En utenrettslig avtale om barnefordelingen bør inneholde en avtale om foreldreansvaret, bostedet, vanlig samvær og feriesamvær. Det vil si at avtalen bør si noe om det er felles foreldreansvar (noe de fleste har), hvor barnet skal bo fast (hvem som skal ha daglig omsorg) eller om det skal være delt bosted, og til slutt hvilket vanlig samvær og feriesamvær barnet skal ha.
Du kan lese mer om hva som vektlegges ved fastsetting av samvær her og feriesamvær her.
Det bør også avtales hvem som henter og hvor de ulike gangene. Henting og levering bør normalt avtales til klokkeslett som står nedfelt i avtalen. Det er vanlig å vise til når samvær skal skje i partallsuker og oddetallsuker, slik at ordningen kan fortsette løpende gjennom året. Ved større barn og i høykonfliktsaker er det vanlig at henting og/eller levering skjer til barnehagen eller skolen. Da kan man sette etter skoletid eller etter kl. 1500 i barnehagen for eksempel.
For mindre barn kan det være hensiktsmessig å ha inn klausuler om avtalens varighet eller om reforhandling, da barnas behov og forholdene rundt foreldrene kan endre seg fort når barna er små. Avtaler kan også revurderes når barnet er stort nok til å høres ved 7 års alder, eller når det skal legges stor vekt på barnets mening ved 12 års alder. Barn som er 15 år og oppover pleier ofte å bli fristilt, og eldre barn bør i stor grad få bestemme selv hvor mye de vil bo hos hver av foreldrene, dersom deres mening ikke er for preget av foreldrekonflikt.
Det er barnets beste etter barneloven § 48 som styrende for hva som bør avtales om bosted og samværets omfang, jf. Ot.prp.nr.62 (1979-1980) side 37 og Ot.prp.nr.103 (2004-2005) side 15 og 54. Omfanget av samværet må fastsettes konkret i det enkelte tilfelle. I barneloven § 43 annet ledd annet punktum er det angitt at det i vurderingen av samværets omfang skal legges særlig vekt på følgende momenter:
«omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles».
Andre momenter i vurderingen av hva som vil være «til barnets beste» vil kunne være, barnets tilknytning og relasjon til samværsforelderen, samværskompetansen (foreldreegenskaper og særlig emosjonell omsorgsevne), konfliktnivået og foreldresamarbeidet, barnets mening, kvaliteten på samværsboligen, barnets robusthet og særlige behov for mer eller mindre samvær, foreldrenes arbeidssituasjon og mulighet for avlastning/nettverk mv. Det viktigste for de fleste psykologer er likevel at foreldrene er enige, idet enighet overfor barna og fravær av foreldrekonflikt er svært viktig for barns trivsel og utvikling.
Det er avtalefrihet innenfor barnets beste-kriteriet, og det kan avtales at samvær skal skje på bestemte vilkår, eksempelvis med tilsyn av en person barnet har tillit til. Foreldrene kan også avtale at samvær forutsetter tiltak fra barneverntjenesten mv., rusfrihet eller deltakelse på foreldreveiledning eller andre hjelpetiltak for å bedre foreldrerelasjonen.
Barneloven har fastsatt en rettesnor på såkalt «vanlig samvær» i barneloven § 43 annet ledd i.f, som er:
«ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar barnets utvikling helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie».
Rettesnoren på vanlig samvær er ikke en minsterettighet på samvær, men sier noe om hva som minimum skal til for at det skal være god samlet foreldrekontakt – hvilket er viktig for barnets beste. Imidlertid er det adgang til å fastsette samvær helt opp mot 50 % av tiden (såkalt utvidet samvær), men det kan ikke fastsettes samvær på over 50%, siden barnet skal være mest hos den som barnet bor fast hos, med mindre det er avtalt eller besluttet delt bosted, jf. Ot.prp. nr 56 (1996-97) pkt 6.2.4, Lucy Smith og Peter Lødrup (2006) s. 174.
Foreldre kan også avtale samvær for andre, for eksempel besteforeldre.
For det som anses som vanlig feriesamvær, har barneloven § 43 annet ledd tredje punktum følgende rettesnor på et vanlig godt feriesamvær:
«til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie».
Alle ferier følger skoleruten der barnet bor. Sommerferien er åtte uker, slik at det for større barn er vanlig å gi fire uker til hver forelder. For mindre og sårbare barn vil man ofte måtte vurdere noe mindre sommerferiesamvær, dersom barnet ikke tåler å være for lenge borte fra bostedsforelderen. Man kan også avtale flere kortere feriesamvær på eksempelvis én uke av gangen. Det bør imidlertid skje en opptrapping etter hvert som barnet blir eldre eller mer robust, slik at man på sikt bør få til et normalt feriesamvær. Omfanget, frekvensen og oppsplittingen av feriene fastsettes skjønnsmessig etter hva som er «til beste for barnet» etter barneloven § 48. Man kan også ta hensyn til spesielle ferietradisjoner eller høytidstradisjoner og annen familiekontakt som er viktig for barnet.
Jul- og påskeferien er det vanlig å alternere annenhver gang, og mange velger å dele den i to med byttedag midt i ferien, slik at barnet kan feire litt påske og jul hos begge hvert år. Høst- og vinterferien er korte ferier, og deles derfor normalt ikke i to. Det er vanlig at høst- og vinterferie alterneres slik at den som har høstferien, ikke har vinterferien det året.
Partene bør også ofte avtale hva som skal skje på fødselsdager og andre merkedager som for eksempel 17. mai. Ved 17. mai er det vanlig at barnet skal få tilbringe deler av dagen på skolen med sine venner uansett hvem som har barnet den dagen.
Hvis partene i avtalen skal gjøre endringer i foreldreansvaret (altså at én forelder som ikke har hatt foreldreansvar, skal få ta del i ansvaret, eller at én forelder som har felles foreldreansvar, skal gi avkall på det), må det også sendes inn et skjema til Skatteetaten i tillegg med blant annet kopi av begge foreldrenes pass, førerkort eller annet ID-dokument.
Partene kan også avtale delt bosted, slik at barnet bor fast hos begge i stedet for bare hos den ene. Delt bosted sier ikke noe om tiden barnet er hos hver av foreldrene, og foreldrene står fritt til å avtale fordeling av tiden med barnet for eksempel 50/50 eller 80/20 om de ønsker det. Delt bosted innebærer at begge foreldre bestemmer like mye i forhold til beslutninger om ”vesentlege sider av omsuta for barnet” under foreldreansvaret etter barneloven § 30. Etter barneloven § 37 har den med fast bosted rett til å ta avgjørelsene alene ved uenighet, men når begge foreldre har bostedskompetansen, må foreldrene også være enige om alle beslutninger. Det betyr at med delt bosted har begge foreldre en vetorett, og foreldrene kan ved delt bosted ikke bytte skole, bytte barnehage, melde barnet inn på AKS, fritidsaktiviteter mv., dersom ikke foreldrene er enige om beslutningen. De praktiske dagligdagse beslutningene under foreldreansvaret tas ved delt bosted av den forelderen som barnet tilfeldigvis er hos, når beslutningen tas. Det er mange som ønsker delt bosted nettopp, fordi begge foreldrene blir fullt ut juridisk likestilte overfor barnet.