Selv om barn kan være ulike og ha forskjellig robusthet ut fra alder og personlighet, vil man på generelt grunnlag være varsom med å belaste barnet med store endringer, når barnet opplever samlivsbrudd og foreldrekonflikt med psykiske påkjenninger mv.
Det er derfor status quo-prinsippet står sterkt i norsk rett, fordi det antas å hjelpe barnet i en stressende belastningssituasjon å beholde faste holdepunkter og rammer som barnehage, venner og skole, siden det er en tilleggsbelastning å omstille seg gjennom å begynne på ny skole, få nye venner og flytte til et nytt hus osv.
Fordi barn har større problemer med å takle omstilling når de er sårbare/mindre robuste, vil sakkyndige og retten ofte velge foreldre som står for stabilitet og trygghet, og som i en prognose ikke forventes å utsette barnet for større endringer i livet hyppig. Det vil si at foreldre i en barnefordelingstvist ikke bør utsette barnet for mange flyttinger, hyppig partnerbytte, perioder med lav inntekt og bytte av jobb ofte over kort tid. Man omtaler dette gjerne som stabile, trygge oppvekstvilkår for barnet. En annen måte hensynet er beskrevet på er hvem som best kan innrette sitt liv i relasjon til barnet.
Rettspraksis vektlegger derfor i mange saker å velge den forelder som kan skape stabilitet, forutsigbarhet og trygge oppvekstvilkår på lang sikt for barna. Man tenker her gjerne på stabilitet og forutsigbarhet i de ytre rammer rundt barnet, mens indre stabilitet i væremåten hos foreldrene selv vil gå under den emosjonelle omsorgen.
Hensynet er først og fremst relevant i saker om fast bosted, idet samværsforelderen vil tillates å kunne ha en del mer større endringer av bolig, partnere osv., idet barnet ikke bor der mest. Imidlertid vil hensynet til stabile oppvekstvilkår også få betydning overfor samværsforelderen ved fastsettelse av samvær, jo mer samvær det er snakk om.
Flyttinger vil normalt være uproblematisk dersom barnet kan fortsette i samme barnehage eller på samme skole. Det er først dersom barnet må bytte skole eller barnehage at man tenker at omveltningene for barna vil bli store.
En historikk med mange og hyppige store endringer i livet på kort tid kan indikere en prognose med mye endringer i fremtiden. Foreldre som både under samlivet og etter samlivsbruddet har en historikk med større endringer i livet hyppig, vil derfor kunne stille svakere enn foreldre som har beholdt samme bolig, jobb og partner i lang tid.
Hyppige større livsendringer kan også skyldes dårlig materiell omsorgsevne. Prinsippet har derfor visse berøringspunkter med den materielle omsorgsevnen, idet det er lettere å sørge for stabile oppvekstvilkår når den materielle omsorgsevnen er god. Imidlertid kan man ha dårlig materiell omsorgsevne uten at barnet opplever større endringer. Punktet om stabil prognose dreier seg derfor om at rettspraksis i enkelte saker velger den forelder som i liten grad vil utsette barnet for store merkbare livsendringer fremover i tid.
Et eksempel på at hensynet er vektlagt har vi i Rt. 1986 s. 977, der en åtte år gammel gutt hadde bodd hos sin mor siden samlivsbruddet tre år tidligere. Mor hadde god omsorgsevne. Far fikk likevel omsorgen, fordi hans rammer for gutten virket mer stabile på lang sikt, jf. Rt. 1986 s. 997 (side 1001):
«Jeg legger imidlertid vekt på at farens miljøtilbud virker mer solid og stabilt på lengre sikt enn morens. Han har en fast stilling som salgsrepresentant i den bedrift som hans familie er tilknyttet, og der også hans samboer arbeider. De har bygget seg hus sammen. Moren er som nevnt hjemmearbeidende. Hennes samboer har ikke lønnet arbeid, men har de seneste år hatt inntekter i forbindelse med traverhester og ellers av noe mer tilfeldig arbeid. De har hatt planer om en mer aktiv drift av småbruket, og også en forretningsdrift, men begge deler synes noe usikkert».
Hyppige jobbskifter, flere partnerbytter på kort tid og flytting av barnets bosted hos en forelder kan være uttrykk for dårlig evne til langsiktig planlegging, psykisk ustabilitet mv. Personer med en vanskelig barndom og nevrotisk atferd i voksenlivet, vil ofte ha behov for å gjøre store livsendringer hvert 2-3 år, for på en måte å «flykte fra seg selv». Psykiske problemer kan også føre til impulsive valg som fører til nye endringer innen kort tid. Eksempelvis mennesker som flere ganger på kort tid sier opp jobben på grunn av mistrivsel eller blir sagt opp. Problemer i arbeidslivet over flere år kan også være uttrykk for enkelte psykiske problemer.
Det samme gjelder hyppige brudd i andre relasjoner som venner. Dersom flytting skjer ut fra et ønske om å flytte vekk fra der barna bor for å komme seg vekk fra eksen og starte på nytt, kan det være uttrykk for dårlig mentaliseringsevne (se barnets behov) og impulskontroll. Ustabilitet kan også vises gjennom ukritiske i valg av ny partner, eller å flere ganger introdusere barna for tidlig til ny partner.
Et eksempel fra rettspraksis på at ustabilitet i forhold til ytre endringer kobles opp mot psykisk stabilitet og vektlegges, har vi i Rt-2005-682 avsnitt 39:
«39) I sin muntlige utdyping under ankeforhandlingen har den sakkyndige fremholdt at en ved avgjørelsen om omsorgsperson bør vektlegge hensynet til stabilitet og forutsigbarhet i Cs tilværelse over lang tid fremover, både når det gjelder relasjoner til de som står henne nær, og med hensyn til materiell og psykologisk stabilitet. Det må vurderes hvor hun vil få størst muligheter for å «bli sett» og få støtte til utvikling og selvstendiggjøring. Etter den sakkyndiges oppfatning er ingen av de to løsningene optimale, men hun mener at det er størst sjanser for en god utvikling for C dersom far får omsorgen for henne. Årsaksforhold knyttet til hypotese A med trekk fra hypotese B antas å ha størst sannsynlighet for seg. Elementer av hensyn til mor ligger bak Cs standpunkt om å ville bo hos mor».
Hyppig bytte av bosted, skifte av partnere, mye sykdom, bytte av jobb, flyttinger med bytte av skole og barnehage mv. kan således få negativ betydning, dersom endringene burde og kunne vært unngått. Flytting vil kunne aksepteres dersom det er fornuftige grunner til flyttingen for eksempel ny jobb, nytt hus, nærmere familie mv., men vil kunne bli problematisk dersom det skjer flere ganger på kort tid (innenfor noen få år), eller medfører bytte av barnehage eller skole.
Det er prognosen fremover i tid som er interessant i barnets beste-vurderingen. Dersom det har vært mange endringer etter samlivsbruddet, men forelderen på domstidspunktet har stabilisert seg med bosted, ny partner osv., vil de mange endringene som ledet opp til dagens situasjon ikke tillegges vekt. Det samme vil nok også gjelde dersom sakkyndig og retten tenker at situasjonen vil stabilisere seg om ikke altfor lang tid. Likevel kan forhold som om man eier eller leier bolig få betydning i jevne saker, idet man på generelt grunnlag vil kunne påregne flytting oftere når man leier bolig.
Det er en kjensgjerning at et samlivsbrudd gjør økonomien dårligere, og kan påtvinge foreldrene endringer som bytte av bolig og jobb mv. Når man har barn, vil også nye kjæresteforhold kunne bli krevende, og særlig dersom ny partner må forholde seg til en foreldrekonflikt med partnerens eks. Det kan også være vanskelig å komme inn på boligmarkedet etter et samlivsbrudd, og forelderen kan måtte flytte på grunn av jobbmuligheter, ny partner eller at forelderen er avhengig av hjelp fra familienettverk på hjemstedet. Endringer og til dels også hyppige endringer kan således ofte forklares rasjonelt ut fra nødvendighet eller at forelderen er et offer for uheldige omstendigheter.
Det vil derfor være vanskelig å trekke noen grense for hvor mange flyttinger, perioder med arbeidsløshet eller partnerbytter man kan akseptere på generelt grunnlag. En sakkyndig må alltid vurdere atferden konkret ut fra om det er gode forklaringer bak hyppige livsendringer, eller om det er forhold hos forelderen selv som planleggingsevne og impulskontroll som ligger bak.
Det vil være opp til sakkyndig og retten å vurdere om det kan tegnes et mønster av lite gjennomtenkte og impulsive valg hos forelderen som ikke har vært til barnets beste. Skyldes endringene i stor grad dårlige og lite gjennomtenkte valg som forelderen selv har gjort, vil historikken indikere at liknende endringer vil kunne skje igjen fremover i tid.
Ved skifte av partnere eller bosted mv. vil det ved siden av å kunne forklare nødvendigheten av endringen, også være viktig å forklare den sakkyndige og retten hva forelderen har gjort for å skjerme barnet fra de negative konsekvensene av endringen, og for å gjøre endringen lettere for barnet mv. Eksempelvis at forelderen sørger for at barnet beholder kontakt med gamle venner ved flytting, fortsetter på samme idrettslag etter skolebytte mv. Av samme grunn er det derfor viktig å ikke introdusere barna til nye partnere, før man er sikker på at forholdet vil vare noe frem i tid. Selv om det foreligger mer usikkerhet rundt en av foreldrene, behøver noe ustabilitet i forhold til bosted, jobb, partner osv. derfor ikke å få avgjørende betydning.
Andre hensyn etter barnets beste som tilknytning og personlig omsorgsevne vil i de fleste saker veie tyngre, men dersom det ellers er ganske likt mellom foreldrenes foreldreegenskaper og tilknytning til barnet, vil prognosen på stabilitet for barnet fremover kunne bli avgjørende, jf. Rt. 1985 s. 179, Rt. 1986 s. 997 og Rt. 1990 s. 669.
I Rt. 1990 s. 669 vektlegges at det er større usikkerhet knyttet til morens livssituasjon og de ytre forhold (side 672):
«Morens situasjon er en annen og forbundet med adskillig større usikkerhet. Hun har ingen fullført utdannelse og har ikke arbeid. For tiden har hun attføringstrygd etter en skade hun er blitt utsatt for. Den bolig hun det siste år har leiet på en tidsbegrenset kontrakt, må hun flytte fra, men hun prøver å få ny bolig i samme område. De ytre forhold for D vil derfor bli mer usikre om moren får den daglige omsorg».
Trude Haugli skriver i «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 366 til 367 litt om hva som ligger i stabile, trygge oppvekstvilkår og om at særlig alenemødre kan befinne seg i en omstillingsfase etter et samlivsbrudd:
«Stabile, trygge oppvekstvilkår kan både relatere seg til bomiljø, om foreldrene er i arbeid, om familiesituasjonen fremtrer som stabil eller om det er hyppig skifte av partnere, og til hvilke utviklingsmuligheter barnet tilbys hos hver av foreldrene.
En dom referert i Rt-1986-997 er illustrerende her.
Saken gjelder hvem som skal ha foreldreansvaret og samværsrett for en gutt på åtte år.
Gutten har siden samlivsbruddet tre år tidligere, bodd hos moren, som også hadde den vesentlige delen av omsorgsarbeidet mens partene bodde sammen. Det er ubestridt at moren er skikket til å ha omsorgen. De sakkyndige finner at hun utvilsomt har vært en god småbarnsmor. De uttaler også at gutten for tiden har det godt som det er. Han er omgitt av mor, hennes samboer og to halvsøstre, som alle setter stor pris på ham. Når de sakkyndige likevel anbefaler at faren får den daglige omsorg, er det ut fra en vurdering av hans behov på lengre sikt. Førstvoterende gir uttrykk for at gutten har god kontakt med begge foreldrene, og at en flytting ikke vil innebære noen store betenkeligheter for gutten. Det ble lagt avgjørende vekt på at farens miljøtilbud virket mer solid og stabilt på lengre sikt enn morens. Videre at gutten ville bli bedre rustet til utdannelse og arbeidsliv ved en oppvekst hos faren.
Ved vurderingen av stabilitet tenker man gjerne på lengre sikt. Det at de fremtidige forholdene for barnet antas å bli mer stabile, kan etter en konkret vurdering, forsvare en kortvarig ustabilitet i forbindelse med en flytting. Jf. også Rt-2005-682.
«Hensynet til framtidig stabile oppvekstvilkår nevnes også i mange av de lagmannsrettsdommene jeg har gjennomgått, og er et hensyn særlig fedrene ser ut til å profitere på. Analysen av dommene er ikke grundig nok til at jeg kan si noe nærmere om hva dette skyldes, men jeg tillater meg å komme med en personlig refleksjon. De fleste samlivsbrudd skjer ved at mødrene bryter ut. Småbarnsmødre har gjennomgående lavere inntekt og dårligere utdannelse enn fedrene, og for en del mødre kan det nok ta litt tid og de må gjennom en omstillingsfase før de kan sies å kunne tilby barnet stabile og trygge oppvekstvilkår, hvis man med dette mener stabile ytre forhold som jobb og bolig. Hvis dette argumentet brukes, bør det i hvert fall avveies mot hensynet til hvem barnet har sterkest personlig tilknytning til og kontakt med»