Samværskompetanse utredes ut fra de samme kriterier som omsorgskompetanse, der man ser på materiell, kognitiv, sosial og emosjonell omsorg. Det stilles noe mindre strenge krav til samværskompetansen enn for omsorgskompetansen, hvilket kan forklares med at barnet vil ha en trygghet i den faste omsorgsbasen, der samværene kan stanses eller begrenses midlertidig, dersom samværene på grunn av endring i samværsforelderens fungering eller atferd ikke er til barnets beste i det fastsatte eller avtalte omfang.
Vurderingen av bostedkompetansen har derfor et mer langsiktig perspektiv enn samværskompetansen , der man for å få tildelt bosted også skal representere en god prognose for barnet ved det aktuelle bosted. Samværskompetansen kan således være noe mer her og nå-fundert, slik at det avgjørende ofte vil være om samværskompetansen som observert i samspill og generell fungering er god nok på evalueringstidspunktet, også når det har vært mangler ved samværskompetansen tidligere. Selv om risikomomenter skal vurderes ved både fast bosted og utmåling av samvær, må sakkyndig være noe mer sikker på at det ikke foreligger risiko fremover i tid ved tildeling av fast bosted enn ved samvær.
Videre vil hensynet til samlet foreldrekontakt og viktigheten av at barnet har regelmessig kontakt med begge foreldre av et visst omfang og kvalitet, tilsi at man vil gi samvær også når det er enkelte mangler ved den materielle, kognitive, sosiale og emosjonelle omsorgsevnen.
Kravene til forelderens samværskompetanse vil i barnefordelingssaker naturlig nok øke jo mer samvær som eventuelt fastsettes, der man nok vil kreve nokså tilsvarende som omsorgskompetanse for å fastsette løsninger på 50/50 eller tett opptil det. Ved tilnærmet like/delte løsninger vil således foreldreferdighetene være nokså like, der det er marginer, barnets mening eller hensynet til status quo, nærhet til skole/barnehage mv. som ofte kan skille.
Tilsvarende som ved måling av omsorgskompetanse vil gjerne den emosjonelle omsorgsevnen være den viktigste, og særlig for mindre barn. Ved mer omfattende samvær må samværsforelderen også kunne bidra vesentlig til barnas sosiale oppdragelse. I tillegg er foreldrenes evner til å sette grenser, lære bort sunne vaner/normer og til å stimulere barnet, også viktig i målingen av samværskompetansen. Tilknytning og barnets relasjon til samværsforelderen vil også tilsi at man både vil akseptere større avvik i samværskompetansen ved god relasjon og trygg tilknytning. Tilsvarende vil sakkyndig også forstå en god relasjon og tilknytning som uttrykk for god samværskompetanse.
En forskjell fra vurderingen av omsorgskompetanse, er at det for vurderingen av samværskompetanse også er viktig hvor bra samværsforelderen samarbeider med og respekterer den som har omsorgen for barnet til daglig. Dersom samværsforelderen forsøker å holde konfliktnivået lavt og er interessert i et godt foreldresamarbeid, vil det altså styrke samværskompetansen og tale for mer samvær.
Avvik i samværskompetansen kan fastslås på grunnlag av dokumenter i saken, dersom det foreligger objektive diagnoser og forhold som rus, psykiatri, vold og sinne (emosjonell dysregulering), som antas å være stabile trekk hos samværsforelderen. Videre vil avvik i samværskompetansen også kunne bygge på samværsforelderens atferd over tid ved samlivsbruddet, i foreldresamarbeidet eller ved overleveringer osv. Handlinger foran barna som særlig viser redusert mentaliseringsevne, der samværsforelderen ikke klarer å se hvordan atferden skremmer barna og gjør dem utrygge, vil kunne påvirke vurderingen av samværskompetansen. Et eksempel på slik atferd har vi i LA-2015-79458:
«Lagmannsretten finner det kritikkverdig at far fredag 29. mai 2015 hentet C i barnehagen uten at mor visste om det. De ansatte i barnehagen var kjent med at far ikke skulle ha samvær og ble satt i en vanskelig situasjon. Ved å henvise til dommen oppnådde han imidlertid å få C med seg. Det står etter lagmannsrettens oppfatning ikke til troende at han mente å ha rett til helgesamvær i henhold til dommen til tross for at dommen var anket. Han brøt uansett vilkåret om at han bare skulle ha samvær med C med noen av besteforeldrene til stede. Farfar var ikke kjent med at far hentet gutten i barnehagen. Barnehagen varslet mor, som ble svært redd og varslet politiet. Etter anmodning fra politiet leverte far gutten tilbake i barnehagen.
Etter lagmannsrettens oppfatning er dette momenter som med adskillig vekt er egnet til å så tvil om fars samværskompetanse. Tingrettens begrunnelse for at det likevel burde fastsettes samvær, er gjengitt ovenfor på side 4-5. Den sakkyndige har fastholdt sin anbefaling i tilleggsrapporten for lagmannsretten 15. september 2015. Under ankeforhandlingen har han ikke endret syn, men gitt uttrykk for meget betydelig tvil».
Åpen involvering i foreldrekonflikten og formidling av et negativt syn på den andre forelderen, vil også kunne føre til store trekk i samværskompetansen og vil i ekstreme tilfeller kunne føre til begrenset samvær eller samvær med tilsyn.
Det er også spesielt viktig at samværsforelderen klarer å ivareta barnas grunnleggende sikkerhet og trygghet. Dersom samværsforelderen ikke har evner til å se barnas behov og trygge dem når de føler seg usikre, vil det føre til betydelige trekk i samværskompetansen. Hvis det er enkelte avvik, vil det også reises spørsmål om samværsforelderen er veiledningsbar og vil kunne lære seg å forholde seg mer alderstilpasset og støttende overfor barnet mv.
Den generelle samværskompetansen og foreldreegenskapene måles først og fremst under såkalte samspillobservasjoner. Den sakkyndige vil da se hvordan barnet forholder seg til samværsforelderen, og hvordan samværsforelderen aktiviserer, engasjerer, støtter og regulerer barnet. Dersom samværsforelderen er aktiv, interessert og støttende overfor barnet, vil det trekke i retning av en god relasjon og god nok emosjonell omsorgsevne til å ha samvær med barn. Hvordan barnet responderer i samspillet vil si en del om relasjonen og om tilknytningen er trygg. Den sakkyndige vil naturligvis ha i mente at barnet kan være tilbakeholdent i samspillet på grunn av lojalitetskonflikt, eller at det har vært lite samvær den siste tiden. Det avgjørende er derfor hvordan samværsforelderen fremstår i samspillet, og forsøker å møte barnet. Kroppsspråk, stemmebruk, evnen til å avlede når nødvendig, evnen til å støtte og trygge og evnen til å engasjere barnet, vil alle være relevante faktorer.
I henhold til vedlegg 9 (side 42) i pkt. 2 i Nasjonal Veileder i foreldretvister, skal den sakkyndige beskrive og vurdere samværsevnen «i forhold til å oppfatte og ivareta (barnet)s behov». Den sakkyndige vil derfor også se om samværsforelderen er i stand til å tilpasse samspillet til barnet alder og utvikling, så vel som barnets følelsesmessige situasjon. Dersom barnet er preget av foreldrekonflikt eller det er lenge siden barnet har sett samværsforelderen, vil man se etter om samværsforelderen tilnærmer seg situasjonen med tilstrekkelig varsomhet og ikke presser og stresser barnet osv. Hvordan samværsforelderen avleder vanskelige spørsmål om hvorfor ikke det har vært samvær o.l. og skjermer barnet fra voksenkonflikten, vil også være viktig i vurderingen av om samværsforelderen klarer å sette barnas behov for trygghet foran egne behov.
Når man vurderer hvem som skal få fast bosted, vil sakkyndig observere i begge hjem og se hvor barnet er mest avslappet og finner seg til rette, og tør å være seg selv eller oppfattes som mer harmonisk. For å ha god nok samværskompetanse, kan det likevel være noe dårligere flyt og mer hektisk hos samværsforelderen enn hos bostedforelderen, så lenge samværsforelderen klarer å aktivisere, engasjere, trygge og støtte barnet.
Et eksempel på at det har vært negativt samspill mellom samværsforelder og barn, som har blitt vektlagt negativt i vurderingen av samværskompetansen, har vi i LG-2021-61501:
«Videre har tingretten samvittighetsfullt vurdert fars samværskompetanse. Tingretten har grundig gjengitt fra den sakkyndiges vurdering av far og manglene ved samspillet med sønnen. Den sakkyndige mener at far ikke forstår barnets behov eller ikke forholder seg til dette. Samværsobservasjonen gjorde den sakkyndige sterkt bekymret og han oppfatter far som lite veiledbar. Anbefalingen til den sakkyndige var samvær som ikke burde overstige 2-4 timer per måned og at det var andre voksne til stede. Tingretten har gitt sin tilslutning til den sakkyndige vurderingen. Far har i anken vist til at det er lagt for mye vekt på den sakkyndiges vurdering av samspillet mellom far og sønn. Den sakkyndige observerte ett samvær. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Tingretten har også vurdert øvrige bevis, som fars egen forklaring, samt tilsynsrapportene fra samvær som også beskriver manglende mentaliseringsevne og umoden atferd hos far. Lagmannsretten kan ikke se at det er svakheter ved tingrettens vurdering av fars samværskompetanse».
Noen ganger kan rammene for samspillobservasjonen bli feil, og gi et uriktig negativt inntrykk av samværskompetansen, hvilket man finner et eksempel på i HR-2020-966-U kjennelse (avsnitt 14):
«Videre peker ankeutvalget på at mor overfor lagmannsretten hadde gjort et poeng av at den sakkyndiges vurdering av hennes samværskompetanse bygget på observasjon under ett samvær i barnefarens hjem med ham til stede, og at hennes konfliktfylte forhold til ham gjorde dette til en spesielt stressende opplevelse for henne. Også dette burde lagmannsretten ha kommentert nærmere når den la vekt på tingretten bemerkning om at mor ble tydelig sliten etter rundt tre timer av det observerte samværet».
I saker der det blir besluttet samvær med tilsyn nettopp på grunn av mangler ved samværskompetansen, vil det som del av tilsynet lages tilsynsrapporter for hvert samvær, som ofte vil gi god dokumentasjon på at samværskompetansen er god nok eller er blitt forbedret. Ofte vil det samtidig settes i gang veiledningstiltak i regi av barnevernet eller tiltak under støttet tilsyn, og rapportene vil sammen med veileders rapporteringer kunne benyttes for å sannsynliggjøre god nok samværskompetanse. Et eksempel på at tilsynsrapporter kan understøtte en bedring i samværskompetansen har vi i LB-2018-90901:
«Bevisførselen i saken – herunder rapporter og forklaring fra den sakkyndige som har fulgt C siden hun var ca. ett år gammel – viser at samværene mellom C og far har vært positive. Alle samvær har vært med offentlig tilsyn eller med en tillitsperson – gjerne mors søster – til stede. Noen ganger har samværet måttet avlyses. Far trengte noe veiledning i begynnelsen, men har respektert de begrensninger som har vært og sørget for å få til samvær som er positive for C. Den sakkyndige oppfatter det slik at C gjenkjenner far, selv i det siste samværet hvor det hadde gått lang tid siden sist de var sammen. Den sakkyndige betegner samværene som «veldig bra» og at de gir gode opplevelser for C. Han finner ikke noe i samværene med far som skulle tilsi at C skulle få reaksjoner på grunn av disse. Den sakkyndige er av den oppfatning at far har god samværskompetanse. Dette støttes av forklaringen fra tilsynsfører fra samværene med C, og forklaringen fra helsesøster og barneverntjenesten som har vært i kontakt med far i forbindelse med sønnen D. Alle disse har i retten uttalt seg positivt om fars omsorgsevne. Det synes således ikke å være grunnlag for mors frykt for at C risikerer å bli utsatt for fars aggresjon, sinne og psykiske kontroll».