Et godt foreldresamarbeid kjennetegnes først og fremst av at det utveksles nødvendig informasjon om barnet i forhold til skole og barnehage (lekser, turer/utflukter osv.), når barnet har vært sykt, helseundersøkelser, store ting i livet mv. klær og utstyr kan følge barnet uten krangling, personlige eiendeler som telefon, ipad og favorittleker kan følge barnet, partene klarer å dele og sikre kontakt på merkedager som 17. mai og bursdager og sørge for at den andre blir involvert under høytider som jul, selv om det ikke er samvær den dagen mv.
Fleksibilitet i samværsordningen når barnet kan profitere på det, er ofte viktig, men samvær og foreldresamarbeidet skal også være forutsigbart. Det er ikke godt foreldresamarbeid å hele tiden endre på samværstider og avtaler, og spesielt ikke når barnet har forventet at et samvær eller en avtalt aktivitet skal finne sted. Det er derfor viktig både at avtaler om samvær og utveksling av informasjon osv. holdes, samtidig som det må være rom for å imøtekomme enkelte endringer der og da for å løse opp i et oppstått problem.
Endringer i samvær og annen praksis bør alltid varsles så tidlig som mulig. Det følger av barneloven § 43 fjerde ledd at «Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føre åt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare». Avlysing av samvær skal derfor formidles så snart bostedsforelderen blir klar over at samværet ikke kan gjennomføres, og det er naturligvis god skikk å gi en forklaring på hvorfor og eventuelt tilby et erstatningssamvær.
Videre vil det være viktig for barnet å oppleve at foreldrene samarbeider bra om overleveringer og videreformidling av telefoner og meldinger mv., og at det ikke snakkes stygt om den andre hjemme hos foreldrene. Iskald taushet, irritert tone, skepsis og stygge blikk skal derfor unngås ved overleveringer eller når foreldrene snakker sammen på telefon. Det samme vil gjelde overfor den andres forelders nye partner, eller foreldrenes nære familie og venner mv. Det er også viktig å ikke overføre egen utrygghet og skepsis til den andre forelder over på barnet gjennom å si ting som at «bare ring om det ikke går bra» «mamma/pappa er her for deg» osv., som formidler en forventning til barnet om at det kan skje noe feil under samvær, og at det ikke er helt trygt hos den andre.
En ganske vanlig feil som ofte forekommer med større barn, er at barnet brukes til å gi beskjeder til den andre forelderen, og fungerer som en mellommann. Barnet vil som budbringer oppleve at barnet må gjøre mye av foreldrenes kommunikasjon for dem, og vil kunne medføre at barnet vil merke foreldrekonflikten, og til og med kan føle ansvar for at det blir enighet og orden mellom foreldrene. Barnet kan da lett bli involvert i foreldrekonflikt og oppleve lojalitetsskvis, dersom årsaken til at barnet brukes i kommunikasjonen er at foreldrene ikke orker eller ønsker å forholde seg direkte til hverandre. Det er også risiko for at barnet fortolker beskjeder i samsvar med det den andre vil høre, eller utelater informasjon for å unngå at det blir reaksjoner. Foreldrene kan selvfølgelig gi korte beskjeder av praktisk art en gang i blant til barnet, men det bør ikke bli slik at barnet blir en kommunikasjonskanal for foreldresamarbeidet, som erstatter kommunikasjonen mellom foreldrene. Barna trenger å vite at foreldrene klarer å kommunisere direkte og profesjonelt om foreldresamarbeidet.
Det er også svært viktig at det ikke gjøres avtaler direkte med barnet i den andre forelderens tid, uten at avtalen på forhånd er diskutert og akseptert av den andre forelderen. Barnet vil da kunne få forventninger om at det blir noe av det som er avtalt. Det vil normalt skape konflikt mellom foreldrene, dersom det avtalte ikke passer med den andre forelderens planer, eller den andre forelderen ikke er så begeistret for det som er planlagt. For barnet vil det bli svært merkbart at foreldrene ikke klarer å samarbeide, og det kan også være trist for barnet å oppleve at det ikke blir noe av den avtalen, som barnet gledet seg til eller ønsket.
Ved høyt konfliktnivå vil det være praktisk at foreldrene kommuniserer skriftlig pr. sms for korte beskjeder, og pr. e-poster for lengre beskjeder og videresending av informasjon mv. På telefonen bør man som ved overleveringer, være bevisst på tonen og huske på at barnet kan være i nærheten og overhøre. Husk for øvrig at all skriftlig kommunikasjon vil kunne legges frem som bevis i en barnefordelingssak, slik at det også av den grunn er klokt å holde en god tone i kommunikasjonen. Det beste er om foreldrene klare å holde en hyggelig tone med bruk av positive emojier, gi ros og bekreftende tilbakemeldinger osv., men dersom konflikten er så stor at det ikke er mulig, bør man i hvert fall ha en nøytral og profesjonell stil. En profesjonell stil i foreldrekommunikasjonen innebærer at man informerer og svarer saklig og ryddig, uten at det gis syrlige tilbakemeldinger, hersketeknikker, sarkasme eller direkte utfall.
Et godt foreldresamarbeid med god informasjonsutveksling trygger begge foreldre i at barnet har det bra hos den andre. I saker med bekymringer om den andres omsorgsevne eller samværskompetanse, er det en fin måte å skape tillit og trygge den andre på. Ved taushet og vanntette skott opp mot hva som skjer i den andres hjem under samvær med barnet, vil det ofte kunne dukke opp overdrevne bekymringer hos den andre. Det vil derfor bidra til tillit og trygghet hos hverandre, dersom det deles informasjon om hvordan barnet har det hos den andre, og da særlig om det har skjedd noe spennende, gøy eller interessant. Hvis konfliktnivået ikke er for høyt, er det å sende bilder i snapchat eller messenger en god måte å kommunisere på mv. Et bilde sier mer enn tusen ord, og gir mye informasjon og trygghet om barnets trivsel og aktiviteter hos den andre. Noen foreldre velger å ha en notatbok som følger barnet, mens andre velger å sende e-poster med ukentlige oppdateringer mv. I dag er mye av informasjonen rundt helse, skole og barnehage tilgjengelig for foreldre tilgjengelig gjennom helsenorge.no og skole- og barnehageportaler mv. Man bør derfor avklare seg imellom om den andre forelderen sjekker disse opplysningene selv, eller om det er nødvendig med oppdateringer på skole og barnehage mv.
Det er svært viktig at foreldrene gir beskjed om barnet er sykt, har opplevd noe trist, har skadet seg, er lei seg, savner den andre osv. Barnets sikkerhet, helse og trygghet er helt grunnleggende at begge foreldre er informert om, slik at foreldrene kan trygge barnet og regulere barnet med kunnskap om hva barnet har opplevd hos den andre. Ved høyt konfliktnivå kan det være fristende å holde tilbake opplysninger om noe negativt som har skjedd under samværene, da man vet at man ofte vil kunne få kritikk og bebreidelser. Imidlertid bør man være lojal i foreldresamarbeidet og fortelle om hendelser, selv om man vet at man vil få kritikk. Det vil normalt telle positivt i en barnefordelingssak at forelderen har vært lojal og tatt ansvar gjennom å informere den andre forelderen fremfor å holde det hemmelig. Ofte vil den andre forelderen likevel finne ut av triste hendelser, sykdom eller barnets følelser gjennom barnet selv eller skole og barnehage mv. Hemmeligholdelsen vil da oppleves som et tillitsbrudd, og den andre forelderen vil oppleve at det ikke går an å stole på forelderen, og for øvrig kjenne utrygghet om barnet blir godt ivaretatt hos den andre.
Mye av hemmeligheten til et godt foreldresamarbeid er ved siden av informasjonsutveksling og å være bevisst på barnets behov for fravær av konflikt, å rett og slett å ha tillit til den andre forelder og prøve å unngå å misforstå utsagn og handlinger og tenke at den andre har negative hensikter mv., jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker
– avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung på side 122:
«For mange blir resultatet sterkt negative følelser preget av frustrasjon og av å være misforstått. Den type kommunikasjon som blir igjen mellom de voksne, blir preget av deres gjensidig negative og fiendtlige tanker om og opplevelser av hverandre (Gottman, 1994). Dette kan medføre at en bekymrer seg – med rette eller ikke – om hva som skjer med barnet når det er hos den andre. I ekstreme tilfelle kan grunnløse beskyldninger om f.eks incest eller vold bli brakt på bane (Gardner, 1992). Det kan medføre at barnet føler seg fanget i en lojalitetskonflikt mellom sine foreldre (Emery, 1994 og Mitchell, 1985).
Deltakere i sterke og vedvarende spenninger og konflikter vil som regel bruke mye av sine krefter og oppmerksomhet nettopp på disse tema. Resultatet kan bli at omsorgen for barnet, og foreldrenes øvrige fungering, svekkes. Noen foreldre blir mer inkonsistente og ineffektive, andre blir fortere utålmodig og tvingende, atter andre blir mindre oppmerksomme overfor sine barn. Konsekvensene kan bli at den følelsesmessige ivaretakelsen av barnet blir dårlig (Stevenson-Hinde, 1990). Den videre konsekvens er ofte at barnet selv utvikler ulike problemer (Wallerstein og Blakeslee, 1989)».
Et godt foreldresamarbeid innebærer naturligvis også at partene gir hverandre rom for å glemme feil som er gjort, aksepterer feil eller misforståelser som har skjedd og går videre. Eksempelvis om man har glemt å følge opp avtaler, eller kommet med en beskyldning som ikke stemte. Videre er det også en fordel om foreldrene kan se eget bidrag i en foreldrekonflikt, og ta ansvar for egne ting man skulle ha ugjort eller usagt. Erkjennelse, selvrefleksjon, eierskap til problemet og beklagelse er normalt det som gjenoppretter tillit raskest, og som vektlegges i de fleste hjelpetiltak. Bortforklaring, ansvarsfraskrivelse, skyldlegging, taushet og ignorering av det som har skjedd gjør det motsatte.
Det økonomiske er ofte en årsak til dårlig foreldresamarbeid, der mye kan løses dersom foreldrene tenker at det er viktigere med et godt samarbeid enn å få noen hundrelapper eller tusenlapper mer i måneden. Det er viktig å ikke tenke og ri prinsipper, men heller forsøke å være generøs og tenke at man får igjen gjennom et mer harmonisk barn og mindre personlig stress. Man kan også finne pragmatiske løsninger som å dele reisekostnader gjennom å kjøre annenhver gang, møtes på halvveien, kjøpe utstyr eller månedskort annenhver gang osv.
Foreldrene må være særlig bevisste på at de ikke fortsetter tidligere dynamikk og kommunikasjonsmønstre fra samlivet, og at det er gjensidighet og en respektfull tone. Partene må akseptere at de ikke kan snakke til hverandre på samme måte, som de gjorde da de levde sammen. Ofte kan det være lurt å tilnærme seg den andre på en profesjonell måte, slik man ville gjort på en arbeidsplass eller andre profesjonelle arenaer, dersom man ikke klarer å ha en naturlig hyggelig tone og kommunikasjon. Psykolog Katrin Koch bruker begrepet «godt nok» i forhold til at foreldresamarbeidet ikke trenger å være perfekt, bare det er godt nok til at nødvendig informasjon utveksles og barnet ikke opplever stress og utrygghet fra situasjonen og kommunikasjonen.