Når partene har gjennomført 1-3 saksforberedende møter (eller en sjelden gang fler) uten å ha blitt enige, vil saken overføres til hovedforhandling for å bli tatt opp til doms.
Et vilkår for å bli oppnevnt som sakkyndig til hovedforhandling etter barneloven § 61 nr. 3 er at retten vurderer at en slik utredning er nødvendig («det trengs»), og den sakkyndige skal da gjennom den sakkyndige utredningen «uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser». Tilsvarende følger det av tvisteloven § 25-2 at retten kan oppnevne en sakkyndig «når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag».
Høyesterett har uttalt at sakkyndigoppnevning vil måtte skje, dersom oppnevning vil være nødvendig for at saken skal bli forsvarlig opplyst, slik at hensynet til barnets beste kan bli ivaretatt, jf. Rt-2005-466 avsnitt 21. Det skal etter barneloven § 61 nr. 3 normalt oppnevnes sakkyndig i saker der tema er vold, overgrep, rus eller psykisk sykdom og «saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte». Videre følger det av rettspraksis at behovet må ses i lys av hvilke opplysninger retten vil få gjennom bevisføringen ellers, jf. Backer, Barneloven Kommentarutgave 2. utgave side 551. I de fleste barnefordelingssaker vil retten oppnevne sakkyndig, med mindre saken fremstår som enkel og godt opplyst uten sakkyndighet, eller saken er en endringssak som har vært grundig utredet før, og de nye momentene ikke behøver å utredes.
En sakkyndig utredning etter barneloven § 61 nr. 3 skal opplyse saken for retten og gi anbefalinger om hva som vil være til barnets beste i forhold til de spørsmål saken reiser om bosted, samvær eller foreldreansvar (eller andre spørsmål som flytting) mv. Den sakkyndiges utredning kalles ofte for rapport, og er gjerne på mellom 20-30 sider avhengig av kompleksitet.
Det er gitt en god oppsummering av formålet med sakkyndigvurderingen i masteroppgaven i psykologi «Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik side 3:
«Sakkyndigvurderingen inngår som del av bevisførselen i en foreldretvist, og det er dommeren som skal fatte en beslutning, ut fra sin helhetlige vurdering. Men siden ‘barnets beste’ er den overordnede normen, kan barnefaglig sakkyndighet spille en avgjørende rolle også for de rettslige vurderingene (Bernt, 2014). Studier av rettspraksis finner at sakkyndigvurderinger har stor betydning for utfallet, i et stort flertall av sakene (Koch, 2000; Martinsen, 2013; Skjørten, 2005; Smith, 1980; Ødegaard, 2009). Sakkyndiges vurderinger gjengis ofte i domsgrunnene, og uttalelser i flere høyesterettsdommer illustrerer at sakkyndigbevis tillegges mye vekt (e.g. Rt-2010-216; Rt-2011-1572; Rt-2013-1329). Undersøkelser blant norske dommere tyder på at sakkyndigvurderingene er viktige for sakenes opplysning og resultat, og særlig når det er bekymring for barnas omsorgssituasjon (Agenda Kaupang, 2015; Oxford Research, 2016). Dommerne uttrykte at de sakkyndige får en særlig viktig rolle i ‘bekymringssaker’, fordi slike saker oppfattes å aktualisere utviklingspsykologiske spørsmål og andre psykologfaglige problemstillinger (Oxford Research, 2016). Sakkyndige har også en viktig rolle i å innhente den bakgrunnsinformasjonen retten trenger i disse sakene».
Den sakkyndige skal utrede saken i henhold til et mandat, der det er vanlig å bruke standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister. Det følger av mandatet at rapporten i tillegg til barnets behov, foreldrenes omsorgsevner, den følelsesmessige tilknytning mellom barnet og foreldrene og en prognose på barnets utvikling ved bosted/samvær, også skal utredes særlige risikomomenter. Særlige risikomomenter vil typisk omfatte risiko for omsorgssvikt hos barnet som kan føre til skjevutvikling, slik som foreldrekonflikt, lojalitetskonflikt, vold, rus, psykiatri, ustabil prognose, manglende emosjonell eller materiell omsorgsevne mv. Sakkyndige står fritt til å utrede både omsorgsevnen, barnas behov, prognose og risikomomenter som anses som relevante, men partene kan også be om at mandatet tilpasses bekymringer som er reist i saken. For at det ikke skal være rettet mot en bestemt part og innebærer noen føringer i en objektiv utredning, er det vanlig at det er risikoen hos begge partene for det aktuelle som skal utredes. Sakkyndig velger selv i hvilken grad det skal konkluderes på de spørsmål som saken reiser, men det vil normalt konkluderes med mindre saken er så vanskelig at sakkyndig ønsker å høre bevisene i saken før han eller hun bestemmer seg.
Loven sier ikke noe om formen på en sakkyndig utredning, men de fleste sakkyndige følger likevel en bestemt mal med hva som skal utredes. Det er gitt en mal for sakkyndig utredning her https://www.sivilrett.no/veiledende-mal-for-sakkyndig-rapport.306804.no.html, men den malen er særlig innrettet mot barnevernssaker.
En sakkyndig utredning i barnefordelingssaker pleier normalt å inneholde følgende drøftelsespunkter/bolker, men den kan gjerne inneholde flere eller færre av disse punktene:
- Mandat (de spørsmål den sakkyndige er bedt om å utrede)
- Kort beskrivelse av metodikk, tidsbruk og utført arbeid i saken (samtaler med komparenter, partene, barna, dokumenter, møter mv.). Dato og sted for samtaler med parter, barn som skal høres og komparenter oppgis som regel.
- Bakgrunn/aktuelt (historikk og beskrivelse av foreldrekonflikten, foreldresamarbeid, nettverk og geografisk beliggenhet til den andre forelder, skole, fritidsaktiviteter mv. Foreldrenes arbeid, utdanning og familiestatus mv. Her vil man også redegjøre for omsorgen under samlivet og etter samlivsbruddet for å kunne vurdere tilknytning mv.)
- Gjengivelse av samtaler med foreldrene, komparenter og barn som skal høres, og beskrivelse av observasjon av samspill mellom barn og foreldre mv.
- Beskrivelse av barna og eventuelle særlige behov
- Utredning av mors og fars omsorgskompetanse og samværskompetanse (materiell omsorg, sosial/relasjonell omsorg, kognitiv omsorg og emosjonell omsorg).
- Utredning av mors og fars helse, rusbruk, kriminalitet, økonomi og nettverk mv.
- Særlige risikomomenter
- Prognose på de ulike bostedsalternativene (i saker om fast bosted)
- Anbefaling av samværets omfang
- Vurdering/drøfting/sammenfatning og eventuell konklusjon/anbefaling
Punkt 1 til 4 vil ofte være rent deskriptive (selv om vurderinger vil kunne skje underveis), mens punkt 5-11 i stor grad vil være normative og beskrive hvordan den sakkyndige oppfatter saken. I drøftelsene vil den sakkyndige stå fritt til å ta opp de temaer som saken leder opp til under barnets beste-vurderingen. Den sakkyndige står fritt i vektleggingen av bevis og utsagn/faktum, og i hvilke hensyn som skal vektlegges ekstra eller ses bort ifra. En god sakkyndig rapport pleier likevel å bruke like mye ressurser på begge faktabeskrivelser, og pleier normalt å tvile seg frem til et resultat med åpninger for at begge parter kan ha noe rett i egen virkelighetsopplevelse, også i saker der løsningen ligger i dagen.
Det er viktig for foreldresamarbeidet etter en rettssak at begge parter har tillit til sakkyndigutredningen og føler at deres bekymringer og anførte fordeler er blitt vurdert. Ensidige drøftelser, manglende utredning av fakta og fravær av tvil eller usikkerhet vil ofte medføre at en av partene mister tillit til utredningen. Et viktig moment er usikkerheten rundt faktum og håndteringen av den på grunn av at kildene søker å påvirke utfallet av en barnefordelingssak og overdriver/underdriver/utelater eller regelrett lyver. Både faktum og vinkling kan derfor være motstridende også innad i en rapport, hvilket er observert ved forskning av sakkyndigrapporter, jf. masteroppgaven Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik side 25:
«Sakkyndigvurderinger i foreldretvister er tekster om komplekse saker, hvor sakkyndig blir presentert for mye og til dels motstridende informasjon. Det har vært en utfordring for meg å få oversikt over alle detaljer og perspektiver i sakene, og iblant er også sakkyndigvurderingene preget av flertydighet. Sakkyndig kan for eksempel ha formulert seg på én måte ett sted, og skrive noe delvis motstridende et annet sted i teksten. Diskursteoretisk er ikke dette et overraskende funn, i og med at de sakkyndige har ulike forståelser å trekke veksler på, og søker å oppnå ulike formål med sine vurderinger (Potter & Wetherell, 1995). Flertydighet kan muligens også være et utslag av tidsnød, eller usikkerhet og tvil, uten at dette er eksplisitt uttrykt».
Under pkt. 3 om bakgrunn/aktuelt vil den sakkyndige utrede generell historikk rundt da partene traff hverandre, samlivet og samlivsbruddet, og ofte ta med en del fra barndommen og ungdomstiden der det er relevant. Den sakkyndige vil beskrive foreldrenes omsorgsbase som omfatter boforhold, samboer/ektefelle, søsken, bonusbarn og geografisk avstand mellom foreldrene og avstand til skole/barnehage, samt nettverk som familie og barnas venner og fritidsaktiviteter. Utdanning, arbeidsliv og materiell omsorgsevne vil også beskrives sammen med flyttehyppighet og andre større livsendringer som bytte av partnere mv. Den sakkyndige vil også prøve å beskrive dynamikken i foreldresamarbeidet og kommunikasjonen mellom partene, og hvordan denne påvirker barna. Det varierer en del hvor nøye sakkyndig går inn på årsakene til samlivsbruddet og dynamikken under samlivet, der disse momentene kan si noe om partenes emosjonelle omsorgsevne og atferd i nære relasjoner. Noen rapporter vil ha et sterkt fokus på nå-situasjonen, og særlig dersom det er lenge siden partene gikk fra hverandre.
Under pkt. 4 om samtaler med foreldrene og observasjoner, vil det under beskrivelsene av samspill mellom foreldre og barn som oftest også gis en vurdering av tilknytningen mellom forelderen og barnet, og gi en beskrivelse av hvordan barnet og den voksne interagerer med den sakkyndige til stede. Sakkyndig vil vurdere om tilknytningen er trygg og hvordan regulering skjer, og om det gis nok støtte, oppmerksomhet mv. I gjengivelsen av samtalene vil sakkyndig beskrive og vurdere hvordan parten som intervjues ser seg selv opp mot den andre forelderen, foreldrekonflikten og barnet mv. Sakkyndig vil si litt om hvor preget partene er av foreldrekonflikten, hvorfor den ikke løses, hvordan partene ser seg selv oppe i det hele mv. Pkt. 4 vil dermed også inneholde en del vurderinger av hvordan foreldrene fremstår i samtaler med den sakkyndige, og under observert samspill med barna. Du kan lese mer om hva som utredes om dette her. Komparentene som venner og familie vil uttale seg om deres opplevelse av foreldrekonflikten, foreldresamarbeidet og eventuelle bekymringer knyttet til den annen part. Komparenter fra barnevern, helsevesen, skole og barnehage mv. vil uttale seg om konflikten, men også en del om barnets fungering og behov. Høringen av barnet vil også fremkomme her, der sakkyndige vil tilpasse sine spørsmål om barnets ønsker ut fra barnets alder og utvikling og hvor preget barnet er av foreldrekonflikten mv. Jo mer modent og mer selvstendig barnet er, jo mer direkte vil sakkyndig kunne spørre barnet om dets mening. Er barnet umodent eller preget av foreldrekonflikt/lojalitetsskvis, vil sakkyndig spørre mer indirekte om hva som ville vært dumt eller bra om det var slik eller slik mv.
Under pkt. 5 vil den sakkyndige gi en beskrivelse av barnas behov og eventuelle særlige behov. Denne delen vil ofte inneholde en beskrivelse av barnas opplevelse av foreldrekonflikten, og hvordan den preger barna. Her vil den sakkyndige gi en vurdering av barnas fungering og prestasjoner sosialt og faglig i barnehage og skole, og om barnet er aldersadekvat og velfungerende sosialt eller har stressreaksjoner, konsentrasjonsproblemer og avvikende atferd mv. Sakkyndig vil da gi en vurdering av om barnet er særlig sårbart for nye belastninger, og om barnet er utsatt for risiko for skjevutvikling ved fortsatt belastning mv. Dersom barnet har særlige behov på grunn av sykdom, handicap eller læringsvansker mv. vil det også gjøres rede for det her, og gis en pekepinn om hva barnet særlig trenger fremover i barnefordelingen. Du kan lese mer om hva som utredes om dette her.
Under pkt. 6 skal det som ofte kalles for foreldreegenskaper utredes. Foreldreegenskapene kalles gjerne på fagspråket for omsorgskompetanse eller samværskompetanse, og beskrives under punktene materiell omsorg, sosial/relasjonell omsorg, kognitiv omsorg og emosjonell omsorg.
Materiell omsorgskompetanse vurderer foreldrenes evne til å tilrettelegge de ytre fysiske og praktiske behovene som barna har, og vil typisk være en vurdering av foreldrenes evne til å forsørge barna med mat, klær, økonomi, bolig og fysisk beskyttelse.
Kognitiv omsorgskompetanse beskriver foreldrenes evne til å tilrettelegge for barnas evnemessige potensiale gjennom for eksempel lek, kommunikasjon, intellektuell stimulering, utvikling av særegne evner og ressurser etc.
Sosial omsorgskompetanse beskriver foreldrenes evne til å formidle normer, verdier og grenser til barna (typisk rett og galt, folkeskikk, manerer, holdning til skolearbeid og generell atferd), og hvordan foreldrene hjelper barna i relasjoner til andre mennesker det vil si å lære barna vanlige sosiale spilleregler.
Emosjonell omsorgskompetanse måler foreldrenes evner til å lese barnas følelsesmessige behov og å formidle tilstrekkelig følelsesmessig varme og nærhet til barna opp mot behovet og situasjonen til barnet etter alder og utvikling. Emosjonell omsorgskompetanse har en side til tilknytning ved at god tilknytning vil være uttrykk for at barnet har fått god emosjonell omsorg.
Etter standardmandatet skal disse fire foreldreegenskapene vinkles og drøftes opp mot barnas generelle og særlige behov, og det sies gjerne noe om hvordan barnas behov passer opp mot foreldreegenskapene. Pkt. 6 vil derfor både være normativ og deskriptiv og i stor grad bero på den sakkyndiges fortolkning av samtaler med foreldrene, saksdokumenter, samtaler med komparenter og samspillobservasjoner hjemme hos foreldrene. Du kan lese mer om hva som utredes om dette her.
Pkt. 7 om utredning av mors og fars helse, rusbruk, kriminalitet, økonomi og nettverk mv. er ikke alltid med i alle rapporter, og inngår noen ganger sammen med pkt. 8 om risikomomenter. Det er en generell sjekkliste som ikke drøftes i særlig grad dersom det ikke er spesielle forhold i saken som påvirker omsorgsevnen.
I pkt. 8 om risikomomenter vil gjerne forhold som vold, risikoen for seksuelle overgrep, rus, psykisk sykdom/psykiatri mv. vurderes, og da risikoen for at omsorgen for barnet vil kunne påvirkes ved tilbakefall. Om de aktuelle forholdene utgjør en risiko for tilbakefall, vil ofte avhenge av den sakkyndiges vurderinger av samspillobservasjoner, om eventuelle hendelser kan forklares med kontekst (var situasjonsbetinget) eller ligger langt tilbake i tid mv., eller om veiledningstiltak eller medisinsk behandling har redusert risikoen for tilbakefall. Negative forhold under pkt. 7 og 8 skal alltid veies mot hensynet til samlet foreldrekontakt og opp mot barnets sårbarhet og særlige behov for øvrig.
Et litt kritisk blikk på hvilke mangler som kan forekomme metodisk i faktainnhentingen, er gitt i masteroppgaven Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik side 23:
«Etter å ha referert og eventuelt kommentert mandatet, skriver de sakkyndige hva slags arbeid de har gjort. Sakkyndig oppgir som regel dato på observasjoner og samtaler, men sjelden varighet. Noen av sakkyndigvurderingene inneholder en sammenfatning av informasjon fra ulike dokumenter, fra for eksempel barnevern, helsevesen og politi. De fleste fortsetter med å referere fra samtaler med foreldrene, observasjoner av samspill der det er gjennomført, og eventuelt barnesamtale. Det er få beskrivelser av hvordan informasjonsinnhentingen er gjennomført, men iblant er det referert eller mulig å tolke hva sakkyndig har spurt om eller fokusert på i møte med informantene. Noen tekster har egne avsnitt med «vurderinger» underveis, mens informasjonsinnhenting omtales som «beskrivelser». Alle tekstene avsluttes med en sammenfattende vurdering. Nesten alle sakkyndigvurderingene inneholder en anbefaling til retten vedrørende tvistetemaene, også der mandatet ikke ber eksplisitt om etter».
Det er i masteroppgaven «Sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker – Forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser» av Eir Torvik vist til at det ikke er en fastlagt metode for hvordan en sakkyndig psykolog skal fremstille og anvende sitt skjønn, jf. side 4:
«Det er i liten grad fastlagte retningslinjer for hvordan sakkyndige i foreldretvister skal utføre sine oppgaver, og dermed får den sakkyndiges faglige skjønn stor betydning (Agenda Kaupang, 2015; NOU 1995:23). Psykologifaget rommer stor variasjon, og barnefaglige sakkyndigvurderinger er et nedslagsfelt for ulike kunnskapssyn og utviklingspsykologiske forståelser (Backe-Hansen, 1992). I foreldretvister blir psykologiske forståelser tatt i bruk av en instans som har myndighet til å felle en dom over hvordan virkeligheten har vært, og skal bli, for menneskene saken gjelder (Bernt, 2014; Haugli & Nordhelle, 2014). Anvendelse av fagkunnskap i en rettslig sammenheng medfører en rekke generelle problemstillinger, for eksempel når det gjelder slutninger om årsakssammenhenger, og hva slags kunnskap som er relevant for den konkrete saken (Schiøtz, 2006; Lundeberg, 2009a). Når det gjelder psykologisk fagkunnskap mer spesielt, er det ofte mulig å avlede ulike og til dels motstridende implikasjoner av samme teori, empiriske resultater kan peke i ulike retninger, og man skal dessuten være forsiktig med å trekke slutninger fra generelle teorier eller gruppedata til enkeltsaker (Tjersland, 1995; White, 1998; Zeedyk & Raitt, 1998).»
Til slutt i rapporten vil man under pkt. 9 ved saker om fast bosted ofte ha en prognose på barnets utvikling og trivsel ved de to ulike bostedene med en vurdering av usikkerhetsmomenter mv. Det er i HR-2020-1843-A (avsnitt 34) lagt til grunn at retten skal «ta sikte på å finne den løsningen som må antas å være best for barnet i tiden fremover», og at det skal foretas: «en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternativene som foreligger: Hvilket alternativ vil best trygge barnets oppvekst og utvikling? Man kan ikke se bort fra konkrete risikofaktorer selv om de måtte være mindre sannsynlige». Imidlertid er det mange sakkyndige som ikke drøfter begge bostedsalternativer like grundig, og heller foretar en anbefaling under pkt. 11 «Vurdering/drøfting/sammenfatning og eventuell konklusjon/anbefaling».
Under pkt. 10 vil det foretas en vurdering av samværets omfang, der den sakkyndige kommer med praktiske anvisninger på hva som vil være viktig ved fastsettingen av samværet for dette barnet sett hen til hensynet for samlet foreldrekontakt, barnets sårbarhet, foreldrekonflikten, geografisk avstand, søskenkontakt, barnets mening osv. Ofte vil det antydes et omfang, men ikke alltid. Normalt skal det også sies litt om feriesamværet, eksempelvis om lengden på sommerferie. Hvis saken gjelder fast bosted, vil det noen ganger også sies litt om samværets omfang ved det ene eller andre bostedet.
Under pkt. 11 vil den sakkyndige oppsummere det viktigste i rapporten og antyde tendenser og fokusområder som vil være viktig for retten i barnets beste-vurderingen, når barnefordelingsløsning skal velges. Som oftest vil det i vurderingene være fokus på å dempe foreldrekonflikten og viktigheten av samlet foreldrekontakt. Status quo, barnets mening og behovet for stabilitet vil også være en gjenganger. Noen ganger fattes en klar konklusjon om bosted og samværets omfang, men ikke alltid. Den sakkyndige kan noen ganger bare sette fingeren på enkelte viktige forhold, og overlate til retten å velge løsning. Andre ganger skriver sakkyndig at sakkyndig vil avvente bevisvurderingen under hovedforhandling, før man kommer med klare anbefalinger. I de fleste barnefordelingssaker er det likevel nokså tydelig hva den sakkyndige anbefaler, selv om det ikke kommer en klar konklusjon, slik at det er mulig å forutsi hva en dom vil gå ut på når en utredning etter barneloven § 61 nr. 3 foreligger. De aller fleste barnefordelingssaker løser seg derfor når sakkyndiges utredning foreligger. Det vil da normalt bare bli rettsak dersom klienten ønsker å akseptere risikoen, det skal prosederes over mindre ting som samværets omfang mv., den sakkyndiges erklæring er faglig svak eller den sakkyndiges vurdering er åpen og gjenstand for ulik fortolkning mv. Hvis den sakkyndiges vurderinger er grundige og tydelige, gjør man som regel klokt i å forlike saken i samsvar med den sakkyndiges anbefalinger og vurderinger.