Utgangspunktet etter barneloven er at foreldrene selv avtaler omfanget på samværet «på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet», jf. barneloven § 43 annet ledd første punktum.
Hensynet til barnets beste etter barneloven § 48 er naturligvis styrende for samværets omfang, hvilket er uttalt i Ot.prp.nr.62 (1979-1980) side 37 og Ot.prp.nr.103 (2004-2005) side 15 og 54. Omfanget av samværet må fastsettes konkret i det enkelte tilfelle, og i tråd med hva som er til barnets beste. Det er dermed ikke hensynet til en rettferdig fordeling av samværstid mellom foreldrene, som er av betydning ved fastsettingen av samværets omfang.
I barneloven § 43 annet ledd annet punktum er det angitt at det i vurderingen av samværets omfang skal legges særlig vekt på følgende momenter:
«omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles».
Andre relevante momenter i den skjønnsmessige vurdering vil kunne være barnets utvikling, barnets tilknytning og relasjon til samværsforelderen, samværskompetansen (foreldreegenskaper og særlig emosjonell omsorgsevne), konfliktnivået og foreldresamarbeidet, barnets mening, kvaliteten på samværsboligen, barnets robusthet og særlige behov for mer eller mindre samvær, foreldrenes arbeidssituasjon og mulighet for avlastning/nettverk mv.
I tillegg er det i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 55 vist til følgende momenter ved utmåling av samværets omfang:
«Andre hensyn kan f.eks. være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv.»
Det er ved vurdering av samværsordningen også viktig å huske på at det for barna er vel så viktig med et forutsigbart samvær som gjennomføres enn samværets omfang, jf. NOU 2008:9 Med barnet i fokus side 62:
«Samtidig vil utvalget fremheve at for en del barn vil et regelmessig og ordnet samvær være minst like viktig som et omfattende samvær. Særlig for de helt små barna kan et trygt og forutsigbart samværsomfang være av vesentlig betydning for hvordan foreldrenes samlivsbrudd oppleves. Videre kan det foreligge situasjonsbestemte faktorer som tilsier at et omfattende samvær ikke nødvendigvis er til barnets beste. Dersom foreldrene for eksempel bor langt fra hverandre kan det være strevsomt for et barn å måtte reise fram og tilbake. Dette gjelder også for de eldre barna, som ofte har en travel hverdag med skole og fritidsaktiviteter. Et kvalitativt godt samvær vil i mange tilfeller være minst like bra for et barn som et kvantitativt omfattende samvær. Det er viktig at spørsmålet om samvær ikke blir redusert til et spørsmål for foreldrene om å få flest mulig dager og timer sammen med barnet».
Det er adgang til å fastsette samvær helt opp mot 50 % av tiden (såkalt utvidet samvær), men det kan ikke fastsettes samvær på over 50%, idet det forutsettes at barnet er mest hos den som barnet bor fast hos, med mindre det er avtalt eller besluttet delt bosted, jf. Ot.prp. nr 56 (1996-97) pkt 6.2.4, Lucy Smith og Peter Lødrup (2006) s. 174.
50/50-fordeling er i dag en nokså vanlig fordeling, og vil som regel være til barnets beste i saker, der barnet har en god tilknytning til begge foreldre, begge foreldre har gode foreldreegenskaper, barnet ikke er for knyttet til primær omsorgsgiver, rutinene og standardene på omsorgsbasene er relativt like, barnet ikke har motforestillinger og konfliktnivået er lavt mv. For større barn vil barnets mening gjøre seg særlig gjeldende, og for noen barn vil 50/50 ikke være til barnets beste på grunn av behovet for en fast omsorgsbase i forhold til skole, venner og fritidsaktiviteter.
Selv om det er barnets beste som er styrende for fastsettelsen av samværet omfang, er det gitt en rettesnor på såkalt «vanlig samvær» i barneloven § 43 annet ledd i.f, der vanlig samvær er:
«ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie».
Det vil normalt være uproblematisk å avtale mer enn vanlig samvær, dersom foreldrene er enige om det. Nyere forskning viser i dag at jevn og stabil kontakt med begge foreldre er viktigere for barns psykiske langsiktige utvikling og helse enn reduksjon av foreldrekonflikt mv. Det er i dag alminnelig antatt at jevn/regelmessig kontakt med begge foreldre av et visst omfang gir barn best utvikling, jf. barneloven § 48.
Hensynet til at barnet skal ha mest mulig kontakt med begge foreldrene fremkommer av barneloven § 42, der rettspraksis de senere årene i stadig større grad har vektlagt hensynet til samlet foreldrekontakt tungt, jf. eksempelvis Rt-1991-1148, Rt-1997-43 og Rt-2005-682.
Barnet skal få lov til å «lande» ved skifte mellom omsorgsbasene, og det er i de fleste sakene også ønskelig at samværsforelderen skal få ta del også i hverdager og få lov til å følge opp barnet opp mot blant annet skole og barnehage.
Omfanget vanlig samvær antas å oppfylle kravene til jevn/regelmessig kontakt med samværsforelderen. Hvis det skal avtales eller fastsettes mindre samvær enn vanlig samvær, vil man derfor måtte begrunne det særskilt å være til barnets beste som følge av eksempelvis geografisk avstand, arbeidstid, barnets behov, barnets mening, samværskompetansen eller foreldrekonflikten/foreldresamarbeidet mv.
Høyesterett har likevel lagt til grunn at definisjonen på «vanlig samvær» ikke kan fortolkes som en rettighet eller minstesamvær, der samværet uansett skal fastsettes i det konkrete tilfelle etter en vurdering av barnets beste, jf. HR-2011-2244-A:
«39) Far har gjort gjeldende at han bør ha «vanlig samvær» slik dette er definert i barneloven § 43 annet ledd tredje punktum. Han har vist til at det følger av rettspraksis og juridisk teori at «vanlig samvær» er lovens utgangspunkt, og at begrensninger i utgangspunktet krever «særlige grunner».
(40) Etter mitt syn kan det ikke oppstilles en slik presumsjon. Lovens forutsetning er at omfanget av samværet må avtales eller fastsettes i det enkelte tilfellet. Lovteksten inneholder en definisjon av hva som menes med vanlig samvær dersom dette er avtalt eller fastsatt. Det følger imidlertid av lovens forarbeider at avgjørelsen om samvær og omfanget av dette først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet, jf. Ot.prp.nr.62 (1979–1980) side 37 og Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 15 og 54»
Også i forarbeidene Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 13 er det klart uttalt at «vanlig samværsrett» ikke er noe minstesamvær eller rettighet:
«Vanlig samværsrett innebærer ingen minimumsordning, og samvær kan avtales eller fastsettes mer eller mindre omfattende. Samværsordningens omfang må ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet og forholdene i den enkelte familie. Samværet skal rette seg etter barnets beste, jf. barneloven § 48. Barnelovens definisjon av «vanlig samværsrett» brukes ofte som utgangspunkt, mens det tas hensyn til individuelle forhold. For eksempel kan samværet vare i noen timer på søndag for et spedbarn, fra lørdag til søndag for en ett- til toåring og fra torsdag til mandag for en tenåring. Foreldrene selv, eller eventuelt retten, må tilpasse samværsordningen til det enkelte tilfellet. Foreldre som bor langt fra hverandre har av praktiske grunner ikke kunnet praktisere «vanlig samværsrett»
Eksempelvis vil «vanlig samvær» ikke være til barnas beste for svært små barn. Samværets omfang må alltid tilpasses barnets alder og tilknytning til foreldrene, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005) Pkt. 3.3.7 side 14 og 15:
«Barn har ulike behov for samvær etter hvilken alder de er i, noe som må tillegges vekt. I normaltilfellene er det viktig for barn å ha kontakt med både mor og far. Dette gjelder uavhengig av barnets alder. Fordi barns behov forandrer seg, er det hensiktsmessig å forandre samværsordningen etter hvert som barna blir eldre. For små barn vil ofte korte og hyppige samvær fungere bra, mens det for eldre barn kan være mer praktisk med lengre samvær».
Partene skal derfor ta barneperspektivet og tenke hva som vil være best for barnet ut fra det individuelle barnets behov etter alder, sårbarhet og utvikling, når samvær skal fastsettes, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 15:
«Loven vil på denne måten først og fremst signalisere at det er de individuelle hensyn som er avgjørende når samvær skal avtales eller fastsettes. Det er barnets konkrete behov som skal være i fokus når en samværsordning avtales eller fastsettes, og ikke lovens standardordning. Definisjonen av vanlig samvær vil deretter følge, som et signal til foreldre som er i konflikt og som har behov for et utgangspunkt for sin forhandling om en samværsordning som passer for deres barn. Hensikten med lovteksten slik den nå er foreslått utformet, er å styrke den individuelle tilpasningen. Samtidig ønskes legaldefinisjonens signaleffekt beholdt, for å fremme samværets omfang i de sakene hvor det er lite eller ikke noe samvær, og en økning av samværet vil være til barnets beste».
For små barn og særlig for barn under 3 år, vil tilknytning til foreldrene være viktig. Trygghet og tilknytning til samværsforelderen må vurderes individuelt, jf. Rt. 1976 s. 546. Ofte vil små barn ha behov for å være mer hos primær omsorgsgiver, og spesielt spebarn og smårollinger når barnet ammes. På grunn av måten små barn knytter seg til foreldrene, bør barna ikke være for lenge borte fra primær omsorgsgiver, og det bør heller ikke gå for lang tid mellom hver gang samværsforelderen ses. For svært små barn vil derfor ofte korte og hyppige samvær fungere bra. Overnatting over mer enn en natt bør man ofte vente med til etter to års alder eller senere avhengig av om barnet og samværsforelderens tilknytning. Det er vanlig å fastsette opptrappingsplaner, der samværet økes eksempelvis ved hvert halvår til man har et normalsamvær ved 3-4 års alder. Er barnet sårbart, foreldrekonflikten høy og relasjonen til samværsforelderen lite utviklet, vil det kunne tilsi en senere opptrapping. FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) har gitt ut en veileder som angir hvilke momenter som skal vektlegges ved samvær for små barn, der det vises til følgende som et utgangspunkt:
«Formålet med samværet er å etablere, eller opprettholde og forsterke, en trygg relasjon uten for lange fravær fra noen av foreldrene. Hvor omfattende samvær det skal være, vil være avhengig av hvor godt barnet og samværsforelderen kjenner hverandre, egenskaper hos barnet og foreldrene, og samarbeidsklimaet foreldrene imellom».
Langvarig mangel på kontakt mellom barna og samværsforelderen, for eksempel etter en samværsstans, vil også få betydning for samværet ved at det må fastsettes en opptrappingsplan med reintroduksjon og gjenoppbygging av relasjonen, jf. Rt. 1994 s. 1394.
Viktigheten av relasjonen mellom forelderen og barnet med utgangspunkt i barnets behov og perspektiv ved fastsettelsen av samværets omfang, er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) Pkt. 3.3.7 Side 15:
«I mange tilfeller vil faktisk utøvet omsorg under samlivet ha betydning for samværets omfang. Foreldre som har delt på omsorgsoppgavene under samlivet, vil ofte videreføre en slik ordning, så vidt mulig, etter et samlivsbrudd. Tidligere utføring av omsorgsoppgaver vil være et relevant moment, men kan bare få betydning i den grad det sier noe om hensynet til barnets beste i fremtiden.
Foreldre som aldri har bodd sammen, og hvor det tidligere har vært lite kontakt mellom barn og samværsforelder, kan f.eks. avtale en samværsordning med en opptrappingsplan der man starter forsiktig og heller øker samværet etter en tid.
Mange barn får nye søsken, og tilknytning til disse vil være et relevant moment når omfanget av samværsordningen skal fastsettes».
Geografisk avstand og reisebelastning for barnet vil i praksis være den omstendighet som oftest fører til at samværet vil måtte reduseres til mindre enn «vanlig samvær». Særlig fra skolealder vil det være vanskelig å ta hverdager fri for å gjennomføre samvær, og som regel anbefales ikke å ha for mye fravær fra barnehagen som følge av barnets behov for sosial deltakelse og tilpasning. Hvis reiseveien er lenger enn 40 minutter/en time til skolen, vil man ofte måtte innskrenke samværet til helgesamvær – eventuelt med en dags pendling i tilknytning til helgen. Barnets alder og robusthet og hvor belastende reisen er, kan medføre at man kan akseptere noe pendling i hverdagene. Det begynner å bli vanlig i barnefordelingssaker å kompensere for redusert vanlig samvær gjennom økt feriesamvær for samværsforelderen, der man ofte gir samværsforelderen både vinterferien og høstferien for å kompensere for et redusert vanlig samvær.
Foreldrenes arbeidstid kan også spille inn på vurderingen, der særlig skiftarbeid eller turnusarbeid vil kunne forhindre vanlig samvær eller utvidet samvær. Det kan aksepteres til en viss grad at samværsforelderen avlastes med hjelp fra besteforeldre eller ny partner, men dersom store deler av samværet foregår uten samværsforelderen til stede, vil det ofte være til barnets beste å heller være mer hos bostedsforelderen, de dager samværsforelderen er på jobb. Barnets relasjon til besteforeldrene eller ny partner vil naturligvis også få betydning i slike tilfeller, og vil kunne medføre at man aksepterer mer samvær uten samværsforelderen til stede.
Det er viktig å huske på at samværet uansett om omfanget blir tilpasset foreldrenes arbeid eller geografisk avstand, skal være regelmessig og forutsigbart. I barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 er det nedfelt at samværet skal være regelmessig, og ordninger der man avtaler samvær fra gang til gang på ulike dager bør unngås. Det er viktig at ordningen er regelmessig, til faste tider og forutsigbar og gjennomføres som avtalt, uansett hvilket omfang som velges.
Barnets egen mening er naturligvis et vektig moment, når barnet skal høres etter barneloven. Barn har rett til å få anledning til å si sin mening før avgjørelse om samvær treffes, jf. barneloven § 31 annet ledd.
Barnets mening skal vektlegges i økende grad med alder og modenhet. Etter barneloven § 31 siste punktum skal det legges stor vekt på hva barnet mener når barnet er fylt 12 år. I Rt. 2011 s. 1572 utvidet Høyesterett samværet for en gutt på syv år, som følge av at han selv ønsket det (avsnitt 62). Ønske fra barnet om mer samvær vil ofte følges, mens man i mange tilfeller vil legge mindre vekt på det barnet sier, dersom barnet ønsker lite eller ikke noe samvær. Dersom barnet har rasjonelle grunner for å ønske noe mindre samvær, vil barnets ønsker likevel vektlegges i samsvar med alder og modenhet. Særlig fra 12 års alder vil barnets mening vektlegges tungt, og man pleier ofte å fristille 15-åringer og eldre, slik at de har samvær når de selv ønsker. Som følge av at man som oftest ikke ønsker å splitte søsken i særlig grad, vil derfor eldstemanns meninger om samvær kunne få betydning også for yngre søsken. Dersom det er stor aldersforskjell mellom søsknene og ulik tilknytning til samværsforelderen, kan man likevel i noen saker fastsette ulikt samvær på noen av barna i en søskenflokk, dersom kun noen av søsknene vegrer seg.
Rettspraksis åpner for at barnets mening kan tillegges mindre vekt i barnets beste-vurderingen dersom barnets mening er påvirket av en foreldrekonflikt, jf. Rt. 2005 s. 682 (avsnitt 42). Ved samværsvegring vil man derfor ta hensyn til om barnets mening er påvirket av lojalitetskonflikt/foreldrekonflikten. I LB-2015-33008 fastsatte retten samvær for barna på fem og åtte år, selv om barna selv sa at de ikke ønsket samvær. Det er også viktig ved samværsvegring å ha i tankene at vegringen kan være midlertidig, men at samværets omfang skal ha et langsiktig perspektiv. Ofte vil man også ty til opptrappinger eller begrenset samvær i en periode, der man tar sikte på en normalisering over noe tid.
Barnets tilknytning til nærmiljøet er også et viktig moment når omfanget på samværet skal fastsettes, der det er viktig at samværets omfang ikke hindrer kontakt med venner, fritidsaktiviteter og annet i for stor grad. Barnets tilknytning til nærmiljøet er uttrykk for det såkalte status quo-prinsippet om at det for sårbare barn etter et samlivsbrudd normalt ikke skal skje større endringer i barnets miljø med mindre det er klart fordelaktig for barnet å bytte miljø. Normalt bør da samværet også tilpasses fritidsaktiviteter, slik at disse ikke utgår i for stor grad på grunn av samvær. Hensynet tilsier at samværsordningene kan være mer omfattende hvis begge foreldre fortsetter å bo i det tidligere nærmiljøet. Momentet med status quo og tilknytning til nærmiljøet vil bety mindre for små barn.
Dersom det er mangler ved samværsforelderens foreldreegenskaper, vil det naturlig nok kunne føre til redusert samvær, eller samvær med tilsyn, jf. Rt. 1986 s. 82 og Rt. 1994 s. 1394. Eksempelvis ved psykisk sykdom, rusproblemer, problemer med emosjonell dysregulering/sinne/vold, mangel på bolig, soning av fengselsstraff mv. I Rt. 2011 s. 1572 ble samværet med den yngste gutten (fire år) ikke utvidet, bl.a. ut fra fars vansker i samspillet med denne sønnen.
Samværskompetansen vil ved bekymringer måtte utredes særskilt av den sakkyndige. Samværskompetansen måles på samme måte som for bostedsforelderen med en vurdering av materiell, emosjonell, kognitiv og sosial omsorgsevne, men er som følge av at det generelt skal være kontakt av et visst omfang med begge foreldre, ikke like streng som for bostedsforelderen, der fast bosted-vurderingen også skal fokusere på en prognose for barnet ved det aktuelle bosted. Siden det er lettere å begrense et samvær enn å bytte bosted, og barnet vil ha følelsen av å ha en base å søke trygghet til, dersom det skulle vise seg at foreldrekontakten ikke er bra for barnet, vil man som følge av hensynet til samlet foreldrekontakt kunne akseptere samvær fra foreldre som har enkelte mangler ved sin samværskompetanse.
Det kan ved mangler ved samværskompetansen fastsettes vilkår om at samvær skal skje under tilsyn av offentlig oppnevnt person, jf. barneloven § 43 tredje ledd, jf. § 43 a. Etter forarbeidene kan det være aktuelt å vurdere tilsyn før samvær nektes helt. Tilsyn skal imidlertid ikke være en kompromissløsning i situasjoner hvor samvær ikke er til barnets beste, jf. Ot.prp. Nr. 103 (2004–2005) side 32.
For at samværet skal begrenses eller skje under tilsyn mv., vil ulempene med å holde på relasjonen og kontakten veies opp etter barneloven § 48 mot fordelene barnet får gjennom å opprettholde eller styrke relasjonen. I den vurderingen vil man også måtte se hen til barnets tilknytning til samværsforelderen med redusert samværskompetanse, barnets robusthet (tåleevne for belastninger), barnets evne til å ivareta egen sikkerhet ut fra alder og utvikling.
I barnefordelingssaker brukes ofte barnas reaksjoner før og etter samvær som argument for at samværet har vært for omfattende eller for knapt. Samværsforelderen vil ofte anføre at reaksjonene skyldes lojalitetskonflikt eller at samværet har vært for kort for barnet, mens bostedsforelderen ofte vil anføre at kvaliteten på samværet har vært dårlig, barnet reagerer negativt på samværsforelderen eller at barnet ikke klarer å være lenge borte fra bostedsforelderen. Slike reaksjoner vil som oftest være at barnet bruker lang tid på å «lande» (bli seg selv igjen) etter samvær, bruker lang tid på å gjøre seg klar til samvær, blir sint og oppfarende eller innesluttet før eller etter samvær, blir kvalm, har vondt i magen o.l. før eller etter samvær, får mareritt om natten og problemer med innsoving etter samværene mv. Små barn kan også tisse eller bæsje på seg, etter at de har sluttet med bleie. Slike reaksjoner vil også kunne vise seg i barnehagen i samspill med andre barn, eller for eldre barn på skolen i form av konsentrasjonsproblemer eller sosiale problemer på skolen. Over tid vil slike reaksjoner føre til såkalt skjevutvikling, og være skadelig psykisk for barna. I de fleste saker vil den sakkyndige oppleve at barnas reaksjoner skyldes at de er eksponert for foreldrekonflikten, selv om også foreldrenes væremåte og egenskaper noen ganger også kan være årsak. I slike saker vil det være vanlig med opptrappingsplaner og evaluering av samværene over tid, for å dempe konfliktnivået og trygge den bekymrede part.
I Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 12 er det angitt noen av de fellestrekk som ofte påvirker om samværet blir omfattende eller mer begrenset:
«Følgende faktorer har sammenheng med samværets omfang: Det er en klar sammenheng mellom barnets alder og mengden månedlig samvær. Samværsforeldre har flere samværsdager med små barn enn med store barn. Foreldre som oppga å ha inngått en avtale om hvor mye tid samværsforeldre og barn skulle tilbringe sammen, hadde betydelig mer samvær enn dem uten slik avtale. Har foreldrene tidligere vært gift, har de også mer samvær enn om de har vært samboere. Det er en viss sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og mengden samvær, slik at foreldre med høy utdanning har mer samvær enn foreldre med lavere utdanningsnivå. Dette er funn som går igjen i flere undersøkelser. Fysisk nærhet har stor betydning for mengden samvær. Når samværsforelderen bodde i gangavstand fra barnas bosted, rapporterte foreldrene om hele 10,2 samværsdager i gjennomsnitt siste måned. For dem som hadde 2,5 times reisetid eller mer, var gjennomsnittlig samvær 1,9 dager».
Trude Haugli skriver i artikkelen «Far, loven og livet» publisert i Kritisk juss 1998 s 291-304 – (KRJU-1998-291 side 299, følgende om ulike faktorer som påvirker samværets omfang:
«Den faktor som har sterkest innflytelse på samværets omfang er geografisk avstand mellom foreldrene. Det er adskillig mer samvær dersom foreldrene bor i gangavstand fra hverandre. Det er også mer samvær der foreldrene har inngått en samværsavtale, og hvis foreldrene har felles foreldreansvar. Det er også mer samvær hvis foreldrene blir enige, enn hvis avgjørelse om samvær er truffet av retten eller fylkesmannen. Det er også forskjeller til knyttet til barnets alder. Andelen uten samvær øker helt klart med barnets alder, mens andelen med utvidet samvær synker med barnets alder. Hvor lang tid det er siden bruddet mellom foreldrene, har også betydning. Det ser ut som om samværet avtar over tid. Foreldre med høy utdanning, inntektsgivende arbeide og høy inntekt ser ut til å ha mer samvær med barna enn foreldre i en svakere sosial posisjon. Foreldrenes samlivsstatus ved barnets fødsel har også betydning, ikke etter loven, men i realiteten. Det er adskillig mer samvær hvis foreldrene bodde sammen enn hvis moren var enslig, og det er også noe mer samvær hvis foreldrene var gifte enn samboende.
Det er også betydelige forskjeller i samværet avhengig av om barnet bor hos moren eller faren. Undersøkelsen fra 1996 viser at når barna unntaksvis bor hos faren, har over halvparten av mødrene utvidet samvær, og bare 13% hadde ikke hatt samvær i perioden. Disse tallene tyder på at når barnet bor hos faren, er moren mye mer aktivt med i omsorgsbildet, enn faren er når barnet bor hos moren (Jensen og Clausen 1997 s 40».
Til slutt vil vi avslutte ved å vende tilbake til utgangspunktet for fastsettelsen av samvær, som er best mulig kontakt med begge foreldre, forutsigbarhet i samværsordningen og hensyntagen til barnets individuelle behov, jf. NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 61 og 62:
«I denne sammenheng vil utvalget understreke at det klare utgangspunkt er at det normalt vil være til barnets beste med størst mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd, og det er viktig at foreldrene bidrar til å legge forholdene til rette for dette.
Samtidig vil utvalget fremheve at for en del barn vil et regelmessig og ordnet samvær være minst like viktig som et omfattende samvær. Særlig for de helt små barna kan et trygt og forutsigbart samværsomfang være av vesentlig betydning for hvordan foreldrenes samlivsbrudd oppleves. Videre kan det foreligge situasjonsbestemte faktorer som tilsier at et omfattende samvær ikke nødvendigvis er til barnets beste. Dersom foreldrene for eksempel bor langt fra hverandre kan det være strevsomt for et barn å måtte reise fram og tilbake. Dette gjelder også for de eldre barna, som ofte har en travel hverdag med skole og fritidsaktiviteter. Et kvalitativt godt samvær vil i mange tilfeller være minst like bra for et barn som et kvantitativt omfattende samvær. Det er viktig at spørsmålet om samvær ikke blir redusert til et spørsmål for foreldrene om å få flest mulig dager og timer sammen med barnet».