Når barnet skal beskyttes mot risiko for vold eller overgrep, eller det er alvorlige mangler ved samværskompetansen som rus, psykiatri eller problemer med emosjonell dysregulering, eller der barnet utsettes for ekstrem involvering i foreldrekonflikten fra en bestemt forelder, kan det fastsettes vilkår om at samvær skal skje under tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd.
Samvær med tilsyn er definert slik i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) på side 30:
«Samvær under tilsyn innebærer at en annen person er til stede, fordi det på grunn av samværsforelderens egenskaper ikke er ønskelig at han eller hun er alene med barnet, eller i en overgangsperiode hvis barnet ikke kjenner samværsforelderen særlig godt».
I Ot.prp.nr.103 (2004–2005) kapittel 5.4.5 uttales at «Formålet med tilsynet må være å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast under samværene». Samvær med tilsyn fastsettes derfor ofte i ekstreme høykonfliktsaker med sterk involvering, eller i saker der barnet har vært utsatt for eller vært vitne til fysiske eller psykiske overgrep fra en forelders side, eller tilfeller der det foreligger sykdom, rus eller psykiske problemer hos forelderen.
Samvær kan skje under tilsyn av offentlig oppnevnt person som er oppnevnt i medhold av barneloven § 43 a. Tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson kan kun gis «i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det», og retten må da avsi et såkalt pålegg på slikt tilsyn. Pålegg kan gis i dom eller midlertidig avgjørelse i kjennelse etter barneloven § 60, samt i enkelte andre dokumenter dersom pålegget kan anses å være utformet av domstolen, jf. barneloven § 43 tredje ledd andre punktum.
Retten skal i pålegget bestemme om det skal være 16 timer beskyttet tilsyn (som skjer gjennom barnevernet) eller 32 timer pr. år ved støttet tilsyn (som skjer gjennom familievernkontorene). Det er det offentlige som betaler for tilsynet, når det gis pålegg etter barneloven § 43 a, mens private må dekke tilsynet selv dersom det avtales å bruke et tilsyn som koster penger.
Støttet tilsyn har et videre formål enn beskyttelse av barnet, der samværsforelderen også skal gis veiledning til hvordan forelderen skal forholde seg til barnet under samvær mv. Typisk vil støttet tilsyn benyttes når det har vært lenge siden det var kontakt mellom barnet og samværsforelderen, eller der barnet involveres av samværsforelderen på grunn av høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
Beskyttet tilsyn brukes gjerne i saker der barnet har vært utsatt for eller vært vitne til vold, rus eller psykiske lidelser, men der samvær likevel vil være til barnets beste. Beskyttelsen skal da gi barnet en følelse av trygghet under samværene. Ved beskyttet tilsyn skal barnet og samværsforelder overvåkes under hele samværet, mens det ved støttet tilsyn vil kunne være muligheter for at tilsynspersonen lar barn og forelder få noen øyeblikk uten oppsyn eller at det observeres fra avstand.
Ved beskyttet tilsyn under barneverntjenesten brukes ofte private aktører som Kirkens bymisjon og tiltak som Myrsnipa mv. Det er domstolene som bestemmer formål/tilsynsform og fastsetter nødvendige bestemmelser om iverksetting.
Samvær med offentlig oppnevnt tilsyn skal normalt ikke fastsettes for en lengre periode enn ett år, slik at partene er henvist til å inngå ny avtale eller ny rettssak, når de fastsatte timene er oppbrukt gjennom ett år. Tilsynsperioden kan i noen tilfeller utvides utover ett år, dersom det foreligger en særskilt begrunnelse, jf. barneloven § 43a andre ledd.
Tilsyn kan også avtales privat som del av et rettsforlik etter samme bestemmelse med en tilsynsperson partene kjenner og er enige om eller gjennom å kjøpe offentlige tjenester, og som del av en midlertidig avtale under saksforberedelsen etter barneloven § 61 nr. 7 og barneloven § 43 tredje ledd:
«Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna».
Private tilsyn skiller ikke på beskyttet eller støttet tilsyn, og det er heller ingen timebegrensning. Begrensningene i omfang og varighet ligger i den eller de som skal være tilsynspersoner sin kapasitet. Dersom det skal avtales i midlertidig eller endelig rettsforlik at samvær skal skje med privat tilsynsperson, må det normalt avklares hvem som skal være privat tilsynsperson, og at denne personen er villig til å være tilsynsperson i hele samværsperioden. Det er også vanlig at partene avtaler et samværssted, slik at det er forutsigbart for tilsynspersonen. Det er intet i veien for at bostedsforelderen er tilsynsperson, hvilket ikke er uvanlig ved små barn, men en slik løsning anbefales ikke ved høy foreldrekonflikt, idet barna kan merke negativ stemning mellom foreldrene. Ved privat tilsyn bør det normalt velges en person som både barnet kjenner til, og som ikke er for involvert i foreldrekonflikten, og som den som det skal føres tilsyn med kan godta.
Forarbeidene legger til grunn at tilsyn normalt bør vurderes før samvær nektes helt av hensyn til å beholde foreldrekontakten, men tilsyn skal likevel ikke være en mellomløsning i situasjoner hvor samvær ikke er til barnets beste, jf. Ot.prp. Nr. 103 (2004–2005) side 32.
Tilsyn fastsettes etter barneloven § 48 for å skjerme barnet fra skadelig atferd eller risiko for skadelig atferd, og for å evaluere samværskompetansen ved utsikter til opptrapping uten tilsyn. Retten må i slike tilfeller også vurdere om det skal være nullsamvær etter barneloven § 43 første ledd tredje punktum opp mot samvær med tilsyn, idet retten etter barneloven § 48 andre ledd plikter å ta hensyn til at barnet ikke må utsettes for «vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.».
I NOU 2008:9 «Med barnet i fokus» side 64 nevnes at offentlig tilsyn bør finne sted i saker «hvor det anses som positivt for barnet å kunne ha et visst samvær, men hvor dette ikke kan skje uten tilsyn for å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast. En slik form for tilsyn er begrenset til særlige tilfeller og situasjoner hvor det kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær. Formålet med et slikt samvær må hovedsakelig være at barnet skal ha kjennskap til forelderen og sikre et minimum av kontakt».
For at samværet skal begrenses eller skje under tilsyn mv., vil ulempene med å svekke foreldrerelasjonen og kontakten veies opp etter barneloven § 48 mot behovet for å beskytte eller skjerme barnet. I den vurderingen vil man også måtte se hen til barnets tilknytning til samværsforelderen med redusert samværskompetanse, barnets robusthet (tåleevne for belastninger), barnets evne til å ivareta egen sikkerhet ut fra alder og utvikling og ikke minst risikoen for at barnet påføres skade eller opplever skadelig atferd uten tilsyn.
Samvær med tilsyn under opptrapping kan gjerne settes sammen med andre vilkår for samvær etter barneloven § 43 tredje ledd, som hjelpetiltak og rustesting. Det vil da kunne fastsettes hvor hyppig testene skal tas, og hva som skal anses som beståtte rusprøver osv. I tillegg kan det også fastsettes særskilte tiltak som gjennomføring av samtaleterapi, ATV (alternativ til vold), gjennomføring av foreldrekurs som COS (circle of security) eller Fortsatt foreldre mv. Slike begrensninger vil vanskelig kunne pålegges utenfor en avtale/rettsforlik, idet slike kurs forutsetter frivillighet og ønske om endring mv. Retten vil derfor vanskelig kunne pålegge en part å gjennomføre slike kurs, dersom vedkommende absolutt er uenig i behovet mv.
Tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson kan etter barneloven § 43a bare oppnevnes «i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det». Bestemmelsen er omtalt som følger i Prop.85 L (2012–2013) punkt 8.2.4:
«Departementet viser til at det var hensikten med forslaget i høringsnotatet at vilkårene skal være kumulative, det vil si at begge vilkår må være oppfylt for at domstolen skal kunne pålegge det offentlige å oppnevne tilsynsperson. Tilsyn i regi av det offentlige er inngripende overfor forelder, og også overfor barnet. Dette er hovedbegrunnelsen for at det stilles vilkår om «særlege høve», og at vilkåret foreslås videreført. Departementet har også tatt i betraktning at dersom vilkåret ‘særlege høve’ eventuelt skulle tas ut av loven, ville dette kunne få uønskede konsekvenser for praktiseringen av bestemmelsen, noe som ikke er utredet.
Dersom det er tilstrekkelig at privat tilsyn iverksettes for at formålene med tilsynet oppnås og dette er til barnets beste, bør dette benyttes fremfor offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette kan være tilfelle ved kontaktetablering der barnet og forelder er ukjente for hverandre. I slike tilfeller kan tilstedeværelse av en nøytral tredjeperson som barnet allerede har et tillitsforhold til, være en vel så god løsning som at barnet må forholde seg til en ukjent tilsynsperson i tillegg til en ukjent forelder. Det samme kan gjelde i tilfeller med så høyt konfliktnivå at foreldrefunksjonene påvirkes, eller at foreldrekonflikten har utløst en slik bekymring hos bostedsforelder at tilsyn er nødvendig av hensyn til barnet.»
Mange samværsforeldre opplever at samvær med tilsyn er stigmatiserende og belastende, fordi tilsynet indikerer at det er noe galt med omsorgsevnene til forelderen, hvilket samværsforelderen som oftest er helt uenig i. Der tilsynet er begrunnet i høykonflikt, vil samværsforelderen kunne oppleve at det er bostedsforelderen som er konfliktdriver og den som involverer barna. I låste saker med samværsstans kan imidlertid samvær med tilsyn være fordelaktig for samværsforelderen i forhold til å opplyse saken, når det avsies midlertidig kjennelse på offentlig tilsyn under saksforberedelsen. Som nevnt flere steder på siden her, er gode observasjonssamvær avgjørende i de fleste barnefordelingssaker. Fordelen med å ha samvær med offentlig oppnevnt tilsynsperson er at man vil få løpende samværsrapporter, som beskriver gjensynsglede, avskjeder, samspill, hvordan samværsforelderen avleder vanskelige spørsmål og hvordan samværsforelderen forholder seg til barnet. Tilsynspersonene ved offentlig tilsyn skal normalt ha barnefaglig kompetanse, og deres observasjoner vil derfor ofte tillegges vekt og oppfattes som objektive faktabeskrivelser.
Samværsrapportene blir veldig ofte samværsforelderens beste bevis på god samværskompetanse og at det er en god relasjon til barnet i rettssaken, dersom man klarer å imponere tilsynspersonen gjennom å forholde seg emosjonelt tryggende overfor barnet og ikke involvere barnet i voksenkonflikten under samværene. Særlig dersom samværsforelderen parallelt med tilsynet har akseptert hjelpetiltak, der de som har hjelpetiltaket mener at forelderen har tatt til seg veiledningen og har økt innsikt og erkjennelse for barneperspektivet, vil gode samværsrapporter sammen med gode evalueringer av hjelpetiltakene ofte begrunne en rask opptrapping mot normalisering, når tilsynet er ferdig. I noen saker må man derfor se på tilsyn som en tålmodighetsprøve, men der det ofte vil kunne ligge an til en normalisering 1-2 år senere.
Et pålegg om oppnevnt tilsynsperson må skje gjennom kjennelse. Dersom partene i en barnefordelingssak er enige i et rettsforlik om at det skal være offentlig oppnevnt tilsyn, må retten derfor likevel avsi kjennelse på tilsynet (pålegg om tilsyn). Kjennelsen må deretter oversendes til det stedet som skal forestå tilsynet. Pålegg i dom må være rettskraftig før det kan iverksettes, mens kjennelse kan iverksettes straks.
I rundskriv Q-2013-1220 til tilsynsforskriften § 3 fremgår at forelderen som skal ha samvær må henvende seg til den ansvarlige myndigheten for å få pålegget iverksatt. Retten skal ikke på eget initiativ sende pålegget direkte til den respektive ansvarlige myndigheten, selv om dette noen ganger gjøres under saksforberedelsen.
Ved tilsyn med offentlig tilsynsperson er det to former for tilsyn: støttet tilsyn og beskyttet tilsyn. Timeantallet er 16 timer pr. år ved beskyttet tilsyn (som skjer gjennom barnevernet) og 32 timer pr. år ved støttet tilsyn (som skjer gjennom familievernkontorene), jf. Prop.85 L (2012–2013) side 86-87.
Forskjellen på beskyttet tilsyn og støttet tilsyn, er nærmere forklart av Anja Karoline Lindholm Ravn i artikkelen «Offentlig oppnevning av tilsynsperson i samværssaker etter barneloven», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2016/2:
«Ved beskyttet tilsyn skal en tilsynsfører overvåke hele samværet. Barneverntjenesten er ansvarlig for gjennomføring av tilsynet, og det kan idømmes inntil 16 timer beskyttet tilsyn per år. Denne ordningen er særlig tiltenkt saker hvor samværsforelderen har «problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser, som kan påvirke omsorgsevnen, men det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær». Om barnet har blitt utsatt for vold og overgrep, og det er fare for gjentakelse, skal det ikke fastsettes samvær.
Støttet tilsyn har en maksimumramme på 32 timer per år, og formålet er å veilede foreldre og gi støtte til barnet i en overgangsfase til privat tilsyn eller samvær uten tilsyn. Det fremgår av veilederen at støttet tilsyn kan fastsettes der det ikke er behov for overvåkning under hele samværet, og er en mindre inngripende ordning enn beskyttet tilsyn. Dette kan tolkes som at retten kan fastsette mer samvær enn 32 timer per år, men kun inntil 32 timer av samværet kan være støttet av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Støttet tilsyn er tiltenkt situasjoner hvor det har vært lite eller ingen kontakt mellom forelderen og barnet, og det er behov for bistand i en kontaktetableringsfase. Videre kan støttet tilsyn settes som vilkår i saker med store konflikter mellom foreldre. Oppgaven for tilsynspersonen kan da være å dempe konflikten og se til at samværsforelderen ikke trekker barnet inn i foreldrekonflikten. Barne-, ungdoms og Familieetaten (Bufetat) ved sine regionskontorer har ansvaret for gjennomføring av støttet tilsyn».
Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2018-1285-U avsnitt 24-26 gjort nærmere rede for kravene til spesifikasjon av vedtaket, jf. også HR-2020-275-U. I HR-2018-1285-U avsnitt 26 er ankeutvalgets syn oppsummert slik:
«Loven må etter utvalgets syn, her med støtte i uttalelsene i forarbeidene, forstås slik at retten skal fastsette en ordning som kan gjennomføres uten nærmere diskusjon mellom foreldrene, jf. blant annet eksemplene om tid og sted, og om eventuelt behov for transport. Formålet med bestemmelsen er blant annet å sikre et trygt og godt samvær for barnet, som samtidig er forutsigbart og tillitvekkende for foreldrene».
Vilkårene for å avsi et pålegg om offentlig tilsyn er nærmere forklart av Anja Karoline Lindholm Ravn i artikkelen «Offentlig oppnevning av tilsynsperson i samværssaker etter barneloven», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2016/2:
«Pålegg om offentlig tilsynsperson kan fastsettes ved rettsforlik, midlertidige avgjørelser og ved dom. Ifølge bl. § 43a må både vilkåret om «barnets behov» og «særlige høve» være oppfylt før retten kan gi pålegg om oppnevning av tilsynsperson, og begge disse vilkårene må begrunnes i avgjørelsen. I veilederen om samvær med tilsyn etter barneloven § 43a presiseres at det må «framgå eksplisitt av begrunnelsen om behovet for tilsyn skyldes forhold som vold, rus, psykiske lidelser, særlig høyt konfliktnivå som påvirker foreldrefunksjonene eller at barnet og foreldrene er ukjente for hverandre».
I vurderinger av vilkåret barnets behov vil graden av sårbarhet barnet har overfor samværsforelderen være et viktig moment, og det skal legges vekt på barnets mening, jf. også bl. § 31 og BK art. 12. Forarbeidene understreker at vilkåret eksisterer side om side med prinsippet om barnets beste i barneloven § 48 (1) og skal ikke erstatte en barnets beste-vurdering, men heller styrke barneperspektivet i vurderingene. Domstolen er dermed forpliktet til å foreta en mer konkret vurdering av barnets behov. I lovforarbeidene fremgår det at departementet forutsetter «at domstolen i større grad skal avgjøre saken ut fra forholdene her-og-nå, og at barnets subjektive opplevelser skal tillegges større vekt. Det ble videre forutsatt at det ikke skal fastsettes samvær mot barnets vilje, heller ikke med tilsyn, før barnets og familiens situasjon er tilstrekkelig belyst».
Videre er det domstolene som fastsetter varighet og antall timer. Foreldrene kan ikke inngå en utenrettslig avtale som utløser en plikt for det offentlige til å oppnevne en tilsynsperson, men det kan avtales i rettsforlik dersom domstolen godkjenner et slikt pålegg. I Nasjonal veileder for foreldretvister side 55 er det gjort rede for hva domstolene må beslutte:
«Det følger av lovens ordlyd at retten skal fastsette de nødvendige vilkårene for samvær. Retten kan ikke nøye seg med å fastsette et bestemt antall timer tilsyn og forutsette at partene kommer til enighet om de øvrige vilkårene, jf. HR-2018-1285-U avsnitt 24. I det videre har Høyesterett vist til Prop. 85 L (2012–2013) på side 87, hvor det fremgår:
«Andre ledd slår fast at det er domstolen som har kompetanse (myndighet) til å fastsette tilsynsform og som i pålegget skal fastsette nødvendige bestemmelser for samvær, herunder antall timer og avgrenset varighet. Det vil i mange tilfeller også være nødvendig å fastsette tid og sted, og domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet også om dette. Domstolen kan også fastsette andre bestemmelser ved behov. Departementet mener videre at det i hovedsak bør være domstolen som belyser og avgjør behovet for transport av barnet i forbindelse med samvær med tilsyn. Se nærmere i kapittel 10.2.4.1. Departementet understreker at det er domstolen som fastsetter antall timer etter en vurdering av forholdene og behovene i den enkelte sak. Timeantallet på henholdsvis 16 timer ved beskyttet tilsyn og 32 timer ved støttet tilsyn forutsettes hjemlet i forskrift og utgjør et ‹tak›.
Før avgjørelsen blir fattet, skal retten innhente en konkret vurdering fra den kommunale barnevernstjenesten eller departementet om hvordan pålegget kan gjennomføres, jf. barneloven § 43 a fjerde ledd.( Barne-, ungdoms- og familieetaten ved regionkontoret /Barneverntjenesten) har ansvar for å oppnevne tilsynsperson ved (støttet/beskyttet) samvær, jf. forskriften § 7».