Barnebortføring er når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene og ikke returneres til Norge, når begge foreldre har foreldreansvaret. Begrepet kidnapping brukes når barn tas av noen som ikke har noen tilknytning til barnet.
Det er foreldreansvaret som er avgjørende for om tilbakeholdelsen/utføringen av barn er lovlig eller ikke, da forelderen uten foreldreansvar ikke kan motsette seg at den andre flytter med barna til utlandet, jf. barneloven § 40 første ledd. Hvis partene har felles foreldreansvar, må den som ønsker å flytte utenlands derfor gå til sak for å få foreldreansvaret alene, for å få foreldreansvaret alene. Retten må da komme til at flytting til utlandet er til barnas beste etter barneloven § 48 etter en helhetlig vurdering.
Noen ganger beror det på en feil at forelderen ikke har felles foreldreansvar, eller foreldreansvaret kan være gitt en av foreldrene alene i en barnefordelingssak på grunn av forhold som dårlig foreldresamarbeid og høyt konfliktnivå. I slike tilfeller kan flytting til utlandet som er varslet stanses gjennom å reise sak etter barneloven § 40 tredje ledd som da sier at barnet ikke må «flytte ut av landet før saka er avgjort».
Som regel skjer barnebortføring når én av foreldrene har tilknytning til et annet land, og barna tas da med til hjemlandet til den utenlandske forelderen. En vanlig måte barnebortføring skjer på er at barna ikke kommer hjem etter ferie i forelderens hjemland, eller at barna reiser ut uten at den andre forelderen vet om det. Det vil også være barnebortføring om det med den som har foreldreansvaret er avtalt for eksempel at barna skal bo ett år i utlandet, og så blir oppholdet forlenget uten den andres samtykke. Det er uten betydning om det er andre enn forelderen, som for eksempel besteforeldre eller slektninger som tar med barna ut av landet, eller om barnet blir etterlatt i landet det er reist til.
Barnebortføring skjer også andre veien ved at norske foreldre tar med barn som er bosatt i utlandet til Norge uten den andre forelderens samtykke. Norske myndigheter må da behandle krav om tilbakelevering til utlandet.
Trude Haugli oppsummerer utviklingen i internasjonal barnebortføring slik i artikkelen «Barnerett – utviklingstrekk og utfordringer» Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2010 s 5-24 – (FAB-2010-5) Side 18 og 19:
«Internasjonal barnebortføring og internasjonal barnefordeling er saker som stadig øker i omfang. Praksis etter Haag-konvensjonen i 1980 har vært klar. Barn skal, som den store hovedregel, tilbakeføres til sitt bostedsland og barnefordelingssaken skal avgjøres der. Unntakene praktiseres strengt. Et nytt trekk er at en stor andel av bortføringene er såkalte «primary caretaker abductions». Det er en internasjonal utfordring hvordan man skal ta høyde for at især mange kvinner flykter tilbake til sine hjemland med barna sine, kanskje fra uholdbare parforhold med mishandling og overgrep».
Videre er det typisk i barnebortføringssaker at den andre forelderen ikke får vite om bortføringsplanene på forhånd, og barna er derfor ikke forberedt på flyttingen. Kontakten mellom barna og forelderen som blir boende i Norge, blir da brutt uten forklaring, avskjed eller forberedelse verken for barna eller den forelderen som blir værende igjen. Dessuten forekommer i mange saker at barna holdes skjult på hemmelig adresse, og at forelderen i Norge ikke får vite hvor barna befinner seg, går på skole eller hvordan barna har det. Barna underlegges ofte en virkelighet om at den andre forelderen eller Politiet er ute etter å ta barna, arrestere den bortførende forelderen osv., slik at det ikke er uvanlig med lojalitetskonflikt eller foreldrefiendtlighet. I andre saker blir barnets savn etter forelderen og vennene hjemme i Norge undertrykt, og barna får ikke lov til å uttrykke savn. Ikke minst vil den personlige relasjonen til barnet gradvis svekkes på grunn av manglende kontakt over lengre tid, og små barn vil kunne glemme forelderen hjemme i Norge. Barnebortføring er derfor et sjokk og et emosjonelt overgrep mot barna, og vil normalt vurderes som tegn på ekstremt dårlig emosjonell omsorgsevne og evne til å tenke barnets beste.
Det er dessuten ikke uvanlig at den forelder som er igjen i Norge blir beskyldt for overgrep og vold mv. som er usanne eller vesentlig overdrevet. Den bortførende forelder er avhengig av hjelp og støtte i hjemlandet eller utlandet, og vil derfor være godt tjent med en forklaring om at bortføringen er en flukt fra en voldelig og farlig person. Slike fortellinger skjer gjerne når mor er utenlandsk og far blir igjen i Norge.
Mulighetene for å få barna raskt hjem til Norge vil være avhengig av om landet som barna bortføres til er tilsluttet Haagkonvensjonene eller Europarådskonvensjonen mv. Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (barnebortføringskonvensjonen) og Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen 1980) er gjennomført som norsk lov ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv. og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven). Haag-konvensjonen av 1996 regulerer først og fremst jurisdiksjon og lovvalg (og diverse midlertidige tiltak) ved bortføring, slik at det er Haag-konvensjonen av 1980 som er sentral når det gjelder tilbakeføring.
En oppsummering av formålet med Haag-konvensjonen av 1996, er gitt i Prop.102 LS (2014–2015) side 15 og 16:
«Konvensjonen tar sikte på å hindre konflikt mellom statenes rettssystemer når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn, samt etablere et samarbeid på dette området mellom statene og mellom statenes kompetente myndigheter, jf. Practical Handbook 2014 punkt 2.3. Det vises her også til konvensjonens fortale som redegjør for formålet med konvensjonen, idet denne kan gi veiledning ved anvendelsen av konvensjonen i konkrete saker.
Konvensjonen har noen overordnede formål som ikke dekkes opp av én bestemt artikkel i konvensjonen, men som ivaretas gjennom ulike artikler og de muligheter disse gir for å oppnå bestemte løsninger. Et sentralt formål med konvensjonen er å forebygge barnebortføring. Haagkonvensjonen 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen 1980) og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke sammen og forsterke hverandre. Konvensjonens regler og system legger blant annet til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den annen forelder flytter til en annen stat. I Practical Handbook 2014 kapittel 13 omtales blant annet samvær eller kontakt mellom barn og foreldre på tvers av landegrenser, barnebortføring og mekling. Det vises til proposisjonen punkt 3.2.4».
Europeiske og vestlige land er tilknyttet en eller begge Haagkonvensjonene, samt de fleste Sør-Amerikanske land. Nesten ingen afrikanske land, og kun få asiatiske land som Japan, Singapore og Thailand er tilknyttet Haagkonvensjonen. India, Pakistan, Cuba, Sør-Korea, Indonesia og Vietnam er store land som ikke er tilknyttet noen konvensjon. Russland er bare tilknyttet Haagkonvensjonen av 1996. En oversikt over de landene som er tilknyttet konvensjonene finner du her https://www.regjeringen.no/no/sub/barnebortforing/om-internasjonal-barnebortforing/landoversikt/id733067/
Haagkonvensjonen 1980 er som nevnt den konvensjonen som gir en rett til tilbakeføring til landet barnet ble bortført fra, med mindre noen av unntakene kommer til anvendelse. Haag-konvensjonen av 1996 gjelder for alle barn under 18 år, mens Haagkonvensjonen 1980 kun får anvendelse på barn under 16 år. Det er gitt en god oppsummering av formålet med Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 i G-1991-136 pkt. 2:
«Haagkonvensjonen er ingen konvensjon om anerkjennelse og fullbyrding av foreldreansvar m.v., men en konvensjon om gjenopprettelse av en faktisk tilstand som er endret på grunn av ulovlig bortføring/tilbakeholdelse. Et vilkår for å anvende Haagkonvensjonen er at det har funnet sted ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse. Er dette vilkår oppfylt, plikter mottakerstaten som hovedregel å sørge for tilbakelevering av barnet. Ved slik tilbakelevering tas ikke bindende stilling til det underliggende forhold om hvem som skal ha foreldreansvaret (artikkel 19). Målet er at dette spørsmålet skal få sin endelige avgjørelse i barnets bopelsland. Da barnebortføringstilfellene antakelig representerer det mest påtrengende problem, vil det vesentlige i denne sammenheng være å gjenopprette den faktiske tilstand fra før den ulovlige selvtektshandlingen. I så måte gir Haagkonvensjonen uttrykk for en effektiv regulering. På en måte kan også Haagkonvensjonen ansees som en konvensjon om fullbyrding, ikke av selve avgjørelsen om foreldreansvar, men av den avgjørelsen som erklærer bortføringen ulovlig, og av ordren om å bringe barnet tilbake»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er sentralmyndighet for internasjonale barnebortføringssaker, og vil koordinere kontakt med landets myndigheter og bistå, dersom landet barna er bortført til, er tilsluttet Haagkonvensjonene eller Europarådskonvensjonen. Det er tilstrekkelig med attest fra Skatteetaten på foreldreansvaret og bosted, for å kunne søke om tilbakeføring gjennom sentralmyndigheten, der det er et eget søknadsskjema som skal fylles ut. Kravene til søknaden følger av art. 8 i Haag-konvensjonen og er oppfylt i skjemaet. Normalt krever andre stater å få sett dokumentasjon i original, slik at originale bekreftede utskrifter fra Skatteetaten må vedlegges skjemaet. Dersom barna er bortført til et land som er tilknyttet Haag-konvensjonene, vil domstolene eller en annen utpekt administrativ myndighet i landet barnet er bortført til, ta stilling til kravet om tilbakeføring etter Haag-konvensjonen.
Hovedregelen om jurisdiksjon finnes i Haag-konvensjonen art. 7 som slår fast at Norge beholder jurisdiksjon når barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen. Unntak er hvis man har godtatt flyttingen, eller det ikke er fremmet krav om tilbakeføring innen ett år fra man fikk kunnskap om bortføringen.
For krav om tilbakeføring er utgangspunktet etter disse konvensjonene at barn under 16 år straks skal tilbakeføres. Dersom krav om tilbakeføring er fremsatt via sentralmyndigheten innen ett år fra kunnskapen om barnebortføringen, «skal vedkommende myndighet påby at barnet leveres tilbake straks», jf. Haagkonvensjonen av 1980 art. 12 første ledd. Hvis ettårsfristen er oversittet, skal også barnet tilbakeleveres, men da vil tilbakeføring kunne nektes dersom «det er godtgjort at barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø».
Videre er det unntak etter Haagkonvensjonen av 1980 art. 13 første ledd, som vil kunne være til hinder for tilbakeføring. Disse unntakene omfatter blant annet at søker ikke utøvde foreldreansvaret, at søker senere samtykket til flytting, og det vanligste alternativet at det foreligger «alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade». Videre følger av Haagkonvensjonen av 1980 art. 13 annet ledd at den utenlandske myndigheten «finner at barnet motsetter seg tilbakelevering og barnet har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening».
Bortføringen vil da være ulovlig etter art. 3, men det kan likevel besluttes at tilbakeføring ikke skal skje. Samlet sett vil det da være forhold som at barnet er blitt over 16 år gammelt, barnets bestemte mening og om barnet vil ta skade av tilbakeføring som eventuelt vil hindre tilbakeføring. Normalt kan det reises sak om tilbakeføring skal skje i de landene som er tilsluttet konvensjonene. I Norge vil et krav om utlevering til et annet land behandles etter barnebortføringsloven, som er en inkorporering av de rettsreglene som Norge er bundet av.
Unntakene for tilbakeføring er nedfelt i barnebortføringsloven § 12 bokstav a til e:
«a) Det er minst ett år siden den ulovlige bortføringen, og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.
b) Alvorlig risiko for at tilbakeleveringen vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade.
c) Barnet motsetter seg tilbakelevering, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening.
d) Gjenværende forelder utøvde ikke foreldreansvaret på tidspunktet for bortføringen, eller hadde samtykket i eller har senere godtatt bortføringen.
e) Tilbakelevering er uforenlig med grunnleggende menneskerettigheter»
Dersom barna er bortført til et land som ikke er tilknyttet Haag-konvensjonene, vil Utenriksdepartementet kunne bistå med diplomatisk bistand og ta kontakt med de landene som ikke er tilsluttet noen av konvensjonene. En oppsummering av den diplomatiske bistanden som kan gis i slike tilfeller, er gitt i Rundskriv om internasjonal barnebortføring G-2015-6 side 26 og 27:
«Når et barn bortføres til en stat som Norge ikke har inngått konvensjonssamarbeid med må saken få sin løsning gjennom en minnelig ordning mellom foreldrene eller gjennom en rettssak i landet barnet er bortført til. Det understrekes at denne typen saker av erfaring ofte er langvarige, og kan strekke seg over flere år.
Utenriksdepartementet vil rutinemessig tilby gjenværende forelder i Norge et innledende møte i forbindelse med oppstart av saken, der det vil bli gitt informasjon og oppklaring av viktige punkter til den videre håndteringen av saken. Se for øvrig punkt 4.2 om gjenværende forelders rolle i barnebortføringssaker og punkt 4.4 om politi og påtalemyndighetens rolle.
Utenrikstjenesten bistår både i saker innenfor og utenfor konvensjonssamarbeidet. Utenriksdepartementet har utarbeidet en egen instruks som regulerer utenriksstasjonenes bistand i saker om internasjonale barnebortføringssaker.
Utenriksdepartementet har også et døgnbemannet operativt senter som kan gi råd og veiledning til nordmenn som oppholder seg i utlandet. En av de viktige oppgavene er å håndtere henvendelser som kommer til utenriksstasjonene utenfor stasjonens ordinære åpningstid. Dette inkluderer også barnebortføringssaker fra Norge.
For ytterligere informasjon om Utenriksdepartementets bistand i disse sakene, se Prop.143 L (2014–2015) om internasjonal barnebortføring punkt 3.4.2 og 11.3. Se også St.meld.nr.12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet kapittel 5.8.
Oppsummering av Utenriksdepartementets rolle:
– Motta henvendelser fra berørte foreldre i Norge, barnevernstjenesten eller andre.
– Gi informasjon og veilede, blant annet gjennom å tilby et innledende møte til berørte foreldre eller barnevernstjenesten eller andre som igangsetter en barnebortføringssak.
– Tilrettelegge for mekling mellom partene. – Formidle kontakt med lokal advokat og lokale myndigheter gjennom utenriksstasjonene.
– Tilrettelegge ved en eventuell retur, for eksempel utstede nødpass til barn»
I disse landene vil man ofte være avhengig av å få en domstol i landet barna er bortført til, til å måtte komme til at barna bør returneres til Norge. Som nevnt vil det ofte forekomme at den bortførende forelder påberoper seg et beskyttelsesbehov som domstolen i utlandet må ta stilling til, eller at barna blir tvunget til å si at de ikke vil tilbake til Norge. Man må da skaffe seg en lokal advokat som kan jussen og språket mv. Argumentasjonen vil også ofte dreie seg om kultur, og om at barna «er» den nasjonaliteten til den bortførende forelderen. Barna vil ofte kunne være påvirket eller tvunget til å si at de ikke ønsker å dra tilbake, og ikke føler seg norske osv. Det vil også anføres at det har oppstått status quo-virkninger ganske raskt om at barna har tilpasset seg skole og fått venner osv., slik at tidsaspektet er svært viktig. Enkelte nasjonale domstoler vil kunne ha en nasjonal stolthet, og ikke ha sansen for en argumentasjon om at oppvekstvilkårene og fremtidsutsiktene er bedre for barna i Norge enn i landet de er bortført til. Korrupsjon kan også være forekommende i landet, og prosessen kan også bygge på avgjørelser der bar den bortførende forelderens forklaring legges til grunn uten kontradiksjon, høring av barna osv. Den bortførende vil også ofte hevde at den forelderen som er i Norge er voldelig, har rusproblemer, har begått overgrep mv. som var årsaken til at man måtte flykte med barna.
Ved barnebortføring til et land som ikke er tilknyttet noen av Haag-konvensjonene, kan det være viktig at du får en dom og kjennelse på at du skal ha omsorgen så raskt som mulig. Selv om det landet barnet er bortført til ikke anerkjenner en norsk dom etter en avtale som Lugano-konvensjonen, vil det likevel være mer utfordrende for den utenlandske domstolen å måtte utfordre et annet lands jurisdiksjon, der jurisdiksjonen har vært antatt med grunnlag i barnets bosted før bortføringen. Spesielt dersom staten barna er bortført til kun er tilknyttet Haag-konvensjonen av 1996 som gjelder jurisdiksjon og lovvalg, vil det kunne ha betydning at man har en dom på at barna skal bo fast i Norge hos den forelder som krever tilbakeføring.
Det er uten betydning at barnet befinner seg i utlandet, så lenge barnet har bostedsadresse i Norge. Det følger av barneloven § 82 første ledd at sak om «foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg». Videre følger det av barneloven § 82 annet ledd at norsk domstol uansett kan behandle midlertidig avgjørelse som nevnt, dersom barnet har opphold i Norge. Disse reglene om jurisdiksjon gjelder med mindre noe annet følger av overenskomst med annen stat.
I Høyesteretts avgjørelse i Rt-2005-1345 avsnitt 21 er kravene til bosatt i Norge angitt nærmere:
«Verken barneloven eller forarbeidene til den sier noe nærmere om hva som ligger i at noen skal være bosatt her, men viser til alminnelige internasjonalprivatrettslige synspunkter om når en person har bopel i Norge. Kjæremålsutvalget viser til at det etter norsk rett er to kriterier som avgjør om en person er bosatt her. For det første gjelder et objektivt krav – at vedkommende faktisk har tatt opphold i Norge. Dernest gjelder et subjektivt krav – at vedkommende har til hensikt å innlede et relativt varig opphold her. Vanligvis har barn samme bopel som foreldrene, og når foreldrene ikke lever sammen, vil barnets bopel følge den av foreldrene som barnet bor fast hos. Når hensikten med oppholdet i Norge ikke med sikkerhet kan slås fast, må bopelsspørsmålet avgjøres ut fra mer objektive momenter. Det blir da tale om en helhetsvurdering, hvor minstekravet er at vedkommende må ha et faktisk opphold her».
I tillegg opplever forelderen som blir igjen alene i Norge problemer som krav om barnebidrag eller at man mister retten til barnetrygd mv. NAV legger her til grunn som et hovedvilkår for at en sak skal kunne betraktes som «bortføringssak» og fortsette med å betale barnetrygd, at den er politianmeldt av en av foreldrene. Da kan barnetrygden fortsatt utbetales i 12 måneder, og etter en konkret vurdering lengre dersom saken fortsatt etterforskes og det er utsikter til tilbakeføring.
Har man mistanke om at den andre forelderen planlegger å bortføre barna, kan man be om at det fastsettes utreiseforbud, dersom det er «uvisst om barnet vil kome attende», jf. barneloven § 41 første ledd annet punktum. Hvis det haster med fastsettelse av utreiseforbud, kan politiet nedlegge foreløpig utreiseforbud frem til saken behandles av domstolen.
Et utreiseforbud krever ikke sannsynlighetsovervekt, men krav om objektive holdepunkter for at barna ikke vil komme tilbake fra reisen. En oppsummering av vilkårene for utreiseforbud er gitt i LB-2008-56024:
«For at utreiseforbud skal nedlegges, kan det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at barnet ikke vil komme tilbake til Norge dersom utenlandstur gjennomføres, men det er heller ikke tilstrekkelig at den andre part hevder at det er usikkert om barnet kommer tilbake. For at utreiseforbud kan gis, må det foreligge objektive holdepunkter for at barnet ikke vil returnere.
Det klare utgangspunkt må være at den som reiser på ferie med en av foreldrene, kommer tilbake. At den som tar med barnet til utlandet, har en særlig tilknytning til reisemålet, skaper i seg selv ingen presumsjon for at barnet ikke vil komme tilbake. Den som krever utreiseforbud, må derfor sannsynliggjøre at det er objektive holdepunkter og en reell mulighet for at barnet ikke vil bli brakt tilbake til Norge. Sentrale momenter ved avgjørelsen vil være vedkommende forelders tilknytning til Norge, herunder botid i Norge, norskkunnskaper, bo- og jobbforhold, konfliktnivå mellom partene og hva som er det oppgitte formål med den aktuelle reisen. Videre vil tidligere utenlandsreiser med barnet hvor parten har reist uten å ha varslet den andre forelderen på forhånd, de konkrete reiseplaner for den angjeldende reise og partenes uttalelser og opptreden for øvrig være momenter i vurderingen.
Dersom retten kommer til at det er grunnlag for å ilegge utreiseforbud, skal barnet enten føres ut av passet til den som vil forlate landet eller så skal barnets pass trekkes tilbake, jf. barneloven § 41 annet ledd».
Dersom det er «reell risiko» for at samværsforelderen planlegger å bortføre barna til utlandet, er lovforarbeidene også tydelige på at det etter barneloven § 43 ikke skal gis samvær verken med eller uten tilsyn, jf. Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 45:
«Departementet signaliserte i høringsnotatet at dersom domstolen finner at det foreligger reell risiko for barnebortføring, må resultatet bli at det ikke fastsettes samvær, og at det i slike tilfeller heller ikke skal gis pålegg til det offentlige om å oppnevne en tilsynsperson ved samvær idet dette ikke kan gi sikkerhet mot bortføring. Departementet viste til at det på dette punkt er ønskelig med en innstramming av praksis når det gjelder domstolspålegg etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum».
Å ta barna ut av landet i strid med barneloven § 40, er samtidig omsorgsunndragelse etter straffeloven § 261 som lyder:
«Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar.
Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd».
Siden handlingen er straffbar, er det også et strafferettslig spor parallelt med det sivilrettslige, som kan forfølges for å få barna og den bortførende forelder utlevert til Norge, jf. G-1991-136 Pkt. 11.4:
«Begjæring fra annen konvensjonstat om utlevering fra Norge behandles etter de vanlige bestemmelsene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere, og vedkommende internasjonale avtale, jf. også lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere mellom de nordiske land. Vedtak om utlevering av bortføreren forplikter heller ikke Norge til å medvirke til tilbakeføring av barnet».
Barna vil da etterlyses gjennom interpol-nettet. Hvis man ikke ønsker å anmelde den bortførende forelderen, kan man også bare etterlyse barna. En nærmere beskrivelse av å etterlyse barn og bortførende forelder gjennom interpol er gitt i G-1991-136 Pkt. 11.2:
«Spørsmålet om anmeldelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I Justisdepartementets rundskriv 8. desember 1988 (G-1988-195) om delegasjon av departementets myndighet i rettshjelpsaker (s. 4.) heter det at politianmeldelse alltid bør skje samtidig med søknad om økonomisk støtte. Det er vist til at en slik anmeldelse fører til at etterlysing går via Interpol-nettet, noe som vil kunne gjøre det lettere å oppspore det bortførte barnet. Departementet vil imidlertid peke på at det er usikkert om det alltid vil være hensiktsmessig med anmeldelse hvor barnet er bortført til eller tilbakeholdt i en konvensjonstat. En anmeldelse vil etter omstendighetene kunne vanskeliggjøre en minnelig ordning mellom partene, og i mange konvensjonstater vil politiet, og også Interpol, bistå med ettersøking uten politianmeldelse når bare barnet blir meldt savnet.
Hvorvidt en bortføring skal politianmeldes, må således avgjøres konkret etter omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Når saken sendes sentralmyndigheten i mottakerstaten, bør det alltid opplyses om, og i tilfelle når, forholdet er blitt politianmeldt her i landet, og hvilket politikammer anmeldelsen ble foretatt hos. Politikamrene anmodes om å behandle slike anmeldelser og savnet-meldinger raskt, og via Kriminalpolitisentralen omgående sørge for at etterlysing går ut via Interpol og/eller politimyndighetene i den stat barnet antas bortført til, jf. også påtaleinstruksen § 6-2. Oppsporing av barnet vil i mange barnebortføringssaker være viktigere for fornærmede enn de strafferettslige sider av saken.
Dersom søkeren her i landet begjærer bortføreren tiltalt eller straffet i vedkommende konvensjonstat, bør dette opplyses i forbindelse med anmeldelsen. Også andre konvensjonstater kan ha bestemmelse som svarer til straffeloven § 216 tredje ledd, nemlig at offentlig påtale bare finner sted etter begjæring fra fornærmete. Fornærmet vil være den av foreldrene som er berøvet barnet. Har barnevernsmyndighetene overtatt omsorgen for barnet, begjæres påtale av vedkommende kommune i samsvar med straffeloven § 79 femte ledd».