Oppdragerstil og rutiner

Av advokat Anders Flatabø

Oppdragerstilen og rutiner inngår for så vidt i foreldrenes emosjonelle, sosiale og kognitive omsorgsevne, men tilnærmingen til grensesetting og følelsesregulering av barnet, omtales også konkret i barnefordelingssaker.

Oppdragerstil og rutiner vil da diskuteres ut fra barneperspektivet, idet foreldrenes oppdragerstil og rutiner (eller mangel på rutiner) kan være noe barnet trenger mer eller mindre av sett hen til barnets alder og utvikling eller sårbarhet. Barn kan også selv ha preferanser for en av foreldrenes måte å gjøre ting på. For større barn vil det ofte være viktig med mer frihet, mens det for mindre barn og sårbare barn vil være viktig å ha mye nær emosjonell omsorg og bli «sett».

Oppdragerstilen kan være ulik av medfødte årsaker som temperament, mentaliseringsevne, evne til å lese barnets kroppspråk, og ikke minst påvirket av egne foreldres oppdragerstil fra barndommen. Oppdragerstilen påvirkes også av barnets egen væremåte. Psykologen Diana Baumrind definerte i 1966 at det forelå tre overordnede oppdragerstiler:

  1. Autoritær oppdragerstil – Foreldrene bruker sin foreldreautoritet på en streng og lite fleksibel måte, der barnet ikke tillates å bruke sin selvbestemmelse (autonomi) i særlig grad. Stilen kjennetegnes ved at barnet skal adlyde og følge foreldrenes krav og standarder i hjemmet, og at det brukes lite tid på dialog med barnet ved konfliktløsning og uenighet.
  2. Autoritativ oppdragerstil – Foreldrene bruker sin foreldreautoritet til å løse problemer og utfordringer på en tydelig og fast måte sammen med barnet, men hovedsakelig gjennom kommunikasjon og forståelse av barnet. Kompromisser kan inngås, men krav, regler og normer skal fortsatt følges. Stilen kjennetegnes ved at barnets selvbestemmelse (autonomi) skal ivaretas gjennom at foreldrene bruker tid på dialog og forklare hvorfor foreldrene har regler og normer, og hvorfor de skal overholdes.
  3. Ettergivende oppdragerstil – Foreldrene er omsorgsfulle, men bruker sin foreldreautoritet i liten grad, og har en aksepterende og bekreftende holdning til barnets ønsker, atferd og handlinger. Hjemmet har få regler og normer, og foreldrene pålegger lite ansvar overfor barnet. Barnets ønsker prioriteres over regler, rutiner og foreldrenes ønsker, og barnet kan selv bestemme hva det vil.

 

I tillegg er det mange atferdspsykologer som mener at det er en fjerde oppdragerstil som kalles for uinvolvert oppdragerstil eller forsømmende foreldre, som omfatter det vi vil betegne som emosjonell omsorgssvikt. Denne stilen karakteriseres ved at foreldrene verken er omsorgsfulle eller setter grenser for barna sine, og de er distanserte og lite interesserte i barnets utvikling. Baumrind mente at denne væremåten ikke telte som oppdragerstil, idet det var en beskrivelse av fravær av oppdragelse.

Oppdragerstilen påvirkes også av den emosjonelle tilknytningen til barna, og til hvor mye samvær forelderen har med barnet mv. I grensesettingssituasjoner vil man naturlig nok kunne være strengere, når det er en tett og godt utviklet relasjon. Oppdragerstilen påvirkes naturlig nok også av barnet selv, og dets alder og utvikling. Er barnet i puberteten og opplever psykisk stressbelastning mv. vil det naturlig nok være vanskeligere å grensesette og regulere et slik barn. I barnefordelingssaker vil ofte foreldre som har fått lite samvær med barna i en foreldrekonflikt, oppleve at det vil være vanskelig å få barna med på grensesetting, og at barn som lider under lojalitetskonflikt vil «sladre» til bostedsforelderen om at samværsforelderen gjorde eller sa sånn og sånn. Samværsforeldre som har opplevd samværsstans må derfor ofte ty til en mer ettergivende oppdragerstil enn de ellers ville ha hatt.

Uansett hvilken «stil» foreldrene har, er det likevel viktig at foreldrenes væremåte, måte å regulere barnas følelser og sette grenser på, skjer på en trygg og rolig måte for barna. Som nevnt er det viktig at foreldrene uansett stil klarer å utvise emosjonell omsorg som trygger barnet. Psykologene vil gjerne se uttrykk for at barnet har fått god emosjonell omsorg i måten de knytter seg til foreldrene og forholder seg til andre voksne (tilknytningsstil: trygg/utrygg mv.) I NOU 2008:9 Med barnet i fokus side 24 er det beskrevet litt om hvordan voksne skal fremstå i kroppsspråk, stemmebruk mv. for å regulere og grensesette barnet på en trygg og forutsigbar måte:

«På grunn av den posisjon temaområdet emosjonsregulering har fått i dagens utviklingspsykologi,​ er det nødvendig at det blir løftet fram her, fordi det er liten tvil om at det vil fortsette å få en sentral plass i framtidig forskning. Emosjoner oppstår, reguleres og moduleres gjennom intensiteten og reaksjonsformen fra voksne. Etablering av emosjonsregulering dreier seg om en meget komplisert og langvarig prosess. På kognitivt nevronivå består dette i å forbinde eldre, mer primitive deler av hjernen, blant andre kamp- og fluktsentrene, med en styrende språkhjerne. Emosjonsregulering starter imidlertid lenge før språket utvikler seg og har sannsynligvis en genetisk basis i nedarvede temperamentsstrukturer, for eksempel langs dimensjonen høyaktiv-utadrettet i den ene enden av skalaen og lavaktiv-mykt-sjenert i den andre.​

Det er en nær sammenheng mellom god emosjonsregulering og trygg tilknytning.​ Det er en komplisert og viktig læringsprosess som består i at medfødte emosjonelle uttrykk blir håndtert i forskjellige situasjoner langs dimensjon ubehag – behag. Emosjonsregulering starter tidlig, og arenaen er samspillet med voksne omsorgspersoner. Forståelige og beroligende «ikke-farlig»-signaler fra voksne, som stemmeleie og smil, kombinert med fysisk kontakt er sentrale virke- og læremidler. Barn er tidlig meget erfaringsbaserte, og de blir trygge av å erfare at omsorgspersonene er til å stole på. Stemmen er viktig signalformidler sammen med ansiktsuttrykket. En del systematiske observasjoner tyder på at stemmen er viktigere enn ansiktsuttrykket.​ I studier av barn som er blitt eksponert for partnervold finner vi en uheldig dobbelteffekt ved at de blir mer aktivert av negative, ubehagelige emosjoner samtidig som de selv har en mangelfull kontroll over de samme følelsene. Derfor blir barn som blir eksponert for sterkt sinne og aggresjon i hjemmet ofte mer aggressive, ikke ensidig på grunn av læring via modelleffekten, men også på grunn av påvirkning fra de nedarvede temperamentsstrukturene».

Ved barnefordeling er det gjerne slik at små og sårbare barn har større behov for faste rutiner og forutsigbar atferd, slik at spesielt sårbarhet kan tilsi at barnet bør være mer i ett hjem, dersom rutinene og foreldrestilen er svært forskjellige mellom de to hjemmene.

Det er viktig at det ikke blir store avvik mellom de to hjemmene i enten oppdragerstil eller rutiner som legging og skjermtid mv. Det er slitsomt for barn å forholde seg til svært ulike rutiner og oppdragerstiler, og dersom foreldrene er ulike i forhold til rutiner og oppdragerstil, er det et moment som taler for at barnet bør være en del mer hos den ene. Å tillate barna altfor mye skjermtid med ipad, tv og datamaskin, vil kunne være uttrykk for dårlig emosjonell omsorg, men det vil også for lite tid kunne være. Når barna kommer i skolealder, vil oppfølging av lekser være viktig, og det vil derfor kunne være av betydning om det er stor forskjell på foreldrenes oppfølging av lekser, og spesielt om ulikheten merkes av skolen. Legging vil også bli viktigere fra skolealder, og vil kunne være et moment dersom det fører til at barnet kommer mye for sent eller er trøtt/uopplagt på skolen.

Det samme gjelder å huske praktiske ting som riktig påkledning, ta med bøker og utstyr til skolen, matpakker osv. Barn vil kunne oppleve det som flaut sosialt om det glipper ofte, siden det er barnet som må forklare seg overfor skolen, og vil også få en følelse av å ikke bli godt emosjonelt ivaretatt.

Det er også viktig at rutinene og oppdragerstilen er forutsigbare for barna. I noen tilfeller når en forelder er kritisert av for eksempel barnevern eller andre offentlige instanser for å være for streng eller autoritær i foreldrestilen, kan man oppleve at forelderen innretter seg ved å bli fullstendig grenseløs og helt la være å regulere barnet. Det er viktig også at foreldrene er konsekvente i måten de er på (med mindre måten man har gjort ting på er skadelig/uheldig), slik at barna opplever foreldrene som forutsigbare.

I LF-2020-32086 (flertallets votum) ble det særlig vektlagt at barnet hadde behov for tydelig grensesetting:

«Det har vært fremhevet at far i større grad enn mor evner å sette tydelige grenser for D, men flertallet legger mindre vekt på dette. Foreldrene har åpenbart ulik stil hva gjelder oppdragelse, uten at det klart kan pekes på at den ene stilen er bedre enn den andre. Det er ingen tvil om at D er preget av konflikten mellom foreldrene og at hun av den grunn er bekymret for foreldrene, særlig mor. Det er uheldig om D involveres i konflikten, men det er etter flertallets syn, ikke holdepunkter for at hverken mor eller far bevisst involverer datteren i de voksnes problemer. D er av begge foreldrene, og barnehagen, beskrevet som en ressurssterk og intelligent jente, og hun fanger nok opp mer enn det foreldrene er klar over. Flertallet legger til grunn at dette vil roe seg når det foreligger en endelig avgjørelse om hvor D skal bo fremover»

I LF-2021-7029 var foreldrene ulike i den praktiske organiseringen av hverdagen og familielivet, men lagmannsretten fant at forskjellene ikke utgjorde noen kvalitativ forskjell i omsorgen, og hensynet ble i den saken ikke vektlagt:

«Lagmannsretten er ikke i tvil om at både A og B har betydelige ressurser og gode foreldrekvaliteter. Det fremstår for lagmannsretten at begge foreldre er tydelige, setter grenser og viser hengivenhet og kjærlighet overfor C. De er tilgjengelige for ham, de ser hans behov og de gir ham støtte når han trenger hjelp til å regulere seg i vanskelige situasjoner. De har begge vært aktivt involvert i hans liv siden fødselen. I parts- og vitneforklaringene er det fremkommet opplysninger som kan indikere at de har litt ulik tilnærming med hensyn til grensesetting og følelsesregulering. Det synes også som de har fylt ulike roller under samlivet: A har i større grad tatt seg av den praktiske organiseringen av hverdagen og familielivet, mens B er den som har tilrettelagt for ulike aktiviteter. Lagmannsretten kan ikke se at disse ulikhetene innebærer noen kvalitativ forskjell i den omsorgen de utøver. Lagmannsretten er trygg på at uansett hvem C bor fast hos, vil han få god og adekvat omsorg av bostedsforelderen, og at samværsforelderen vil være aktiv og viktig i omsorgsutøvelsen».

I moderne barneoppdragelse er det blitt vanlig å kompromisse og forhandle, der dagens foreldre er beskrevet som for ettergivende i hva barna skal spise, kle på seg, aktiviteter, skjermtid og leggetider mv. Samtidig viser forskning at grensesetting og rutiner er viktige for barn. Dagens generasjon har også muligens i større grad forventninger om umiddelbar belønning (instant gratification), der barnet også må lære at det noen ganger må utvises tålmodighet og jobbes for å få belønning. For mye ettergivenhet, belønning uten innsats og selvbestemmelse hos barnet kan gi sosiale utfordringer i voksenlivet, lite selvdisiplin og lav motstandsdyktighet mot kriser og dårlige perioder. Samtidig er det også slik at samfunnet og folks væremåte forandrer seg i takt med samfunnets velstand og teknologiske utvikling, slik at man ikke kan forvente at hver generasjon skal være lik sin egen. Barneoppdragelse handler således som mye annet i livet om balanse, og å finne den balansen som passer ditt barn, som gjør at barnet har emosjonell trygghet og er forberedt på voksenlivet.

Skrevet av Anders Flatabø