Noen barnefordelingssaker gjelder både fast bosted og subsidiært samvær (dersom man ikke får bostedet), mens andre saker gjelder bare samvær. Samvær vil som regel subsidiært ønskes å være så mye som mulig, dersom man ikke får fast bosted.
Tilnærmingen for å få mer samvær vil være den samme uavhengig av om saken også gjelder bostedet, men det vil kunne være konfliktøkende for en barnefordelingssak at foreldrene også er uenige om hvor barna skal bo fast.
Et lurt tips er også at det vil for å få mest mulig samvær være lurt å be om vanlig samvær i oddetallsuker, slik at ikke det vanlige samværet konsumeres av høst- eller vinterferien, som normalt vil finne sted i partallsuker i de fleste kommuner.
Videre er reisevei og geografisk avstand viktigere enn mange er klar over. Dersom man ønsker mest mulig samvær, bør man således søke å bosette seg i samme skolekrets som barna. Eventuelt bør man sørge for at reisevei ikke er særlig mer enn 30 minutter.
Vi skal i det følgende se litt på hva som er viktig i utmålingen av samvær, og hva som av den grunn er lurt å si til den sakkyndige og til retten på generelt grunnlag for å få mye samvær. Disse vurderingene er generelle, og det må derfor huskes på at det alltid vil kunne være konkrete momenter i faktum som tilsier andre løsninger enn det som skisseres. Vurderingene vil imidlertid stemme i de aller fleste barnefordelingssaker.
Forskjellen på samværskompetanse og omsorgskompetanse – samarbeid
Vurderingen av foreldreegenskaper ved omsorgskompetanse vil være sammenfallende med vurderingen av samværskompetanse. Imidlertid vil det ved vurderingen av samværskompetanse ikke kreves like mye som for omsorgskompetanse, der visse avvik i foreldreegenskapene kan aksepteres for samværskompetanse. Avvik vil likevel kunne få betydning for utmålingen av samværet.
I tillegg omfatter vurderingen av samværskompetansen evnen til samarbeid med bostedsforelderen sammen med de øvrige foreldreegenskapene med emosjonell omsorg osv. Betydningen av et godt samarbeid mellom foreldre for barns senere tilpasning er velkjent. Barn av foreldre med mye konflikter har en dårligere tilpasning i form av internaliserende og eksternaliserende vansker, jf. Zemp, Bodenmann, & Cummings, 2016.
Taktisk innebærer dette at den som skal ha mye samvær (opp mot 50%) har mye å tjene på å vurdere bostedsforelderen som positiv for barnas liv, og ytre et ønske om samarbeid for barnets beste. Dersom foreldresamarbeidet er svært dårlig eller ikke-eksisterende, bør samværsforelderen uttrykke ønske og håp om bedring. Ved samvær vil det være lurt å forsøke å dempe foreldrekonflikten, og om mulig fremsnakke bostedsforelderen på områder der omsorgen og foreldresamarbeidet faktisk fungerer. I samtaler med den sakkyndige bør man i det minste anerkjenne bostedsforelderens innsats for barna, og ytre et ønske om at bostedsforelderen må fungere bra for at barna skal utvikle seg best mulig.
I saker om fast bosted vil en part ofte gi nedvurderende karakteristikker av den andres foreldregenskaper og omsorgstilbud for å vinne fast bosted, og det er da viktig å være klar over at en slik taktikk kan ha en nedside ved at samværet risikerer å bli redusert som følge av for høyt konfliktnivå, dersom man taper saken om fast bosted. Av den grunn bør du tenke deg godt om, om det er realistisk å vinne frem med krav om bosted. Det vil nemlig øke sjansene for mer samvær, dersom man aksepterer bosted hos den andre. Du kan da også vurdere dersom barna er små om sjansene for å vinne bostedet vil være større når barnas mening skal høres og vektlegges fra 7 og særlig fra 12 års alder. Man vil normalt ha mulighet til å gå til endringssak senere, hvis barna ønsker å flytte til den andre forelderen når de blir gamle nok.
Bekymringer som psykisk sykdom og alvorlig omsorgssvikt skal imidlertid alltid adresseres, men gjør det heller ved å fortelle om konkrete hendelser eller eksempler på dårlig atferd. Det er viktig at du ikke kommer med egne diagnoser eller karakteristikker, eller bruker absolutter som «hver gang», «alltid» eller «aldri» om den andre forelderen, som låser situasjonen. Du bør heller fremme kritikk som en bekymring sett fra barnas ståsted, der du beskriver hvorfor konkrete hendelser eller bestemt atferd over tid har gjort deg bekymret. Fortell da gjerne hva du kunne tenkt deg skulle være annerledes, og hvordan man kan få til et fungerende foreldresamarbeid og skjerme barna fra konflikt.
Samlet foreldrekontakt – sitt stille i båten
Hensynet til samlet foreldrekontakt har de senere årene blitt vektlagt enda sterkere av de psykologisk sakkyndige i barnefordelingssaker, der psykologisk forskning anser hensynet til samlet foreldrekontakt som viktigere for barns utvikling og selvfølelse enn å skjerme barna fra foreldrekonflikt. Det står derfor blant annet direkte i barneloven § 43 annet ledd at det i vurderingen av samværets omfang skal legges særlig vekt på blant annet «omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt»
Samværskompetansen tillater derfor noen avvik som nevnt, og er noe mer her og nå-fundert, selv om det har vært mangler ved samværskompetansen tidligere. Selv om risikomomenter skal vurderes ved både fast bosted og utmåling av samvær, må sakkyndig ikke være så sikker på at det ikke foreligger risiko fremover i tid ved fastsettelse av samvær.
Du bør være klar over at det finnes en rettesnor som heter «vanlig samvær» i barneloven § 43 annet ledd i.f, som er:
«ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie».
Slikt vanlig samvær er ikke noe minstesamvær eller rettighet, men rettesnoren gir en indikasjon på hva som oppfattes som vanlig og som minimum bør være av samvær, dersom ikke hensyn taler mot såpass mye samvær. Reduksjon av samværet eller utvidelse av samværet utover det som er «vanlig» vil dermed kreve en særskilt begrunnelse.
I saker som bare gjelder samvær kan det derfor ofte anbefales å «sitte i stille i båten», og ikke bruke så mye ressurser på å kritisere bostedsforelderens omsorgsevne eller foreldresamarbeidet. Som nevnt ovenfor vil en slik taktikk med å «sitte stille i båten» være vanskelig, dersom man går for fast bosted også. Imidlertid dersom saken bare gjelder samvær, kan ovennevnte rettesnor og hensynet til samlet foreldrekontakt fortelle deg at det sannsynligvis på generelt grunnlag vil bli samvær av et greit omfang. Mindre konflikt og et ønske om samarbeid med bostedsforelderen vil som nevnt ovenfor da tale for mer samvær, mens høyt konfliktnivå og elendig foreldresamarbeid vil kunne tale for mindre samvær.
Ved små barn og når det har vært lenge siden samvær (på grunn av samværsstans/samværsvegring) er det derfor klokt å ha tålmodighet i forhold til opptrappingsplaner. Opptrappingsplaner har normalt vanlig samvær som mål, og en ambisjon om normalisering. Gjennom evaluering av opptrappingene og eventuelt hjelpetiltak mv. håper man at den som er bekymret for samvær vil kunne trygges, og at foreldrekonflikten dempes etter hvert som foreldrene får økt tillit til hverandre.
Som nevnt nedenfor er ofte samværsobservasjoner avgjørende for at det blir samvær, og hvilken opptrappingsplan som velges. Dersom samværene viser at du har god emosjonell omsorgsevne overfor barna, og barna enten responderer bra eller at du takler på en fin måte at barna ikke responderer som forventet, skal det mye til for at det ikke blir en opptrapping som tar sikte på normalisering.
Det er selvfølgelig unntak for saker med alvorlig vold, seksuelle overgrep, psykiatri, problemer med emosjonsregulering og alvorlig rus. Samvær skal nemlig ikke skje dersom barnet kan ta skade av det, men retten vil i de fleste saker gi betydelig samvær også til samværsforeldre som har visse mangler. I saker der en av foreldrene ikke burde ha samvær med barnet alene, kan det i avtale eller dom settes som vilkår at samværet skal foregå under tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd.
Redusert samværskompetanse kan dermed trekke i retning av mindre samvær enn «vanlig samvær» etter loven, men vil sjelden føre til bortfall av samvær. Dersom relasjonen og tilknytningen viser seg å være god under observasjonssamværene, vil sakkyndige ofte akseptere både høykonflikt og et visst avvik i samværskompetansen. I svært alvorlige høykonfliktsaker eller saker med sterke bekymringer rundt samværskompetansen, vil retten ofte begrense samværet i begynnelsen av prosessen eller fastsette samvær med tilsyn for en periode, for å roe ned situasjonen mens samværskompetansen evalueres og/eller iverksette ulike hjelpetiltak for å bedre denne, men formålet vil da likevel være en relativt rask normalisering. Derfor vil også de med mangler i sin samværskompetanse ofte tjene på å «sitte stille i båten», og fokusere på gode observasjonssamvær og å fremsnakke et foreldresamarbeid.
Taktikk i saker med lojalitetskonflikt og samværsvegring
Lojalitetskonflikt finnes i nesten alle barnefordelingssaker med noe større barn. Her vil vi snakke om saker der barna involveres i så stor grad at de opplever store stressbelastninger, der de også kan utvikle samværsvegring og i noen saker også foreldrefiendtlighet (PAS – Parent Alienation Syndrome), dersom involveringen får pågå over tid.
Opplever du å bli avvist av barnet ditt, er det viktig å huske at situasjonen betegnes som lojalitetskonflikt eller skvis, nettopp fordi barnet fortsatt har en tilknytning og kjærlighet til den forelder som avvises, hvilket skaper ambivalens, følelsesmessig forvirring og stressbelastninger for barnet. Barnets valgs skyldes som regel at barnet oppfatter bostedsforelderen som hjelpetrengende etter samlivsbruddet, slik at barnet må støtte gjennom å avvise samværsforelderen
I forhold til retten og den sakkyndige er det viktig at du ber om noe ekstra tid til observasjonssamværene, siden det er sannsynlig at barna vil bruke tid på å tø opp og glemme lojalitetskonflikten. Barna vil ha en motstand og beredskap mot samvær. Det kan derfor være lurt å velge en aktivitet utendørs eller noe som gjør at barnet kan bli involvert i aktivitet og glemme situasjonen litt. Å bare sitte og prate på en restaurant vil ofte medføre at barnet låser seg, slik at noe som kan avlede og ufarliggjøre situasjonen vil være positivt. Du bør også helt i starten utvise en viss varsomhet og tålmodighet, og la situasjonen utvikle seg naturlig, idet sakkyndig vil se om du er sensitiv for barnets følelsesmessige situasjon.
Tilknytning og relasjon vil vise seg gjennom din interesse for barnet, involvering i aktiviteten og gjennom støtte og oppmerksomhet. Forhåpentligvis vil en hyggelig aktivitet som barnet liker medføre at beredskapen hos barnet senkes, slik at den virkelige relasjonen vises. Man bør også be om flere observasjonssamvær når saken skal utredes, idet det av samme grunn kan gå litt trått i første møte, som ofte kan bli bedre i neste. Sakkyndig vil også være klar over situasjonen, slik at det viktigste i observasjonene vil være den emosjonelle omsorgen du utviser i håndteringen av en vanskelig situasjon, der det ikke nødvendigvis vil legges så mye vekt på dårlig respons hos barna.
Overfor barna er det viktig at du ikke lar barna oppleve at du er sint på bostedsforelderen, eller skuffet over barnas vegring og allianse med bostedsforelderen. Dette kan man vise gjennom å snakke om hyggelige ting som hele familien gjorde sammen under samlivet – eksempelvis en vellykket ferie, eller vise positiv interesse dersom barna sier noe om bostedsforelderen. Prøv også å formidle at det går bra med deg, slik at du ikke påfører barna tilleggsbelastninger. Det er lov å si at man savner barna, men barna bør ikke overveldes med savn og sorg på grunn av situasjonen. Si heller ting som at det var fint og koselig å se deg og liknende. På spørsmål om hva som skjer med samvær eller rettssak osv., er det viktig at ingen bebreides. Avledende svar som at det skal vi finne ut av og bli enige om osv. er positivt. Sakkyndig vil merke seg at du forsøker å ikke involvere barna og påføre barna belastninger, hvilket er uttrykk for god emosjonell omsorgsevne.
I saker med lojalitetskonflikt er det viktig at barna høres på et nøytralt sted som den sakkyndiges kontor, skolen eller tinghuset, eller at barna høres i begge hjem dersom barnas mening skal høres under hjemmebesøk. Det er også normalt en fordel om du kan følge barna til samtalen. Det er viktig at den andre forelderen ikke skal være med inn til rommet der samtalen skal finne sted, selv om det hevdes at barnet bare vil snakke med den forelderen til stede. Det samme gjelder venn/venninne eller familiemedlem som representerer forelderen. En slik samtale med barna vil trolig ha liten objektiv verdi.
I dine samtaler med den sakkyndige må du forsøke å få fortalt positive historier om forholdet til barna, og legge frem bevis på god tilknytning mellom deg og barna fra før foreldrekonflikten eskalerte. Eksempelvis kan du vise den sakkyndige i saken enkelte videoer og bilder fra ferier, tilstelninger mv. Vitneførsel fra fotballag, skole, barnehage mv. kan bidra til å belyse hvordan tilknytningen mellom samværsforelder og barn var før foreldrekonflikten tiltok, der den sakkyndige kan ta kontakt med dem som komparenter i utredningen. Formålet med å bruke mye ressurser på å få frem tilknytningen med barna er å vise at barnas eventuelle vegring er situasjonsbetinget, og at det foreligger en positiv tilknytning til barna når man tenker seg foreldrekonflikten bort. Videre bør du gi uttrykk for ønske om å dempe foreldrekonflikten. Den andre forelderens involvering av barna i voksenkonflikten kan gjerne problematiseres opp mot motpartens emosjonelle omsorgsevne, men da ut fra barneperspektivet. Det vil si at du forklarer hvordan involveringen er trist for barna, og det må nevnes hvilke atferdsendringer eller andre reaksjoner på skole eller barnehage, som man kjenner til.
Taktikk ved bekymring rundt samværskompetansen
Ved bekymringer fra bostedsforelderen knyttet til din samværskompetanse oppstår spørsmålet om du skal benekte enhver kritikk, eller om du skal gå med på noe av det som anføres. Det kan være fristende å benekte forhold, som du vet ikke kan la seg bevise fullt ut. Det er likevel en fordel om ikke faktabeskrivelsene hos partene er uforenlige, hvilket normalt vil indikere en alvorlig foreldrekonflikt. Hvis man ikke klarer å enes om viktige deler av faktum, vil også mulighetene for å bli enige bli redusert, og foreldresamarbeidet vil ha en dårlig prognose. Å anerkjenne deler av motpartens faktum, selv om et slikt faktum viser noe negativt ved din person, vil derfor kunne oppfattes som konfliktdempende av sakkyndig. Den andre forelderen vil også kunne få noe økt tillit av at partene har noe felles forståelse av faktum, og en anerkjennelse av at noe ved tidligere atferd ikke var bra.
Det er ikke nødvendigvis slik at du vil få så mye mindre samvær, dersom du aksepterer og erkjenner noe av problematikken som anføres mot at det skal være samvær. Snarere tvert imot. Ofte vil man kunne ha hatt noe av de anførte problemene og dynamikken under samlivet og ved samlivsbruddet, men samværsforelderen vil normalt bli trodd på at den samme dynamikken ikke foreligger alene med barna. Du skal normalt få en god del samvær dersom du klarer å forklare at eventuelle problemer med sinne, vold, rus eller annen destruktiv atferd var knyttet til en dårlig dynamikk mellom deg og din eks, eller skyldtes personlige problemer på jobb, livskrise mv. Sakkyndig er interessert i samværskompetansen fremover, og risikoen for at barna opplever uheldig atferd og dynamikk under fremtidige samvær. Hvis sakkyndig tenker at observasjonssamværene viser god tilknytning og godt samspill, og risikoen for negativ atferd under samværene er liten, vil det normalt gis samvær etter en opptrappingsplan, selv om det har vært uheldig dynamikk tidligere under samlivet.
På grunn av viktigheten av samlet foreldrekontakt i dag, vil retten og den sakkyndige gå langt i å akseptere avvik i samværskompetansen, og man vil også forsøke å styrke samværskompetansen og trygge bostedsforelderen gjennom hjelpetiltak og veiledning fra den sakkyndige. Hvis samværsforelderen er innstilt på å ta imot råd og veiledning, vil det telle svært positivt. Hvis også barnevernet eller familievernkontoret mv. melder om positiv endring og forståelse, vil man anse eventuelle mangler ved samværskompetansen som langt på vei reparert gjennom hjelpetiltakene.
Samspillobservasjoners betydning for samværet
Samspillobservasjoner gir sakkyndig verdifull informasjon om hvordan foreldrene er sammen med barna i deres hjem, og sier mye om barnas tilknytning, foreldreferdigheter og foreldrenes interesse for barna. Videre vil den sakkyndige gjennom observasjoner kunne se om barnas liv i hjemmet er godt strukturert og planlagt med gode rutiner og forutsigbarhet i hverdagen. Du kan lese mer om hva som måles i og viktigeten av observasjonssamvær her.
Ved siden av å fremsnakke bostedsforelderen (hvor mulig), ytre ønske om å dempe og skjerme barna mot foreldrekontlikten og å vise forståelse for barneperspektivet (barnas opplevelse av situasjonen) i samtalene med den sakkyndige, er gode samspillobservasjoner den viktigste faktoren for å få mye samvær eller en normalisering av samværssituasjonen.
Samspillobservasjoner spiller særlig stor rolle, når det gjelder å komme i gang med samvær, og den spiller for mindre barn en stor rolle i vurderingen av tilknytningen mellom foreldre og barn. Rammene for samspillet og lengden, tiden på dagen, type aktivitet mv. har der en del å si for om samspillet blir godt. Har forelderen en utrygg relasjon til barnet eller barnet er preget av lojalitetskonflikt, vil det som nevnt være en fordel å ha samværet med observasjoner utendørs, og ha aktiviteter som gir barnet mulighet til å veksle oppmerksomhet mellom forelderen og aktiviteten mv. Det har også betydning om barnet har vært hos den andre forelderen rett før, da barn kan være hektiske ved overganger mellom foreldrene og trenger tid til å «lande» som det heter, for å være seg selv og finne sin naturlige plass hjemme».
Den emosjonelle omsorgsevnen er den viktigste (evnen til å lese og møte barnas følelser og behov), og særlig for mindre barn. I henhold til vedlegg 9 (side 42) i pkt. 2 i Nasjonal Veileder i foreldretvister, skal den sakkyndige beskrive og vurdere samværsevnen «i forhold til å oppfatte og ivareta (barnet)s behov». Emosjonell omsorgsevne måles av den sakkyndige først og fremst under observasjonssamvær. Ved mer omfattende samvær må samværsforelderen også kunne bidra vesentlig til barnas sosiale oppdragelse, hvilket også er noe sakkyndig ser etter under observasjonene. Sakkyndig vil i samtaler og under observasjoner se etter foreldrenes evner til å sette grenser, lære bort sunne vaner/normer og til å stimulere barnet.
Det er derfor viktig å være interessert under observasjonssamværene. Det er av betydning hvordan samværsforelderen aktiviserer, engasjerer, støtter og regulerer barnet. Hvis du er aktiv, interessert og støttende overfor barnet, vil det trekke i retning av en god relasjon og god nok emosjonell omsorgsevne til å ha samvær med barn. Sakkyndig vil også se om samværsforelderen er i stand til å tilpasse samspillet til barnet alder og utvikling, så vel som barnets følelsesmessige situasjon. Hvordan barnet responderer i samspillet vil si en del om relasjonen og om tilknytningen er trygg, men den sakkyndige vil naturligvis ha i mente at barnet kan være tilbakeholdent i samspillet på grunn av lojalitetskonflikt, eller at det har vært lite samvær den siste tiden. Det avgjørende er derfor hvordan du fremstår i samspillet, og forsøker å møte barnet. Kroppsspråk, stemmebruk, evnen til å avlede når nødvendig, evnen til å støtte og trygge og evnen til å engasjere barnet, vil alle være relevante faktorer. Sakkyndig vil her forstå en god relasjon, interesse for barnet og tilknytning som uttrykk for god samværskompetanse.
Ved siden av gjensyn og avskjed, er det gjerne forberedelser til og overganger mellom aktiviteter (eksempelvis fra lek til spising eller rydding), som er noe sakkyndig følger ekstra med på. Klarer forelderen å forberede barna på at de skal gjøre noe annet, og sørge for en grei overgang – spesielt i forhold til aktiviteter barna ikke nødvendigvis ønsker som rydding? Den sakkyndige vil også se hvordan barna forholder seg til den sakkyndige, hvilket kan si noe om tryggheten hos foreldrene. Sakkyndig vil typisk se om barnet er for klengete eller holder helt avstand, der det beste er en mellomting med normal interesse i begynnelsen for siden å bli mindre interessert i den sakkyndige.
Et eksempel på at observasjonssamvær har fått avgjørende betydning for vurderingen av samværskompetansen, har vi i LB-2018-90901:
«Den sakkyndige oppfatter det slik at C gjenkjenner far, selv i det siste samværet hvor det hadde gått lang tid siden sist de var sammen. Den sakkyndige betegner samværene som «veldig bra» og at de gir gode opplevelser for C. Han finner ikke noe i samværene med far som skulle tilsi at C skulle få reaksjoner på grunn av disse. Den sakkyndige er av den oppfatning at far har god samværskompetanse. Dette støttes av forklaringen fra tilsynsfører fra samværene med C, og forklaringen fra helsesøster og barneverntjenesten som har vært i kontakt med far i forbindelse med sønnen D. Alle disse har i retten uttalt seg positivt om fars omsorgsevne. Det synes således ikke å være grunnlag for mors frykt for at C risikerer å bli utsatt for fars aggresjon, sinne og psykiske kontroll».