Et menneskes personlighet er en persons tendens til å reagere på noenlunde samme måte i ulike situasjoner. Personlighet er av psykologene Randy J Larsen og David M. Buss definert som «samlingen av psykologiske trekk og mekanismer i et individ som er organiserte og relativt varige tendenser i personen og som påvirker dennes samhandling og tilpasning til omgivelsene».
Mønsteret av å reagere på en bestemt måte i gitte situasjoner sier man gjerne er vedkommendes personlighet. Å være rolig, oppfarende, bli lett krenket, bli lett sint er karaktertrekk som når de utvises i like situasjoner over tid kan sies å være del av vedkommendes personlighet.
Personlighetsforstyrrelse brukes gjerne om en psykisk lidelse, der vedkommendes mønstre i personligheten avviker negativt fra det normale på en måte som fører til ubehag eller vansker for personen det gjelder eller omgivelsene. I noen av diagnosene er det et vilkår at avvikene påvirker vedkommendes fungering negativt i hverdagen.
Det er flere grader av personlighetsforstyrrelser. Mange kan leve med en personlighetsforstyrrelse, mens noen av personlighetsforstyrrelsene er så plagsomme for personen selv eller omgivelsene at det blir vanskelig for personen å leve et vanlig liv.
Personlighetsforstyrrelse og tilgrensende avvik fra normal personlighet skyldes normalt en skjevutvikling oppstått i barndommen, der det eksempelvis har oppstått tilknytningsforstyrrelser fra alderen 0-4 år etterfulgt av ustabilitet i hjemmet. Traumatiske hendelser og senere ustabilitet i barndommen i kombinasjon med uventet funksjonsfall i voksenlivet mv. kan også utløse personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelse har ofte også en delvis genetisk årsak, der det eksempelvis er kjent at bipolar lidelse og schizofreni mv. har en genetisk komponent.
De personlighetsforstyrrelsene som er klassifisert i diagnoseregisteret ICD-10 er følgende:
- Paranoid personlighetsforstyrrelse
- Schizoid personlighetsforstyrrelse
- Dyssosial personlighetsforstyrrelse
- Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (inkludert borderline)
- Dramatiserende personlighetsforstyrrelse
- Tvangspreget personlighetsforstyrrelse
- Engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse
- Avhengig personlighetsforstyrrelse
- Blandet personlighetsforstyrrelse
- Uspesifikk personlighetsforstyrrelse
Mange foreldre kan ha personlighetsforstyrrelse uten å ha være diagnostisert. For å tilfredsstille kriteriene for en diagnose på personlighetsforstyrrelse må ofte pasienten samarbeide, og selv ha et ønske om å svare ærlig på diagnosestillingsskjemaene mv. som benyttes. Som regel er det en cut off i forhold til en score, slik at de som kommer under cut off ikke har diagnosen, mens de som kommer over får diagnosen. Alle symptomene for å få en diagnose trenger ikke å være til stede samtidig.
Eksempelvis vil pasienten for å få diagnosen bipolar måtte score på minst 5 av 8 kriterier. Det vil si at pasienten kan oppfylle opptil halvparten av kriteriene for diagnosen, uten å møte kriteriene for diagnosen. Manglende oppfyllelse av kriteriene for en diagnose betyr således ikke at vedkommende er psykisk frisk, men kun at vedkommende ikke oppfyller kriteriene for den aktuelle diagnosen. Det vil dessuten uten unntak alltid være en risiko for tilbakefall som kan utløses av stress, som forelderen ikke kan kontrollere slik som samlivsbrudd, økonomiske problemer, problemer på jobben mv., slik at man kan havne inn under diagnosen i perioder i livet, og være utenfor diagnosen i andre.
Cut off er likevel satt strengt (skal mye til for å få en slik diagnose), slik at man kan gjerne ha flere alvorlige personlighetstrekk og brister som ligger tett opp til en diagnose, uten at man tilfredsstiller de strenge kravene til en slik diagnose. Dersom en part i en barnefordelingssak ikke ønsker å ha en diagnose fastsatt, vil det være vanskelig å få en diagnose mot dennes ønske. Videre vil det gjerne kunne være slik at en som har en tidligere diagnose på personlighetsforstyrrelse fra for eksempel ungdomstiden, vil kunne få stilt diagnosen på nytt i anledning en barnefordelingssak og svare annerledes på diagnosestillingsskjemaene. Ofte vil utfallet bli et annet enn i ungdomstiden, fordi pasienten gjennom egenrapportering ikke melder om de samme følelsesmessige symptomene og problemene med å kompensere mv. Endringen i rapporteringen kan både skyldes at situasjonen har forandret seg, eller at vedkommende pynter på hvordan følelsene er for å få en positiv vurdering. Det er også viktig å være klar over at det ikke er absolutte kategoriske forskjeller mellom personlighetstrekk, problematiske personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men at det handler om gradsforskjeller mellom normalitet og patologi.
Behandler vil som vitne i barnefordelingssaker ofte ha en lojalitet til sin pasient og vil fremheve positive ting ved vedkommendes omsorgsevne, og opplyse om lav risiko for atferd som i ungdomstiden eller under samlivet mv.
Det skal normalt utvises varsomhet med å overlate omsorgen for barn til personer med diagnoser for personlighetsforstyrrelser eller annen psykisk sykdom, ettersom omsorgsforeldre med slike diagnoser på generelt grunnlag har lettere for å reagere mer emosjonelt med sinne, krenkbarhet og avvisning, hvilket vil være skadelig for barnets egen utvikling når barnet er lite, og også mer merkbart når barnet blir eldre og mer selvstendig og utfordrende. Særlig er det skadelig med uforutsigbar omsorg, når barn ikke vet hvordan forelderen vil reagere, og ikke føler seg trygg på hvordan forelderen vil reagere. Av samme grunn skal man være varsom med å gi for mye samvær med slike foreldre, selv om det ofte blir samvær også med foreldre som har diagnoser eller avvik i sin personlighet av hensyn til barns behov for samlet foreldrekontakt (se nedenfor).
I saker med overgrep, vold, psykiatri, rus e.l., skal retten foreta en vurdering av om det er hensiktsmessig med mekling i saken. Ofte vil det bare være ett saksforberedende møte i slike saker, men dersom retten vurderer at det er mulig for partene å forsones vil man kunne fortsette i meklingsfasen. I rundskriv Q-2004-15 side 11 er det lagt til grunn at det ikke bør mekles hvor «en eller begge parter har alvorlige personlighetsavvik eller andre alvorlige forhold synes å foreligge».
Det som går igjen hos foreldre med personlighetsforstyrrelse er gjerne redusert mentaliseringsevne, som er evnen til å lese barnets følelser og behov ut fra alder og utvikling. Hvis forelderen har redusert mentaliseringsevne, blir det vanskelig å dekke barnets behov som for eksempel oppmerksomhet, trøst, bekreftelse eller privatliv. Det er i mange saker vanskelig å måle om dårlig mentaliseringsevne skyldes personligheten og er en del av såkalte stabile trekk, eller om mentaliseringsevnen er blitt redusert midlertidig som følge av konflikten. Mentaliseringsevne er en dynamisk størrelse, der stress, konflikt, psykiske problemer, økonomiske problemer, rus mv. kan medføre at mentaliseringsevnen midlertidig er dårligere enn ellers. Manglende emosjonell omsorg kan således være til stede midlertidig under livskriser som samlivsbrudd, dødsfall, oppsigelse fra arbeid mv., og trenger ikke å være en konstant faktor ved forelderens omsorgsevne eller personlighet.
Manglende emosjonell omsorg innebærer avvik fra ovennevnte gjennom eksempelvis å vedvarende ignorere eller avvise barnet, når det trenger trøst, støtte eller bekreftelse, eller å være aktiv destruktiv mot barnet gjennom psykisk vold, vold mv
Et annet vanlig trekk ved foreldre med personlighetsforstyrrelse er at de er uforutsigbare og har liten kontroll i sin følelsesregulering. Følelsesmessige reaksjoner kan raskt endre seg fra rolig til sinne, fra interesse til uinteresse, fra glad til trist osv. Selvfølelsen kan også svinge drastisk fra at man er selvsikker og verdensmester til at man er langt nede.
Videre er et vanlig kjennetegn at foreldre med personlighetsforstyrrelse har en annen virkelighetsforståelse og situasjonsforståelse. Personlighetsforstyrrede har problemer med å lese andre menneskers intensjoner og se handlinger i sammenheng med egen atferd. Siden mentaliseringevnen er redusert, blir alt fortolket ut fra egne egoistiske behov, der man oppfatter seg selv som overlegen andre som en selvforsvarsmekanisme (narsissisme) med krav og berettigelse til særbehandling. Kaos i eget følelsesliv og livserfaring kan også innebære at personlighetsforstyrrede er spesielt mistenksomme eller paranoide overfor andre. Andre kan reagere med å trekke seg mer tilbake og unngå kontakt, klamre seg til andre eller bli mer utagerende.
Foreldre som har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse vil som regel ha et kontrollbehov. Barna kan da bli brukt for å kontrollere den andre og utøve makt. Konfliktene vil typisk dreie seg om at barna ikke har det bra hos den andre forelderen, at den andre forelderen ikke følger opp barna eller prioriterer barna mv.
Foreldre med narsissistisk personlighetsforstyrrelse overdriver gjerne mindre problemer hos barna, der narsissisten involverer helsepersonell, offentlige instanser og andre spesialister i utredning av barna. Narsissistens kunnskap om barnas problemer og følgelig medisinske eller pedagogiske behov mv. brukes da til å styre den andres atferd, eller til å innskrenke samvær dersom ikke instruksjoner følges. Barnevernet involveres oftere i saker med personlighetsforstyrrelse.
Usikkerheten knyttet til atferd i nære relasjoner og risikoen for tilbakefall ved tilstrekkelig belastning eller livskrise for foreldre med personlighetsforstyrrelse, tilsier at sakkyndige ofte bør være varsomme med å gi omsorgen for spesielt mindre barn til en slik person. Små barn er mindre robuste og har større behov for forutsigbarhet enn større barn, selv om alle barn må skjermes fra uforutsigbar og destruktiv atferd. Problemet med små barn er at de i liten grad klarer å verken forstå eller fortelle den andre forelderen om emosjonell omsorgssvikt som uforholdsmessig og uforutsigbart sinne, manipulasjon, splitting av nære relasjoner, fratakelse av omsorg som straff, kritikk, hakking og devaluering av barnet mv. Større barn vil kunne ha en lojalitetskonflikt i forhold til å avsløre hva som foregår overfor den andre forelderen eller den sakkyndige, og ofte vil større barn være vant med uforutsigbarheten og destruktiviteten. Spørsmålet vil ofte være om personen i dag fortsatt utviser atferd som tidligere, eller som er forenlig med diagnosen. Risikoen ved å utsette barnet for slik emosjonell omsorgssvikt vil være at barnet vil kunne få skjevutvikling med reaksjoner som dårlig selvtillit, sosiale problemer, konsentrasjonsproblemer, forvirring, avvikende virkelighetsoppfatning. Senere i livet vil barnet som voksen kunne få store problemer med å stole på folk, bli krenkbar og utagerende, og i stor grad utvikle mye av den samme personligheten.
I slike barnefordelingssaker er tildekking av sykdommen og manglende innsikt i egen sykdom et stort problem og svært vanlig. Det er naturlig at en som har eller hatt større psykiske problemer og utvist destruktiv atferd i en årrekke ønsker å etterlate det inntrykk at man ikke lenger har de samme problemer. Det er ikke uvanlig at personer ikke ønsker å opplyse saken gjennom å frita fastlege, DPS eller annet helsepersonell fra taushetsplikten, slik at motparten kan få mer innblikk i psykisk sårbarhet, risiko for sårbarhet og ofte også aktuell fungering. På grunn av at det er konfliktskapende å grave i folks psykiske sykdom (og gjerne ved belastende diagnoser), vil dessverre mange sakkyndige vegre seg for å undersøke alle tilgjengelige kilder og ofte la være å undersøke vanskelig tilgjengelige kilder som ligger langt tilbake i tid, med den begrunnelse at opplysningene er gamle. Av samme grunn vil sakkyndig også i liten grad skrive kritisk om risiko for at personlighetsforstyrrelse eller tilgrensende tilfeller vil påvirke omsorgsevnen, dersom sakkyndig har sett positivt samspill og hørt i samtaler at forelderen evner å se barnets behov mv.
I barnefordelingssaker er likevel samlet foreldrekontakt i dag svært viktig, slik at personer med personlighetsforstyrrelse også skal ha samvær med sine barn, med mindre personlighetsforstyrrelsen påvirker omsorgsevnen eller samværskompetansen for barna negativt. Det må derfor sannsynliggjøres at personligheten/atferden er skadelig for barnas trivsel og utvikling. Sakkyndige tenker også at det også ved negative personlighetstrekk kan gis en del samvær, som følge av at forelderen med fast bosted har mulighet til å stanse eller innskrenke samværet eller gå til nytt søksmål, dersom barnet utsettes for skadelig atferd.
Det er svært vanskelig å bevise hva som skjer innenfor de fire vegger hos den andre, og det er lett for en sakkyndig å tenke at beskrivelsen av stabile negative trekk under samlivet er overdrevet som følge av foreldrekonflikten. Videre vil foreldre med diagnostisert personlighetsforstyrrelse ofte forklare problematisk atferd med såkalt kontekst (atferden var situasjonsbetinget), slik at dynamikken i samlivet eller problemer på jobben mv. var årsak til vold, sinne, manglende empati, rus, depresjon mv. Konteksten forsterkes da ved at vedkommende vil si at man i dag etter at partene gikk fra hverandre, ikke har disse problemene, og at man har hatt voldsom positiv fremgang, ser lysere på livet osv. Videre vil sakkyndige for å få til god samlet foreldrekontakt nokså ofte la være å vektlegge sykdomshistorikk og diagnoser som ligger langt tilbake i tid.
Det vil også være av betydning hvor mange år vedkommende er blitt fulgt opp av spesialisthelsetjenesten grunnet personlighetsproblematikk og tilpasningsreaksjoner. Siden det er knapphet på ressurser innenfor DPS og spesialisthelsetjenesten, er tett oppfølging i det offentlige helsevesen i all hovedsak forbeholdt pasienter med enten alvorlig personlighetsproblematikk og/eller psykoselidelse.
I artikkelen «Sikker i sin sak? Om barn, sakkyndighet og rettssikkerhet» av Trude Haugli og Grethe Nordhelle publisert i Lov og Rett 2014/2 uttales følgende om hvor sikker man kan være at en bestemt atferd er knyttet til personligheten:
«En del sakkyndige tenderer til å konkludere med personkarakteristikker av en av foreldrene som følge av observasjoner av negativ adferd. I psykologifaget er dette fenomenet så velkjent at det har fått et eget navn: Den fundamentale attribusjonsfeil. Det innebærer at vi som mennesker har en tendens til feilaktig å tillegge årsaken til handlinger til personligheten, og at vi undervurderer situasjonelle faktorer som årsak til at vi handler som vi gjør. Igjen er det dessverre for ofte en avstand mellom liv og lære. En sakkyndig konkluderer for eksempel med: «Jeg vurderte henne til å ha engstelige og unnvikende karaktertrekk.» En annen påstår at den ene forelderen er emosjonelt ustabil, og at den andre fremtrer som «langt mer emosjonell stabil», og velger derfor at barnet skal flytte til den «mest stabile». Hvorvidt det er et stabilt trekk ved personligheten, eller om det er livssituasjonen som er årsaken til den negative adferden, er ikke drøftet.
Det er nærliggende å bli emosjonelt ustabil dersom man opplever å miste kontakt med barnet, eller om den andre utøver et maktspill bak kulissene Når sakkyndig observerer personer i et begrenset tidsrom i en spesifikk kontekst, gir det for snevert grunnlag til å kunne trekke en slutning om at adferden er uttrykk for personlige karaktertrekk. Å trekke slutninger om personligheten krever informasjon over lengre tid fra ulike situasjoner. En viss form for usikkerhet om personligheten kommer riktignok fram, i for eksempel denne rapporten: «Undertegnede tror likevel ikke alt kan tilskrives situasjonsvariabler som forklaring.» Den sakkyndiges oppgave bør ikke være å trekke konklusjoner ut fra noe man tror, langt mindre uten noen begrunnelse».
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold og med tendens til selvdestruktiv atferd (inkludert selvmordsforsøk og selvmordshandlinger). Rusmisbruk og lovstridig aktivitet er ikke uvanlig.
Prognosen for alvorlig personlighetsproblematikk varierer, og man kan bli betydelig bedre og mer velfungerende, men personlighetstrekkene blir ikke borte, og vil typisk reaktiveres under stress.
Det vil derfor også være avgjørende hvordan vedkommende fungerer i arbeidslivet og om personen fungerer i et nytt forhold med ny partner osv.
Det er også viktig å være klar over at de sakkyndige i særlig stor grad vektlegger observasjoner mellom forelder og barn, slik at det i de fleste saker legges til grunn at forelderen med personlighetsforstyrrelse har god emosjonell omsorg, dersom forelderen klarer å vise god emosjonell omsorg og interesse for barnet under observasjonene og i samtaler med den sakkyndige. Problemet med metoden er at problematisk personlighet nesten aldri vises under observasjoner, der observanden viser sitt toppnivå i en kort periode. Den som måles er naturligvis ikke slik med barnet hele tiden.
Man bør derfor ikke bruke personlighetsforstyrrelse som en merkelapp (selv når det foreligger diagnose), men heller forsøke å sannsynliggjøre historisk destruktiv atferd i nære relasjoner, som igjen vil indikere at vedkommende basert på historikken også kommer til å utvise liknende atferd og reaksjonsmønster fremover i tid. Sakkyndige skiller her mellom dagligdags fungering (habituell tilstand) og fungering i livskriser. Av den grunn vil det ofte være viktig å få frem at personlighetstrekkene og destruktiv atferd var til stede også i de gode periodene, og gjennom hele samlivet. Mye handler derfor i barnefordelingssaker om å få frem at de negative trekkene i personligheten er såkalte stabile trekk. Det vil derfor være vanskelig å fastslå om en forelder har en personlighetsforstyrrelse som påvirker omsorgsevnen eller samværskompetansen for barn, eller om destruktiv og uforutsigbar atferd skyldtes dynamikk i samlivet eller livskriser.
Et annet problem er at mange tenker at foreldre med personlighetsforstyrrelse er veiledningsbare (mottakelige for informasjon og villige til endring), fordi de sier at de gjerne tar imot hjelp. Veiledningen vil ofte ha som formål å dempe konfliktnivået, bedre foreldresamarbeidet eller å styrke samværskompetansen i forhold til emosjonell omsorg og ta barneperspektivet mv. Løsningen vil i mange saker derfor bli at retten og den sakkyndige tenker at negativ atferd og manglende mentaliseringsevne kan avhjelpes og bli bedre gjennom veiledning. Ofte vil en med personlighetsforstyrrelse også være intelligent, og vite hva som skal sies. Veiledning og andre hjelpetiltak som kurs mv. skal evalueres i løpet av prosessen, og det vil ofte vektlegges positivt at veileder mener at veiledningen har gått bra. Det problematiske da vil kunne være at sakkyndig tenker at negative trekk ved personligheten ikke lenger er til stede eller er dempet etter veiledningen, selv om stabile trekk normalt er relativt uforanderlige.
Det er ikke så ofte at rettspraksis legger til grunn at en av foreldrene har personlighetsforstyrrelse, idet det er stigmatiserende og umulig å diagnostisere sikkert uten medvirkning fra den det gjelder. Et eksempel på at det likevel er lagt til grunn i en barnefordelingssak har vi i LG-2006-185472:
«Psykolog Tungland har for retten beskrevet far som en person med personlighetsforstyrrelser, som en person som er sterkt invaderende og kontrollerende. Det er vanskelig å få opplysninger fra far. Han tegner gjennomgående et bedre bilde av forholdene enn det virkeligheten skulle tilsi. Konflikten mellom A og B har vært sterk. Far fremmer imidlertid konflikten og har opptrådt grovt invaderende i mors liv på en veldig spesiell måte. Han har i svært utstrakt grad involvert C i konflikten. Selv om dette er blitt bedre har han fortsatt med det etter at han sa han var sluttet med det. Han bruker sin datter i konflikten og ser i liten grad hennes behov. Far ser mer egne enn datterens behov. Han lever bedre enn mor i konflikten og synes også å trives i den. Psykologen uttaler at fars adferd etter at konflikten er avsluttet, ikke er forutsigbar. Far beskrives som en veldig taktisk person der varigheten av de forpliktelser som han tar på seg overfor myndighetene, er tvilsom. Lagmannsretten tilføyer at det var svært uheldig at far etter dommen i tingretten hvor Cs behov for stabilitet i barnehagemiljøet og hans eget behov for veiledning i omsorgsrollen ble sterkt fremhevet, allikevel valgte å bryte av begge deler ved først å reise to uker med datteren på ferie til Tenerife og dernest to måneder til Z.
Far fremstår på flere områder som relativt autonom i relasjon til normer og regler, dersom de ikke passer sammen med hans ønsker ser han i noen grad bort fra dem. Lagmannsretten finner dessuten at det boalternativet som B i dag tilbyr datteren ikke er problemfritt. Hele livsoppholdet for ham selv og hans datter er betalt av den norske stat».
Mette Sund Sjøvold og Kristin G. Furuholmen har i boken «De minste barnas stemme. Utredning og tiltak for risikoutsatte sped- og småbarn» (Universitetsforlaget 2015) side 76 og side 77 skrevet en god oppsummering om uforutsigbarheten knyttet til personlighetsforstyrrelser og hvordan uforutsigbar omsorg påvirker barna, samt om hvordan personlighetsforstyrrede ikke har innsikt i egen sykdom:
«Berg-Nielsen (2010) viser til studier av foreldre med Cluster B9 personlighetsforstyrrelser og deres barn der det, få studier til tross, er godt dokumentert at disse barna har særdeles høy risiko for utvikling av psykiske vansker. Det som preger personer med personlighetsforstyrrelser, er at de har problemer med mellommenneskelige relasjoner. De preges av dårlig regulering av følelser og atferd og viser ofte avvikende og upassende følelsesmessige reaksjoner. De er uforutsigbare og kan skifte brått i atferd og mellom ulike følelsestilstander. En personlighetsforstyrrelse preger hele personligheten og vil derfor også prege foreldreatferden. En stor norsk studie viste en samlet forekomst av personlighetsforstyrrelser på 13 % i befolkningen mellom 18 og 65 år (Torgersen, Kringlen & Cramer, 2001). En mor eller far med en personlighetsforstyrrelser kan være særdeles uforutsigbar og ustabil. Dette kan forvirre hjelpere, da de i visse situasjoner kan vise empati og involvering i barnet. I tillegg kan de for eksempel ha god teoretisk kunnskap om barneomsorg og snakke overbevisende om hva som er viktig for barn. Dette kan lede hjelpere til å tro at «det var ikke så ille som vi trodde», eller «det ser ut til å gå bedre nå».
For det lille barnet er ustabil fungering og uforutsigbarhet i foreldres væremåte særdeles skadelig. «Tidligere i dag var mamma nær og god mot meg. Hun tok meg på fanget og leste for meg. Plutselig sendte hun meg sinte blikk og ba meg gå på rommet.» Det blir vanskelig for det lille barnet å nyttiggjøre seg de gode stundene fordi det har lært at det ikke kan forvente at det varer. Barnet blir utrygt og vaktsomt. Plutselig er mamma eller pappa helt annerledes. Det gjelder å være forberedt, for eksempel ved å prøve å holde avstand, ved å gjøre seg usynlig eller kanskje smile og prøve å hjelpe til. Små barn har behov for å danne seg forventninger til hvordan andre vanligvis er. Det skaper trygghet. Å kunne påvirke andres atferd skaper en opplevelse av egenverd. Dersom barnet opplever at mor endrer seg uavhengig av hva barnet gjør, vil det skape en opplevelse av mangel på kontroll og liten mulighet til å kunne påvirke tilværelsen. Det oppleves svært skremmende. Barnets fokus vil være på foreldrenes væremåte og humør. Barnets energi og ressurser vil gå med til å orientere seg og søke å trå riktig i et uforutsigbart landskap. Dette vil gå på bekostning av barnets egen utvikling der det lærer å kjenne til og differensiere egne følelser og behov, og å uttrykke disse med en forventning om å bli møtt.
Personer som opplever et sterkt symptomtrykk som angst, depresjon eller som blir psykotiske, vil oftere komme i kontakt med helsevesenet enn de som ikke selv kjenner et lidelsestrykk. Det er lettere å fange opp barn til foreldre som søker hjelp for sine lidelser. Barn av foreldre med personlighetsforstyrrelser vil være spesielt utsatt fordi foreldrene ikke nødvendigvis opplever seg selv som syke, og ikke selv oppsøker hjelp verken for diagnostisering eller behandling. Dersom de tilbys hjelp, er det stor sannsynlighet for at de trekker seg unna og ikke følger opp det tilbudet som gis (Berg-Nielsen, 2010). Spesielt personer med antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse ser ut til i liten grad å oppsøke hjelp (Korsgaard, 2012).
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved kunstig forhøyet selvbilde og overdreven følsomhet for krenkelser. Antisosial personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved likegyldighet for sosiale forpliktelser og uttalt mangel på forståelse for andres følelser. Personer med en slik personlighetsforstyrrelse har lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd, herunder voldshandlinger (ICD-10). Dette er trekk som i liten grad er forenelige med god foreldrefunksjon, samtidig som det kan være vanskelig å komme i kontakt med og hjelpe disse foreldrene til bedret barne-omsorg, eventuelt sikre barna andre omsorgsbetingelser.
Det vil også være personer som har trekk av personlighetsforstyrrelser uten at de tilfredsstiller kriteriene til en diagnose. Disse kan ha betydelige vansker med for eksempel å forholde seg til visse sider ved barnet. De kan ha en sårbarhet i sin personlighetsfungering som gjør at noen sider ved barnets væremåte eller omsorgsbehov trigger vanskelige følelser. Dette bidrar til uforutsigbar og lite sensitiv omsorgsutøvelse».
Ved personlighetsforstyrrelse i barnefordelingssaker, er det mange som oppfatter vanskelige, egoistiske og destruktive personer med lite empati som psykopater. Psykopati er imidlertid ikke en egen diagnose, men kjennetegnes ved at vedkommende scorer høyt på «The Hare Psychopathy Checklist-Revised (PCL-R)» som er en sjekkliste over 20 psykopatiske trekk. Foreldre som oppfyller tilstrekkelig antall punkter på sjekklisten til Hare, vil imidlertid normalt oppfylle noen av de andre diagnosene for personlighetsforstyrrelse. Det gjentas imidlertid at en diagnose med personlighetsforstyrrelse forutsetter at pasienten samarbeider og er ærlig om fungeringen og følelsene mv. Dersom en forelder ikke ønsker en diagnose for å få hjelp til å bli bedre, vil man heller ikke få stilt en diagnose. De fleste som har personlighetsforstyrrelse og oppfyller nok punkter på sjekklisten til Hare, har således ingen diagnose registrert. The Hare Psychopathy Checklist-Revised (PCL-R) oppstiller følgende 20 punkter:
■ Overfladisk sjarm, eventuelt glatthet
■ Selvsentrert, eventuelt storhetsideer om egen verdi
■ Kjedsomhet, stadig behov for nye impulser
■ Uttalt løgnaktighet, eventuelt bedrageri
■ Bløffing, manipulasjon
■ Manglende skyldfølelse og anger
■ Grunne følelser
■ Ufølsomhet; manglende innlevelsesevne i andres situasjon/verden
■ Snylting på andre, eventuelt utnyttelse av andre
■ Oppfarenhet, lav aggresjonskontroll
■ Promiskuøs seksuell atferd
■ Atferdsproblemer allerede før 12-årsalder
■ Urealistiske planer for fremtiden
■ Impulsivitet
■ Uansvarlig foreldreatferd hvis personen har barn
■ Hyppige ekteskap/samboerforhold
■ Ungdomskriminalitet før 15-årsalder
■ Bryting av prøvetid; gjentagelse av ulovlige handlinger som er domfelte
■ Ansvarsløshet
■ Ulike typer lovbrudd (f.eks. narkotika, frihetsberøvelse, seksuelle overgrep, vold)
Kilde:
Store norske leksikon, http://www.encyclopedia.com/doc/1G2-3405700188.html
Vi har skrevet mye om psykopati og narsissisme i barnefordelingssaker, og hvordan man lykkes med å klare de utfordringene man møter med slike motparter med løgn, villedning og manipulasjon mv. Vi har blant annet skrevet følgende artikler som kan gi deg nyttige tips og forståelse av atferds- og reaksjonsmønstre i konflikt med narsissister/psykopater:
Hvilke taktikker vil en psykopat bruke i retten?
Hva bør du gjøre hvis du møter en psykopat i en rettssak?
Hva bør advokater gjøre i saker mot psykopater?
Søksmålsrisiko og personlig belastning ved å møte en psykopat i retten