Om man trenger advokat til barnefordelingssaker er det lett å tenke seg at et advokatfirma som er spesialisert på barnefordeling, vil svare bekreftende på. Imidlertid er det faktisk flere barnefordelingstvister partene kan klare seg uten advokat i, idet man vil få en del veiledning fra retten som selvprosederende part. Kostnadene vil ofte være et argument som tilsier at man venter med å bruke advokat, med mindre man har krav på fri sakførsel mv.
Juridisk rådgivning og veiledning om hva som vektlegges i barnets beste-vurderingen kan man få både av Familievernkontorene og domstolene under sakens gang. Du finner jo også mange av dem på siden her. Familievernkontorene vil ofte rådgi om hva som er vanlig, selv om de må overlate til partene å bli enige. Man kan også benytte seg av advokater som eksterne meklere under familiemeklingen i stedet for Familievernkontorene, som da med sin erfaring som advokater vil kunne rådgi om og forklare hva som vil skje dersom saken går til retten. Dersom saken må tas til retten, kan domstolene hjelpe til med å sette opp både stevning og tilsvar, dersom du ringer og bestiller time.
Retten har en veiledningsplikt til parter etter tvisteloven § 11-5 første ledd første og annet punktum:
«Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp».
I Ot.prp.nr.51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) er det sagt følgende om bestemmelsen:
«Selvprosederende parter skal bli i stand til å kunne ivareta sine interesser, og de skal så vidt mulig føle seg rimelig fortrolige med det som foregår under saksforberedelsen».
Dersom det ikke er noe «galt» ved deg, noe «galt» med den andre eller spesielt ved foreldrekonflikten, vil man ofte kunne klare seg uten advokat innledningsvis i en barnefordelingssak. Spesielt kan man klare seg uten advokat, dersom saken bare gjelder samvær, idet hensynet til samlet foreldrekontakt tilsier at det i de fleste saker skal være samvær. Under saksforberedelsen etter barneloven § 61 nr. 1 er fokuset på å opplyse saken og få til løsninger, og både sakkyndig og retten har en veiledningsplikt overfor partene. Retten og den sakkyndige vil ta hensyn til en selvprosederende part og forklare både prosessen og barnets beste-momenter generelt til en selvprosederende part som ikke får denne veiledningen av egen advokat.
Dersom saken går til hovedforhandling, bør det imidlertid vurderes om du bør skaffe deg advokat – også i enkle saker. Mange vil ikke ta noen sjanser på at saken ikke blir optimalt fremstilt, siden det er barnas trivsel og fremtidige oppvekstvilkår saken gjelder. Spesielt hvis motparten har advokat, kan det da være lurt å skaffe seg advokat. Det samme vil gjelde om saken gjelder fast bosted. Advokater brukes da til såkalt «posisjonering», der korrespondanse produseres og bevis innhentes med tanke på en forestående sak. Under hovedforhandling vil saken din normalt fremstilles bedre, dersom du har en advokat som gjør jobben. Advokaten vil kjenne til både hvilke barnefaglige argumenter som er relevante i saken, og hvordan de skal fremsettes. Videre vil det intuitivt øke troverdigheten av dine argumenter at de er «filtrert» og gjort barnefaglig relevante i en hovedforhandling som setting, ettersom parten selv ofte vil kunne oppleves som subjektivt involvert i sakens argumenter. For mange kan det også være en støtte at advokaten fungerer som en buffer og håndterer saken, idet det for mange kan være en belastning å stå i en sak der personlige forhold brettes ut og kritiseres.
I høykonfliktsaker og saker som er faktisk kompliserte og belastende bør man nok vurdere en barnefordelingsadvokat på et tidligere stadium enn hovedforhandling. I slike saker vil det være viktig å gi sakkyndig riktig arbeidshypotese allerede i stevning eller tilsvar. Partene har ikke alltid nok kunnskap til å vite hva som bør sies og ikke sies, og hvilke vitner og dokumentbevis som bør føres mv.
Videre vil det være viktig å ha kunnskap om vektleggingen av barneperspektivet og prosessen. Barnefordelingssaker er kompliserte, der prosessen også legger opp til at ingen er vinnere, når man skal fastsette bosted, samvær og foreldreansvaret. Barnefordelingssaker inneholder mye psykologisk og sosiologisk kunnskap inn under «barnets beste» ved siden av det juridiske, hvilket illustreres av følgende beskrivelse i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær Side 38:
«Spørsmålet om hvem av foreldrene som er best egnet, gir sjelden noen god rammebetingelse for å anvende kriteriet om barnets beste. De er to foreldre, og kriteriet for hva som er barnets beste kommer først til anvendelse dersom konstellasjonen mellom dem blir vurdert på en måte som trekker fram kjennetegnene ved den omsorgsordning som de samlet kan bidra til for sitt barn. Det som kulturelt sett er den nye situasjonen er at relativt mange barn vil ha foreldre som ikke bor sammen med hverandre (slik det fremgår av statistikken i kapittel 2.7).
I kjølvannet av dette har det utviklet seg en rekke nye ordninger som styrker barns forhold til hver av foreldrene, også når disse ikke lever sammen. Det gjelder alle de aspektene ved foreldre-barn forholdet som særlig har betydning for barnets ve og vel: Altså, at både forsørgelse, tilhørighet og ansvar, samt omsorg og utviklingsstøtte sikres gjennom ordninger som er preget av følsomhet, forutsigbarhet og personlig respekt. Etter utvalgets oppfatning kan likestilling mellom mødre og fedre være et viktig bidrag til å optimalisere tilhørighet mellom foreldre og barn og sikre omsorg og støtte fra foreldrene overfor barnet. Men et ønske om økt likestilling mellom kvinnelige og mannlige foreldre kan også i det enkelte tilfellet komme til å dreie oppmerksomheten bort fra hva som er barnets beste og over til spørsmål om hva som er rettferdige fordelinger mellom mødre og fedre. Barnet er ideelt sett ikke en tredjepart, men en hovedperson som blir utsatt for en kombinasjon av hva hver av foreldrene tilbyr og yter. Det er normalt til barns beste å ha solidarisk involverte foreldre, selv når disse ikke bor sammen – og selv om de ikke gjør akkurat det samme eller like mye for barnet».
Når det gjelder valg av advokat, er det viktig å velge riktig advokat. Du bør velge en advokat du kan samarbeide godt med ut fra personlighet, kjønn, fagkunnskap og forståelse av saken din. Vår erfaring er at det i barnefordelingssaker finnes tre typer advokater: Autopilot-advokaten som tenker at sakkyndig avgjør saken uansett og forholder seg nokså passiv før hovedforhandling, den reaktive advokaten som følger opp (men lar motparten sette premissene) og den proaktive advokaten som ligger i forkant og setter premissene for saken.
Det er naturligvis den proaktive advokaten som gir best resultater, da det er mulig å påvirke den sakkyndiges vurderinger med både den informasjon som formidles til sakkyndig og på hvilken måte den formidles, samt hva som foretas i saken med tanke på argumentasjon, bevisfremleggelse og bevisinnhenting. Saken er ikke gitt fra den sakkyndiges side, og saken kan eksempelvis vurderes annerledes ved sakkyndigbytte mv. Fremleggelsen av saken må samtidig gjøres på en saklig, overbevisende og respektfull måte, selv om det er sensitiv informasjon og alvorlig kritikk som fremsettes mot den andre. Advokaten må også se etter løsninger der de er mulige og til barnas beste.