Emosjonell omsorg beskriver foreldrenes evner å ta barneperspektivet og lese barnets følelsesmessige behov, og formidle tilstrekkelig følelsesmessig trygghet, varme og nærhet til barna ut fra situasjon, alder og utvikling. Emosjonell omsorgsevne handler både om å lese barnas signaler så vel som å respondere adekvat opp mot barnets behov gjennom bekreftelse, støtte eller trøst mv. Emosjonell omsorgsevne omfatter også det å holde avstand, og gi barnet privatliv når barnet ønsker det eller har behov for det (særlig for større barn).
Ved god emosjonell omsorgsevne vil barnet føle seg trygt, når det utforsker verden på egen hånd og føle at forelderen er en trygg havn å komme tilbake til.
Barnet søker fra fødselen å knytte seg til en eller noen få voksne, for å sikre sin egen trygghet og overlevelse. Barnet er spesielt avhengig av slik trygghet, når barnet er lite og hjelpeløst, og mye av tilknytningen dannes derfor i barnets fire første leveår.
Emosjonell omsorg er uttrykk for det barnet mottar sammen med næring og varme osv. når tilknytningen mellom barn og omsorgsgiver dannes. Emosjonell omsorg er derfor nært knyttet opp mot tilknytning mellom foreldre og barn, og av samme grunn vil måling av tilknytning og hva slags tilknytningsstil barnet har gjennom samspillobservasjoner o.l. ofte benyttes som en indikator på om barnet har fått god emosjonell omsorg. Øyvind Kvello skriver følgende i Rus og avhengighet nr. 4/2006 om trygg og utrygg tilknytningsstil:
«Tilknytningsstil handler om trygghet i relasjon til andre mennesker. Den baseres i høy grad på hvordan samspillet mellom barnet og foreldrene har vært det første leveåret og hvor nær omsorgspersonene har vært til barnet. Personer med trygg tilknytningsstil relaterer seg dypere og mer langvarig til andre mennesker enn de som har utrygg tilknytningsstil. I tråd med dette finner vi at personer med utrygg tilknytningsstil har betydelig økt risiko for å utvikle rusmiddelmisbruk enn personer med en trygg tilknytningsstil. Å ikke ha tillit til andre leder ofte til depresjon og/eller mistroiskhet».
Av den grunn er det svært avgjørende for barn å ha god emosjonell omsorg i de første fire leveår når primærtilknytningene dannes, og for øvrig mens barnet er lite og ikke mye utviklet som menneske/person. Hvis barnet har god tilknytning til sin primære omsorgsgiver. vil barnet føle seg trygg i uvante og til dels ubehagelige situasjoner, også når foreldrene ikke er til stede. Hva slags tilknytning barnet selv har dannet til sine omsorgspersoner, vil påvirke hvordan barn tilknytter seg til andre personer også. Man snakker i den forbindelse om trygg og utrygg tilknytningsstil.
Ved dårlig emosjonell omsorg vil barna utvikle seg en utrygg tilknytningsstil (måten de knytter seg til foreldrene og senere andre), der det er tre underkategorier på såkalt utrygg tilknytning.
- Ambivalent (klenger eller avviser totalt)
- Unnvikende (trekker seg unna / avviser)
- Desorganisert som ikke vet om de skal klenge, eller vike unna osv.
Dårlig emosjonell omsorg når barnet er lite gir ofte en utrygg tilknytningsstil ved at små barn er for klengete overfor fremmede, eller for avvisende og trekker seg unna (likegyldig). Andre eksempler ved større barn er at barnet er for pleasende, søker å klare omsorgsoppgaver selv (parentifisert) og forsøker å oppnå fremmedes gunst, eller helt motsatt at barnet er uinteressert i andre.
Evnen til å lese barnet og dets behov ut fra alder og utvikling kalles gjerne for mentaliseringsevne. Den emosjonelle omsorgen må tilpasses barnets behov og ønsker, og skal imøtekomme behovet i den gitte situasjon enten det er trøst, bekreftelse eller privatliv.. Eksempelvis vil et lite barn som er sykt ha større behov for å trygges enn et større barn som ønsker å være selvstendig i den gitte situasjon. Mentaliseringsevne vil i ytterste konsekvens måtte innebære at forelderen ved nødvendighet er i stand til å sette egne behov til side til fordel for barnas, dersom barnas behov tilsier det.
Mentaliseringsevne er for øvrig en dynamisk størrelse, der stress, konflikt, psykiske problemer, økonomiske problemer, rus mv. kan medføre at mentaliseringsevnen midlertidig er dårligere enn ellers. Manglende emosjonell omsorg kan således være til stede midlertidig under livskriser som samlivsbrudd, dødsfall, oppsigelse fra arbeid mv., og trenger ikke å være en konstant faktor ved forelderens omsorgsevne eller personlighet.
Manglende emosjonell omsorg innebærer avvik fra ovennevnte gjennom eksempelvis å vedvarende ignorere eller avvise barnet, når det trenger trøst, støtte eller bekreftelse, eller å være aktiv destruktiv mot barnet gjennom psykisk vold, vold mv. Emosjonell omsorgssvikt er i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling definert som
«ignorering av barnets kontaktsøking, som vises ved lite respondering på og involvering i barnet, å overse mange av barnets signaler, en psykisk fjernhet / emosjonelt liten tilgjengelighet for barnet».
Å utsette barnet for stressbelastninger gjennom høykonflikt med den andre forelderen og involvere barnet i denne, regnes også som manglende emosjonell omsorg ved at forelderen ikke forstår barnets situasjon, og lar være å sette barnets behov for fravær av ustabilitet og lojalitetskonflikt foran egne behov.
Å involvere barnet i foreldrekonflikten og la barna merke høykonflikt er de vanligste årsakene til at det gis trekk i den emosjonelle omsorgsevnen ved vurdering av foreldreegenskaper/omsorgsevne i sakkyndige rapporter i barnefordelingssaker. Et eksempel på det har vi i LB-2020-69617 (Borgarting):
«Psykologspesialist Vibeke Herberg Kjær har vært oppnevnt som sakkyndig både for tingretten og lagmannsretten. På tidspunktet for inngivelsen av sakkyndigrapporten for tingretten i januar 2020, la hun til grunn at mors omsorgsevne var nedsatt som følge av den pågående konflikten mellom foreldrene. Barna viste tydelige tegn på dyp involvering i foreldrekonflikten og manglende støtte fra mor i relasjonen med far, samt en svekket fungering forøvrig i form av stort skolefravær, isolering, uttalt slitenhet mv. Far ble på dette tidspunktet vurdert å ha bedre omsorgsevner enn mor. Lagmannsretten viser til tingrettens nærmere redegjørelse for dette på side 9-12 i dommen»
Det er også kjent at høyt konfliktnivå reduserer foreldrenes emosjonelle omsorgsevne, og manglende evne til å løsrive seg fra konflikten og se barnets behov, kan medføre at forelderens emosjonelle omsorgsevne anses som redusert.
Et annet eksempel på mangelfull emosjonell omsorgsevne er ved hensynsløs overføring av egne følelser, verdier, politisk syn og livssyn og behov på bekostning av barnets behov for normalitet, eksempelvis ved psykisk sykdom som overdrevent kosthold eller sykeliggjøring av barnet, jf. LB-2019-27069:
«Et forhold som gir særlig grunn til bekymring for mors omsorgsevne, er at lagmannsretten finner det bevist at hun i stor grad sykeliggjør barna gjennom et betydelig og usunt fokus på deres sykdommer, sykdomssymptomer og behov for behandling og medisinering. Dette har etter rettens syn også ført til at hun har tillagt barna problemer og symptomer som de faktisk ikke har, og videre at de har mottatt behandling og medisiner som de ikke har hatt behov for. Sykeliggjøringen omfatter dels fysiske forhold som at barna skal ha astma, allergi, hodepine, liten matlyst, dårlig søvn og at barn er slitne, og dels også psykiske og sosiale forhold som at barna skal ha angst, er triste, blir mobbet og er utagerende»
For spebarn og svært små barn er barnas behov for emosjonelt god omsorg beskrevet slik i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling s. 171 (vedlegg skrevet av Hanne Cecilie Braarud, Dr.psychol):
«Begrepet «god- nok omsorgsatferd» favner om hvordan omsorgspersoner har en sensitiv oppmerksomhet mot barnets uttrykk for ubehag, frykt, sult og tretthet, for så å støtte barnet tilbake til en regulert tilstand (Cozolino, 2009). Omsorgsgiver hjelper barnet til å roe seg ned og falle i søvn, de trøster når barnet gråter. Små barn kan ikke overleve uten regulerende omsorgsatferd. Selv om små barn er 100 % avhengig av foreldrenes omsorg, så har spedbarn også en medfødt sosial kapasitet for å relatere seg til andre individer (Trevarthen, 2001). Dette betyr at «god- nok omsorgsatferd» også involverer at omsorgsgiver er i stand til å tone seg i positive samspill med spedbarnet. Slike gjensidige følelsesladede utvekslinger gir mulighet for å dele relasjonelle øyeblikk hvor barnet og omsorgsgiver også inngår i samme biologiske rytme (Feldman, 2007)».
I NOU 2012:5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet» side 81 er det skrevet følgende om hva som skjer med barnet ved utrygg tilknytning i alderen 0-3 år:
«Det skilles mellom trygg og utrygg tilknytning, og konsekvensene for barna kan være en unnvikende eller ambivalent tilknytningsform og i de alvorligste tilfellene desorganisert tilknytning. Barn med utrygg ambivalent og utrygg unnvikende tilknytning har relasjonsskader som i mange tilfeller kan gjenopprettes gjennom endringstiltak som retter seg inn mot foreldrenes samspillatferd. Barn med en desorganisert tilknytning vil i de fleste tilfeller trenge omsorgspersoner som utgjør en ekstra trygg base, som varer over lang tid. Terskelen for omsorgsovertakelse vil trolig være overskredet ved desorganisert tilknytningsform hos barnet.
I vurderingen av om det skadelige samspillet mellom barnet og omsorgspersonen kan rettes opp gjennom endringstiltak må omsorgspersonens forutsetninger for å kunne motta endringstiltaket legges til grunn».
I NOU 2012:5 side 81 står det videre følgende om betydningen av utrygg tilknytning i alderen 3-12 år:
«Barn kan ha fått relasjonelle senskader av å ha blitt utsatt for langvarig utviklingshemmende tilknytning fra sine omsorgsgivere. Skadene kan manifestere seg som omfattende aggresjon og utagering eller som innadvendthet, depresjon og angst. Hos disse barna er det trolig ikke tilstrekkelig å komme til normalt omsorgsfulle omsorgsytere, men de vil trenge en omsorgsbase som på en mer intens, aktiv og langvarig måte søker å gjenopprette den skadede relasjonen. Muligheten for reparasjon av relasjonen gjennom foreldreveiledning vil i disse tilfellene være betydelig redusert, og terskelen for omsorgsovertakelse kan være nådd.
Barn i alderen tre til tolv år som har hatt en trygg tilknytningsprosess, men som har utviklet konfliktfulle relasjoner til sine omsorgspersoner av andre grunner, for eksempel ved genetisk sårbarhet, temperament eller at familien er preget av flere eller langvarige og alvorlige risikofaktorer, har større muligheter for å gjenvinne en positiv relasjon til omsorgspersonene gjennom endringstiltak.
I vurderingen av om det skadelige samspillet mellom barnet og omsorgspersonen kan rettes opp gjennom endringstiltak er det omsorgspersonens forutsetninger for å kunne motta endringstiltaket som legges til grunn».
Manglende emosjonell omsorg som eksponering for høykonflikt, destruktiv atferd, avvisning eller følelsesmessig distanse vil over tid kunne føre til såkalt skjevutvikling hos barnet. Skjevutvikling er en avvikende utvikling fra den utviklingen barnet ellers hadde hatt innenfor normale variasjoner, og særlig i forhold til tilknytningsmønster og kognitiv, språklig, sosial og motorisk utvikling.
Hos små barn vil skjevutvikling ofte vise seg i form av forsinket språk og motorikk mv. Hos større barn vil typiske tegn vise seg i det sosiale samspillet og oppfatningen av andre mennesker, og vil typisk kunne være fravær av interesse, oppmerksomhet og konsentrasjon i skole eller sosiale sammenhenger/samtaler. Andre tegn på skjevutvikling er kontaktvegring, sosial tilbaketrekning, passivitet og avflatethet for alderen. Noen ganger får barna diagnostisert diagnoser som tilknytningsforstyrrelse, utviklingsforstyrrelse eller dissosiative forstyrrelser mv. Det kan imidlertid være vanskelig å måle skjevutvikling, da man også må ta høyder for at avvik fra normalen kan skyldes naturlige genetiske forhold eller medisinske tilstander hos barnet som ADHD, ulike syndrom mv.