Taktikk kommer fra gresk τακτική (taktike) og er opprinnelig militært vokabular i betydningen «å organisere og lede tropper», og brukes i dag om en plan for hvordan nå et bestemt mål.
Det er vanskelig å angi en generell taktikk for hvordan du kan vinne den daglige omsorgen (få fast bosted), da alle barnefordelingssaker er ulike. De ulike hensynene i barnets beste-vurderingen vil ha forskjellig vekt ut fra blant annet barnas alder og utvikling. Tilknytning vil være særlig viktig ved små barn. Status quo vil være særlig viktig for større barn, og ved flytting. Saksbehandlingen vil dessuten være annerledes i saker som vold, seksuelle overgrep, rus og barnebortføring, slik at det er vanskelig å si noe allmenngyldig.
Konfliktnivået, barnets mening (når barnet høres), hensynet til samlet foreldrekontakt og den emosjonelle omsorgen vil imidlertid være viktig i nesten alle saker. Barnets mening vil særlig være viktig fra 10-11 års alder, der det skal legges stor vekt på barnets mening fra 12 års alder.
Vi skal likevel forsøke å gi noen tips på god generell taktikk i forhold til å få den daglige omsorgen, som vil passe i de fleste barnefordelingssaker mer eller mindre.
Sakkyndig avgjør de fleste tvister om daglig omsorg i barnefordelingssaker
Det første du må være klar over er at det er en sakkyndig psykolog oppnevnt av retten som i praksis avgjør de fleste tvister om daglig omsorg gjennom å gi retten råd om hvor barnet bør bo fast. Det forekommer sjelden at retten ikke følger den sakkyndiges råd når det gjelder fast bosted (daglig omsorg). Selv om du har en god advokat, er det normalt lite advokaten kan gjøre, dersom den sakkyndige har gitt en klar anbefaling på bosted i en rapport som kommer 1-2 uker før hovedforhandling.
Av den grunn forlikes mer enn 80% av alle barnefordelingssaker før hovedforhandling. Det er kun dersom rapporten ikke har klare anbefalinger, den sakkyndige ønsker å høre bevisene i saken før det kan gis noen anbefaling, anbefalingen er nøytral eller rapporten lider av større metodiske feil at man bør forsøke hovedforhandling. Parten må forstå at det er betydelig søksmålsrisiko ved å gå i hovedforhandling mot en klar sakkyndiganbefaling.
Mye av premissene for sakens utfall blir derfor lagt gjennom den sakkyndiges utredning. Ofte er det den samme sakkyndige som utreder saken, når den går til hovedforhandling. Ved sakkyndigbytte ved overgang fra mekling til hovedforhandling, vil ny sakkyndig uansett snakke med forrige sakkyndig for å høre dennes vurderinger og observasjoner. Jobben med å overbevise skjer dermed under saksforberedelsen lenge før en eventuell hovedforhandling
Det taktisk viktige man kan gjøre er da at alle sakkyndige i saken får et godt inntrykk av dine foreldreegenskaper, og det er viktigere å fremstille egne egenskaper på en god måte enn å få frem negative egenskaper hos den andre forelder. Sjansene for et positivt resultat er større, dersom du vet hva du skal fokusere på og legge vekt på under samtalene med den sakkyndige, og hvordan du skal fremstå under observasjoner av samspill osv. Det skal vi si noe om nedenfor.
Bevistvil håndteres annerledes i barnefordelingssaker
Det andre du må være klar over er at verken retten eller den sakkyndige foretar en ren sannsynlighetsvurdering av påstander om faktum, der det som i andre sivile saker legges til grunn det ene eller andre påståtte faktum ut fra sannsynlighetsovervekt. Det sies ganske klart i HR-2020-1843-A avsnitt 34 opp mot vurdering av fast bosted «Det er ikke tale om en vanlig bevisvurdering, men om en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternativene som foreligger».
De sakkyndige legger derfor ikke til grunn den ene eller andres anførsler om faktiske forhold eller årsakssammenhenger som et avgjort faktum. Sakkyndige opererer i stedet i stor grad med at hver av partene har sin virkelighet. De sakkyndige er mer opptatt av hvordan hver av disse virkelighetene påvirker barna, og hvordan barna sin virkelighet er, fremfor å avgjøre hvem som har mest rett i sin faktabeskrivelse. De sakkyndige håndterer derfor faktisk uenighet som en del av foreldrekonflikten. Partene må i en barnefordelingssak være forberedt på å leve med at usannheter, utelatelser og fordreininger i stor grad blir stående uoppklarte, der den sakkyndige velger å ikke utelukke den ene eller andres faktabeskrivelser, selv om den sakkyndige har en klar oppfatning av hvordan faktum er. De to viktigste grunnene til at det er slik, er for det første at det er barneperspektivet som er viktig å utrede, og for det andre at det vil være konfliktskapende og redusere tillit til den sakkyndige, dersom en av partenes faktabeskrivelser avvises fullstendig.
De sakkyndige vil riktignok vektlegge tendenser og reise problemstillinger som kan indikere at den enes faktabeskrivelse oppfattes som mer sannsynlig, men det er sjelden at en parts oppfatning av faktum blir tilbakevist helt av sakkyndig. Ofte må man derfor «lese mellom linjene», for å finne ut hva den sakkyndige tenker om partenes foreldreegenskaper og hva som har skjedd mellom partene. I saker med vold, seksuelle overgrep, psykiatri, omsorgssvikt og rus mv., må man likevel i større grad ta stilling til om påståtte hendelser har funnet sted. Mye vil da håndteres gjennom risikovurderinger.
Bytte av bosted eller beholde dagens bosted?
Taktikken vil være annerledes om barna allerede bor hos deg, eller dersom du søker å få flyttet barna til deg. Dersom barna allerede bor hos deg, vil taktikken gå ut på å bevise at barna har stor trivsel, har aldersadekvat fungering, venner og nettverk mv. Trivsel og fungering i barnehage og skole vil da være viktig. For begge parter er det gjerne viktig å etterlate et godt inntrykk hos de ansatte i skolen og barnehagen, da de både vil bli brukt som vitner eller komparenter på barnas trivsel og fungering, så vel som foreldrenes praktiske oppfølging av barna. Dersom man ønsker et skifte av bosted, vil man ofte lete etter argumenter for at barna ikke trives, har problemer med konsentrasjon, sosiale problemer mv. Diskusjonene vil da ofte dreie seg om det er bostedet eller foreldrekonflikten, som er årsak til at barna ikke trives. Et annet viktig argument for å bytte bosted, er at den samlede foreldrekontakten vil bli bedre dersom barna bytter bosted.
Det er viktig å skille mellom forhold som du som part kan påvirke evalueringen av hos den sakkyndige, og de forhold som du ikke kan påvirke. Eksempelvis er det vanskelig å gjøre noe med den materielle og kognitive omsorgsevnen, men det går an å fremstille mangler ved omsorgsevnen på en fordelaktig måte opp mot barneperspektivet. Har man dårlig råd, kan man forklare den sakkyndige hva man gjør for at barnet ikke skal oppleve økonomien som et problem. Har den andre forelderen bedre utdannelse, kan du forklare hvordan du bruker google, youtube, leksehjelp eller andre ressurser til å hjelpe til med vanskelige lekser for større barn mv.
Når saken gjelder fast bosted, vil det også være viktig å formidle at man kan gi barna trygge og stabile oppvekstvilkår. Som følge av at barn er sårbare etter et samlivsbrudd, vil man ofte legge til grunn at barna ikke bør utsettes for hyppige større endringer. Omsorgstilbudet bør derfor fremstå som mest mulig stabilt med tanke på bolig og partnere mv. Dersom det har vært flere endringer i partnere eller flytting osv., er det viktig å både få frem det rasjonelle i hvorfor man har måttet foreta større endringer rundt barnet, så vel som å forklare hvordan man har forsøkt å skjerme barnet fra endringene eller dempe belastningene (eksempelvis fortsatt på samme fotballag, holdt kontakt med gamle venner mv.).
Tre konstanter: Foreldrekonflikt, barnets sårbarhet og emosjonell omsorg
I de fleste barnefordelingssaker er det særlig tre konstante forhold som alltid er tema ved tvister om fast bosted, og som du kan påvirke på en god måte gjennom hva du sier til den sakkyndige.
Det første er foreldrekonflikten og foreldresamarbeidet, det andre er barnets sårbarhet i situasjonen, mens det tredje er den emosjonelle omsorgsevnen (evnen til å forstå barnets behov og gi barnet trygghet).
Disse forholdene henger sammen, der overdrevent konfliktfokus og fravær av foreldresamarbeid også vil gi sårbare barn og oppfattes som dårlig emosjonell omsorgsevne. Konfliktnivået og dens betydning for barnas sårbarhet og partenes emosjonelle omsorgsevne er nok de problematikkene som går igjen i alle barnefordelingssaker som går for retten.
Det er i samtaler med den sakkyndige og for retten i hovedforhandling, derfor viktig å kunne ta barneperspektivet og vise at man forstår barnets behov for en konfliktfri hverdag. Det innebærer at du får frem hvordan du skjermer barna fra konflikten, er klar over hvordan foreldrekonflikten påvirker barna og gir uttrykk for at du ønsker å dempe foreldrekonflikten og bedre foreldresamarbeidet. Man bør derfor forklare hva man gjør ved overleveringer, i kommunikasjonen og i omtalen av den andre forelderen for at barnet ikke skal oppleve foreldrekonflikt.
Du bør også kunne se barnets situasjon helhetlig, og vise at du forstår barnets generelle og spesielle behov, og også ser barnets begrensninger og muligheter ut fra alder og utvikling. Du bør ha et langsiktig perspektiv på at foreldrene skal kunne samarbeide om det meste frem til barna er 18 år, og kunne forklare hva barnet har behov for både akkurat nå og på lengre sikt. Vis at du ser på hvilke måter barna er sårbare, og hvordan de opplever situasjonen som vanskelig. Forklar også hva som bør gjøres for å trygge barna og skjerme dem fra konflikten, og dermed redusere deres sårbarhet. Videre er det viktig å snakke mye om hva du selv kan tilby barna ved bosted hos deg, og hvordan du kan sikre trygge rammer og en hverdag med lite opplevelse av konflikt.
Når det er reist sak om hvem som skal ha bosted, vil hensynet til samlet foreldrekontakt og viktigheten av å redusere lojalitetskonflikt og opplevelsen av foreldrekonflikt hos barn, være svært viktig. Det vises til NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver Rolleutforming og kvalitetssikring Pkt. 5.3.2
«Spørsmålet er ikke nødvendigvis bare om foreldrene har noe positivt å tilby barnet/barna, men hvilken organisering av den totale omsorgen og samværet som samlet sett gir barnet de beste muligheter for utvikling og kontinuitet i foreldrekontakten».
Det innebærer at du vil få positiv uttelling og øke muligheten for å få daglig omsorg, dersom du er positiv til samvær og et foreldresamarbeid med den andre. Hensynet til samlet foreldrekontakt innebærer at barn normalt skal ha ganske så mye kontakt med begge foreldre som barnet har vokst opp sammen, selv om du skulle mene at den andre forelderen har negative egenskaper og dårlig samværskompetanse. Ideelt sett bør du som part derfor formidle at du ønsker god eller best mulig samlet foreldrekontakt, så langt samværskompetansen, barnas behov og preferanser eller geografisk avstand tillater. For at ikke hensyn til samlet foreldrekontakt skal bli et vektig moment i bostedsvurderingen, bør man derfor tilby minimum vanlig samvær, som er annenhver helg pluss en midtukeovernatting. Er det tvist om bostedet bør man derfor være varsom med å kreve nullsamvær, samvær med tilsyn eller begrenset samvær, med mindre det er svært gode holdepunkter for å begrense samværet.
Barneperspektivet innebærer at du anerkjenner at barnet har en tilknytning til og behov for begge foreldre, samt øvrig familienettverk på begge sider. Barnefordelingssaker har et stort fokus på at foreldrene skal finne en løsning og inngå avtaler. Det kan her vises til følgende sitat fra NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung (s. 121), som beskriver barnets opplevelse av konflikten:
«Hva gjør det med barn at deres foreldre ikke mestrer å løse familiens egne problemer? Hva gjør det med barnet og dets lojalitet at den ene av foreldrene taper og den andre vinner? Hva gjør det med barnets forhold til hver av dem når de ikke kan enes? Hvordan innvirker rettssaken på barnet? Medfører et rettslig resultat at konfliktene skrinlegges, og at det deretter blir gode forhold rundt barnet?
Foreldre som går til rettssak om barnet, vil ofte være mest opptatt av å fokusere på momenter som taler for eget standpunkt, og mindre mottakelige for den andres synspunkter. Tvert imot oppleves det den andre sier ofte som provokasjoner. Slik vil en rettssak kunne føre til økte konflikter og mere negative følelser mellom foreldrene enn det var på forhånd. Barnet på sin side har som oftest ønske om fred og forsoning mellom foreldrene (Wallerstein og Kelly, 1980).
For alle parter innebærer en skilsmisse mye smerte. Noen foreldre har et urealistisk håp om at en rettssak ikke bare skal løse et problem, men også skal ta bort smerten. Barnet er den som minst tåler vedvarende smerte. Det kan medføre varig skade for barnet og dets videre utvikling dersom ikke foreldrene forstår betydningen av at de sammen tar ansvar og avlaster barnet for denne smerten (Rønbeck, 1998)»
Mange parter er manipulative og underdriver foreldrekonflikten gjennom å si at man ønsker et samarbeid, og at det ikke er noen konflikt, selv om handlingene og manglende kommunikasjon indikerer det motsatte. Man må i slike situasjoner forklare hvordan foreldresamarbeidet egentlig er, og gi eksempler på hvorfor dynamikken er som den er.
Hva skal du si til den sakkyndige og hvordan bør du fremstå?
Som følge av at det ikke foretas rene bevisvurderinger av partenes anførte faktum, er inntrykket som gis viktig. Den sakkyndige baserer seg derfor i stor grad på antakelser, magefølelse, intuisjon og til dels spekulasjon ut fra generell erfaring. Hvordan du fremstår i samtaler med den sakkyndige og i samspillet med barna er derfor viktigere i barnefordelingssaker enn i andre saker, for den vurderingen du vil få.
Du bør derfor forsøke å fremstå som positiv, løsningsorientert og med et overskudd. Vi anbefaler ofte å gjøre noe som skaper et overskudd dagen før man skal møte sakkyndig, slik som å treffe gode venner, ta en lang gåtur, trene, få skjønnhetsbehandling mv. Man bør på mange måter tilnærme seg samtalen som et jobbintervju, være godt forberedt og opplagt.
I samtaler med den sakkyndige bør man svare innenfor spørsmålet, og ikke avbryte, skifte tema eller ha eskalerende følelsesuttrykk. I saker med personlighetsavvik og emosjonell dysregulering mv. vil den som er bekymret for hvordan den andre er sammen med barna, gjerne være desperat etter å bli trodd, og være overtydelig i hvordan faktum og den andre forelderen er. De sakkyndige har imidlertid mest sansen for parter som ikke er «låst» i et bestemt syn opp mot den andre, og er åpen om at saken har flere sider, og kan oppleves annerledes fra barnas perspektiv. Som ellers i livet, vil man komme lenger dersom man ikke er for påståelig og har fasiten på hvordan faktum ligger an. Å ha en litt undrende tilnærming, respektere den andre forelderen, gi uttrykk for tvil og usikkerhet der det finnes og å formidle noe optimisme rundt situasjonen, der det er naturlig, vil etterlate et best inntrykk hos den sakkyndige.
Mange sakkyndige er bevisste på å se etter såkalt aktivering (å bli emosjonell når man snakker om eksen, barna eller andre vanskelige ting). Hvis en forelder blir lett «aktivert» vil det tyde på at man har et såkalt undertrykk som presser på, og gjør at man ikke klarer å holde følelsene under kontroll, når man åpner seg. Et undertrykk vil igjen kunne indikere at man er følelsesstyrt i håndteringen av konflikten, samt indikere psykisk sårbarhet.
Det er derfor viktig at man fremstår mest mulig avslappet og normal i samtalene med den sakkyndige, og ikke blir påfallende emosjonell eller aktivert. Noen ganger vil den sakkyndige enten vise stor medfølelse eller interesse for det du sier, eller utfordre deg med kritikk, for å se hvordan du reagerer. Uansett om man vises medfølelse eller kritiseres, må man forsøke å holde seg saklig, noenlunde nøytral og rolig. Husk at den sakkyndige kun ønsker å opplyse saken med samtalene for å finne ut av hva som er til barnas beste, og ikke er der for verken å hjelpe deg eller kritisere deg.
Du kan naturligvis formidle utfordringer som foreligger rundt den andres omsorgsevne eller samværskompetanse, men kritikk av motpart bør formidles som bekymringer ut fra barnets perspektiv og ikke fremlegges som devaluering av den andre forelder mv. Ofte bør kritikk balanseres gjennom å formidle en forventning og håp om at ting skal gå seg til, og man bør vise at man har evne til å tenke langsiktig og tenke seg hvordan samarbeidet skal være om noen år. Det er normalt fordelaktig å forsøke å formidle det som finnes av optimisme ved situasjonen og fremgang i foreldresamarbeidet, der du kan. Logikk, helhetstenkning, langsiktig løsningsorientert tenkning, barneperspektivet og å se både positive og negative sammenhenger er derfor viktig å formidle til den sakkyndige.
Ved personlighetsproblematikk og destruktiv atferd i nære relasjoner er det viktig å komme med sine bekymringer så tidlig som mulig i prosessen, og komme med konkrete eksempler. I slike saker er det viktig med aktiv saksforberedelse, og å ha en god stevning eller tilsvar, for å gi den sakkyndige en riktig arbeidshypotese så tidlig som mulig. Man bør ikke komme med nye anførsler og faktum sent i prosessen, selv om man oppfordres til å ha fokus på forsoning på de tidlige stadiene under saksforberedelsen. Det er viktig at man også har eksempler fra da forholdet gikk bra, slik at det dreier seg om stabile trekk, og ikke kan forklares med samlivsbruddet og dynamikken mellom foreldrene som kontekst.
Når man forklarer på hvilke områder man forventer vanskeligheter i foreldresamarbeidet eller i relasjonen mellom barnet og den andre forelderen, bør man være tydelig på at det likevel skal være foreldrekontakt og et foreldresamarbeid.
Samspillobservasjoner og høring av barnet
Samspillobservasjoner er umåtelig viktig for den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner, og avgjør ofte saker om daglig omsorg, når det eller står relativt likt. Den sakkyndige er da interessert i å se tilknytning mellom forelder og barn (først og fremst hos små barn), kognitiv stimulering (hjelpe barnet med å forstå eller lære), grensesetting og emosjonsregulering. I alle disse situasjonene måles den emosjonelle omsorgen, der det er særlig viktig at foreldrene ser og gjenkjenner barnas behov og trygger og støtter barnet, der det er nødvendig. Det innebærer eksempelvis å gi ros, dersom barnet gjør noe fint og riktig – eksempelvis lager en fin tegning, og at det gis en atferdsregulering dersom barnet er bråkete eller ikke gjør som man har bedt om. Sakkyndig ser da etter gjensidig blikkontakt, så vel som verbal støtte. Det er her viktig at forelderen ser barnet, og bruker stemmen og kroppsspråk på en måte som trygger og støtter barnet. Hvordan barnet responderer på oppmerksomhet, atferdsregulering, ris og ros vil også fortelle sakkyndige om relasjonen er trygg og god. Særlig vil overganger fra lek og moro til andre ting være viktig, eksempelvis å rydde leker før middag. Sakkyndig vil også se hvordan barnet forholder seg til sakkyndig, om barnet er klengete eller holder helt avstand. Sakkyndig vil også ved større barn se om barnet er høflig, veloppdragent, intelligent, interessert, nedstemt, blidt eller sjarmerende mv. for å tegne seg et bilde av barnet. Ved mindre barn vil man se om barnet er utforskende, og hvordan forelderen støtter barnet i utforskningen. Litt klengete atferd og litt tilbaketrukkenhet er innenfor normalen, da barn er forskjellig, Den sakkyndige vil ta hensyn til barnets alder, og at barnet som regel vet hvorfor den sakkyndige er der. Det vil bare være dersom barnets atferd er påfallende og overdrevent klengete eller unormalt tilbaketrukken at den sakkyndige vil reagere negativt. Den sakkyndige vil også se om barnet oppfører seg aldersadekvat, og ligger innenfor normalen i forhold til barnets alder.
Det er egentlig ikke noe hokus pokus med samspillobservasjoner, og det må ikke være et fantastisk og gnistrende samspill for å overbevise den sakkyndige. Den sakkyndige er ute etter å se at alt er normalt, og at det er en trygg og god relasjon mellom forelder og barn. Rett og slett at relasjonen er trygg og at hjemmet fungerer, og ikke er dysfunksjonelt. Det bør naturligvis være ryddet hjemme hos deg, og det er nok en fordel at du lager noe ungene liker å spise.
Barna vil naturlig nok ha en del mer naturlig samspill hos den de allerede bor fast hos, og det vil kunne være vanskelig å grensesette dersom samværsforelderen ikke har hatt så mye tid med barna i det siste, eksempelvis etter en samværsstans. Barn som er påvirket av lojalitetskonflikt vil også gjerne være nølende og avvisende i begynnelsen av samværet, men vil ofte tø opp og glemme lojalitetskonflikten lenger ut i samværet. De sakkyndige er normalt bevisste på at foreldrekontakten, lojalitetskonflikt og andre forhold kan påvirke samspillet, og de er først og fremst ute etter å se at forelderen prøver og har interesse for barnet.
Andre faktorer som rammene for observasjonen og lengden, tiden på dagen, type aktivitet mv. kan ha noe å si for om samspillet blir godt. Har forelderen en utrygg relasjon til barnet, vil det eksempelvis være en fordel å ha samværet med observasjoner utendørs, og ha aktiviteter som gir barnet mulighet til å veksle oppmerksomhet mellom forelderen og aktiviteten mv. Det har også betydning om barnet har vært hos den andre forelderen rett før, da barn kan være hektiske ved overganger mellom foreldrene og trenger tid til å «lande» som det heter, for å være seg selv og finne sin naturlige plass hjemme.
Barn som skal høres etter barneloven, pleier ofte å ha samtaler med den sakkyndige under hjemmebesøkene. I saker med lojalitetskonflikt bør man derfor sikre at barna høres hjemme hos begge foreldre, da barna kan forklare seg ulikt eller mer forbeholdent hos den ene eller andre. Dersom samtalene skal skje på dommerkontoret eller på den sakkyndiges kontor, er det ofte en fordel å være den forelder som følger barna til samtalen. Er barna svært preget av lojalitetskonflikt bør man vurdere at begge foreldre eller en nøytral person følger barna til samtalen og venter utenfor. Det er svært viktig at ikke samtalen finner sted med en av foreldrene til stede i samme rom, da dette ofte påvirker barna i retning av synet til den forelder som sitter sammen med dem i rommet. I mange saker vil forelderen si at barnet ikke ønsker å snakke med noen uten forelderen til stede, hvilket normalt vil være en indikasjon på at barnet er utsatt for lojalitetskonflikt. Det bør ikke aksepteres at høringen av barnets mening skjer med en av foreldrene i samme rom. Barnets mening er ofte utslagsgivende i mange saker, og særlig med større barn. Også større barn kan være svært påvirket av lojalitetskonflikt, og det er derfor viktig at de ikke forklarer seg i påsyn av en av foreldrene.