Det følger av barneloven § 36 første ledd at foreldrene kan avtale at «barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Når foreldrene avtaler at barnet skal bo fast hos begge, kalles det for delt bosted, siden barnet da etter avtale har to bosteder etter barneloven.
Delt bosted sier ikke noe om tiden barnet er hos hver av foreldrene, og foreldrene står fritt til å avtale fordeling av tiden med barnet for eksempel 50/50 eller 80/20 om de ønsker det. Det er likevel vanligst å dele tiden 50/50, når man først velger å dele omsorgskompetansen. I trygdesammenheng krever man noen ganger at barna må være minst 40% hos den andre, for at barnetrygd og andre ytelser skal kunne deles.
Delt bosted avtales normalt mellom foreldrene, men kan også idømmes av retten i sjeldne tilfeller ved «særlige grunner» etter barneloven § 36 annet ledd annet punktum. Barnet kan likevel offentligrettslig bare være folkeregistrert på den ene forelderens adresse, men det har ikke betydning i forhold til de privatrettslige rettsvirkningene som følger av avtale eller dom på delt bosted.
At barnet formelt har to bosteder, gir som vi skal se flere rettsvirkninger under foreldreansvaret, og også i forhold til offentlige ytelser og barnebidrag mv.
Det viktigste er at siden barnet har bosted hos begge, bestemmer begge foreldre like mye i forhold til beslutninger om ”vesentlege sider av omsuta for barnet” under foreldreansvaret etter barneloven § 30. Etter barneloven § 37 har den med fast bosted rett til å ta avgjørelsene alene ved uenighet, men når begge foreldre har bostedskompetansen, må foreldrene også være enige om alle beslutninger.
Det betyr at med delt bosted har begge foreldre en vetorett i spørsmål under foreldreansvaret, og foreldrene kan ved delt bosted ikke bytte skole, bytte barnehage, melde barnet inn på AKS, fritidsaktiviteter mv., dersom ikke foreldrene er enige om beslutningen. De praktiske dagligdagse beslutningene under foreldreansvaret tas ved delt bosted av den forelderen som barnet tilfeldigvis er hos, når beslutningen tas. Det er mange som ønsker delt bosted nettopp, fordi begge foreldrene blir fullt ut juridisk likestilte overfor barnet.
Delt bosted kan være en bra løsning for barn dersom visse forutsetninger som lavt konfliktnivå, god kommunikasjon og lik interesse i barnas ve og vel er til stede. Videre må forutsetninger som nærhet til skole/barnehage også være på plass.
Normalt forutsettes et godt foreldresamarbeid for at delt bosted skal være til barnets beste, hvilket også ble forutsatt i Rt. 1986 s. 313 (side 314), der Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte om delt bosted:
”en ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan medføre påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen.».
Det er beskrevet nærmere om avgjørelseskompetansen under foreldreansvaret ved delt bosted i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 70:
«Loven inneholder ingen regler om hvordan avgjørelseskompetansen ordnes i slike tilfeller. Det er imidlertid i forarbeidene forutsatt at reglene i barneloven § 37 ikke får anvendelse, se Ot.prp.nr.56 (1996–1997) s. 83. Det er anført at foreldrene i denne situasjonen er henvist til enten å være enige om de vesentlige spørsmål eller avtale å dele avgjørelsesmyndigheten mellom seg – men slik at det siste ikke gjelder avgjørelser som ligger under det felles foreldreansvar.2
Forarbeidene er imidlertid ikke helt klare på dette punkt. Fra Ot.prp.nr.56 (1996–1997) s. 83, merknadene til § 35a, hitsettes:
«Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet.»
Ved delt bosted må det i alle fall legges til grunn at den enkelte forelder har den kompetanse som følger av barneloven § 37 andre ledd andre punktum så lenge barnet rent faktisk oppholder seg hos vedkommende.
Når det gjelder foreldrenes adgang til å avtale egne kompetanseregler, er rettstilstanden også noe uklar. Det må antas at en avtale mellom foreldrene om fast bosted hos den ene, som utgangspunkt innebærer at sistnevnte derved får den kompetanse som følger av barneloven § 37. Om de kan avtale noe annet, samt hva som kan avtales ved delt bosted er imidlertid mer usikkert»
Forskning viser at rundt 81% av de spurte er fornøyde med delt bosted, når delt bosted er avtalt frivillig, jf. Skjørten m.fl. (2006). Videre viser en undersøkelse at delt bosted gir gode forutsetninger for et godt forhold til begge foreldre (Emma Franson, m.fl. 2015).
Delt bosted er derfor en løsning som ofte fungerer godt for barnet, når delt bosted er avtalt, idet begge foreldrene ved avtale har funnet det naturlig å dele omsorgskompetansen, jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 5 av psykolog Terje Galtung (s. 126):
«Både de norske og de svenske forskerne konkluderer med en betinget positiv holdning til delt omsorg. En forutsetning for at delt bosted skal være en god løsning, er at foreldrene bor i nærheten av hverandre slik at barnet ikke har store vansker med å beholde sitt vennemiljø når det flytter mellom foreldrene. De mener videre at de voksne må være enige om ordningen, de må respektere hverandre som foreldre, ha tillit til hverandre, kunne samarbeide, være fleksible, kunne justere de avtalte ordningene når uforutsette momenter dukker opp, og kunne forholde seg til hverandres eventuelle nye partnere. I tillegg bør barnet selv ønske det (dersom det er gammelt nok til å ha en mening). Barnet må kunne være fleksibelt, robust og trygt nok til å kunne tilpasse seg begge steder og deres skikker. Dette var momenter som foreldrene selv la vekt på. (Øberg & Øberg, 1987, Haaland, 1988»
Det er sjelden at retten idømmer delt bosted med grunnlag i at det foreligger «særlige grunner» etter barneloven § 36 annet ledd annet punktum, siden delt bosted forutsetter at foreldrene må kunne samarbeide i alle spørsmål under foreldreansvaret. Saker som er bragt inn for retten, har gjerne et svært høyt konfliktnivå, og delt bosted vil derfor i mange saker ikke være til barnets beste, jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 5 av psykolog Terje Galtung (s. 126):
«Johnston og hennes medarbeidere (1989) konkluderte at foreldre som brakte sin barnefordelingssak for retten syntes på viktige områder å være annerledes enn de som selv fant fram til en ordning. Derfor kunne ikke resultater fra frivillige ordninger overføres til de rettspålagte. De frarådet derfor delt bosted eller hyppig samvær i tilfelle der foreldrene heller ikke med rådgivnings- og meklingshjelp klarte å finne fram til en løsning»
Hvis retten skal idømme delt bosted mot en av foreldrenes vilje, vil retten både måtte mene at det foreligger «særlige grunner» for å idømme delt bosted etter barneloven § 36, og at delt bosted er til barnets beste etter barneloven § 48. Med grunnlag i at foreldre i dag er mer likestilte i omsorgen og tilknytningen til barna, og mange mener at delt bosted også kan hindre foreldrekonflikt fordi begge foreldre føler seg likestilt, er det likevel en tendens i rettspraksis og de sakkyndige til at de oftere enn før anbefaler også å idømme delt bosted, selv om en av foreldrene ikke vil.
Det er likevel barnelovens forutsetning at delt bosted først og fremst bør forekomme, der foreldrene har et godt samarbeid og selv tenker at det er en god løsning. Delt bosted frarådes på generelt grunnlag som løsning i saker med høyt konfliktnivå, der departementet først og fremt ønsket muligheten til å idømme delt bosted, idet man ikke ønsket å begrense domstolenes kompetanse dersom det forelå situasjoner der dom for delt bosted ville være til barnets beste, jf. Ot.prp.nr.104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) s. 52:
«Når en sak tas til behandling av domstolen vil det sannsynligvis foreligge et høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Når godt samarbeid og fravær av et høyt konfliktnivå mellom foreldrene er en av de forutsetningene forskningen viser må være til stede for at det skal kunne fungere bra for barnet å ha delt bosted, ser departementet at det er klare betenkeligheter knyttet til forslaget om å gi domstolen myndighet til å idømme delt bosted. Delt bosted innebærer som nevnt at foreldrene har felles beslutningsmyndighet i avgjørelser vedrørende barnet. Det vil derfor kunne være grobunn for stadig nye konflikttemaer rundt barnet.
Departementet er imidlertid enig med flertallet i barnelovutvalget om at det ikke kan utelukkes at det kan være til barnets beste i gitte situasjoner å idømme delt bosted mot en eller begge foreldrenes vilje. Det er som nevnt et overordnet prinsipp at domstolen ved sin avgjørelse skal legge avgjørende vekt på barnets beste. Departementet mener, i likhet med flertallet i utvalget, at det kan være prinsipielt betenkelig å avskjære domstolens kompetanse på den måten loven gjør i dag. Departementet foreslår derfor å åpne for at det blir gjort endringer i gjeldende rett, og at domstolen får myndighet til å idømme delt bosted, selv om en eller begge foreldrene ikke er enige».
De samme betraktninger er også fremsatt i Prop.161 L (2015–2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap) pkt. 7.2.4:
«Samlet sett ga høringen meget sterk motstand mot forslaget om at delt bosted skulle være lovens hovedregel (alternativ 2). Høringsinstansene påpekte bl.a at foreldre som ikke kommer til enighet etter dette forslaget ville få en ordning med delt bosted i kraft av loven. En ordning med delt bosted krever at foreldrene kan samarbeide for at den skal fungere godt for barna. Delt bosted er særlig belastende for familier hvor foreldresamarbeid er dårlig eller fraværende, og flere påpekte at det i slike tilfeller er viktig at delt bosted ikke automatisk blir løsningen eller velges fordi det er umulig for foreldrene å bli enige om noe annet. Noen høringsinstanser påpekte at alternativet med delt bosted som lovens hovedregel i for stor grad er preget av foreldrenes «rett» til barna, framfor å ivareta hensynet til barna. Flere høringsinstanser hevdet at mange foreldre vil ha problemer med å bli enige om de foreslåtte vilkårene for delt bosted i loven er oppfylt i deres tilfelle. På bakgrunn av høringsinstansenes store motstand mot forslaget om at delt bosted skal være lovens hovedregel etter et samlivsbrudd, finner ikke departementet grunnlag for å gå videre med dette forslaget».
Det er likevel lagt til grunn i rettspraksis at domstolene skal være varsomme med å endre gjeldende ordning i forhold til delt bosted ved midlertidig avgjørelse, slik at en dom for endring av delt bosted eller ikke delt bosted, normalt skal skje etter full bevisføring og hovedforhandling, jf. Rt-2006-1681.
Det er sagt en del mer konkret om når delt bosted fungerer til barnets beste i NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 5 av psykolog Terje Galtung (s. 126):
«Så lenge foreldrene bor sammen ivaretar foreldrene ved direkte kommunikasjon barnas opplevelse av familien som en enhet. Ordningen med delt omsorg gir grunnlag for barns forsøk på å vedlikeholde denne opplevelsen. Men når den direkte kommunikasjonen mellom foreldrene opphører eller blir hovedsakelig negativ, vil dette føre til et ensomt og frustrerende slit for barnet.
Haaland (1988) fremhever at helheten må vurderes som god av alle familiemedlemmene for at delt omsorg skal kunne anses som en god løsning. En forutsetning så ut til å være at alle parter aksepterte at ordningen innebar en utvidelse av familien. Ulikheter i oppdragelsesformer må mer ha preg av supplement enn krig. Haaland mener at en delt bostedsordning ikke er god dersom dette først og fremst er et kompromiss for å unngå å miste kontakten med barnet, og for å «løse» konflikten. Stridigheter mellom foreldrene eller uro hos barnet, førte i et par tilfelle til at barnet etter en tid fikk fast bosted hos en av foreldrene. Evnen til å lytte til hverandres behov og forholde seg til disse var en forutsetning (Haaland, 1988).
Øberg og Øberg (1987) angir i hovedsak de samme forutsetninger for delt omsorg som Haaland. De poengterer tillitsforholdet mellom foreldrene, fraværet av uoppklarte konflikter, at de må være venner. Foreldrene må kunne samarbeide og planlegge med hverandre og med hverandres eventuelle nye partnere. Det er også en forutsetning at familiene bor nær hverandre slik at barnet slipper lange reisestrekninger.»
Delt bosted gir imidlertid noen rettsvirkninger i forhold til offentlige ytelser som barnetrygd, kontantstøtte, aleneforsørgertillegg og barnebidrag. Skatteklasse 2 ble fjernet i 2018, slik at delt bosted ikke lenger får betydning for skatteklassen.
Ved delt bosted er begge foreldre etter bidragsforskriften § 4 f ) både bidragsmottaker og bidragspliktig i bidragsforskriftens forstand. Imidlertid kan det ved stor ulikhet i foreldrenes inntekter fastsettes et nettobidrag fra den av foreldrene som skal betale det høyeste bidraget, jf. Ot.prp.nr.43 (2000–2001) Om lov om endringer i barnelova, forskotteringsloven og i enkelte andre lover (nye regler for beregning av barnebidrag m.m side 56.
Ved delt bosted vil videre barnetrygden deles 50/50, jf. barnetrygdloven § 2 tredje ledd:
«Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt at barnet skal bo fast hos begge eller det foreligger rettskraftig avgjørelse om at barnet skal bo fast hos begge, jf. barneloven § 36, kan hver av foreldrene få rett til 50 prosent barnetrygd, hvis de fremsetter krav om dette».
Det er avgjørende for delingen at begge fremsetter krav om hver sin del av barnetrygden, jf. Prop.80 L (2009–2010 side 4:
«Barnetrygdloven § 2 tredje ledd gir hver av foreldrene rett til 50 prosent av den barnetrygden hver av dem utløser rett til hvis de ikke bor sammen og skriftlig har avtalt delt bosted i samsvar med barneloven § 36 første ledd. Hver av foreldrene må sette fram krav om barnetrygd for at NAV skal kunne utbetale barnetrygd til begge. Foreldrene trenger ikke være enige om at barnetrygden skal deles; det er nok at begge setter fram krav. Dersom bare den ene har satt fram krav, utbetales hele stønaden til vedkommende, selv om barnet bor fast hos begge. Ettersom forslaget i Prop.14 L (2009–2010) innebærer at delt bosted vil kunne forekomme etter rettsavgjørelse, og ikke bare etter avtale, må barnetrygdloven endres»
Begge foreldre kan om de oppstiller lovens øvrige krav ha rett til sin halvdel av aleneforsørgertillegg (utvidet barnetrygd og småbarnstillegg). Utvidet barnetrygd skal deles mellom foreldrene med halv sats til begge foreldrene.
Det samme prinsippet om deling ved krav fra begge følger kontantstøtte, der foreldrene etter kontantstøtteloven § 9 annet ledd, ved delt bosted kan få «utbetalt kontantstøtte med en halvpart på hver dersom de er enige om en slik deling».
Det er likevel et vilkår for slik deling av stønadene at partene faktisk praktiserer delt bosted, dersom partene er uenige i om avtalen om delt bosted fortsatt gjelder, må retten vurdere konkret om avtalen er forlatt. I denne sammenheng er det reell praksis som er avgjørende, og man antar i trygdesammenheng at barna minst må være 40% for at barnet skal bo fast hos begge, jf. TRR-2020-3600, TRR-2011-657 og TRR-2013-219.