I denne artikkelen vil vi snakke om saker med vold mot partner under samlivet. Vold som skjer fysisk direkte mot barn vil vi drøfte i denne artikkelen her. Saker om vold og psykisk vold er høykonfliktsaker, der familien og barna har opplevd at en av foreldrene (som oftest far) har vært voldelig fysisk eller psykisk mot partneren på en måte som skaper alvorlig frykt for egen og barnas sikkerhet.
Psykisk vold kalles også for latent vold, der det er trusselen om vold eller at noe vondt skal skje som er overgrepet. Psykisk vold omfatter også såkalt materiell vold, der møbler, gjenstander eller vegger osv. knuses. Psykisk vold har en grensedragning mot psykisk mishandling som kan omfatte at forelder eller barn utsettes for tvang, trakassering, isolering, ydmyking, latterliggjøring osv. Handlingene er ofte gjort bevisst for å skape psykisk ubehag, redsel og usikkerhet.
Forskningen viser at kjønnsfordelingen er relativt lik i antall voldstilfeller, men det er en klar overvekt av menn ved vold som påfører skade og psykisk vold som oppleves som skremmende. Ulikheten i hvor skremmende volden oppleves er en klar konsekvens av forskjellen i fysikk mellom kvinner og menn, og på hvilke måter kvinner og menn uttrykker aggresjon på. Videre er det også oftere hos menn et gjentagende mønster hvor utøveren på ulike måter skremmer, ydmyker og kontrollerer ofrene. Således vil det være riktig å si at fysisk og psykisk vold utøvd fra menn er mer skremmende og har større skadepotensial enn vold fra kvinner, selv om kjønnsfordelingen er relativt lik i antall voldstilfeller. Det er derfor særlig menn som opplever at deres voldelige atferd under samlivet kan medføre begrensninger i samvær med barnet.
Mange kvinner opplever også at vold brukes som et makt- og kontrollmiddel for å styre den andres atferd, jf. Hege Brækhus «Nærhet og frihet – Om utviklingslinjer i familieretten og likestilling i familien» publisert i Rettshjelp fra kyst til vidde – Festskrift til Jusshjelpa i Nord-Norge 20 år 2009 s 77 – (FEST-2009-uit-77) side 79
«Ennå er vold i familien et stort problem og da fremdeles rettet mot kvinner og barn. Voldelighet mot felle eller partner har fremdeles antakelig å gjøre med ideen om å ha rett til å bestemme over en hustru. Også dette må sies å være en arv fra fortiden og som vi i våre dager har gjort lite for å bekjempe. Den omfattende volden som finnes innenfor familien er selvsagt bare toppen av et isfjell. Spennet fra et lykkelig familieliv til brutal vold er stort, og mellom ytterpunktene må vi anta at vi finner alle grader av utnytting og maktbruk».
Vold fra samlivet gjør det vanskelig å forsones i barnefordelingssaker, og kan medføre at samværet i en periode blir stanset eller fastsatt med tilsyn. I alvorlige saker vil samværet kunne stanses i lang tid eller for alltid. Det følger direkte av barneloven § 48 annet ledd at det i barnets beste-vurderingen må tas hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».
Selv om vold og psykisk vold overfor den andre forelderen ikke skader barnet fysisk, vil den psykiske helsen til barnet skades av å oppleve utrygghet og uforutsigbarhet fra fysisk eller psykisk vold i hjemmet. Vold ødelegger den grunnleggende tryggheten i barns tilværelse. Barn som har opplevd vold i hjemmet vil risikere skjevutvikling og kunne ha ekstra sårbarhet, som må hensyntas i saken.
I NOU 2012:5 forklares risikoen for skadevirkninger på barnet ved opplevelse av vold i hjemmet slik:
«Vi har kunnskap om at traumatiserende hendelser og belastninger i barndommen påvirker barns hjerne og nervesystem. Familievold har en negativ effekt på tilknytningen mellom barnet og forelder, og tilleggsbelastninger som rus og psykiske lidelser vil forverre effekten. Barn som er vitne til vold og barn som utsettes for vold har i stor grad overlappende symptomer og skader».
Å være vitne til vold mot forelderen likestilles derfor med vold mot barnet, og anses som et overgrep, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 22:
«Med barn som er vitne til vold forstås i denne sammenheng barn som ser og hører vold mot nærmeste omsorgsperson, som oftest fars vold mot mor. Killén tar i sin bok Sveket opp, under kapitlet om barn som utsettes for psykiske overgrep, at det å være vitne til vold er en del av den psykiske volden barn utsettes for. At far utsetter mor for gjentatt vold utgjør en uholdbar omsorgssituasjon for barnet og er å betrakte som alvorlig omsorgssvikt (jf. NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold). Begrepet overgrep, omfatter således også å være vitne til vold. Grad av skadevirkninger, på kort og lang sikt, varierer avhengig av en rekke faktorer, blant annet barnets alder, voldens varighet og omfang, samt av relasjonen til voldsutøveren og den voldsutsatte»
Å oppleve vold mot den andre forelderen vil derfor få betydning for utmålingen av samvær. For det første vil det i slike saker bli reist spørsmål om den voldelige forelderens samværskompetanse, idet utøvd fysisk eller psykisk vold kan antas å være uttrykk for problemer med å regulere følelser (emosjonell dysregulering). For det andre vil vold være uttrykk for svekket emosjonell omsorgsevne på voldstidspunktet, idet voldsutøver ikke vil se den skade eller utrygghet fysisk og psykisk som påføres den andre forelderen eller barna. Sakkyndig vil utrede risikoen for vold eller psykisk vold under samvær med barnet under punktet «særlige risikomomenter» i henhold til punkt 8 i standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister. Ofte vil man be om å få en sakkyndig som har særlig kompetanse på vold i nære relasjoner.
Det skal som regel alltid oppnevnes sakkyndig i saker om vold etter barneloven § 61 nr. 3, jf. Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 44:
«Kunnskap og forskning tilsier at det ofte vil være nødvendig at domstolen oppnevner tradisjonell sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saker der det er problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep forsvarlig belyst. Det vil også være viktig at sakkyndige som oppnevnes i denne type saker har særlig kompetanse og gis et godt og målrettet mandat. Departementet viser til veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, og veiledning som gis i informasjonsheftet Q-1144 B Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige».
I alvorlige saker vil det også være spørsmål om retraumatisering, der barn som har vært vitne til traumatiske voldshendelser vil kunne oppleve samvær eller kontakt som belastende.
Videre vil vold og psykisk vold gjøre foreldresamarbeidet vanskelig eller umulig, der den som har blitt utsatt for vold vil kunne få oppleve retraumatisering og PTSD-liknende reaksjoner ved kontakt med den voldelige forelderen. I vurderingen av samværskompetanse vil nemlig forelderens evne til å samarbeide med bostedsforelderen også inngå i vurderingen av samværets omfang.
Skadevirkningene for barn ved å være vitne til vold mot en av foreldrene er i forarbeidene til barneloven funnet å være såpass alvorlige for barnet at det kan få betydning for barnefordelingen ved at volds- og trusselutøver ikke får samvær eller del i foreldreansvaret, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 56 og 57:
«Den kunnskap som nå foreligger om skadevirkningene for barn ved å være vitne til vold, vil kunne tilsi at trusselutøver ikke gis del i foreldreansvaret og ikke gis samværsrett i de tilfellene vedkommende må anses å utgjøre en alvorlig trussel mot den andre forelderen. Å utsette barnets omsorgsperson for alvorlige trusler vil som det framgår under de generelle merknader også i seg selv kunne anses å være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side, ved at det skapes en tilværelse med konstant frykt som kan virke svært ødeleggende for både forelder og barn. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det vil være tilfeller hvor domstolene kan komme til at det skal gis et visst samvær eller er mulig med felles foreldreansvar. Det kan heller ikke utelukkes at retten kommer til at det er best for barnet å få fast bosted hos den annen part. Spørsmålene må avgjøres etter en konkret vurdering av hva som er best for barnet i tråd med det grunnleggende prinsippet i barneloven».
Barn som har opplevd vold i hjemmet vil som regel bli involvert i foreldrekonflikten, og ta parti med den voldsutsatte forelderen. Barnet vil da kunne oppleve en lojalitetskonflikt, der barnet viser støtte til den voldsutsatte forelderen gjennom å avvise kontakt med voldsutøveren. I saker med voldsproblematikk vil barnets mening og samværsvegring være et problem, der det vil være spørsmål om hvor stor vekt som skal legges på barnets mening.
Kriminolog og voldsforsker Kristin Skjørten har i en undersøkelse av rettspraksis fra 2010 kommet til at barnets mening om samvær ble vektlagt mer i saker hvor det ble lagt til grunn at samværsforelderen hadde vært voldelig, jf. Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) pkt. 3.1 s. 29:
«Skjørten (2010) fant i denne undersøkelsen at flesteparten av sakene hvor barn ikke vil ha samvær, hadde en forhistorie med vold og overgrep i familien. I saker der barn ikke ønsket samvær, og retten la til grunn at samværsforelderen hadde vært voldelig, fant Skjørten at det i hovedsak så ut til at barn over 10 år fikk en dom i samsvar med sine ønsker. Skjørten viser til at domstolen gjerne begrunnet avgjørelsen med risiko for nye overgrep, barnets ønske og at det ikke vil være mulig å gjennomføre samvær uten bruk av betydelig tvang overfor barnet. Når det gjaldt yngre barn, ble det gjerne fastsatt samvær med tilsyn, begrunnet med at begrenset og kontrollert samvær vil kunne danne grunnlag for bedre kontakt mellom forelderen og barnet i framtiden».
Samtidig er det viktig at problemer med emosjonell dysregulering eller redusert emosjonell omsorgsevne som en forelder kan ha hatt i en periode, ikke blir diskvalifiserende for alltid, dersom det er liten risiko for at forelderen vil være voldelig overfor barnet eller på annen måte utvise skremmende atferd. I saker med voldshistorikk vil sakkyndig vurdere om det er «reell risiko» for nye voldsovergrep eller skremmende atferd under samvær, der samvær vil avhenge av flere faktorer som redegjøres nærmere for i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 54:
«Ved vurderingen av om det skal være samvær, kan blant annet følgende momenter få betydning: foreldrenes atferd innbyrdes og overfor barnet, graden av voldeligheten, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet fast boende hos seg, den voldeliges evne til å erkjenne atferden og behovet for endringer, samt villigheten til reelt å anstrenge seg for å gjøre noe med det. Det vil også være et relevant moment om den som har barnet boende fast hos seg har fått alvorlige psykologiske eller følelsesmessige skader som følge av volden, slik at både denne og barnet trenger tid til å komme seg over traumet. Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning».
Hensynet til samlet foreldrekontakt vil derfor normalt gjøre seg gjeldende, dersom forelderen kan tilby trygge samvær med god emosjonell omsorg, som ikke påfører barnet stressbelastninger fra utrygghet eller sterk lojalitetskonflikt. Kontekst om at volden var situasjonsbetinget og relatert til livskriser, vil være normalt forekommende for å sannsynliggjøre at det ikke er fremtidig risiko for vold eller situasjoner som kan oppleves som utrygt for barnet. Videre vil lang tid siden voldsutøvelsen og stabile rammer i voldsutøverens liv, også kunne være med på å redusere risikoen for fremtidig voldelig atferd. Erkjennelse og gjennomføring av hjelpetiltak vektlegges nokså tungt i forhold til å få samvær, og reduserer risikoen for fremtidig destruktiv atferd. Dersom barnet ikke vurderes som for sårbart, eller foreldrekonflikten for høy, vil samvær kunne gjenopptas. Videre vil det være av betydning om voldsutøveren er angrende overfor den andre forelderen, idet muligheten for å reparere et foreldresamarbeid vil kunne ha betydning for samværets omfang. Som oftest vil samvær først kunne gjenopptas etter en opptrappingsplan, der det ofte vil være samvær med tilsyn i en periode, og gjerne kombinert med hjelpetiltak som foreldreveiledning.
I forarbeidene til barneloven Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 43 og 44, er det gitt en grundig oppsummering av hvilke momenter som vektlegges i vurderingen av samværets omfang i voldssaker:
«Når domstolen skal vurdere hvorvidt samvær bør fastsettes, bør voldens art, omfang og alvorlighetsgrad vurderes, noe som krever informasjon om:
– Nivå på og antall tilfeller av fysisk skade mot forelder.
– Fysiske overgrep mot barna, type og alvorlighetsgrad.
– Seksualiserte overgrep mot barna, type og alvorlighetsgrad.
– Psykologisk terror og eventuelt kontrollregime mot forelder og barna.
– Episoder der barna er brukt som våpen for å undergrave den andre forelders foreldreutøvelse.
– Episoder der barna er trukket aktivt inn i volden.
Etter at voldens art, omfang og alvorlighetsgrad er utredet, bør følgende vurderes:
– Hvor nylig har volden forekommet.
– Sannsynlighet for nye tilfeller.
– Vurderinger av skadevirkninger hos barnet.
– Rus og mental helse hos utøver.
– Bostedsforelders vurdering av barnets sikkerhet.
– Hva har utøver gjort for å hindre ny vold.
– Utøvers evne til å se barna.
– Evne til å «gi slipp på» den andre forelder.
– Barnets egne ønsker.
Domstolen må videre sørge for utredning av saken og ta stilling til om utøver har endret seg i positiv retning:
– Har voldsutøver erkjent volden og tatt ansvar.
– Erkjent at atferden ikke er akseptabel.
– Sett konsekvenser av sin atferd.
– Identifisert sin kontrollerende atferd og holdninger.
– Har respektfull atferd og positive holdninger erstattet krenkende, aggressiv og voldelig atferd.
– Hvordan formidles mulige endringer til barna/tidligere partner.
Det er viktig at alle forhold i barnets liv utredes, både forhold hos bostedsforelder og den som ønsker samvær. Domstolen må skaffe seg et helhetlig bilde av barnets omsorgssituasjon og foreldrenes omsorgsevner. I boka Barn som lever med vold i familien vises til at både teori og forskning indikerer at mange voldsutsatte kvinner får traumereaksjoner av voldserfaringer, og at dette kan påvirke foreldrefunksjonene. Dette kan gi utslag i form av dissosiering (frakopling), vansker med affektregulering og depresjoner. Det vises til at studier finner en «overhyppighet av aggresjon mot barn hos kvinner som er utsatt for vold fra partner».»
Vold og psykisk vold er stigmatiserende for både voldsutøver og fornærmede, og er ubehagelig å snakke om i barnefordelingssaker. Og spesielt kan hensynet komme på spisse når noen vil mekle under konflikt- og forsoningsmodellen. Det er i Nasjonal veileder for foreldretvister lagt opp til at det normalt ikke skal mekles ved påstander om vold og psykisk vold, slik at det skal berammes hovedforhandling med en gang i slike saker. Imidlertid forekommer nokså ofte at domstolene likevel ønsker å forsøke å mekle og avtale prøveordninger gjerne med hjelpetiltak som skal hjelpe voldsutøveren (typisk far). Hvis voldshendelsene mot partner er politianmeldt vil retten normalt innhente straffesaksdokumentene, idet retten har et særskilt ansvar for sakens opplysning. Rettens kompetanse til å innhente straffesaksdokumentene følger av tvisteloven § 21-5, jf. politiregisterloven § 30, politiregisterforskriften § 27-2, politiregisterloven § 30 og påtaleinstruksen § 16-5, jf. LB-2017-122140.
I praksis vil mange barnefordelingssaker om vold inneholde uenighet om vold eller psykisk vold overfor partneren har forekommet. Videre vil det normalt være faktisk uenighet om intensiteten, skadene, konteksten for volden (provokasjon eller ikke), hyppigheten, varigheten og om i hvilken grad barnet har fått med seg eller bevitnet volden. Grunnen til at partene tvister om faktum rundt innholdet i voldshandlingene er at de skadevirkninger volden eller den psykiske volden ga, har betydning for samværets omfang (ikke samvær, samvær med tilsyn, lite samvær, normalt samvær eller mye samvær).
Skadevirkningene hos barnet ved opplevelse av fysisk og psykisk vold i hjemmet er godt dokumentert. En gjennomgang av skadevirkningene er gitt i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 22 og 23:
«Både de kortsiktige og langsiktige skadevirkningene av fysisk og psykisk vold er veldokumentert. Eksempler som kan finnes i litteraturen er blant annet at personen som voksen utøver lignende voldsbruk mot egne barn, viser mer generell aggresjon, har diverse psykosomatiske plager, angst, gledesløshet, søvnløshet, vondt i magen, dårlig selvbilde m.m. Felles for mange av disse barna er at de er redde barn, triste barn, sinte barn, ensomme barn, skamfulle barn og voksne barn. De opplever svik fra de voksne som de er avhengige av, de utvikler post-traumatiske symptomer, de lærer aggressive væremåter osv. Konsekvenser av å vokse opp i et voldelig hjemmemiljø nevnes også av J.L. Edelson (1999) som viser til at barn får atferds- og emosjonelle problemer, og at det får konsekvenser i forhold til sosial, relasjonell og kognitiv utvikling og fungering.
Barna kan også rammes av volden indirekte ved å være vitne til vold. Barn som offer for menns vold i familien behandles i NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold, kap. 5.2. Det vises der til at dette er en gruppe som inntil nylig har vært lite synlig i den offentlige debatt. Det understrekes bl.a at det forhold at far utsetter mor for gjentatt vold utgjør en uholdbar omsorgssituasjon for barnet og er å betrakte som alvorlig omsorgssvikt. Når det gjelder betegnelsen «vitne til vold», vises det til at uttrykksformen er utilstrekkelig til å beskrive det barna opplever, fordi barna lever i volden og ikke er tilskuere til volden i en virkelighet utenfor dem selv. Det vises videre til at forskningen trekker fram en rekke skadevirkninger hos barn som vokser opp i familier med vold. Det uttrykkes videre:
«Disse rammer barna både der de utsettes for volden direkte gjennom fysisk mishandling eller indirekte ved at barna ser, hører eller fornemmer volden. Det kan være svært vanskelig å skille gruppen barn som opplever vold i familien fra barn som selv utsettes for vold. En finner at atferdsvansker, emosjonelle vansker og kognitive problemer har vesentlig høyere forekomst hos alle disse barna, sammenliknet med barn som ikke har vokst opp i familier med vold.»
Av konkrete skadevirkninger barna kan oppleve, nevnes:
– Angst og depresjon
– Angst for tap av mor
– Angst for at de selv skal rammes
– Krav til seg selv om å ta på seg beskytterrollen overfor mor
– Krav til seg selv om å avlede situasjonen
– Voldsatferd overfor andre
– Psykosomatiske symptomer/traumesymptomer
– Konsentrasjonsvansker/skoleproblemer
– Språkproblemer, forsinket utvikling, læringsvansker
– Permanent beredskap for volden de vet kommer, de vet bare ikke når
– Økt risiko for selv å utvikle voldsatferd (bl.a ved å utvikle en positiv holdning til vold)
– Lavere sosial kompetanse
– Tilpasningsvansker
– Tilbaketrekkingsstrategier
– Sinne og avmakt».
Fra rettspraksis er det lagt til grunn i LA-2014-167265 at overgrep og vold mot bostedsforelderen, som har gitt barnet psykiske og følelsesmessige skader, vil få betydning for samværsutmålingen:
«Det går vidare fram av kommentarutgåva til barnelovas 2. utgåve side 389:
«Også overgrep mot bostedsforelderen vil ha betydning for vurderingen, særlig der bostedsforelderen som følge av vold har fått alvorlige psykiske eller følelsesmessige skader, eller har utviklet en angst overfor samværforelderen som går ut over bostedsforelderens evne til å fungere som omsorgsperson for barnet (jf. Ot.prp.nr.201 (2003–2005) s 54 sp.2).»
Og endeleg kan visast til same kommentarutgåve side 392:
«Samværsrett kan nektes hvis samværsforelderens personlige egenskaper gjør at samvær vil være uheldig for barnet … Også rusproblemer kan tenkes å gi grunnlag for å nekte samværsrett, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005 s 55 sp.1»
Samtidig skal det i de fleste tilfeller være samvær, og samvær med tilsyn må vurderes før man eventuelt lander på ikke samvær, jf. LB-2019-78156:
«Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det skal fastsettes samvær mellom C og hennes far med mindre dette ikke vil være til Cs beste. Terskelen for ikke å fastsette samvær er relativt høy, i den forstand at det må foreligge forhold som tilsier at selv et begrenset samvær med tilsyn vil medføre en belastning som overstiger gevinsten ved å ha kontakt. Vurderingen må skje på bakgrunn av forholdene i dag, jf. HR-2013-2214-A avsnitt 40».
Det er i straffeloven § 282 gitt en egen bestemmelse om «Mishandling i nære relasjoner», som omfatter mishandling ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser mot partner, barn, og andre familiemedlemmer eller i vedkommendes husstand eller omsorg mv:
«§ 282. Mishandling i nære relasjoner
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler
a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,
c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller
e) noen i sin omsorg.
Når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vurdere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes».
Det kan også gis kontaktforbud og besøksforbud etter barneloven § 60, og etter straffeloven § 57 og straffeprosessloven § 222a. Besøksforbud kan gis av påtalemyndigheten, når det er grunn til å tro at en person ellers vil a) begå en straffbar handling overfor en annen person, b) forfølge en annen person, eller c) på annet vis krenke en annens fred.
Det er siden 2019 fastsatt i barneloven § 43b at det ikke skal være samvær dersom det er fastsatt kontaktforbud etter straffeloven § 57 eller besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a mot barnet, selv om det foreligger dom eller avtale som gir rett til samvær. Unntaket gjelder ikke i den grad forbudet selv åpner for samvær. Bestemmelsen gjelder når det er kontaktforbud eller besøksforbud mot barnet, og ikke mot den andre forelderen.
Det er vanlig at det sammen med barnefordelingssaken parallelt pågår en straffesak, samtidig som det er iverksatt besøks- og kontaktforbud. Mye av bevisføringen vil derfor omhandle straffesaksdokumentene, og utfallet av etterforskningen og eventuell tiltale og dom vil også kunne påvirke vurderingen av hva som har funnet sted av vold, og risikoen for fremtidig voldelig eller destruktiv atferd.
Retten plikter å avsi midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 ved kjennelse i alle saker der «det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare», jf. også Prop.167 L (2016-2017) side 13:
«Forelder som reiser sak etter barneloven kan også be om midlertidig avgjørelse etter barneloven, og domstolen har plikt til å ta slik avgjørelse dersom det er en risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Domstolen kan ta midlertidig avgjørelse før sak er reist hvis særlige grunner taler for det.
Avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Barnet har rett til å få informasjon og si sin mening i samsvar med reglene i barneloven. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Departementet understreket i Prop.85 L (2012-2013) nødvendigheten av at domstolens avgjørelser fattes på et forsvarlig grunnlag, og at dette må omfatte oppdatert kunnskap og forskning om og tilstrekkelig utredning av saken, der også barnet høres og barnets mening vektlegges».