Lojalitetskonflikt eller lojalitetsskvis brukes om den situasjon der barn opplever å måtte ta side i foreldrekonflikten gjennom å gi støtte til den ene, og ta avstand fra den andre. Begrepet beskriver hvordan barn i en slik situasjon vil føle seg dratt mellom lojaliteten til to foreldre.
Lojalitetskonflikt beskriver en overlevelsesstrategi i alvorlige foreldrekonflikter, der det vil være lettere for barnet å tilpasse seg virkelighetsoppfatningen og følelsene til den barna er knyttet til og bor mye sammen med fremfor å leve med to uforenlige oppfatninger av foreldrene og situasjonen barnet befinner seg i. Lojalitet til en forelder vil da i ytterste konsekvens måtte vises gjennom illojalitet mot og avvisning av den andre, hvis konfliktnivået er høyt nok og involveringen av barna sterk nok.
Bostedsforelderen plikter å oppfordre til samvær, dempe konfliktnivået og tilrettelegge for samvær. I Rt. 1997 s. 797 ble det uttrykkelig uttalt at den som har omsorgen aktivt plikter å oppmuntre til og legge til rette for barnas samvær med samværsforelderen:
«Etter et samlivsbrudd vil det ofte eksistere et sterkt motsetningsforhold mellom de tidligere samboere/ektefeller og ikke sjelden også i forhold til den annens nære familie. I de tilfeller der motsetningene er sterke, kan det – selv med god vilje – vanskelig unngås at barna oppfatter dette. Den lojalitetskonflikt som dermed lett vil oppstå, kan lede til uvilje mot samvær med den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med til daglig. Der denne har samværsrett med barna, stiller dette særlige krav til den av foreldrene som har omsorgen. Det vil være vedkommendes plikt aktivt å oppmuntre til og legge til rette for barnas samvær med den annen av foreldrene. Oppstår det likevel vanskeligheter i forhold til den far eller mor som ønsker å utøve fastsatt samværsrett, vil den av foreldrene som har den daglige omsorgen, oftest måtte bære hovedtyngden av ansvaret».
Barna vil som regel utvise lojalitet til den de bor fast hjemme hos, og/eller den som har vært primær omsorgsgiver. Tilknytningen er gjerne sterkest til den som har vært mest sammen med barna i oppveksten, der årene 0-4 er særlig viktige. Selv om tilknytning er dynamisk og kan endres over tid, vil normalt den forelder som har vært betydelig mer til stede for barna de første leveårene foretrekkes. Man bruker gjerne betegnelsen den primære omsorgsgiver om den som har vært mest involvert i omsorgen for barna de første årene. En typisk konstellasjon er at far har arbeidet mye under samlivet og forsørget familien – gjerne i etableringsfasen da barna var små, mens mor har vært mye hjemme og passet barna mv.
Et annet kjennetegn er at barn ofte vil utvise lojalitet til den forelder som er ressurssvak og har problemer med å håndtere livskrisen som har oppstått. Når lojalitetskonflikt fører til samværsvegring er det derfor normalt en ubalanse mellom foreldrene rent økonomisk, ressursmessig, helsemessig eller psykisk mv. Barnet vil da gjerne oppleve situasjonen slik at den forelder som det tas avstand fra, vil kunne klare seg og fortjener avvisningen, mens forelderen i krise ikke vil kunne bære at relasjonen til den som har begått urett mot familien beholdes som om ingenting hadde skjedd. Det er ikke uvanlig at barna i en slik konstellasjon velger mor både på grunn av tilknytningen fra de første årene, og at mor ressursmessig står svakere enn far etter å ha vært hjemmeværende mye av yrkeskarrieren.
I saker med lojalitetskonflikt ser barnet gjerne et akutt behov for å verne om og støtte en av foreldrene. Barnet ser rett og slett at denne forelderen ber om og er avhengig av lojalitet. Spesielt vil barna støtte en forelder som er blitt utsatt for en urett, eksempelvis utroskap eller vold. Det er derfor vanlig at barna vil vise lojalitet til den som forlates i forholdet, og som står igjen med lite nettverk, dårlig økonomi og generelt lite ressurser. Hvis da den svake forelder er alene (dvs. kun har barna), mens den andre forelderen kanskje har en flott jobb og ny kjæreste, vil forskjellen i nettverk og ressurser være medvirkende til at barna viser lojalitet til en svakere stilt forelder som er alene og kun har barna.
Det er mer sjelden at det oppstår dype lojalitetskonflikter, når begge foreldre har like ressurser og nettverk og klarer seg like bra etter et brudd. Unntakene her vil kunne være ved alvorlige foreldrekonflikter, der den ene ikke ønsket at forholdet skulle ta slutt og/eller har skadet/traumatisert den andre, personlighetsforstyrrelser og ved svært svak tilknytning til en av foreldrene.
Det er likevel viktig å huske at situasjonen betegnes som lojalitetskonflikt eller skvis, nettopp fordi barnet fortsatt har en tilknytning og kjærlighet til den forelder som avvises, hvilket skaper ambivalens, følelsesmessig forvirring og stressbelastninger for barnet. Barnet ønsker innerst inne fravær av konflikt og å slippe å avvise en av foreldrene, men føler at situasjonen og hensynet til den andre forelderen (som oftest primær omsorgsgiver) krever det. Videre er det viktig å huske på at barna er uten skyld eller ansvar, når de velger side. Barnas valg blir fremtvunget av familiekrisen, konfliktnivået og involveringen av barna, hvilket begge de voksne må ta ansvar for.
Involvering i foreldrekonflikten og negative følelser kan skje både direkte og indirekte. Mange tenker at samværsvegring eller andre reaksjoner som skyldes involvering i foreldrekonflikten, kommer fra at den ene forelderen snakker stygt om den andre direkte med barnet. I de fleste tilfeller involveres barnet mer indirekte gjennom å overhøre samtaler og tolke reaksjoner fra foreldrene. Større barn involveres som hovedregel mer direkte enn mindre barn.
En annen vanlig måte å påvirke barnet på er at bostedsforelderen hele tiden bekymrer seg for hva som skjer med barnet når det er hos den andre, og stadig skal ha kontroll på hva som skjer hos den andre. Dette kontrollbehovet sementeres ofte når barnet kommer tilbake til den bekymrede forelderen ved at barnet spørres ut om alt som skjedde hos den andre forelderen, hvem som var til stede, om den andre sa noe stygt, ble sint eller irritert osv. Gjerne uttrykkes irritasjon eller oppgitthet over feil og mangler i det som har skjedd hos den andre i forhold til hvem man traff, aktiviteter, mat/kosthold, oppfølging av skole og praktiske ting mv.
Vanlig er også at bostedsforelderen uttrykker et enormt savn og tristhet når barnet er borte på samvær og må ringe og si natta, høre at barnet har det bra mv. Det er normalt en belastning for barnet om bostedsforelderen hele tiden må ringe eller sende sms til barnet på samvær, for å forsikre seg om at alt er bra, idet barnet da kan oppfatte mors bekymring som at noe ikke er trygt og godt hos samværsforelderen.
Siden lojalitetskonflikt er en stressbelastning for barnet som over tid kan føre til psykiske skader og skjevutvikling, vil barnet ved sterk lojalitetsskvis kunne få psykosomatiske reaksjoner som vondt i magen og hodepine, samt oppleve konsentrasjonsproblemer på skolen, mareritt, innesluttethet/asosial atferd eller ufrivillig vannlating eller avføring for mindre barn mv.
Partene vil da gjerne ha motsatt forklaring på årsaken til de psykosomatiske plagene, der bostedsforelderen gjerne vil hevde at vondt i magen skyldes at barnet ikke vil på samvær, mens samværsforelderen vil hevde at det er lojalitetskonflikt og bostedsforelderens negative reaksjoner på samværet som er årsaken til «vondten». For en sakkyndig vil de motstridende forklaringene være litt som å diskutere om det var høna eller egget som kom først, idet det er situasjonen og barnets opplevelse av denne som er årsak til at barnet har stressreaksjoner/psykosomatikk.
Om skadevirkninger fra involvering i foreldrekonflikter er det sagt følgende veiledende i NOU 2008:9 under pkt. 6.2:
«Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig”.
I Agder lagmannsrett sin dom LA-2017-32996 er det gitt et beskrivende eksempel på påvirkningsmekanismer, der barna opplever lojalitetsskvis etter å ha blitt involvert i voksenkonflikten. Lagmannsretten vektlegger i dommen i betydelig grad de psykiske skadevirkninger for barnas fungering med risiko for skjevutvikling, som slik involvering påfører barna:
«Det anses ikke tvilsomt at mor i stor grad har involvert barna i voksenkonflikten, og at hun over tid i stor grad har formidlet til barna sine egne bekymringer mm knyttet til far og sin egen opplevelse av ham. I tillegg til at mor selv har forklart seg noe om dette i ulike sammenhenger, framgår dette også av uttalelser og vurderinger fra sakkyndige, fra barnevernstjenesten og andre fagpersoner/instanser som har vært involvert i familien. Også det barna har fortalt til sakkyndige og barnevernstjenesten reflekterer dette. Etter lagmannsrettens syn er det grunnlag for å konkludere med at mor fortsatt gjør det.
Det legges også til grunn som sannsynlig, at mor har gjort dette på en måte og over slik tid at hennes egne bekymringer, frykt, opplevelser mm knyttet til far, er blitt til barnas uttalte frykt, engstelser, bekymringer. Også mors generelle holdning til far er blitt og blir formidlet til barna på en måte som har ført til at hennes holdninger i stor grad er blitt barnas uttalte holdninger.
Mors uvilje mot at barna skal være hos far fanges opp av barna på en måte som gjør at de, også for å berolige og trygge mor, til tider vegrer seg for å være sammen med far. De «leser» mors holdning til dette, opplever hennes uro og engstelse, og tar ansvar for mor ved å innrette seg slik de opplever mor ønsker. Dette har brakt barna i en svært vanskelig situasjon, og det preger dem både i relasjon til far, til fars familie og ellers, jf. sakkyndige Trys vurderinger. Lagmannsretten finner dette svært bekymringsfullt. Slik lagmannsretten ser det, har dette vært og er dette skadelig for barnas fungering og deres psykiske status og utvikling. Det vises i denne forbindelse til barneloven § 48 andre ledd».
Det er i følgende sitat redegjort for en del av den forskning som har konkludert med at involvering av barn i foreldrekonflikter påfører barn sorg og stressreaksjoner som påvirker barn mer negativt enn for eksempel en forelders død mv., jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung (s. 121 og 122):
«Tidligere var det allment antatt at barns ulike negative reaksjoner etter foreldres skilsmisse først og fremst var en reaksjon på det å miste den ene forelderen i dagliglivet. I de senere år har den internasjonale forskningen omkring barns forhold til foreldrenes skilsmisse i økende grad sentrert seg om hva slags samarbeid, kommunikasjon og konflikt foreldrene har (Schaffer, 1990).
En har funnet at barn blir sterkt skadelidende av vedvarende sterke uoverensstemmelser mellom foreldre. Dette gjelder uavhengig av om samlivet fortsetter eller opphører (Block et al, 1986). Tap av en forelder, f.eks ved dødsfall, synes barn i langt større grad å kunne tåle uten å få alvorlige problemer (Dunn, 1994).
De konflikter som kommer til uttrykk mellom foreldrene i forbindelse med en rettssak om barnet, er oftest ikke av ny dato. Det kan ha vært åpne eller mer skjulte problemer og uoverensstemmelser i familien i lang tid før det ender med brudd. Det har vært registrert særtrekk hos skilsmissebarn så tidlig som 11 år forut for bruddet (Block et al, 1988). En må regne med at mange barn har tatt inn over seg spenningene mellom foreldrene lenge før foreldrene selv tror det skjer.
En del foreldre mener at de klarer å skjule sine ekteskapelige konflikter for barnet. Det er fra forskerhold reist alvorlig tvil om dette er mulig dersom spenningene er alvorlige og langvarige (Cummings et al. 1989).
Sinne uttrykt gjennom fysiske slåsskamper mellom foreldrene er klart skadelig for barn å være vitne til. Også mange andre former for stridigheter mellom foreldrene påvirker barn negativt. Noen barn kan bli sterkt påvirket av mindre dramatiske konflikter mellom foreldrene. Det underliggende fiendtlige budskap – mer enn de konkrete tema i konfliktene mellom foreldrene – synes å være sentralt for hvordan barn blir påvirket (Hughes og Luke, 1998)»
Lojalitetskonflikt er vanligst blant større barn, idet større barn er i stand til å forstå mer av foreldrekonflikten enn små barn. Større barn involveres derfor sterkere og mer direkte i foreldrekonflikten enn små barn, og forventes oftere å ha en mening. Større barn vil ofte oppleve at den ene av foreldrene har vært slem mot den andre, og er ansvarlig for den livskrise som oppleves hjemme. Større barn gjøres eksempelvis kjent med årsaken til bruddet, eventuelle mangler ved samværsforelderens kommunikasjon og praktiske oppfølging, mangler ved økonomiske forpliktelser som barnebidrag eller skiftespørsmål og forklaringer om uheldige episoder som vold, utroskap, kriminelle forhold, rusproblemer mv. under foreldrenes samliv. Negative ting som den andres forelderens nære familie eller venner har gjort vil gjerne også gjøres kjent for barnet. Gjennom slik involvering direkte eller indirekte, vil den forelder som bebreides, kunne gå fra å være en trygghetsperson for barna, til å fremstilles som en utrygghet for barna og bostedsforelderen.
For små barn under 4-5 års alder vil lojalitetskonflikt kunne oppstå gjennom følelser av utrygghet knyttet til en av foreldrene, gjennom at barnet merker at den andre forelderen gjør typisk primær omsorgsgiver lei seg og rar, eller at det alltid blir utrygt når den andre forelder er til stede. Små barn vil ubevisst kunne merke bostedsforelderens reaksjoner på kontakt med den andre forelderen gjennom sinne, gråt eller tristhet i gitte kontekster, som vil kunne gi barna forståelsen av at samværsforelderen er årsak til bostedsforelderens personlige krise, der samvær mellom barn og samværsforelderen gjør det enda vanskeligere for bostedsforelderen.
Barn er vare for stemninger og kroppsspråk, og kan dermed avvise samvær, ut fra sin forståelse av hvem som har behov for støtte og hvem som er snill og slem. Samværsvegring vil da kunne oppstå intuitivt hos barnet allerede fra 1-2 års alder, der psykolog Terje Galtung i NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung Side 123 og 124, har beskrevet disse mekanismene rundt involvering og trøst av allerede fra 1-2 års alder slik:
«Cummings og Davies (1994) skiller mellom tre ulike måter barnet forholder seg til foreldrenes konflikter: Bekymring, sinne/ambivalens og fravær av reaksjon. Den første er den vanligste, den siste minst vanlig. Det er de bekymrede barna som blir trukket inn i foreldrenes stridigheter og lidelse.
Det er ulike måter barn kan bli trukket inn som «part» i foreldrenes konflikter. Mange barn engasjerer seg når de opplever at den ene eller begge foreldre trenger bistand. Andre barn blir trukket aktivt inn av foreldrene selv. Barn kan allerede i 1-2 årsalderen svare på foreldres fortvilelse (Zahn-Waxler et al, 1979). De kan trøste, intervenere, søke å avlede stridende foreldre, eller på annen måte engasjere seg i foreldrenes konflikter (Cummings et al, 1981). Jo mer følelsesmessig truet barnet opplever situasjonen å være, desto mer har det tendens til å intervenere i foreldrenes stridigheter (Emery, 1989).
Slik hjelp fra barn i vanskelige tider for foreldrene, kan overfladisk oppfattes som positivt, og den enkelte forelder vil selv kunne føle tilfredshet med slik støtte. Men barn kan påta seg for mye ansvar, mer enn de tåler, noe som kan medføre senere fungeringsproblemer hos barnet (Main, Kaplan og Cassidy, 1985; Wallerstein og Blakeslee, 1989).
Vedvarende omsorgssvikt i form av at foreldrene ikke tilstrekkelig ivaretar barnets behov, kan gradvis forvrenge barnets opplevelse og forståelse av seg selv og sitt forhold til andre. Dette kan medføre at barnet opplever seg som maktesløs og verdiløs (Janoff-Bulman, 1985; Jehu, 1988; Peterson og Seligman, 1983»
Lojalitetskonflikt kommer som oftest til uttrykk i saker med samværsvegring, der barnet ikke vil til en av foreldrene eller ikke vil så mye som før mv. Høyesterett brukte begrepet lojalitetskonflikt i Rt. 1997 s. 797 (side 804 og 805) for å beskrive årsaken til «uvilje mot samvær med den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med til daglig»:
Akkurat som foreldrekonflikten vil øke etter at søksmål er tatt ut, vil også barna merke at situasjonen krever at det i enda større grad støttes opp og vernes om den som trenger det mest i en søksmålssituasjon. Det er i NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung (s. 124) sagt følgende om hva et søksmål gjør i forhold til involvering av barnet:
«Barn kan bli sterkt og smertelig belastet av sine foreldres vedvarende konflikter og stridigheter. En rettssak mellom foreldrene medfører ofte at konfliktene mellom foreldrene forsterkes, og reduserer omsorgen for barnet.
Dersom barnet blir tynget av foreldrenes problemer over lengre tid, kan dette medvirke til skjevutvikling hos barnet. Slike utviklingsforstyrrelser kan gi seg utslag på ulike områder. Konsekvensene kan nedfelle seg varig i barnets personlighet.
Mange barn får lojalitetsproblemer overfor sine foreldre dersom foreldrene ikke aktivt fritar dem for slikt ansvar.
Ved en aktiv ansvarsbevisst holdning fra foreldrenes side kan barnet bli lettet for denne byrden. Informasjon til og opplæring av foreldre kan i mange tilfelle bidra til at foreldrene raskere blir i stand til å ivareta barnets behov»
Siden barn over 7 år skal høres i barnefordelingssaker som går for domstolene, og det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra 12 års alder, jf. barneloven § 31 og Barnekonvensjonen artikkel 12, vil barna merke konflikten enda mer enn før stevning. Uvilje mot samvær kan ofte økes hos barna som følge av rettssak, idet barna ofte involveres i at det er reist søksmål, som da forsterker opplevelsen av foreldrekonflikt og krise. Barnevernstjenesten involveres også relativt ofte i saker med sterk lojalitetskonflikt, og barnevernets involvering vil som oftest sterkt bidra til økning av både konfliktnivå og involvering av barna.
Nils Dalseide beskriver i «Barnefordelingssaker i retten – noen synspunkter på hvordan også avgjørelsesprosessen kan bli til barnets beste» Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 191 – (FEST-2002-pl-191) på side 194 og 195 følgende om lojalitetskonflikt i rettslige prosesser:
«Barn opplever gjerne dårlig samvittighet og sterk lojalitetskonflikt i forhold til foreldrenes uenighet. Det krever en bevisst holdning fra foreldrene og barnets øvrige nettverk om man skal unngå en slik effekt. Konfliktens art, dens forløp og intensitet, foreldrenes evne til å skjerme barnet og barnets individuelle mestringsevne vil være avgjørende for barnets situasjon mens konflikten pågår. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig. Kompliserte årsaksforhold og individuelle forskjeller gir svært ulike følger for det enkelte barn. Men ser man på barn av foreldre som ligger i sterk konflikt under ett, kan det neppe være tvilsomt at muligheten for midlertidige og endog varig negative effekter er svært nærliggende»
Ved høring av barnet gjennom dommer eller sakkyndig gjennom barneloven § 61 nr. 4, vil det ofte være viktig at foreldrene ikke er til stede, dersom barnet er påvirket av foreldrekonflikten. Mange antar at det også har betydning hvem som følger barnet til samtalen og venter på gangen, eller om barnet er hos den ene eller andre forelderen når samtalen skal finne sted. Barnet skal opplyses om at foreldrene får vite om det barnet har sagt til dommer eller sakkyndig, hvilket også kan påvirke barnets forklaring.
I Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn er det på side 41 uttalt at det ofte vil «være vanskelig å vurdere om det barnet gir uttrykk for er egne eller andres synspunkter, og om det som sies er et relativt stabilt syn eller mer situasjonsbestemt».
Barn i lojalitetsskvis vil ofte uttrykke seg tydeligere om samværsvegring i samtaler med bostedsforelderen til stede, men kan likevel ha en ambivalens som kommer til uttrykk dersom de riktige spørsmålene stilles av andre mennesker. En god sakkyndig vil kunne danne seg et bilde av barnets egentlige mening gjennom å spørre indirekte om hva som er fint eller dumt hos begge foreldre, hva barnet savner når det er hos den andre, hva som kunne vært annerledes mv. Større barn spørres gjerne mer direkte om hva de ønsker vedrørende bosted og samvær, mens små barn (som skal høres) og barn som er sterkt preget av lojalitetskonflikt gjerne vil spørres mer indirekte. I enkelte saker er den sakkyndige svært tilbakeholden med spørre om barnets ønsker på bosted og samvær.
I Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn side 45 innvendes også at lojalitet til en av foreldrene, også er uttrykk for at relasjonen til denne forelderen ofte er god:
«Det finnes lite spesifikk kunnskap om påliteligheten, påvirkbarheten og stabiliteten over tid når det gjelder barns meninger i saker om fast bosted og samvær. Noen barn vil uansett oppleve situasjonen som emosjonelt belastende, med vanskelige valg mellom de to voksne som presumptivt står barnet nærmest. Mye tyder på at barn med foreldre i de sterkeste konfliktene vil være mer tilbakeholdne enn andre med å snakke om sin situasjon og sine ønsker. Barn vil dessuten ofte være lojale mot sine foreldre, og generelt ha en del motstand mot endringer. Lojalitet mot en av foreldrene kan ikke bare forstås som negativ, men vil også kunne være et uttrykk for en gjensidig og god emosjonell relasjon. Lojalitet vil først være uheldig hvis den bunner i ansvar for den voksnes velbefinnende, ved å innta rollen som en som handler på vegne av den voksne, eller i trusler. Metodisk er dette ofte vanskelig å finne ut av, slik at det igjen vil være viktig å supplere informasjon fra barnet med observasjoner og annen informasjon»
Hensynet til samlet foreldrekontakt er i dag et svært tungtveiende hensyn i barneretten, der det skal mye til for at barnets mening om samvær medfører at det ikke blir samvær overhodet eller et begrenset samvær. Rettspraksis har derfor lagt til grunn at barnets mening skal tillegges mindre vekt i barnets beste-vurderingen dersom barnets mening er påvirket av en foreldrekonflikt, jf. Rt. 2005 s. 682, der meningen til et barn på 10 år om hvor det skulle bo, ble tillagt noe mindre vekt, som følge av at ”hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene” (avsnitt 42). Imidlertid følges ikke alltid denne rettssetningen i praksis som vi vil se nedenfor.
Et vanlig problem i høykonfliktsaker er videre at barnas ønsker kommer til uttrykk gjennom bostedsforelderens opplysninger, der utsagn kan være fortolket, underdrevet eller overdrevet gjennom bostedsforelderens egne opplevelser og syn på den andre. Det kan også være vekselvirkninger der barnet uttrykker skepsis eller utrygghet overfor den andre forelderen, fordi barnet leser et ønske eller forventning om at barnet skal ta avstand fra den andre forelder.
Barnet kan i ekstreme høykonfliktsaker med intens og langvarig involvering få en såpass stor motvilje mot og utrygghet overfor den andre at det utvikler seg en angstpreget frykt for forelderen. Lojalitetskonflikt kan dermed i noen få saker utvikle seg til noe som amerikanske psykologer kaller for foreldrefiendlighetssyndrom (Parent Alienation Syndrome). Foreldrefiendlighetssyndrom er en diagnose som er omstridt blant fagfolk i Norge, og som lik som psykopati ikke er en egen diagnose under ICD-10, men begrepet brukes gjerne om saker der barnet har fått virkeligheten såpass forvrengt at barnet har utviklet frykt, angst og hat mot den andre forelderen.
En annen form for lojalitetskonflikt er dersom det legges opp til at barnet skal ta avstand mot en forelders nye partner. Her kan det være god gammeldags sjalusi som ligger bak, eller at vedkommende forelder selv ikke har gått videre i livet. Barnet vil da oppleve at det blir vanskelig å forholde seg til den nye partneren, og særlig i forhold til grensesetting. Den kritiske forelderen vil ofte spørre ut om hvordan den nye partneren oppfører seg, finne negative ting, mistolke intensjoner, og blåse opp feil eller uenighet mv.
Å utsette barnet for lojalitetskonflikt og høykonflikt blir ofte vurdert av de sakkyndige og i rettspraksis som uttrykk for manglende emosjonell omsorgsevne hos den som involverer barna, idet forelderen ikke evner å se hvilke stressbelastninger det påfører barnet å måtte delta i konflikten, velge bort en av foreldrene og undertrykke savn og positive følelser mot den andre forelderen. Nyere forskning viser også at barn får dårlig selvfølelse i tillegg til konsentrasjonsproblemer, psykosomatikk, risiko for skjevutvikling og psykiske problemer i voksen alder. Et eksempel fra rettspraksis i at en forelders manglende evne til å se hvordan involvering av barna i foreldrekonflikten skader dem, medførte tap av fast bosted, har man i LB-2020-134348:
«Den sakkyndige har i sin tilleggsrapport punkt 6 gitt følgende beskrivelse og vurdering av mors påvirkning på barna og de risikofaktorene det innebærer:
Det er i seg selv bekymringsfullt at mor ikke evner å se at barna er preget av lojalitetskonflikt, eller at hun ikke evner å reflektere rundt egen rolle i dette. Mor uttrykker, slik hun også gjorde ved forrige utredning, at hun forsøker å gjøre alt på best mulig måte for barna. Hun få indikasjoner på at egen atferd, verbalt og/eller nonverbalt kan oppfattes som en risikofaktor for at barna skal utvikle en trygg relasjon til begge foreldre, hvilket igjen vil kunne påvirke utviklingen av barnas egen virkelighetsoppfatning og selvbilde. Det fremstår derfor som at en tilbakeføring til mor vil kunne medføre ytterligere samværsvegring enn tidligere, samt funksjonsfall og fare for redusert psykososial fungering hos barna. Dette følger av at mor viser liten endringsvilje i sin holdning til far, samt lite refleksjoner rundt egen rolle i de utfordringene barna har.
Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges vurdering på dette punktet. Den sakkyndiges syn stemmer med det inntrykket lagmannsretten har etter den samlede bevisføringen, inkludert forklaringene fra en pedagogisk leder i barnas tidligere barnehage, en saksbehandler i barnevernet i [sted4] og mors veileder i barnevernet. Når nettopp mors opptreden såpass sterkt har bidratt til stressbelastninger for barna og det særlige behovet for omsorg som er der i dag, må dette etter lagmannsrettens syn være et tungtveiende moment mot å bestemme at barna skal bo fast hos mor».
Det er skrevet en del om hvordan høykonflikt reduserer foreldrenes emosjonelle omsorgsevne, og at det avgjørende for om involveringen skader barnet er om barnets trygghet oppleves truet, i NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung (s. 121 og 122):
«Foreldrenes konflikter er ikke nødvendigvis skadelige for barn. Innenfor visse grenser er det lite trolig at uoverensstemmelser og sinne mellom voksne skaper store vansker for barn. Selv om det nok vil være ubehagelig mens det pågår, synes det som barn mestrer «normale» grader av sinne i et hjem. Det synes heller ikke som det er noen klar sammenheng mellom mengde av krangel mellom foreldre og negative konsekvenser for barnet. Familielivet kan like fullt være lykkelig for alle parter (Cummings og Davies, 1994).
Konflikter i familier er uunngåelig, de må anses som en del av livet. Det å kjempe seg gjennom disse kan bevirke til økt evne til senere mestring og tilpasning (Emery, 1994). Det er ikke om sinne oppstår som er av betydning for barnet, men måten det blir uttrykt på og håndtert av de voksne (Madden og Janoff-Bullman, 1981).
Det som synes avgjørende for barns psykiske helse og mentale utvikling, er om dets følelsesmessige trygghet er truet (Davies og Cummings, 1994). Tilknytningen fungerer som et organiserende prinsipp for barns sosiale, følelsesmessige og kognitive utvikling (Sroufe og Waters, 1977 og Cummings og Davies, 1997). De følelsesmessige konflikter som ofte eksisterer mellom foreldrene i separasjonsfasen, gjør den naturlige og trygge tilknytningen til begge foreldrene vanskelig for barnet. Utrygghet og usikker tilknytning kan bli resultatet.
Den økte følelsesmessig konflikt mellom foreldrene kan også medføre reduksjon i omsorg fra foreldrene ved at deres oppmerksomhet er rettet mot konflikten, eller fordi praktiske, økonomiske eller følelsesmessige vansker reduserer foreldrenes omsorgsevne. Det kan være vanskelig for hver av foreldrene å se barnets behov for kontakt med den andre forelderen.
Cummings (1998) argumenterer for å vurdere typer og grader av ekteskapelig konflikt, og de virkninger disse har for barn. Variasjonene i barns reaksjonsformer er preget av hvordan konfliktene utspiller seg mellom foreldrene. Barnets alder og personlighet er også av sentral betydning for hvordan det mestrer og reagerer på en spenningsfylt tilværelse (Johnston og Roseby,1997; Wallerstein og Blakeslee, 1989). Dertil er det også store individuelle forskjeller.
Selv om kampen mellom foreldrene ikke angår barnet direkte, kan barnets reaksjoner være like sterke. Den måten foreldrene strides på og om de er i stand til å løse sine uenigheter, er viktige faktorer til forståelsen av hvordan konfliktene virker inn på barnet. Vedvarende følelsesmessige og sterke konflikter mellom foreldre kan underminere foreldrenes prioritering av og omsorg for barnet (Emery, 1994).
Det er spesielt to barnerelaterte konsekvenser ved foreldrenes skilsmisse som har vært gjenstand for internasjonal forskning. Det er for det første de ulike psykiske og psykososiale reaksjoner, og for det andre de lojalitetsmessige dilemmaene som barnet kan komme i.»
Hvis du ønsker å lese mer om lojalitetskonflikt, har vi i Oslo Advokat RUV AS skrevet ytterligere i to artikler her og her.