Status quo betyr samme status, og er et prinsipp i barneretten om at det normalt ikke skal skje større endringer i barnets miljø med mindre det er klart fordelaktig for barnet å bytte miljø. Status quo-prinsippet kommer gjerne inn særlig tungt i saker med sårbare barn som ikke vil tåle en større endring eller flytting, eller hos eldre barn som har slått rot og er knyttet til venner, skole og nærmiljø. Status quo-prinsippet vil gjerne bli et viktig hensyn i flyttesaker enten det er utenlands eller innenlands.
Et annet utrykk for prinsippet er risikoen ved miljøskifte, idet man normalt ikke kan vite hvordan barn vil reagere på å bytte omsorgsbase og miljø. Man vet ikke om barnet vil få like gode venner på den nye skolen, eller trives like godt i læremiljøet, på det nye fotballaget mv.
Hensynet til status quo og risikoen ved miljøskifte ble første gang løftet frem i barneretten i en uttalelse fra overlege Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling i Rt. 1953 s. 1374, der det ble uttalt på side 1377:
”miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbindig til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der det på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til».
Status quo-prinsippet inngår i barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48, og er et av de hensyn som vektlegges mest og oftest i rettspraksis, jf. for eksempel Rt-1993-998, Rt-1996-420, Rt-1996-950 og Rt-1997-797.
Status quo-prinsippet gjelder først og fremst det ytre miljø på stedet og veier tyngre fra skolepliktig alder, der barna har begynt å få venner og fritidsaktiviteter begynner å bli viktige sosialt mv. Små barn er mer mobile, og det er normalt mindre betenkelig å bytte barnehage enn skole. Det vil normalt være en fordel om barna har nærhet og tilknytning til skole, barnehage, fritidsaktiviter og venner, hvilket vil kunne medføre at status quo blir et hensyn. Hvis forholdene ikke er gode eller bedre hos den andre forelderen, kan det derimot trekke i retning av at det anbefales et miljøskifte.
Hensynet til status quo vektlegges særlig dersom det ellers står nokså likt mellom foreldrene, og det ikke er spesielle grunner som taler for å flytte barnet. Rettspraksis har flere ganger uttalt at status quo-prinsippet slår ut ekstra tungt, når foreldrene ellers stiller ganske likt i forhold til tilknytning og foreldreegenskaper osv. Hensynet til status quo vektlegges også særlig når barnet er sårbart (eksempelvis etter stressbelastninger fra langvarig foreldrekonflikt) og ikke vil tåle et miljøskifte like godt.
Særlig har hensynet til samlet foreldrekontakt kommet sterkt inn de senere årene, og hensynet til samlet foreldrekontakt vil kunne gå foran status quo. Andre hensyn kan også går foran status quo, dersom de er særlig uttalte, slik som dårlig emosjonell omsorgsevne eller ustabilitet mv. Hensynet til status quo gjør seg således noe mindre gjeldende dersom det foreligger mye ustabilitet og kritikkverdige forhold hos bostedsforelderen, jf. LB-2008-1125:
«C har hatt fast bosted i Z sammen med moren sammenhengende de siste fem årene. Den siste tiden frem til høstferien 2008 var imidlertid preget av så store endringer og ustabilitet at hensynet til status quo etter lagmannsrettens oppfatning ikke kan være like tungtveiende som normalt.
Videre knytter det seg etter lagmannsrettens syn en viss usikkerhet til mors omsorgsevne i hennes nåværende situasjon. Det vises til at hun nettopp har gjennomlevd et samlivsbrudd som gjorde det nødvendig å flytte midlertidig til et krisesenter. Opplysninger i saken tyder på at hun i forbindelse med samlivsbruddet har vært plaget med depresjon og har hatt behov for medikamentell behandling under oppholdet på krisesenteret. Mors erkjente bruk av illegale rusmidler over flere år er også i noen grad et usikkerhetsmoment ved hennes omsorgsevne. Dette gjelder selv om hun i den senere tid har avlevert negative blod- og urinprøver».
Imidlertid dersom begge foreldrene er relativt likestilte i omsorgsevnen og samlet foreldrekontakt ikke er en problemstilling, og barna også er sårbare for miljøskifte, vil domstolene være tilbakeholdne med å flytte barna fra en velfungerende ordning og kreve sannsynlighetsovervekt for at flytting vil gi fordeler for barna, jf. Rt. 1996 s. 420:
«Status quo-prinsippet gir således heller ingen klar løsning i det foreliggende tilfellet, men etter mitt syn må det under enhver omstendighet kreves en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barna, for at man skal endre en vel fungerende ordning. En slik sannsynlighetsovervekt foreligger ikke her».
Kravet om sannsynlighet for at flyttingen vil gi fordeler for barnet gjentas også i LB-2019-155235, der det også uttales at de ulike alternativene også må veies opp mot risikofaktorer:
«Som påpekt i HR-2019-1230-A avsnitt 37, er «[v]urderinga av kva som er til beste for barnet […] ikkje ei tradisjonell provvurdering. Det er tale om ei brei framtidsretta vurdering av dei alternativa som ligg føre, der ein veg moglegheitene for at det blir betre opp mot risikoen for at det blir verre. Ein kan til dømes ikkje sjå bort frå konkrete risikofaktorar sjølv om dei er mindre sannsynlege».
Et annet uttrykk for status quo kommer til uttrykk i rettspraksis gjennom et prinsipp om tilbakeholdenhet ved å flytte barn flere ganger over få år eller innenfor samme barnefordelingsprosess. Bakgrunnen for en slik praksis er at det vil være en tilleggsbelastning å flytte etter at barnet har etablert eller reetablert seg, og gjerne spesielt hensyntatt den stressbelastning barnet har etter samlivsbruddet fra høyt konfliktnivå og lojalitetskonflikt mv.
Det vil likevel være en konkret vurdering om barna har slått rot og vil tåle en ny flytting, og i LB-2020-13434 ble det vektlagt at det ville være overkommelig for barna å flytte tilbake dit de bodde før, siden de var vokst opp i det lokalmiljøet:
«Hensynet til å unngå endring av den situasjonen som er etablert etter tingrettens dom, er etter lagmannsrettens syn ikke noe tungtveiende moment ved valg av fast bosted. Tilbakeføring til mor ville riktignok på ny innebære at barna ble utsatt for nok en endring, med den utryggheten som dermed kan oppleves. Betydningen av dette ville imidlertid være begrenset, siden barna kun har bodd hos far en kort periode, og ikke minst fordi barna i tilfelle ville flytte tilbake til mor og det lokalmiljøet de er oppvokst i».
Liv Johanne Martinsen har gitt følgende oppsummering av status-quo-prinsippet i artikkelen Barnets beste ved fastsettelse av fast bosted for barn – En analyse av lagmannsrettspraksis fra 2011, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2013 s. 44-75 – (FAB-2013-44) side 47 til 49:
«Et sentralt argument er farene ved et miljøskifte, eller hensynet til status quo. Det fremgår av NOU fra 1977 at Høyesterett bl.a. ser hen til «hvor lenge barnet har vært i sitt nåværende miljø og hvor festnet det er der, hvor forskjellige miljøene er, og om barnet har hatt kontakt med det aktuelle nye miljøet (særlig om barnet har beholdt kontakten med den av foreldrene som det er aktuelt å flytte til).»
Argumentet blir ofte delt i juridisk litteratur mellom indre og ytre miljø. Med indre miljø menes miljøet i omsorgsbasen som omsorgsperson, hjemlige rutiner og bolig. Med ytre miljø menes nærmiljøet på stedet med venner, skole og barnehage, men også for slekt, familienettverk mv.
For større barn er gjerne det ytre miljø, som kamerater og skole, viktig. For små barn er det særlig den personlige tilknytningen som tas opp når hensynet til status quo nevnes.
For små barn vil det ofte være viktig å beholde et likt indre miljø og tilknytningen til den primære omsorgsgiver, og spesielt når barnet har vært utsatt for stressbelastninger. Dersom barna er utsatt for høykonflikt og utviser atferdsproblemer og konsentrasjonsproblemer i skole eller barnehage, vil det ofte være enda viktigere å ikke utsette barnet for tilleggsbelastninger gjennom å måtte forholde seg til et nytt miljø og måtte skaffe nye venner osv. I Rt. 2010 s. 216 var det viktig at jenta beholdt tilknytningen til moren, skolen og nærmiljøet, fordi hun ble vurdert av den sakkyndige som et særlig sårbart barn.
Ved saker som reises kort tid etter samlivsbruddet med små barn vil ofte tiknytningen til primær omsorgsgiver og det indre miljø være viktige hensyn som vektlegges. Dersom barna kan bli boende i barndomshjemmet, vil det ytterligere styrke et status quo-argument. Det vil derfor ofte være av betydning for saken å kunne bli boende i det felles hjem ved samlivsbruddet.
For større barn vil det ytre miljø, kamerater, idrettslag og skole bli viktigere fra 10-11 års alder. Man vil da se hen til hvor lenge barnet har vært i sitt nåværende miljø og hvor festnet det er der, hvor forskjellige miljøene er, og om barnet har hatt kontakt med det aktuelle nye miljøet mv. Det vil da ofte være risikoen ved å måtte begynne på ny skole og få nye venner man tenker på da.
Hvis barna ikke trives på skolen eller i barnehagen, vil det være mindre betenkelig med å skifte miljø. Bevisføringen går således i disse sakene ofte ut på å dokumentere tilknytning til venner og idrettslag, og til trivsel på skolen mv. Ved risikoen for miljøskifte vektlegges gjerne også om barna er aldersadekvate i sin utvikling, gjør det bra på skolen osv. I saker med status quo vil det gjerne være et poeng for bostedsforelderen å vise at barnet fungerer godt på skolen eller i barnehagen og er i positiv og stabil utvikling.
Hvis barna kan beholde mye av det ytre miljø, vil man således lettere kunne bytte ut det indre miljø dersom det kan gi andre fordeler til barna. Dersom barna kan bli gående på samme skole eller barnehage, eller fortsette med samme fritidsaktiviteter, vil det gi barna faste holdepunkter som kan gjør det lettere for dem å bytte omsorgsbase
Status quo vil også kunne gjøre seg særlig gjeldende ved saker om midlertidig avgjørelse, og da typisk flyttesaker. Domstolene vil være varsomme med å endre status quo før saken er tilstrekkelig opplyst, idet man normalt vil unngå at barn flyttes frem og tilbake under sakens gang. Et eksempel på dette er LB-2017-200067:
«Lagmannsretten vurderer at hensynet til status quo må bli avgjørende, særlig tatt i betraktning at det er kort tid frem til C sin situasjon på ny vil bli behandlet av tingretten»
I LB-2018-134172 hadde barna flyttet til far i medhold av tingrettens dom og kjennelse om midlertidig avgjørelse, og det ble da vektlagt at barna allerede etter fem måneder hadde fått et nytt status quo:
«Avgjørende for lagmannsrettens vurdering har likevel vært hensynet til status quo. Det er etter rettspraksis på det rene at i tilfeller der det er etablert et relativt fast miljø rundt barna, og barna får sin tilvante hverdag vesentlig endret gjennom bytte av fast bosted, skal dette tillegges betydelig vekt. En flytting må medføre fordeler for barna for å forandre en velfungerende ordning. Hvor foreldrene stiller likt, skal det mye til for å flytte barna, jf. Rt-1985-467»
Det vil derfor samtidig med dom i saker med flytting mv. ofte være viktig å be om midlertidig avgjørelse om at barna skal bo fast ved flytting ved en eventuell anke, slik at en anke ikke kan utsette tvangskraftigheten og styrke et status quo-argument for ankedomstolen. Etter flytting vil mye av bevisføringen til den fraflyttende parten dreie seg om at barna har slått rot, fått nye venner og trives godt i barnehage eller på skole på det nye stedet. Den som taper en sak om endring av bosted og ønsker å unngå status quo-virkninger på det nye stedet etter en midlertidig avgjørelse i løpet av saksbehandlingstiden for ankesaken mv., må tilsvarende på motsatt side ofte be om utsatt iverksettelse mv.
Siden status quo-hensyn raskt kan etablere seg ved at barn raskt kan slå rot, er det forutsatt at saksbehandlingen uansett skal påskyndes hos retten dersom utfallet av saken kan bli påvirket av at den aktuelle bosituasjonen får utvikle seg til et status quo-hensyn, jf. Ot.prp.nr.29 (2002–2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv. side 29:
«Hensynet til barna som utsettes for ekstra påkjenninger når prosessen trekker i langdrag, og hensynet til at tidsforløpet i seg selv ikke skal være avgjørende for sakens utfall (status quo), tilsier etter utvalgets oppfatning at saksbehandlingen i disse sakene skjer raskt»
Trude Haugli har i «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325) side 355 og 356 gitt en gjennomgang av historikken for prinsippet om status quo, og de viktigste Høyesterettsdommene frem til 2007:
«Det er ett argument som i rettspraksis helt klart utpeker seg som sentralt, både i nåtid og hvis vi ser langt bakover i tiden, og det er hensynet til å unngå den risiko som et miljøskifte kan innebære for barnet. Dette er også kalt status quo prinsippet, fordi det innebærer at den etablerte ordningen opprettholdes. Dette prinsippets sterke stilling i norsk rett kan i hvert fall spores tilbake 50 år i tiden, til en uttalelse fra overlege Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling, referert i Rt-1953-1374, på s. 177. Å legge vekt på dette har fortsatt god støtte i nyere familieforskning, som omtalt i pkt. 1.5. Jo færre belastninger barnet blir utsatt for i tillegg til bruddet mellom foreldrene, jo bedre er det for barnet«.
Risikoen ved miljøskifte kan både relatere seg til risikoen ved å skifte omsorgsperson og til risiko ved skifte av bomiljø. Når dette hensynet blir utslagsgivende, bygger retten på en formodning om at det er best for barnet å forbli i sin eksisterende omsorgssituasjon, å bevare tilknytning og stabilitet i forhold til den omsorgspersonen barnet faktisk bor hos, og/eller å bevare tilknytning til eksisterende bomiljø, venner og skole. Det gjelder altså i rettspraksis en formodning mot miljøskifte. Høyesterett har uttrykt dette i klartekst i mange dommer, se eksempelvis Rt-1985-467, på s. 472:
«Det bør kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytning.»
Det samme gjentas i Rt-2007-376 :
«I et slikt tilfelle må det, for å endre situasjonen, kreves at en flytting vil medføre fordeler for barna, jf. Rt-1996-420.»
Lucy Smith skriver i artikkelen «Familierettslige omsorgstvister Det 32. nordiske juristmøte 1990 s. 152-171 – (KONF-1990-njm-152) på side 164 følgende om status quo-prinsippet:
«Risikoen ved miljøskifte har alltid spilt en stor rolle i norsk rettspraksis i barnefordelingssaker. Det synes imidlertid å ha skjedd en viss oppmykning av prinsippet de senere 10-15 år. Særlig har hensynet til størst samlet foreldrekontakt i en del saker blitt tillagt større vekt. Men hvor dette hensyn ikke kommer inn, vil risikoen ved miljøskifte stadig være et viktig moment.
Synspunktet er ofte at hvis barnet trives godt der det bor med den ene av foreldrene, barnehage eller skole, venner, fritidssysler og miljøet rundt, skal det særlige grunner til for at barnet skal flyttes. Hvis det dreier seg om små barn, vil først og fremst den personlige tilknytningen bli fremhevet. Risikoen ved miljøskifte er et moment som vil spille en større rolle jo lenger avstanden mellom mor og far er, og desto dårligere kontakten har vært med den av foreldrene barnet ikke bor hos.
Det kan hevdes at det er lite tilfredsstillende å bygge avgjørelsen på status quo-regelen. Det er da en etablert situasjon som blir tillagt vekt, og ikke hvilket alternativ som bortsett fra dette ville være best for barnet. Prinsippet oppmuntrer også til trenering av saken, og gjør at foreldrene blir redde for å gjøre innrømmelser. Dersom barnet er fortrolig med den annen av foreldrene og dennes miljø, vil dette redusere status quo-regelens betydning. Det er derfor også av denne grunn viktig at rettsreglene tar sikte på å styrke barnets kontakt med begge foreldre mens saken pågår. Dette kan eventuelt skje ved midlertidig samværsrett som kan tvangsfullbyrdes».
Lucy Smith skriver videre i «Barnefordeling og samværsrett – utviklingslinjer i praksis» publisert i Jussens Venner 1986 s. 332-350 – (JV-1986-332) på side 336 og 337 om forholdet mellom status quo og hensynet til samlet foreldrekontakt:
«Hrd. i Rt-1982-116, som er referert foran, viser at under ellers relativt like forhold vil hensynet til størst samlet foreldrekontakt kunne gå foran hensynet til risikoen ved miljøskifte. Dette er et standpunkt jeg er enig i. Det må være ønskelig å anlegge et helhetssyn på spørsmålet om barnets kontakt med sine foreldre. Ofte er det ikke så avgjørende hvor barnet bor, hvis det bare har god kontakt med begge foreldre. Med en fornuftig utøvelse av samværsretten, og særlig hvis foreldrene bor nær hverandre, kan barna få stor glede av, og nær kontakt med, begge sine foreldre.
Men hvor avgjørelsen ikke vil ha noen vesentlig betydning for den best samlede foreldrekontakt, vil risikoen ved miljøskifte stadig være et viktig moment som blir tillagt stor vekt i praksis. Synspunktet er ofte at hvis barnet trives godt der det bor, med skole, kamerater, fritidssysler og miljøet rundt, skal det særlige grunner til for at barnet skal flytte. Hvis det dreier seg om små barn, vil særlig den personlige tilknytningen bli fremhevet. Risikoen ved miljøskifte er et moment som vil spille en større rolle jo lengre avstanden er mellom mor og far, og desto dårligere kontakten har vært med den av foreldrene barnet ikke bor hos»
Dersom flytting allerede har skjedd og barna reetablerer seg på et nytt sted, vil det kunne tale imot at barnet kan flytte tilbake til det gamle stedet. Hvis prosessen trekker i langdrag, vil sen saksbehandling kunne påvirke sakens utfall (status quo) ved at barna slår røtter på det nye stedet. Det vil i slike saker derfor ofte være et poeng for den fraflyttende forelder å vise at barna trives og allerede har slått rot på det nye stedet».