Foreldreansvaret er den rett og plikt (kompetansen) foreldrene har til å ta avgjørelser over barnet og på barnets vegne, og å sørge for barnets forsørgelse og oppdragelse mv. Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnet sine interesser og behov, og ta hensyn til barnets selvbestemmelsesrett med alder og utvikling.
Å ha foreldreansvaret gir etter barneloven § 30 «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set». Foreldrenes bestemmelsesrett vil dermed etter hvert begrenses av barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse etter §§ 31-33 med økende alder. Barnets rett til medbestemmelse i økonomiske forhold er regulert i vergemålsloven § 40, som har en 14-års grense.
Foreldreansvaret etter barneloven § 30 innebærer at foreldrene har rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold som valg av skole, barnehage, dåp, konfirmasjon, fritidsaktiviteter og medisinsk behandling mv. Innholdet er nærmere beskrevet slik i HR-2002-634-A – Rt-2003-35 avsnitt 30:
«Om innholdet i foreldreansvaret, viser jeg til barneloven § 30 om at den av foreldrene som har foreldreansvaret, har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold, innenfor de grenser som følger av § 31, § 32 og § 33. Det er også bestemmelser om foreldreansvaret i annen lovgivning. Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp.nr.56 (1996–1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet. Barnet selv skal etter hvert også involveres i beslutningene. Etter barneloven § 31 skal foreldrene, ettersom barnet utvikles og modnes, høre barnets syn før de treffer avgjørelser om dets personlige forhold og legge vekt på hva barnet mener. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets syn».
I LB-2019-32084 er det gitt en god og konsis oppsummering av rammene for foreldreansvaret, og hva som er de rettslige utgangspunkter for å ha felles foreldreansvar:
«Etter barneloven § 30 har den av foreldrene som har foreldreansvaret, rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold, innenfor de grenser som følger av lovens §§ 31 til 33 om barnets rett til med- og selvbestemmelse. Det er også bestemmelser om foreldreansvaret i annen lovgivning. Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp.nr.56 (1996–1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at avgjørelse om personlige forhold for barnet ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 37 mot avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet, eksempelvis spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses også av avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet.
Etter barneloven § 35 annet ledd har foreldre som bor sammen, foreldreansvaret sammen for felles barn. Ved samlivsbrudd kan de avtale felles foreldreansvar eller at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Hvis de er uenige, kan hver av dem reise sak. Inntil avtale eller avgjørelse foreligger, har foreldrene foreldreansvaret sammen.
Rettens avgjørelse om foreldreansvar skal rette seg etter hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48, FNs barnekonvensjon artikkel 3 og Grunnloven § 104 annet ledd. Det er i NOU 2008:9 side 43 og Ot.prp.nr.29 (2002–2003) punkt 16.1 fremhevet at det som regel vil være et gode at begge foreldrene tar del i foreldreansvaret, og det følger av rettspraksis at ved samlivsbrudd er regelen at partene skal ha felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, jf. blant annet HR-2011-2244-A avsnitt 32 med henvisning til HR-2002-634-A avsnitt 33. En mor eller far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må imidlertid treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus, jf. HR-2002-634-A avsnitt 33».
Foreldreansvaret vil automatisk registreres som felles, når foreldrene er gifte eller samboende når barnet blir født, jf. barneloven § 34 og § 35. For ugifte som ikke bor sammen, vil også begge som et utgangspunkt få felles foreldreansvar, men både mor og far har mulighet til å sende inn melding om at vedkommende eller den andre ikke skal ta del i foreldreansvaret, og da vil det kun være mor som har foreldreansvaret alene.
En oversikt over når foreldreansvaret er felles, er gitt i Thomas Eeg Barnelovens regler om foreldreansvar og samvær i lys av Barnebeskyttelseskonvensjonen Festskrift til Jussformidlingens 35-årsjubileum 2008 s. 64-73 – (FEST-2008-uib-64) side 68 og 69:
«Gifte foreldre har foreldreansvaret sammen for felles barn, jf. bl. § 34 første avsnitt. Dette gjelder også etter separasjon eller skilsmisse, inntil en avtale eller avgjørelse om en annen ordning foreligger, se § 34 annet avsnitt annen setning.
– Ugifte foreldre som bor sammen har etter § 35 annet avsnitt foreldreansvaret sammen for felles barn.
– For barn av ugift mor som ikke bor sammen med faren, det vil si at foreldrene verken er registrert på samme adresse i folkeregisteret eller har sendt melding om at de bor sammen, jf. § 39 tredje setning, har moren foreldreansvaret alene, jf. § 35 første avsnitt.
– Dør en av to foreldre som har foreldreansvaret sammen, er hovedregelen at gjenlevende mor eller far får foreldreansvaret alene, jf. § 38 første avsnitt.
– Dersom barnet bor sammen med begge foreldrene, men bare den ene har foreldreansvaret, og denne så dør, er hovedregelen av den gjenlevende får foreldreansvaret alene, jf. § 38 annet avsnitt»
I NOU 2008:9 «Med barnet i fokus» side 17 er det gitt en nærmere beskrivelse av den myndighet som foreldrene har under foreldreansvaret:
«Bestemmelsesretten gjelder etter barneloven § 30 «i personlege tilhøve», dvs. avgjørelser av ikke-økonomisk karakter. De sentrale områdene ble i forarbeidene angitt slik:
«Myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, bl.a vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep, flytting utenlands».
Bestemmelsesretten begrenses dels av kravet om at utøvelsen skal skje med barnets interesser og behov for øye, dels av spesiallovgivningen (for eksempel reglene om skoleplikt) og dels av barnets medbestemmelses- og selvbestemmelsesrett».
Foreldreansvar gir etter barneloven § 47 automatisk rett til innsyn i informasjon og dokumentasjon rundt barnet rundt ovennevnte forhold, slik at den med foreldreansvar har rett til å se dokumenter fra skole, barnehage, fastlege, spesialisthelsetjenesten, barnevernet mv.
Det er likevel viktig å vite at dersom kun en av foreldrene har foreldreansvaret, følger det av barneloven § 47 første ledd at den forelderen som ikke har foreldreansvar også har krav på opplysninger om barnet når han eller hun ber om det, fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, med mindre taushetsplikt gjelder overfor foreldrene (eksempelvis for barn over 16 år). Innsyn kan heller ikke gis dersom den som sitter på opplysningene mener at å gi ut opplysningene «kan vere til skade for barnet».
Foreldreansvaret har også betydning i forhold til retten til å flytte utenlands med barnet, der en av foreldrene ikke kan flytte utenlands uten samtykke eller dom, når foreldreansvaret er felles, jf. barneloven §§ 40 og 56 første ledd tredje punktum. I saker som gjelder flytting til utlandet, nedlegges derfor påstand om at den som skal flytte ut av Norge skal ha foreldreansvaret alene.
Videre er et viktig område under foreldreansvaret utstedelse av pass, der det følger av passloven § 4 at pass ikke utstedes til barn uten samtykke fra foreldre med foreldreansvar.
De viktigste avgjørelsene som tas for barnet under foreldreansvaret, er oppsummert slik i Rt-2003-35 (s. 38):
«… Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp.nr.56 (1996–1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet. Barnet selv skal etter hvert også involveres i beslutningene».
Det følger av pasientrettighetsloven § 4-4 jf. § 4-3 første ledd bokstav b at begge foreldre som har foreldreansvar som hovedregel kan samtykke til helsehjelp til barn under 16 år.
For medisinsk behandling vil det være «tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp», hvilket både gjelder for vanlig helsehjelp og ved nødvendig uforutsett helsehjelp, som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 andre og tredje ledd.
For psykisk helsebistand viser samtykkeregelen i lov om psykisk helsevern § 2-2 andre ledd i sin helhet til reglene i pasientrettighetsloven. imidlertid begrenset både av offentligrettslige regler
Foreldreansvaret skal etter barneloven § 30 utøves i fellesskap og avgjørelser skal tas «saman», og «ut frå barnet sine interesser og behov».
Når barnet er på samvær, er det den som har samvær, som tar dagligdagse avgjørelser som er nødvendige som mat, påkledning, leggetider, sosiale aktiviteter og stell, jf. Ot.prp. nr.56 (1996–1997) s. 56 og 86 og NOU 2020:14 s. 167.
Barneloven og forarbeidene er tydelige på rekkevidden av retten til medbestemmelse og innsyn, når foreldreansvaret er felles, men det blir mer uklart hva reglene er, når foreldrene er uenige om hvilken avgjørelse på barnets vegne som skal tas under et saksområde som hører inn under foreldreansvaret.
Den som barnet bor hos fast (den med daglig omsorg) har likevel etter barneloven § 37 rett til å ta «avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Barneloven § 37 har i utgangspunktet etter ordlyden en vid rekkevidde gjennom å gjelde «andre større avgjerder om dagleglivet» i tillegg til barnehage og hvor i landet barnet skal bo mv. Utgangspunktet er således at det ved uenighet mellom foreldrene om spørsmål som hører under foreldreansvaret, vil bostedsforelderen kunne ta avgjørelsen alene dersom foreldrene ikke klarer å løse uenigheten. Vi har skrevet litt nærmere om hvor langt denne bestemmelsesretten går under Bestemmelsesretten ved daglig omsorg.
Noen av uenighetene som kan oppstå under foreldreansvaret løses også av offentligrettslige regler. Etter passloven § 4 utstedes likevel pass, dersom det ikke er nedlagt utreiseforbud. Den som ikke samtykker til utstedelse av pass vil da bli spurt om vedkommende vil be om utreiseforbud, og få en frist for å ta ut søksmål, dersom det bekreftes at nektelsen skyldes ta man vil be om utreiseforbud, jf. Politidirektoratets rundskriv 2015/002.
Domstolene kan for øvrig ikke avgjøre enkeltstående tvister under foreldreansvaret og avgjøre hvilken avgjørelse som vil være til barnets beste med tanke på skolevalg, barnehage o.l.. Domstolene kan bare avgjøre hvem som skal ha foreldreansvaret (eventuelt om én av foreldrene skal ha det alene) og avgjøre hvem som skal ha fast bosted mv., jf. Rt 1997 s. 1853:
”Rettens kompetanse er i disse tilfelle begrenset til å treffe avgjørelse om foreldreansvar eller daglig omsorg generelt, og ikke om de enkelte spørsmål som foreldreansvaret eller omsorgsretten gir kompetanse til å bestemme i”.
Begrensningene i foreldreansvaret som følge av barnets selvbestemmelsesrett etter barneloven §§ 31 til 33, er nærmere angitt i artikkelen til Thomas Eeg «Barnelovens regler om foreldreansvar og samvær i lys av Barnebeskyttelseskonvensjonen» – Festskrift til Jussformidlingens 35-årsjubileum 2008 s. 64-73 – (FEST-2008-uib-64) side 71 og 72:
«Andre begrensninger i foreldreansvaret følger i første rekke av §§ 31-33, som gir barnet en viss med- og selvbestemmelsesrett, avhengig av alder, modenhet og sakens karakter.
Det er særskilt fastsatt i § 32 at barn som har fylt 15 år, avgjør selv spørsmål om valg av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreninger.
Det finnes også i lovgivningen ellers regler som presiserer eller innskrenker foreldreansvaret. Her kan blant annet nevnes at i følge Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) 2. juli 1999 nr. 63 § 4-3 litra b har barn som har fylt 16 år rett til å samtykke til helsehjelp, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art. Et annet eksempel er at barn som har fylt 15 år kan inngå og si opp arbeidsavtaler innen visse grenser, jf. vgml. § 32 første avsnitt. Verge kan bare si opp en slik arbeidsavtale med rimelig varsel til den annen part, dersom hensynet til den mindreåriges oppfostring eller velferd krever det, jf. annet avsnitt. Verge er den eller de som har foreldreansvaret etter barnelovens regler, jf. vgml. § 3 første avsnitt. Bestemmelsene i vgml. § 32 viser for øvrig at grensen mellom hvilke avgjørelser m.v. som kan sies å høre inn under foreldreansvaret, og hvilke som følger av vergemål, kan være uklar.
Etter gjeldende rett opphører foreldreansvaret for barnet når dette blir myndig, det vil si fyller 18 år, jf. vgml. § 1 annet avsnitt. I den sammenheng kan nevnes at etter et forslag fra et flertall i Vergemålslovutvalget som er hentet fra dansk rett, vil mindreårige som inngår ekteskap, bli myndige, med mindre fylkesmannen setter som vilkår for sitt samtykke at den mindreårige skal være umyndig frem til fylte 18 år»
Tap av foreldreansvaret
Rettspraksis la opprinnelig til grunn for å miste foreldreansvaret et krav om «særlige grunner» ved siden av at det skal være til barnets beste, jf. Rt-2003-35 avsnitt 33, der det uttales at tap av foreldreansvaret kun kan skje etter en «konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus». I HR-2011-2229-A avsnitt 47 ble det likevel presisert at det ikke var krav om særlige grunner, men at «Det overordnede prinsipp ved avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret, er hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48».
I Rt-2010-216 avsnitt 47 flg. vektlegges at far normalt skal ha foreldreansvar når far har bodd sammen med barnet, mens det er mindre betenkelig at mor har foreldreansvaret alene, når barnet ikke har bodd sammen med far.
Den klare hovedregel i rettspraksis er at felles foreldreansvar skal forbli felles, også etter et samlivsbrudd, selv om det er konflikt og samarbeidsproblemer mellom foreldrene etter bruddet mv., jf. Rt-2011-1572 (avsnitt 32). Har man først fått tatt del i foreldreansvaret, skal det mye til at forelderen mister foreldreansvaret på begjæring fra den andre part i en rettslig tvist. Særlig hvis forelderen har bodd sammen med barnet, og det fremover skal være samvær av et visst omfang, vil det i praksis bli vanskelig å frata noen foreldreansvaret, jf. Ot.prp.nr.104 (2008–2009) side 18.
Det samme vil gjelde dersom man ikke har hatt foreldreansvaret fra fødselen av på grunn av melding fra mor eller far om et slikt ønske, og senere ønsker å ta del i foreldreansvaret. Dersom det skal være samvær, og samværsforelderen skal delta i barnets liv, så skal det også da normalt være felles foreldreansvar.
I ekstreme høykonfliktsaker, der det vil være samvær med tilsyn eller nullsamvær og der hensynet til barnet tilsier det (eksempelvis vold og overgrep), vil det likevel kunne idømmes at en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene. Systematisk og forsettlig sabotasje i foreldresamarbeidet for å ramme den andre gjennom å nekte å samtykke til pass uten grunn, trakassere den andre mv. kan dersom atferden har vist seg konsistent over tid i noen tilfeller også begrunne at det ikke skal være felles foreldreansvar, for å skjerme barnet eller for å sørge for at omsorgsevnen til den barnet bor sammen med, ikke destabiliseres av et destruktivt foreldresamarbeid.
Tap av foreldreansvaret gis likevel og skal gis i saker om flytting til utlandet som følge av at det følger av barneloven § 40 annet ledd at ved felles foreldreansvar må begge foreldre «samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder, jf. § 41». Dersom den forelder som skal bli boende i Norge ikke samtykker til flyttingen utenlands, kan ikke barna flytte til utlandet uten at den som har tenkt å flytte utenlands med barna har fått foreldreansvaret alene. I saker om flytting utenlands vil det være spørsmål om tilknytning, barnas ønsker, kulturell identitet, status quo mv. som vil avgjøre, og tap av foreldreansvaret i slike saker vil som oftest ikke ha noe særlig å gjøre med den tapende parts egnethet til å ha foreldreansvaret å gjøre. Flytting til utlandet er således en egen vurdering, der temaet er om det er til barnas beste at de får flytte utenlands vekk fra den andre forelderen og nærmiljøet som egentlig er tema, og ikke nødvendigvis om foreldresamarbeidet er så dårlig at foreldreansvaret ikke bør være felles for å skjerme barnet mv.
I NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær s. 43, er det gitt en grundig oppsummering av de typetilfeller (som ikke gjelder flytting til utlandet) som kan begrunne at bare en av foreldrene har foreldreansvaret:
«Det vil likevel forekomme tilfeller hvor felles foreldreansvar ikke vil være til barnet beste. Dette kan skyldes at en av foreldrene ikke er egnet som omsorgsperson, for eksempel fordi vedkommende utsetter barnet eller den andre forelderen for psykisk eller fysisk mishandling, eller at det foreligger en så alvorlig konflikt mellom foreldrene at samarbeid om barnet fremstår som mer eller mindre umulig. Det kan også være mindre dramatiske grunner til at en forelder ikke bør ta del i foreldreansvaret, for eksempel fordi vedkommende utviser en konsekvent uvilje mot å ta del i ansvaret. Det kan også forekomme at forelderen rett og slett ikke lar seg oppspore, for eksempel der vedkommende har flyttet utenlands.
Et felles foreldreansvar forutsetter at foreldrene har evne til å kommunisere med hverandre for så vidt gjelder barnets interesser. Det kan tenkes at muligheten for en slik kommunikasjon rent faktisk er redusert når foreldrene verken er gift eller aldri har bodd sammen. Slik sett kan det anføres at forholdene i mindre grad ligger til rette for at loven nedfeller et felles foreldreansvar hvor foreldrene aldri har bodd sammen»
Et eksempel på hvor konfliktnivået var så høyt at domstolene likevel valgte å la mor ha foreldreansvaret alene har vi i HR-2002-634-A – Rt-2003-35 (avsnitt 42 til 45), der det også ble vektlagt de reaksjoner mor fikk av å måtte forholde seg til far i foreldresamarbeidet:
««42) Den sakkyndige har likevel funnet det klart at mor bør ha foreldreansvaret alene. I sin oppsummerende vurdering redegjør han for hensyn som taler for felles foreldreansvar – i det vesentlige de alminnelige hensyn for dette – og de hensyn som taler for at moren bør ha foreldreansvaret alene. Han uttaler her:
«Blant de hensyn i saken som taler mot et felles foreldreansvar, vil jeg først og fremst peke på graden og varigheten av konflikt og fastlåsthet i forholdet mellom B og A. Mønsteret over lang tid synes å vise en manglende grunnleggende evne til samarbeid på begge sider. Det er videre overveiende sannsynlig at konfliktnivået mellom partene i framtiden vil bli opprettholdt med tilsvarende styrke som i dag.»
(43) Under ankeforhandlingen ga den sakkyndige uttrykk for at konflikten bunner i det han karakteriserte som «uforenelig kommunikasjonsstruktur», av en slik karakter at man kan uttale seg rimelig sikkert om fremtiden. Jeg oppfatter det slik at det er en avgrunn mellom partene som etter hvert er blitt helt uoverstigelig.
(44) Videre heter det:
«I tillegg – og i betydelig grad – viser jeg til Cs konsistente og bekymringsfulle psykiske reaksjoner på enhver befatning med far eller med alt som overhodet kan minne om ham. Dette mønsteret hos barnet er, gitt hennes autistiske tilstand og sårbarhet, nokså lite forutsigbart i tiden framover. De sakkyndige Medhus og Thue Hansen har pekt på betydelig fare for at jentas fiksering og vegring i verste fall vil kunne utvikle seg til en mer alvorlig psykiatrisk lidelse.»
(45) Jeg er enig med den sakkyndige i at dette er et viktig moment i saken. Når far ikke skal ha samvær, vil utøvelsen av felles foreldreansvar, som jeg har vært inne på, forutsette omfattende informasjonstilgang for faren og kontakt mellom foreldrene i denne forbindelse. C kan ikke unngå å bli eksponert for at faren tar del i de avgjørelser som skal treffes for henne. Som den sakkyndige, mener jeg at det er en betydelig risiko for at B ved utøvelse av foreldreansvar – selv med den største diskresjon og forsiktighet – vil vekke kraftige og uforutsigbare reaksjoner hos C. Etter som hun vokser til og skal få mer å si, vil risikoen for dette lett kunne øke».