Det er ved fastsettelse av samvær for små barn litt andre hensyn å ta enn ved større barn. Med små barn mener man her barn i alderen 0-4 år. I de første leveårene frem til 4 års-alder vil barna være spesielt knyttet til primær omsorgsgiver (den som er mest sammen med barnet), hvilket som oftest er mor. Barna klarer heller ikke å gi like klart uttrykk for sine behov i den tidlige fasen. Fra 4 års-alder blir barna mer utviklet kognitivt og språklig og klarer både å gi bra uttrykk for hva de føler og trenger, så vel som å forstå sammenhenger og det som skjer rundt dem.
Barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48 skal alltid ta utgangspunkt i barneperspektivet, og det vil derfor for små barn være en viktig faktor i hvilken grad barnet ut fra alder og utvikling tåler å være borte fra den foretrukne personen i tilknytningshierarkiet. Tilknytningsbrudd fra primær omsorgsgiver som skjer for tidlig, plutselig og for lenge, kan skade barnets psykiske utvikling og gi senskader senere i livet. Man skal derfor være varsomme med å iverksette plutselige større endringer i barnets liv med store forskjeller. Et nøkkelord er derfor gradvis, når det gjelder opptrappingen.
Ved små barn frem til skolealder legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste tilknytningen og best følelsesmessig kontakt med barnet, jf. Innst. O. nr.30 (1980-1981) s. 14. I forarbeidene er det også uttalt at hensynet med å vektlegge den som er primær omsorgsgiver avtar mot skolealder. For små barn vil derfor hensynet til å være mest hos den primære omsorgsgiver bli særlig vektlagt fremfor andre hensyn jo mindre barnet er, og særlig i alderen 0-2 år.
I saker med fastsettelse av samvær for små barn vil man bygge på opptrappingsplaner med tilvenning til samværsforelderen og avvenning fra bostedsforelderen (primær omsorgsgiver). Samværet skal utvides og økes i takt med at barnet er eldre og har prøvd ut økninger i samværet, slik at barnet kan være lenger borte fra den faste omsorgsbasen og klarer ulikheten mellom de to hjem og omsorgspersonene bedre. Siden barnets utvikling og tilpasningen til samværet kan endre seg raskt i denne tiden, er det vanlig at avtaler for små barn gis en tidsbegrenset varighet eller en avtale om at avtalen skal reforhandles ved en viss alder, etter en viss tid eller ved gitte milepæler som barnehagestart osv. Da vil man underveis vite mer om hvordan barnet trives med opptrappingene, slik at man kan foreta korrigeringer i opptrappingen om nødvendig. Fra tre-fire års alder er det grunnlag for å avtale en mer langsiktig avtale, siden barnet da er mer robust og har vært gjennom nødvendig opptrapping til å kunne sette i gang et vanlig samvær eller et utvidet samvær.
Man vil med barn under 1 år normalt begynne med korte og hyppige dagssamvær, der lengden på dagssamværene trappes opp. Hvis barnet ammes vil det kunne medføre en senere opptrapping av økning av lengden på dagssamværene. I begynnelsen av opptrappingsplanen skal kort lengde kompenseres gjennom en hyppig frekvens på 3-5 ganger i uken, slik at barnet blir vant med å være sammen med samværsforelderen og borte fra bostedsforelderen. Dersom den andre forelderen har vært mye involvert i barnets liv, og det er etablert en trygg tilknytning til den som ikke er primær omsorgsgiver, vil man kunne trappe opp raskere enn for foreldre som ikke har levd sammen med barnet eller vært mye borte fra barnet på grunn av jobb mv. Barnet bør ikke reise for mye i perioden, slik at geografisk avstand vil sette begrensninger for både hyppigheten og samværsstedet. Samværsforelderen vil da måtte komme til stedet barnet bor eller et sted i nærheten. Fra 6 måneders alder kan barnet prøve å være hos samværsforelderen, dersom det ikke er lang reisevei.
Det vil normalt være en del uenighet om når barnet kan begynne med overnatting, og spesielt om barnet ammes på natten. FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) har skrevet en veileder om samværsomfanget for små barn, der det legges opp til opptrapping ut fra faktorer som barnets alder og modenhet, tilknytning til foreldrene, foreldresamarbeidet og konfliktnivå mv. FOSAPs veileder finner du her.
Slike saker er også gjerne vanskelige, dersom samlivsbruddet skjer før barnet er født eller når barnet er helt nyfødt, fordi mor da ikke vil ha sett far nok sammen med barnet til å ha tillit til at far kjenner barnets rutiner og behov, mens barnet er lite. Siden barn ikke kan forklare så mye det første leveåret spesielt, er man avhengig av å kjenne barnet og lese dets signaler for å vite om det er trøst, oppmerksomhet, sykdom, søvn, sult eller bleie som er årsak til at barnet gråter.
FOSAP legger til grunn i veilederen at foreldrene kan prøve ut en overnatting for eksempel hver eller annenhver uke fra 12 til 18 måneders alder. Imidlertid vil reaksjoner hos barnet, høyt konfliktnivå, særlig sårbarhet hos barnet, spesielle behov for mat og tilrettelegging, amming om natten mv. kunne medføre at opptrappingen med overnatting må skje noe senere og saktere. De viktigste psykologfaglige undersøkelser rundt samvær for små barn (Solomon George i (1999), Kline Pruett (2004), Altenhofen, Sutherland og Biringen (2010), og Tornello (2013) tilsier at barn fra to års alder fint kan ha to-tre overnattinger annenhver uke, dersom ikke særskilte forhold tilsier noe annet. Imidlertid må det presiseres at man aldri bør gå rett på et normalt samværsomfang for alderen, uten at det først har skjedd en tilvenning og opptrapping. De anbefalinger som gis om samvær forutsetter at barnet har fulgt normal opptrapping i månedene før.
FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) anbefaler en noe senere opptrapping for små barn, når barnet er sårbart, foreldrekonflikten høy og relasjonen til samværsforelderen er lite utviklet. Det vil derfor kunne være uenighet om hvor raskt samværet skal trappes opp med flere overnattinger, og om det skal være et normalsamvær fra 3 eller 4-års alder. Det vil også dukke opp spørsmål om barnet skal avvennes fra amming tidligere, for å få i gang overnattingssamvær. FOSAP legger til grunn at vanlig samvær kan praktiseres fra 3-års alder, men det kan som nevnt være forhold som tilsier at barnet bør vente ytterligere til 4-års alder før man har vanlig samvær eller utvidet samvær. Delte løsninger på 50/50 eller utvidede løsninger på 60/40 vil man ofte vente med til 3-4 års alder, ut fra modenhet, sårbarhet hos barnet, foreldresamarbeid, tilknytning osv.
Det er viktig å understreke at det ikke foreligger noen morspresumsjon i norsk rett, men det er barnets behov for å være nær den foretrukne tilknytningspersonen og ikke ha for mye forskjeller og ukjent rundt seg i de første årene, når barnet er spesielt hjelpesløst og sårbart, som begrunner at man må vente med et vanlig samvær. I alderen 0-2 år har barnet et spesielt behov for den samme forutsigbare omsorgen gjennom å knytte seg til den foretrukne omsorgspersonen, som vil avta etter hvert som barnet utvikler seg, blir vant med atskillelse fra primær omsorgsgiver og utforsker verden. Her vil det skje et viktig skille når barnet begynner i barnehagen, slik at tidligere barnehagestart vil kunne tilsi tidligere og raskere opptrapping.
I NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 39 er prinsippet med små barns tilknytning til den primære omsorgsgiver forklart, samtidig som det er klarlagt at det ikke foreligger noen morspresumsjon som sådan i norsk rett:
«Barneloven hadde tidligere en spesifisering av barnets beste i retning av at det for små barn ofte var best med omsorg og bosted hos moren. Begrunnelsen for at denne morspresumsjonen ble fjernet, var nettopp at den kunne lede til en form for automatikk i avgjørelsen. En ting er at mange foreldre lar mødrene ha hovedansvaret for omsorgen med små barn, en annen sak er at rettslige avgjørelser heller bør baseres på undersøkelser og prøvende vurderinger i det enkelte tilfelle. Av og til er det blitt foreslått at det kunne innføres en kjønnsnøytral presumsjonsregel som viste til det som er kjennetegnende for omsorgen for små barn: Rutinemessig fysisk omsorg sammen med tett og regelmessig oppfølging i hjemmet så vel som i barnehage. En slik modell er innført i enkelte delstater i USA. Prinsippet om «The primary caretaker parent rule» innebærer at det skal legges vekt på hvem som har hatt hovedomsorgen for barnet før samlivsbruddet. Denne modellen trekker fram helt konkrete oppgaver som påkledning, vask og stell, mat og måltider, stell av klær, men også det å sørge for helsehjelp, kjøpe inn nødvendig utstyr, følge opp kontakt med skole og barnehage og fritidsaktiviteter, samt være med og lære barnet ferdigheter som lesning og skriving. Prinsippet er basert på forskning om betydningen av båndene mellom særlig mindre barn og den av foreldrene som forestår de fleste og viktigste omsorgsoppgavene. Presumsjonsprinsippet innebærer et fortrinn for «The primary caretaker parent», men vekten av dette og forholdet til hovedprinsippet om barnets beste vil likevel kunne variere i sin utforming».