En vanlig avtale om barnefordelingen kalles også for utenrettslig avtale, fordi den inngås utenfor en rettslig prosess. Partene har i den forbindelse relativt stor avtalefrihet, og kan i utgangspunktet avtale fritt hva barnefordelingen skal gå ut på. Det vil være normalt å avtale hvem som skal ha bosted, hva vanlig samvær og feriesamværet skal være, og at partene skal ha felles foreldreansvar.
De aller fleste klarer å bli enige om en barnefordelingsavtale uten å gå til domstolene. Familievernkontorene hjelper de som er usikre på hva som bør stå i en slik avtale med rådgivning, og med å sette opp punktene i en oversiktlig avtale.
Barnets beste og barneperspektivet skal ivaretas ved en utenrettslig avtale, selv om partene i stor grad har avtalefrihet til å selv vurdere hva som er best. Barnefordelingen vil imidlertid være annerledes ut fra alder på barnet, konfliktnivå og om barna har vokst opp med begge foreldre mv. For små barn vil man ofte ta utgangspunkt i anbefalingene til Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) om samværsordninger for barn i alderen 0 til 3 år. For større barn vil man ofte må ta hensyn til barnas behov for å beholde tilknytning til skole, venner og idrettsaktiviteter mv.
Avtaler om barnefordeling skal normalt være skriftlige, idet det ellers vil bli vanskelig å bevise hva som er avtalt i barnefordelingssaker. Det er imidlertid ingen formkrav til en utenrettslig barnefordelingsavtale, jf. LB-2020-115177:
«Som nevnt over stilles det ingen formkrav til avtaler om foreldreansvar, og avtalen inngått i april 2020 er etter lagmannsrettens syn bindende mellom partene selv om avtalen ikke er blitt registrert i Folkeregisteret. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det forelå en bindende avtale mellom partene om felles foreldreansvar på det tidspunkt B flyttet til Storbritannia. Lagmannsretten legger også til grunn at mor på dette tidspunktet utøvde foreldreansvar».
Innenfor barnets beste-vurderingen er det lagt til grunn at det har stor betydning og en egenverdi at foreldrene selv har klart å bli enige, slik at man normalt vil legge til grunn at en avtale som foreldrene er enige om er til barnets beste. Viktigheten av enighet mellom foreldrene i avtaler om barnefordeling, er diskutert av Trude Haugli i artikkelen «Lov om barn og foreldre» publisert i Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325) side 349:
«Barneloven bygger på at foreldrene fortrinnsvis bør bli enige om hvordan ansvaret for barna skal fordeles etter et brudd, og det skal ikke skje noen kontroll i forhold til om det foreldrene blir enige om, er til det beste for barnet. Enighet regnes i seg selv som en svært viktig verdi for barn, og loven bygger også på en forutsetning om at de fleste foreldre vil sine barn vel, og selv er best i stand til å finne den beste løsningen. Det regnes som best for barnet at foreldrene er enige. Samtidig medfører ønsket om frivillige og utenrettslige løsninger, at det i de aller fleste barnefordelingssituasjoner, ikke blir kontrollert i det hele tatt om de avtaler som inngås er til det beste for barnet hvis vi trekker inn andre målestokker.
Etter endringen av barneloven i 2003 oppfordres advokater som har saker om foreldreansvar, bosted eller samvær, til å vurdere om det er mulig for partene å komme fram til en avtaleløsning, jf. bl. § 49. Advokaten skal opplyse foreldrene om mulighetene for mekling. Før sak kan reises, plikter foreldrene som hovedregel å møte til mekling. Hensikten med meklingen er å få foreldrene til å komme fram til en skriftlig avtale om disse spørsmålene. Også etter at saken er reist skal dommeren på hvert trinn i saksbehandlingen vurdere om det er mulig å få til forlik mellom foreldrene, jf. bl. § 59, annet ledd.
Vi ser at det i høy grad etterstrebes enighet mellom foreldrene, og at dette dermed må anses som lovgivers oppfatning av hva som er til barnets beste».
Fra det offentliges side er det også fremmet et sterkt ønske om at foreldre klarer å bli enige om barnefordelingen utenrettslig ved privat avtale, og at et av hovedformålene med meklingsordningen er å hjelpe partene med å komme til enighet i spørsmål om barnefordeling, jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker side 40:
«Sterke konflikter mellom foreldrene er noe av det som skaper størst problemer for barna ved samlivsopphør mellom foreldrene. Dersom konflikten er vedvarende og sterk, og foreldrene ikke klarer å skjerme barna fra konflikten, kan det føre til varige skader for de barna som striden gjelder.
Uenighet om barnefordelingsspørsmålene kan løses ved at domstolene avgjør tvistespørsmålene, eller ved at foreldrene blir enige. En avtaleløsning mellom foreldrene er klart å foretrekke i de fleste tilfelle. Man unngår da den konfliktøkningen som ofte følger med domstolsbehandlingen. Foreldrene vil også trolig respektere og etterleve en avtale mer enn en dom. Dessuten tar en minnelig løsning av konflikten normalt ikke så lang tid som en domstolsbehandling av saken. Og det er en langt mindre kostbar måte å få løst saken på.
Lovgiver har tatt konsekvensen av dette synet ved å innføre den obligatoriske meklingen, som trådte i kraft i 1993. Utvalgets forslag bygger videre på dette.
Et hovedsiktemål for utvalget har vært å gi regler som kan bidra til at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålene etter samlivsopphøret».
Det er viktig å være klar over at utenrettslige avtaler er dynamiske, siden det er barnets beste som er det styrende hensynet. Det innebærer at prinsippet om at avtaler skal holdes (pacta sund servanda) må modifiseres noe ved barnefordelingssaker, når det er klart at avtalen ikke lenger er til barnets beste. Det vil derfor ikke nødvendigvis være avtalebrudd å la være å etterleve en avtale, dersom det er åpenbart at avtalen ikke lenger er til barnets beste. Illojal sabotasje av inngåtte avtaler vil imidlertid kunne få konsekvenser i forhold til eksempelvis bosted, dersom eksempelvis samværsstans er foretatt uten gode grunner.
En utenrettslig avtale har den mangel at samvær fastsatt i en utenrettslig avtale ikke kan tvangsgjennomføres gjennom å kreve tvangsbot etter barneloven § 65, idet utenrettslige avtaler ikke har tvangskraft. Bostedet kan tvangsfullbyrdes ved tilbakeholdelse av barnet etter samvær, siden man med en utenrettslig avtale får registrert bostedsadressen. Dersom barn tilbakeholdes fra samvær og partene kun har en utenrettslig avtale, vil man ikke kunne tvangsfullbyrde samvær på noen måte. Imidlertid kan man gå til domstolene og få fastsatt et samvær som kan tvangsfullbyrdes, eller for å få endret bosted.
Dersom en utenrettslig avtale om bosted og samvær skal gis tvangskraft uten å ta ut søksmål, kan den sendes inn til Statsforvalteren, som stadfester den med et vedtak som gir avtalen tvangskraft. Gjennom å sende avtalen inn til stadfestelse hos Fylkesmannen, kan foreldrene få en ordning som er like bindende som en dom, og som er tilpasset partenes individuelle behov. Imidlertid forutsetter også stadfesting av privat avtale at partene har meklingsattest. Begge foreldrene må være enige om at avtalen skal gis tvangskraft, for at den skal gis slik virkning. Bestemmelsen er nedfelt i barneloven § 55:
Ǥ 55. Vedtak om tvangskraft for avtaler
Når begge foreldra ber om det, kan statsforvaltaren fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før statsforvaltaren avgjer spørsmålet.
Eit vilkår for å bringe ei sak inn for statsforvaltaren etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
Saka må bringast inn for den statsforvaltaren der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist».
Regelen om stadfestelse av utenrettslige avtaler etter i barneloven § 55 er nærmere forklart slik i Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 85:
«Fylkesmannens adgang til å behandle saker der foreldrene, for å oppnå tvangsgrunnlag, bringer en meklet avtale inn for fylkesmannen, foreslås opprettholdt i en noe endret form. Departementet viser til de alminnelige motiver kap. 11, spesielt kap. 11.3.3.2.
Lovforslaget innebærer at fylkesmannen, etter en prøving, gir avtalen tvangskraft i sin helhet gjennom sitt vedtak eller fatter vedtak om ikke å gi avtalen tvangskraft. Det er grunn til å tro at avtalen foreldrene har inngått i svært mange tilfeller vil være til barnets beste. Fylkesmannen har imidlertid en selvstendig plikt til å overprøve avtalen, vurdere hensynet til barnets beste og fatte sitt forvaltningsvedtak i tråd med dette jf første ledds andre punktum, som er tatt inn i lovbestemmelsen for å tydeliggjøre dette.
Bestemmelsen i første ledds tredje punktum tilsvarer gjeldende lovs § 41. Det kan også i saker hvor foreldrene er enige om barnefordelingsspørsmålene være behov for å innhente sakkyndig bistand, selv om departementet antar at det som regel vil være tilstrekkelig med en enkel behandlingsmåte i disse tilfellene.
Et vedtak om at en avtale skal ha tvangskraft bortfaller hvis partene i fellesskap inngår en ny avtale. Hvis en av foreldrene ønsker den tvangskraftige avtalen endret og den andre motsetter seg dette, må vedkommende gå til endringsak for retten etter § 64 andre ledd. Vilkåret om at det må foreligge «særlege grunnar» for endring vil, som i dag, gjelde også i disse sakene jf. § 64 andre ledd andre punktum».
Lik som med en dom vil endring en avtale stadfestet av Statsforvalteren følge reglene for endringssak etter barneloven § 64, slik at det da vil måtte kreves særlige grunner for å endre den avtale som er stadfestet, jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) pkt 16.1:
«Hvis en av foreldrene ønsker en tvangskraftig avtale etter § 55 endret, og den andre forelderen motsetter seg dette, må førstnevnte gå til endringssak for domstolen. Vilkåret for endring vil, som i tilfeller hvor foreldrene har fått tvangsgrunnlag for sin avtale etter dagens regler, være at det foreligger « særlege grunnar » som taler for en endring. At fylkesmannen gjennom vedtak utstyrer en avtale med tvangskraft jf. § 55, innebærer m.a.o. at det kreves « særlege grunnar » for at foreldrenes underliggende avtale skal kunne endres av domstolen«.
Dersom parter i et søksmål ønsker å heve saken som forlikt på grunn av en inngått utenrettslig avtale under sakens gang, vil retten be om å få se avtalen for å kunne vurdere om løsningen der er til barnets beste. Grunnen til at retten må se den utenrettslige avtalen, er at en barnefordelingssak er indispositiv, slik at saken er unntatt delvis partenes rådighet i den grad at enhver avgjørelse (også et utenrettslig forlik under saksgangen som avslutter saken) må være til barnets beste. Retten pleier imidlertid nesten alltid å godta de utenrettslige avtaler som partene inngår, idet det normalt antas å være til barnets beste at foreldrene blir enige.
Når det gjelder partenes avtalefrihet rundt barnefordelingen, vil de fleste avtaler som sier noe om foreldreansvaret, daglig omsorg eller samvær, kunne godtas, i den grad barnefordelingen ikke er skadelig for barnet. Barnet skal beskyttes mot vold, overgrep, psykisk vold og mishandling mv., hvilket vil være noe som det ikke kan aksepteres risiko for, selv om foreldrene skulle være enige.
Siden hensynet til barnets beste er overordnet, kan man ikke avtale seg bort fra at barnets beste-prinsippet må være avgjørende i alle avtaler eller avgjørelser. Eksempelvis er det i rettspraksis slått fast at en avtale om å ikke flytte med barnet mot at bostedsforelderen fikk én million kroner, ikke kunne godtas. Bostedsforelderen måtte likevel få flytte, selv om hun hadde fått én million kroner. Andre eksempler er barnebidrag som man heller ikke kan fraskrive seg, slik at en avtale der man oppgir fremtidige krav på barnebidrag ikke vil respekteres.