Samarbeid mellom foreldrene er et viktig moment i barnets beste-vurderingen, og særlig i saker som gjelder samvær. Foreldrenes samarbeidsevner teller med i vurderingen av omsorgsevnen, og er særlig viktig i vurderingen av samværskompetansen. Den som skal ha samvær med sine barn, må som en forutsetning kunne klare å samarbeide grunnleggende med den barna bor fast hos.
Vi skriver litt om hvordan et godt foreldresamarbeid kan skje her under Kommunikasjonen mellom foreldrene.
Foreldresamarbeidet vil ofte ha stor betydning for det samværet som anbefales. Enkelt forklart vil et godt foreldresamarbeid (som forutsetter lavt konfliktnivå) normalt gi såkalt utvidet samvær eller 50/50 (forutsatt at foreldrenes boliger er i nærheten av hverandre), mens det ofte vil kunne bli et innskrenket eller redusert samvær dersom konfliktnivået er så høyt at det skader barnet. I ekstreme saker vil det også kunne bli nullsamvær eller samvær med tilsyn.
Et godt foreldresamarbeid er gjerne en forutsetning for å idømme eller avtale delt bosted, siden foreldrene ved delt bosted må være enige om alt under foreldreansvaret, idet ingen av foreldrene har rett til å skjære igjennom ved uenighet som bostedsforelder etter barneloven § 37. Delt bosted anbefales derfor spesielt for de foreldrene som samarbeider godt om barnet.
Et dårlig foreldresamarbeid gir gjerne utslag i barnefordelingssaker på tre områder. For det første vil barnet merke et dårlig foreldresamarbeid og gjøre barnet mer utrygt, og vil kunne gi barnet stressbelastninger som kan gi skjevutvikling og problemer i voksenlivet. Et dårlig foreldresamarbeid vil derfor kunne føre til trekk i den emosjonelle omsorgsevnen i sakkyndiges erklæring til retten, dersom sakkyndig kommer til at forelderen ikke ser at et godt eller profesjonelt foreldresamarbeid er viktig for barnet.
For det andre vil et dårlig foreldresamarbeid rent faktisk føre til at forelderens emosjonelle omsorgsevne reduseres, ved at konflikten tar fokus vekk fra omsorgen overfor barnet og påfører forelderen stressbelastninger som gjør at foreldrene orker mindre og presterer dårligere i omsorgsutøvelsen.
For det tredje vil et dårlig foreldresamarbeid også kunne få betydning for vurderingen av om en av partene er bedre egnet til å sørge for best samlet foreldrekontakt. Rettspraksis velger i noen saker å gi omsorgen til den av foreldrene som er best i stand til å beskytte barnet mot voksenkonflikt og lojalitetskonflikt.
LF-2020-32086 (flertallets votum) er et eksempel på en sak, der partenes holdning til å samarbeide med den andre forelderen ble tillagt betydelig vekt:
«Ved vurderingen av hvilket bosted som vil være best for D, har lagmannsrettens flertall lagt avgjørende vekt på partenes håndtering av den pågående konflikten dem imellom, herunder hvilket ansvar de har tatt og tar for sin rolle i denne. Slik flertallet ser det, er demping av konflikten det mest sentrale for Ds omsorgssituasjon og dermed også hennes utvikling fremover.
Flertallet mener at både mor og far har bidratt til konflikten, hver på sin måte. Mor har over tid ønsket mer kontakt med far enn det far har ønsket, og hun har i den forbindelse vært svært pågående og sendt far mange tekstmeldinger. Far på sin side har valgt en strategi hvor han til dels ikke svarer mor og til dels svarer på en svært negativ og avvisende måte. Med sine væremåter har begge vært med på å forsterke konflikten, en konflikt som for øvrig er noe vanskelig å forstå. Ingen av partene har klart å konkretisere hva man egentlig er uenige om, utover ulike ønsker om hvor omfattende kontakten dem imellom skal være.
Flertallet har forståelse for at far har opplevd kontakten med mor som intens og masete. Flertallet legger likevel til grunn at mors utgangspunkt har vært et ønske om samarbeid og at hun har hatt en tanke om at de som foreldre skal kunne dele gleder og bekymringer knyttet til D med hverandre. Når far ikke har svart slik mor har ønsket og forventet, har hennes reaksjon vært å mase mer slik at hennes ønsker om tett samarbeid har ført til en konflikt, som så har blitt forsterket ved at mønsteret i partenes kommunikasjon har blitt gjentatt.
(…)
Flertallet mener det vil være til Ds beste om foreldrene i større grad er samkjørte hva gjelder den omsorg hun får i det daglige, men dette forutsetter et langt bedre samarbeid og kommunikasjon enn det partene har i dag. Etter lagmannsrettens vurdering er mor den som på best måte vil forvalte det ansvaret som ligger i å ha fast bosted. Fars væremåte overfor mor gjør at det er grunn til å frykte at han i større grad enn mor vil bli bestemmende og styrende dersom D har fast bosted hos ham, og det er grunn til å frykte at fars standpunkt om at det skal minimal kontakt mellom foreldrene vil være førende for det videre samarbeidet mellom foreldrene. Mor er i større grad enn far interessert i å få til et godt samarbeid, og flertallet mener derfor at fast bosted hos mor vil være til det beste for D».
Hvis foreldresamarbeidet er så negativt og destruktivt at det skader barnet, vil det i noen saker kunne medføre at partene ikke lenger kan ha felles foreldreansvar, selv om det skal mye til for å miste foreldreansvaret. Det kan også føre til atypiske løsninger, slik som nullsamvær, samvær med tilsyn eller at bostedet byttes til den som bedre vil være i stand til å sørge for god samlet foreldrekontakt og et godt foreldresamarbeid.
Imidlertid ble det uttalt i Rt. 1996 s. 888 at dårlig samarbeid mellom foreldrene i utgangspunktet ikke skal kunne medføre at det ikke skal være samvær, og samvær til tross for dårlig foreldresamarbeid vil være utgangspunktet i de fleste saker som følge av viktigheten av samlet foreldrekontakt:
”Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497”.
Trude Haugli beskriver viktigheten av et godt foreldresamarbeid for barnet slik i artikkelen «Lov om barn og foreldre» publisert i Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325) på side 336:
«Foreldrebruddet innebærer en stor endring av livet, både til barnet og foreldrene. Generelt vet man at store livsendringer innebærer en økt risiko for utvikling av psykososiale problemer. Likevel utvikler de fleste barn seg helt normalt etter en skilsmisse. Det ser ut til å være en sammenheng mellom antall forandringer barn må tilpasse seg og virkningen av bruddet. Hvis barnet må flytte fra det tidligere felles hjemmet, og hvis den barnet bor hos får en svekket økonomi, er dette med på å øke risikoen for barnet. Man vet også at fortsatt foreldrekonflikt etter brudd utgjør en stor risikofaktor for barn. Man vet at barn tar skade av å leve med foreldre som har store konflikter seg i mellom, og det gjelder uansett om foreldrene lever sammen eller hver for seg. Hvordan foreldresamarbeidet fungerer etter bruddet, er av mye større betydning enn hvilke omsorgs- og samværsløsninger som velges».
Det finnes mye forskning på at barn lett fanger opp uenighet mellom foreldrene, og at det belaster barnet å oppleve at foreldrene har mistro til hverandre og aktivt devaluerer den andre, jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung Side 124:
«Barns opplevelse av ubehag letter når de ser at foreldrene løser sine stridigheter (Reiter og El-Sheikh, 1996). Barnas bekymringer blir redusert når de blir forklart at foreldrenes konflikter ikke har langvarige eller alvorlige konsekvenser, selv om konfliktene ikke blir løst (Cummings og Wilson, 1997).
De aller fleste foreldre har de beste ønsker for sine barn. Det er derfor sannsynlig at økt kunnskap og oppmerksomhet på barnas behov, kan bevirke til en økt omsorgsfungering fra foreldres side selv om de er i konflikt med hverandre. I USA er det i de senere år igangsatt mange informasjons- og opplæringstiltak for foreldre i forbindelse med deres skilsmisse (Salem et al, 1996, Blaisure og Geasler, 1996, Arbuthnot et al, 1997, Kramer et al, 1998; Peterson og Steinman, 1994).
Vi har skrevet mye om barns reaksjoner overfor høykonflikt og ved lojalitetskonflikt her og her, men vil her vise til denne oppsummeringen i Representantforslag 106 S (2012–2013), Dok.nr.8:106 S (2012–2013), der det er uttalt følgende om foreldrekonflikt:
«Studier tyder på at foreldrekonflikt har negative konsekvenser for barn og ungdom på en rekke ulike måter. Foreldrekonflikt er forbundet med høyere nivå av angst, depresjon, aggresjon, selvskadingsadferd, lavere selvtillit, dårligere psykisk helse, skoleprestasjoner og mellommenneskelige relasjoner, samt rusproblemer. Foreldrekonflikt og samlivsbrudd har ulik effekt på barn avhengig av alder, utvikling og konfliktnivå. Forskjeller på barns mestringsstrategier og emosjonelle regulering gjør at noen barn er mer motstandsdyktige enn andre.
Sterke konflikter mellom foreldre representerer en trussel mot barnets opplevelse av lojalitet og tilknytning. Barn kan reagere ulikt på dette. Noen barn blir forsiktige, andre trekker seg helt unna, mens noen barn velger side i konflikten. Når barn går i allianse med en av foreldrene, skjer det ofte med den av foreldrene som barnet mener trenger mest støtte. Barn har en sterk rettferdighetssans, og de ønsker at begge foreldre skal ha det bra etter bruddet. Barn kan derfor vise sterk medfølelse med den de oppfatter som «sviktet». Barn som opplever sterk konflikt mellom foreldre har det vondt. Forskning viser at barn som opplever foreldrekonflikter over lang tid kan få mange problemer».
Ved store problemer i foreldresamarbeidet er det normalt familievernkontorene som er den instans foreldrene kan vende seg til, og som besitter kompetanse til å hjelpe foreldrene med å bedre kommunikasjonen. Det er ikke bare barnefordelingen og den obligatoriske meklingen familievernkontorene kan hjelpe til med. Man kan også bestille familiemekling hos eksterne meklere, som også kan bidra med å få partene til å se hverandres behov og løsninger. Det finnes ulike kurs og hjelpetiltak som kurset «Fortsatt foreldre», COS (Circle of Security) og diverse foreldresamarbeidsgrupper osv. BUFdir og familievernkontorene kan bistå med å foreslå ulike tiltak.