddelen av behandlingsprogrammet (Fase 1) varer ca 12-15 måneder. En påfølgende utslusingsfase (Fase 2) med opphold i egne treningsboliger varer 3-6 måneder. Videre gis det oppfølgingstilbud etter at den enkelte er etablert i egen bolig (Fase 3) i 9-12 måneder. A befinner seg i Fase 2, men skal snart over i Fase 3.
Så vidt lagmannsretten kan bedømme det, er A nå kommet så langt i programmet at hans fremtidsutsikter må bedømmes som forholdsvis gode, selv om man ikke kan utelukke et tilbakefall når han kommer over i Fase 3 og må stå mer på egne ben.
Problemet er imidlertid at C, som nå snart er 11 år, ikke har sett sin biologiske far siden 1996, og at han iallfall ikke har noe ønske om å treffe ham, selv om han muligens ikke direkte motsetter seg dette. D, som nå er 6 år, vet overhodet ikke at han har noen annen far enn morens ektemann. Dertil kommer at de er integrert i en søskenflokk, som de antakelig ikke ønsker å stikke seg ut i forhold til. Videre har man problemet med morens negative holdning til en samværsrett for A, som er forståelig ut fra de tidligere erfaringer som hun har gjort, men som like fullt har elementer i seg av en rettsfornektelse i forhold til det som er lovgivningens målsetning. Lagmannsretten har imidlertid forståelse for at B ut fra sitt langvarige narkotikamisbruk er spesielt sårbar og har grunn til å verne om det hun har oppnådd»
Hvis forelderen er aktiv kriminell, vil det også være en sikkerhetsrisiko for barnet å være rundt forelderen, og det vil kunne oppstå situasjoner der barnet opplever utrygghet. Det kan være besøk fra andre kriminelle eller Politiet, eller risiko for barnet ved oppbevaring av narkotika eller våpen. Barnet kan selv komme over narkotikaen eller våpenet, eller det kan oppstå voldelige situasjoner i forbindelse med oppbevaring og omsetning. Er man tilknyttet MC-gjenger som Hells Angels, Bandidos og liknende eller gjenger som B-gjengen, vil det kunne være oppgjør mellom rivaliserende gjenger. Kriminelle er ofte på vakt og i beredskap både fra å bli lurt av andre, angrepet av andre, og overfor Politiet mv. Dersom forelderen ofte vedvarende er stresset og i beredskap, vil beredskapen kunne gå utover den emosjonelle omsorgsevnen. Hvis den kriminelle også bruker narkotika, vil humøret i tillegg kunne bli svært uforutsigbart. Det samme gjelder dersom forelderen vanker i et uheldig miljø med overdreven festing.
Hva slags straffbare forhold forelderen er dømt for, vil også kunne si noe om forelderens emosjonelle omsorgsevne. Dersom det er grov vold, seksualforbrytelser, drap eller svært omfattende vinningskriminalitet over lenger tid, vil det kunne si noe om forelderens kapasiteter i stressende situasjoner, tendens til å ta risiko og mentaliseringsevne. Kriminelle som har vært gjennom stressende og voldelige hendelser, vil ofte kunne være kalde, kyniske og harde, hvilket ikke vil være i samsvar med de egenskaper som foreldre bør ha overfor barn. Tilsvarende vil økonomiske vinningsforbrytelser som har karakter av brister i svake øyeblikk og ikke er gjentakende, kunne tilsi at det ikke er grunn til å trekke for mye i vurderingen av forelderens omsorgskompetanse.
I saker med kriminell forelder vil det ofte også være spørsmål om den sosiale omsorgsevnen, som omfatter at forelderen klarer å lære bort riktige verdier til barnet. I vurderingen av den sosiale omsorgsevnen er det viktig at barnet lærer seg å respektere loven, samfunnets spilleregler og Politiet osv., der kriminelle holdninger og å lære at Politiet er en motstander er uheldig å utsette barnet for. Det samme gjelder viktigheten av å unngå narkotika.
I saker med kriminell forelder kan det også være voldsproblematikk, rusproblematikk og trusler mot forelderen og barnet. Det vil derfor ofte være en kombinasjon av flere risikomomenter, i tillegg til at det vil være høykonflikt mellom foreldrene og et dårlig foreldresamarbeid. Er eksempel på at det i sak med kriminell forelder også var rusproblematikk, har vi i LA-2014-167265:
«I vår sak ligg det føre både rus og vald, idet det for det første ikkje er tvilsamt at A har vore rusmisbrukar sidan ung alder. Den omfattande kriminaliteten han har gjort seg skuldig i, er i stor grad rusrelatert. Overfor lagmannsretten freistar han å bagatellisera rusmisbruket og hevdar no å vera rusfri. Dette har han også hevda gjentatte gonger tidlegare, eksempelvis for tingretten, der han hevda å ha vore rusfri i fire år. Forhandlinga for tingretten fann stad 19. august 2014, og den 16. og 20. september same år førte han høvesvis personbil og moped i påverka tilstand, tilsvarande ein promille på over 1,2 begge gongene, jf. Kristiansand tingretts dom av 20. mars d.å.
Lagmannsretten ser det, på bakgrunn av A sin eigne utsegner og haldningar samanhalde med den omfattande rus- og kriminalitetshistoria, som lite truleg at A i den næraste framtid vil kunna endra livsmønsteret sitt i nemneverdig grad. Dette har etter lagmannsretten syn konsekvensar for spørsmålet om samvær med borna. Rusmisbruk og/eller kriminalitet i seg sjølv inneber naturleg nok ikkje at ikkje det kan vera samvær med eigne barn, men A sin omfattande kriminelle aktivitet og misbruk av rusmidlar, også illegale, i same periode som han reiser saker for retten om samvær med borna, vitnar om dårleg prioritering og låg forståing for kva ansvar for born inneber»
I noen saker er ikke problematikken at en av foreldrene er kriminell, men at den nye kjæresten til forelderen er kriminell. Det vil da ikke være like mye risiko knyttet til fengslinger og relasjonsbrudd, men risikoen knyttet til den emosjonelle omsorgsevnen, sinneutbrudd og sikkerhetsrisikoen mv., vil likevel da være til stede. Tilsvarende vil denne personens farepotensiale for barnet måtte vurderes i forhold til hva slags typer straffbare forhold, hvor langt tilbake forholdene er og om personen er i en annen fase av livet nå mv. Naturligvis vil den risikoen som partneren innebærer rundt barnet, måtte veies opp mot andre hensyn og foreldregenskaper i en barnets beste-vurdering. Imidlertid kan det ofte tillegges forelderen som dårlig emosjonell omsorgsevne, dersom forelderen bevisst velger en partner som kan utsette barnet for sikkerhetsrisiko og uforutsigbarhet.
Et eksempel på at retten vurderte betydningen av at mors kjæreste var tidligere kriminell, har vi i LE-2005-109712, der hensynet til å ikke dele søskenflokken og at barnet kunne forbli på gården det hadde vokst opp på veide tyngre enn risikoen knyttet til mors kjæreste:
«Hovedproblemet i saken, slik det er argumentert fra den ankende parts side, er at E er mors samboer og bor på gården. Den sakkyndige for tingretten, psykolog Nili Borenstein Andersen, har observert C i samspill med mors nye samboer. I den sakkyndige rapporten heter det blant annet:
C synes å ha et naturlig og trygt forhold til E. Han synes også å ha et godt lag med C. Generelt virker samspillet mellom dem uanstrengt. E er åpen i samtale med meg om sine tidligere straffbare forhold og soning. Han virker som en reflektert mann som er seriøs i sitt forhold til B og døtrene. Han synes ikke at den daglige kontakten med C og D er vanskelig og synes det å være en del av Bs og barnas hverdag er ukomplisert. Han er imidlertid redd for at hans fortid skal ødelegge hans omdømme blant folk i —dal.
E ble i 1995 dømt til 10 års fengsel for drap. Han er i 2004 også dømt til ubetinget fengsel for trussel mot polititjenestemann og kjøring uten førerkort. Dommene er sonet. Spørsmålet den ankende part reiser, er om en far som er godt skikket til å dra omsorg for sin datter, skal måtte akseptere at en person med en slik bakgrunn skal ha rollen som stefar for datteren.
A er sterkt kritisk til at B har holdt tilbake opplysninger om Es straffedommer. Selv om det er tale om strengt personlige forhold, har lagmannsretten forståelse for den frustrasjon far har følt ved måten B har møtt ham på, når han har stilt spørsmål om den personen som har rollen som stefar for hans datter. I sin vitneforklaring for lagmannsretten har E selv forklart seg om sin fortid. Kan hende vil dette kunne være en spire til et mer åpent forhold mellom partene. Et godt samarbeid mellom foreldrene er avhengig av at de har gjensidig tillit til hverandre. Formen og innholdet i As brev til barneverntjenesten 2. november 2005 bidrar på den annen side til å opprettholde et høyt konfliktnivå. Slik lagmannsretten ser det, er det grunn til å frykte for at fars svært negative holdning til mors nye samboer, vil kunne få betydning for en best mulig felles foreldrekontakt, dersom C flyttes til far».