Fast bosted er det hjemmet der barnet bor fast, og der barnet har sin folkeregistrerte adresse. Man sier gjerne at den forelderen som har folkeregistrert adresse sammen med barnet, har daglig omsorg for barnet.
Den barnet bor fast hos vil få de rettigheter som normalt følger barnet, slik som barnetrygden, og barnet vil automatisk tilhøre skolekretsen der barnet har folkeregistrert adresse.
Å ha fast bosted sier ikke noe om tiden foreldrene skal ha med barnet, bortsett fra at den som har fast bosted må ha barnet minst 50% av tiden. Foreldrene kan derfor fint avtale at barnet skal bo like mye hos begge (såkalt 50/50) samtidig som barnet far fast bosted hos den ene. Noen ganger vil fast bosted gi økonomiske fordeler til den som ikke har fått seg samboer eller ny ektefelle, slik som utvidet barnetrygd dersom vedkommende bor alene og rett til barnebidrag. Skatteklasse 2 ble fjernet i 2018.
Partene kan også velge at barnet har bosted hos begge, såkalt delt bosted. Ved delt bosted vil ingen av foreldrene kunne bestemme mer enn den andre, og foreldrene må i praksis klare å bli enige om alt. Begge foreldrene vil ved delt bosted få rett til hver sin halvdel av barnetrygden, og begge foreldre vil være ansvarlige for barnebidraget, slik at det eventuelt bare betales et nettobidrag ved stor ulikhet i inntekt mv.
Den med fast bosted tar dagligdagse avgjørelser for barnet i tiden barnet er hos bostedsforelderen, mens samværsforelderen tilsvarende bestemmer over ting som mating, klesvalg og legging når barnet er der. Det følger av barneloven § 30 at begge foreldre har «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman».
Den som har fast bosted har imidlertid det avgjørende ordet i mange avgjørelser for barnet under foreldreansvaret som skolevalg, barnehage, aktivitetsskole, fritidsaktiviteter mv., dersom foreldrene ikke klarer å bli enige om en løsning. Etter barneloven § 37 har bostedsforelderen rett til å ta «avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Barneloven § 37 har i utgangspunktet etter ordlyden en vid rekkevidde gjennom å gjelde «andre større avgjerder om dagleglivet» i tillegg til barnehage og hvor i landet barnet skal bo mv. Imidlertid er det ikke helt klarlagt om bostedsforelderen kan skjære igjennom på alle områder under foreldreansvaret, eller om ordlyden må forstås innskrenkende mv. Vi skriver litt om grensedragningen for barneloven § 37 under foreldreansvaret her. Felles foreldreansvar gir likevel samværsforelderen rett og plikt til all informasjon og til å være med på beslutningene.
Fast bosted gir også mulighet (men ikke rett) til å holde barnet tilbake fra samvær, dersom samvær i en periode skulle være skadelig for barnet, selv om det formelt vil være brudd på barnets rett til samvær og på avtale, dom, kjennelse eller rettsforlik. Motsatt vil det i utgangspunktet være straffbar omsorgsunndragelse etter straffeloven § 261, dersom samværsforelderen holder barnet tilbake fra den som har daglig omsorg. Tilbakeholdelse fra samvær (samværssabotasje) er ikke straffbart. Det kan i en tvangsprosess eller ved bistand av Politi besluttes henting av barnet ved tvang til fordel for bostedsforelderen, mens samværsforelderen ved tilbakeholdelse av barnet fra samvær kun kan kreve tvangsbot etter barneloven § 65 som eneste virkemiddel (forutsatt at avtalen har tvangskraft eller er rettsforlik, dom eller kjennelse). Så rettsstillingen overfor barnet og til å bestemme over barnets liv er sterkere med fast bosted enn med rett til samvær.
Ved et samlivsbrudd vil barnet allerede være registrert på foreldrenes adresse, slik at det normalt vil være en fordel å bli boende i den tidligere felles bolig, idet man da slipper å foreta seg noe spesielt for å sikre seg bostedsadressen for barnet. Hvis boligen skal selges, eller den som flytter ut vil ha fast bosted for barnet, må parter som har bodd sammen og har felles foreldreansvar, være enige om at barnet bytter bosted, idet begge da må skrive under på flyttemeldingen.
Det fremkommer av barneloven § 36 andre ledd første punktum at når foreldrene ikke kan bli enige om hvor barnet skal bo, skal retten som regel avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. Partene må da mekle ved familievernkontoret om bostedsspørsmålet, før det kan tas ut stevning, jf. barneloven § 56 annet ledd. Etter barneloven § 48 er det prinsippet om barnets beste som avgjør hvem av foreldrene som får fast bosted for barnet.
I vurderingen av fast bosted vil det i motsetning til ved fastsettelsen av samvær legges større vekt på barnets oppvekstprognose, trivsel og utvikling hos hver forelder og være mer fremtidsrettet enn vurderingen for samvær som vil være en mer aktuell her og nå-vurdering, jf. HR-2020-1843-A (avsnitt 34):
(34) Som fremholdt i Rt-2005-682 avsnitt 32 skal denne vurderingen foretas på grunnlag av forholdene på avgjørelsestidspunktet og ta sikte på å finne den løsningen som må antas å være best for barnet i tiden fremover. I HR-2019-1230-A avsnitt 36, 37 og 39 er det fremhevet at det må gjøres en konkret vurdering av alle relevante omstendigheter. Det er ikke tale om en vanlig bevisvurdering, men om en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternativene som foreligger: Hvilket alternativ vil best trygge barnets oppvekst og utvikling? Man kan ikke se bort fra konkrete risikofaktorer selv om de måtte være mindre sannsynlige.
Årsaken til at man legger større vekt på sannsynlige prognoser for barnets utvikling når det gjelder fast bosted enn ved samvær, er rett og slett at retten må være sikrere på omsorgskompetansen til den som skal ha barnet mest og kunne avgjøre spørsmål under foreldreansvaret, samt at man vil unngå flytting av barnet som følge av feilvurdering mv.
At barnets utviklingsmuligheter og prognose er særlig viktig ved fastsettelsen av fast bosted er blant annet uttalt i LA-2020-31803:
«Ved spørsmålet om hvor C skal bo fast, er vurderingstemaet hvilke omsorgsbetingelser som i størst grad vil trygge hans oppvekst og utvikling. Viktige momenter i denne vurderingen er barnets nærhet og tilknytning til begge foreldre, miljøet rundt foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper av betydning for omsorgsrollen, risikomomenter ved miljøskifte og hensynet til best samlet foreldrekontakt. Barnets alder har betydning for vektingen av de ulike hensyn, særlig gjelder dette når det er tale om å gjøre endringer i den bestående tilstand».
God omsorgskompetanse krever derfor utvilsomt mer enn god samværskompetanse, og prognosen på barnets utvikling på de ulike bostedene blir viktigere enn prognose ved fastsettelse av samvær, jf. Ot.prp.nr.104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv. side 20:
«Videre har det gjennom rettspraksis utkrystallisert seg momenter som vil være relevante i en vurdering av barnets beste og kan gi illustrasjoner av hvordan forskjellige hensyn avveies mot hverandre. For øvrig er barnets beste et forholdsvis åpent begrep. Vurderingstemaet ved avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast, er hvilket av de foreliggende alternativer som antas best å trygge dette konkrete barnets oppvekst og utvikling i framtida».
Ved valg av hvem som skal få fast bosted, er hensyn som tilknytning mellom forelder og barn, foreldreegenskaper (materiell, sosial, kognitiv og emosjonell omsorgsevne), familienettverk, arbeidssituasjon, fysisk kapasitet ved sykdom, status quo-prinsippet og hensynet til samlet foreldrekontakt viktige hensyn ved vurderingen av hvem som skal få fast bosted. Se også nærmere her under artikkelen om barnets beste-vurderingen.
Barnets egen mening vil også være et viktig hensyn i valget av bosted ved noe større barn fra 7 års alder, der barnets mening skal vektlegges ekstra fra 12 års alder, og for øvrig ut fra barnets alder og modenhet, jf. barneloven § 31 annet ledd. Barnets mening vil imidlertid vektlegges mindre i den grad meningen er påvirket av lojalitetskonflikt eller involvering i foreldrekonflikten, jf. Rt-2005-682 (avsnitt 42), der Høyesterett valgte å ikke følge barnets mening, idet ”hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene”.
Trude Haugli drøfter i «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 347 litt om barnets beste-vurderingen spesielt for fast bosted, der hun fremholder at det er barneperspektivet (situasjonen fra barnets ståsted) som er særlig viktig:
«Synspunktet er ikke nytt, men fremgår allerede av Smiths doktoravhandling fra 1980:
«Det man skal finne fram til, er hvor barnet vil få det best. Det vil si hvilke av de foreliggende alternativer som best vil trygge barnets oppvekst og utvikling. Dette innebærer at det i alle fall dreier seg om et usikkert spørsmål. Som vurderingstema gir det rom for skjønn. Det sier seg selv at foreldrene lett vil ha ulike oppfatninger om det, og vi ser også at det er tilfelle mellom sakkyndige. Uenigheten kan gjelde betydningen av de ulike momenter som generelt kan være relevante, men også vurderingen av en usikker fremtid.»
Det skal altså i utgangspunktet skje en åpen vurdering av hvor barnet vil få det best, og i en slik åpen vurdering vil hele virkeligheten omkring barnet være rettslig relevant».
Ved høy foreldrekonflikt og lojalitetskonflikt mv. vil det bosted der barnet vil få minst stress og mest forutsigbarhet fremover i tid som regel velges, jf. LB-2020-134348:
«I vurderingen av hvilket bosted som best vil trygge barnas oppvekst og utvikling, vil et sentralt moment være hvilken ordning som best bidrar til å unngå de nevnte stressbelastningene for barna og til å sikre barnas særlige behov for stabilitet og forutsigbarhet i tiden fremover».
For babyer og små barn frem til skolealder legges det stor vekt på hvem som har den sterkeste tilknytningen og best følelsesmessig kontakt med barnet, samt hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet som primær omsorgsgiver, jf. Innst. O. nr.30 (1980-1981) s. 14.
Etter hvert vil det ytre miljø, som bolig, kamerater, idrettslag og skole bli viktigere fra 10-11 års alder (status quo). Det vil da være relevante hensyn hvor lenge barnet har vært i sitt nåværende miljø og hvor festnet det er der, hvor forskjellige miljøene er, og om barnet har hatt kontakt med det aktuelle nye miljøet mv. Dette hensynet kalles gjerne for status quo-prinsippet eller risikoen ved miljøskifte.
Foreldrenes nye partnere kan spille inn i valget av fast bosted, der det normalt er en stor fordel om forelderens nye partner er likt av barnet, og viser interesse for barnet i det daglige. Forskning opp mot betydningen av nye partnere, viser at dersom ingen av foreldrene har ny samlivspartner, får barnet oftere fast bosted hos mor. Hvis kun mor har ny samlivspartner, er det hos henne barnet blir boende. Far får oftere omsorgen dersom det kun er far som har ny samlivspartner. Det presiseres at dette bare er generelle tendenser, og idet alle saker må vurdere helhetlig og konkret. Om foreldrene har ny partner eller ikke, spiller mindre rolle ved fastsettelse av samvær.
I enkelte tilfeller vil rettspraksis kunne foretrekke den forelder som er flinkest til å inkludere den andre i spørsmål under foreldreansvaret i vurderingen av hvem som skal få bosted etter barneloven § 48, jf. LA-2017-32996:
«Det følger av barneloven § 37, at den av foreldrene som barnet bor fast sammen med kan treffe avgjørelser som gjelder vesentlige sider ved omsorgen til barnet uten at den andre forelderen kan sette seg mot det. Dette gjelder blant annet spørsmålet om hvor i landet barnet skal bo. Samværsforelder som har del i foreldreansvaret har rett til å uttale seg om slike vesentlige sider ved barnets omsorg, men det avgjørende ordet er det bosteds-forelderen som har. Hvem av foreldrene som ut fra en barnets beste-vurdering anses best egnet til å forvalte den merkompetanse som tilligger bostedsforelderen alene, vil kunne være et moment ved vurderingen av hvor barnet skal bo fast. Etter lagmannsrettens syn er det far som er best skikket til å forvalte dette medansvar.
Etter en samlet vurdering av de momenter som gjør seg gjeldende er lagmannsretten under tvil kommet til at det beste både for C og D vil være å ha fast bosted hos far. Det er dette alternativet som fremstår som det minst bekymringsfulle for barnas utvikling og fungering framover. Det er dette alternativet som best vil kunne skjerme barna for foreldrekonflikten, legge til rette for forutsigbarhet og trygge rammer for barna, for best mulig samlet foreldrekontakt og som best vil kunne ivareta barnas psykologiske helse og videre utvikling»
Trude Haugli har i artikkelen «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 353 og 354 skrevet litt om hvem som får fast bosted i en analyse av rettspraksis på 90- og 2000-tallet:
«Ved søk på lagmannsrettspraksis fra 2002 fant jeg på Lovdata 57 dommer som omhandlet tema fast bosted.35 Disse dommene har bare helt begrenset prejudikatverdi, men det er likevel interessant å sammenstille dem, for å se hva som skjer i praksis, hva resultatet blir av konfliktene og hva det er norske dommere i dag gir uttrykk for er viktig og viktigst for barn. Dommene er analysert kvantitativt, dvs. at jeg har stilt opp visse spørsmål som jeg ønsket svar på, og raskt gått gjennom dommene, krysset ut svarene og deretter foretatt en opptelling. Jeg har bare i helt begrenset utstrekning gått inn i argumentasjonen og vurdert dommene kvalitativt.
Hvis vi ser på hva som ble resultat i sakene, ble det bestemt at barnet skulle bo fast hos moren i 23 tilfeller, hos faren i 33 tilfeller og søsken ble delt i en sak. Her fikk altså faren medhold i 59 % av sakene, moren i 41 %, hvis vi ser bort fra den saken hvor søsken ble delt. Også hvis vi teller resultatene i Høyesterett siden1990 ser vi en tilsvarende tendens, men materialet er lite. Vi finner til sammen 15 dommer, og hvis vi ser bort fra de fire sakene hvor barn bodde i fosterhjem, gjenstår elleve saker. Av disse fikk faren medhold i seks saker (Rt-1991-1148, Rt-1993-1165, Rt-1996-420, Rt-1996-950, Rt-1997-43 og Rt-2005-682) og moren i fem saker (Rt-1990-198, Rt-1990-669, Rt-1994-992, Rt-1997-797 og Rt-2007-376).
Hvis vi sammenligner disse resultatene med den statistikken jeg nevnte innledningsvis i pkt 1.5 om hvor barn bor, ser vi at det er en stor og markert forskjell på hva som blir resultatet statistisk sett dersom foreldrene selv blir enige og hva som skjer i retten. Vi vet dessuten at av de barna som etter avtale bor hos far etter et samlivsbrudd, er barna fra den eldste aldersgruppen i flertall. Rettssakene dreier seg sjelden om barn over 12-13 år. Dette gjør dermed bildet enda skjevere.
Resultatet er interessant å merke seg i forhold til politiske diskusjoner og påstander fra interessegrupper om at dagens lovgivning favoriserer mødrene.
En liten andel av barnefordelingsspørsmålene kommer inn for domstolene. Vi vet ikke nok om hva som kjennetegner disse sakene og hva det er som særpreger de foreldrene som går til rettssak om barna, i forhold til dem som blir enige. Det er mulig at gode svar på disse spørsmålene kan kaste lys over den kjønnsmessige fordelingen som vi ser i rettspraksis. I mange av de dommene jeg har lest, gis det uttrykk for tvil; begge foreldrene er godt kvalifiserte, og det er lite som skiller dem fra hverandre. Det kan derfor vanskelig være en forklaring at det er de «dårligste» mødrene som far sine saker behandlet i lagmannsrettene, men kanskje er det bare de «beste» fedrene?»