Hvis partene ikke blir enige under ett eller flere saksforberedende møter, vil saken gå videre til hovedforhandling, og retten vil da eventuelt oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3.
Retten bestemmer selv om sakkyndig skal oppnevnes etter barneloven § 61 nr. 3, som fastsetter at sakkyndig skal oppnevnes der «det trengst». Tilsvarende følger det av tvisteloven § 25-2 at retten kan oppnevne en sakkyndig «når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag».
Høyesterett har uttalt at sakkyndigoppnevning vil måtte skje, dersom oppnevning vil være nødvendig for at saken skal bli forsvarlig opplyst, slik at hensynet til barnets beste kan bli ivaretatt, jf. Rt-2005-466 avsnitt 21. Det er også presisert i barneloven § 61 første ledd nr. 3 andre punktum at retten «kan» oppnevne sakkyndig i saker der «det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte». Videre følger det av rettspraksis at behovet må ses i lys av hvilke opplysninger retten vil få gjennom bevisføringen ellers, jf. Backer, Barneloven Kommentarutgave 2. utgave side 551. I de fleste saker vil det i dag oppnevnes en sakkyndig, med mindre saken fremstår som enkel og godt opplyst uten sakkyndighet, eller saken er en endringssak som har vært grundig utredet før og de nye momentene ikke behøver å utredes.
Den sakkyndiges rolle er ulik under saksforberedelsen og når saken har gått til hovedforhandling. Under saksforberedelsen har den sakkyndige først og fremst en meklerrolle, der utredningen av saken til de saksforberedende møtene har til formål å hjelpe partene til å finne en løsning. Sakkyndig kan da ikke gå for langt i å uttale seg konkret om hva løsningen i saken bør være. Ved oppnevning etter barneloven § 61 nr 3 skal sakkyndig utrede saken fullt ut og komme med anbefalinger på en dom i saken, og den sakkyndige får da lov til å konkludere med de anbefalinger til løsning på barnefordelingen som sakkyndig mener er til barnets beste.
Som oftest er det samme sakkyndig som var oppnevnt under saksforberedelsen etter barneloven § 61 nr. 1 som skal utrede saken etter barneloven § 61 nr. 3, men det forekommer at det oppnevnes en ny sakkyndig dersom tidligere sakkyndig fratrer på grunn av kapasitet, eller dersom det er reist inhabilitetsinnsigelse mot sakkyndig, som oftest basert på at den sakkyndige har vært for tydelig i sine anbefalinger og uttalt seg på forhånd om hva resultatet bør være, før saken har vært fullt utredet. Retten ser det normalt som en fordel at samme sakkyndig som var oppnevnt under saksforberedelsen, også har hovedforhandlingen, siden det ressursmessig er en fordel å kjenne saken, og barna allerede er introdusert til vedkommende fra utredningen under saksforberedelsen. Det er derfor vanskelig å få kastet en sakkyndig, dersom sakkyndig selv mener at han eller hun ikke har inhabilisert seg og ønsker å fortsette i saken.
Når det gjelder når det er behov for at sakkyndig skal oppnevnes av retten og kravet til en sakkyndigs kompetanse, er dette beskrevet litt nærmere i Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn side 18 og 19:
«Den sakkyndige etter dette alternativet forutsettes på tradisjonell måte å avgi en skriftlig erklæring forut for hovedforhandlingen, og å møte i retten og avgi forklaring som sakkyndig.
Om sakkyndig etter § 61 nr. 3 skal benyttes, beror på en konkret vurdering av behovet i saken. Lovkriteriet «trengst» er opprettholdt uendret. I saker hvor f.eks. vold, mishandling og/eller rusbruk er en aktuell problemstilling, eller en eller begge parter har alvorlige personlighetsavvik eller andre alvorlige forhold ser ut til å foreligge, vil det ofte være formålstjenlig at saken behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling og sakkyndig utredning etter nr. 3.
Kompetansekravet til sakkyndige er ikke endret. Det er sakens behov som er avgjørende. I praksis vil personer med kompetanse innen psykologi, barnepsykiatri og flerkulturelle spørsmål være egnet, men også andre fagfelter kan være aktuelle.
Ved mer omfattende sakkyndighetsoppdrag blir det av rettssikkerhetshensyn, kostnadshensyn og framdriftshensyn viktig å ha et klart mandat, som partene har fått uttale seg om.
Særlig i litt mer kompliserte saker vil det kunne være en fordel at eventuell tidligere benyttet sakkyndig etter § 61 første ledd nr. 1 eller 7 får i oppdrag å utarbeide en ev. sakkyndig erklæring etter § 61 nr. 3. Problemstillinger knyttet til habilitet mv. er behandlet under punkt 2.4».
Når saken er overført til barneloven § 61 nr. 3 er den sakkyndiges oppgave ikke lenger primært mekling, men å foreta en utredning av de psykologfaglige problemstillingene som partenes anførsler i saken medfører, og utarbeide en skriftlig erklæring til bruk i forbindelse med hovedforhandlingen, jf. Q-2004-15 Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn side 25:
«Når imidlertid minst en av partene ønsker en domsavgjørelse, når konflikten har sin bakgrunn i forhold som barn bør beskyttes mot eller når en av partene ikke viser innsikt i barnets behov og sitt eget bidrag til konflikten, vil det ofte være aktuelt at den sakkyndige foretar en faglig utredning av den aktuelle problematikken for domstolen, jf. § 61 første ledd nr. 3. Formålet med den sakkyndiges arbeid vil i så fall ikke primært være en løsning av konflikten mellom de voksne, men en vurdering av barnets eventuelle behov for beskyttelse fra uheldige forhold. Den sakkyndiges rolle i slike saker vil i alt vesentlig være å utføre tradisjonelt sakkyndighetsarbeid basert på et mandat gitt av retten, se bl.a. pkt. 2.3.4».
Den sakkyndige vil også være den som sikrer at saken er forsvarlig opplyst for retten, siden retten i barnefordelingssaker har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. tvisteloven § 11-4. Et annet viktig aspekt ved den sakkyndiges rolle er at lojaliteten til sakkyndig er knyttet til retten og barna i saken, og ikke til foreldrene som blir utredet, noe som er annerledes enn i klinisk arbeid. Sakkyndig skal forsøke å finne løsningen på en rettslig tvist ut fra hva som er det beste for barnet.
Den sakkyndige forlater ved overgang til hovedforhandling sin rolle som mekler og brobygger, og skal da utrede saken og gi faglige råd om barnets beste, som retten kan bruke i sin avgjørelse. Mandatet til sakkyndig gjør det valgfritt å komme med klare anbefalinger eller konklusjoner. Den skriftlige erklæringen til bruk i hovedforhandlingen kalles for en sakkyndigrapport/sakkyndigutredning, og leveres gjerne 1-2 uker før hovedforhandling, slik at partene kan kommentere den og vurdere om de ønsker å forlike før hovedforhandling.
Som vi skriver under Sakkyndigutredning etter barneloven § 61 nr. 3 er det ikke alltid den sakkyndige gir klare anbefalinger til retten, men den sakkyndige skal likevel utrede faktum og trekke frem relevante barnefaglige problemstillinger og fokusområder for barnefordelingen av det aktuelle barnet på en slik måte at retten kan bygge sin avgjørelse helt eller delvis på det den sakkyndige har utredet. Hvis rapporten inneholder klare anbefalinger og konklusjoner, vil den ofte danne grunnlag for forliksforhandlinger siden det normalt antas at retten vil følge den sakkyndiges anbefalinger. Hovedforhandling med dom vil derfor ofte unngås, når den sakkyndiges anbefalinger er klare.
Den sakkyndige skal også følge hovedforhandlingen etter å ha avgitt sin erklæring, og skal forklare seg etter avsluttet bevisføring om rapporten og den sakkyndiges anbefalinger. I den sakkyndiges muntlige forklaring for retten kan partenes prosessfullmektiger etter redegjørelsen stille den sakkyndige spørsmål om erklæringen, om faktainnhentingen og be sakkyndige utdype enkeltpunkter. Videre kan den sakkyndige spørres om ting som har kommet frem i bevisvurderingen endrer eller bekrefter den sakkyndiges konklusjon.
Den sakkyndige skal rådgi retten om de barnefaglige spørsmål som saken reiser underveis, og til slutt komme med en anbefaling til retten om foreldreansvar, bosted og samvær. Ofte vil sakkyndig dimitteres av retten før prosedyrene, og det er ikke vanlig at sakkyndig hører advokatenes prosedyrer. Formelt står retten fritt til å dømme annerledes enn den sakkyndige anbefaler, men i praksis vil retten følge den sakkyndiges råd i nesten alle barnefordelingssaker, såfremt anbefalingen er klar.
Trude Haugli skriver om rollefordelingen mellom sakkyndig om dommer i Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 313-326 – (FEST-2002-pl-313 ) «Det mangfoldige barnets beste» side 325, der dommeren skal skrive en dom basert på barnets beste som et rettanvendelsesskjønn, mens den sakkyndige skal gi et barnefaglig råd om hva som er barnets beste:
«Et interessant spørsmål er hvordan lovgivers og i neste omgang domstolenes kunnskapsfundament og verdigrunnlag harmonerer med det man innenfor psykologien tror og vet om hva som fremmer barns utvikling og hva som er skadelig; hvilke teorier eller retninger innen psykologien er det som er fremherskende i våre domstoler og hvorfor?
Det gir mening å skille mellom den generelle psykologfaglige kunnskap og bruk av denne fagligheten i enkeltsaker. Når en sakkyndig person opptrer i en rettssak, er det den generelle psykologfaglige kunnskap retten etterspør, men oppgaven vil være relatert til et konkret barn. Og da vil mandatet være styrende for hva den sakkyndige skal uttale seg om. Som sakkyndig kan man skissere fordeler og risiko ved ulike alternativer, og hvis man blir bedt om det kan man også si noe om hvilket alternativ som framtrer som det beste. Overgangen mellom verdispørsmål og faglige spørsmål er verken entydig eller enkel. I hvert fall hvor det er snakk om å avveie plussvarianter, vil det være vanskelig på faglig grunnlag å si noe om hva som er best, og dette bør den sakkyndige være åpen om. Etter min oppfatning bør en sakkyndig også forventes å redegjøre for i hvilken grad konklusjonen kan sies å være faglig begrunnet, og når det er spørsmål om avveining av verdier som det er opp til dommerne å foreta.
Den faglige og rettslige barnets bestevurderingen behøver ikke være sammenfallende, i det den juridiske vurderingen også inneholder en bevisvurdering, lovtolking og subsumsjon. Når sakkyndige likevel ofte får gjennomslag for sine syn, kan dette henge sammen med at de sakkyndige etter hvert lærer seg noe om hvordan den juridiske barnets beste-vurderingen er å forstå, og ikke bare leverer premisser, men går inn og forsøker å foreta den sammen vurderingen som dommerne skal gjøre, før de trekker konklusjonen om hva som er best for barnet. Risikoen her er at rolle- og ansvarsfordelingen blir utydelig»
Trude Haugli har i samme artikkel «Det mangfoldige barnets beste» side 313 vist til at de sakkyndige ofte tilpasser seg sine utredninger til de rettsspørsmål og hensyn i rettspraksis som skal vektlegges, slik at de sakkyndige i stor grad blir en premissleverandør for avgjørelsen med risiko for at den sakkyndige påtar seg deler av dommerens oppdrag som premissleverandør:
«Den faglige og rettslige barnets bestevurderingen behøver ikke være sammenfallende, i det den juridiske vurderingen også inneholder en bevisvurdering, lovtolking og subsumsjon. Når sakkyndige likevel ofte får gjennomslag for sine syn, kan dette henge sammen med at de sakkyndige etter hvert lærer seg noe om hvordan den juridiske barnets beste-vurderingen er å forstå, og ikke bare leverer premisser, men går inn og forsøker å foreta den sammen vurderingen som dommerne skal gjøre, før de trekker konklusjonen om hva som er best for barnet. Risikoen her er at rolle- og ansvarsfordelingen blir utydelig».
Hvis det under hovedforhandling eller etter den sakkyndiges erklæring er avgitt, viser seg å være grunnlag for å forhandle om forlik mellom partene, vil den sakkyndige kunne tre inn i en meklerrolle igjen, og bistå partene med en løsning innenfor de anbefalingene sakkyndig allerede har gitt. Sakkyndig vil da også bes om å uttale seg om et inngått forlik er til barnets beste.
I NOU 1995:23 «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver – Rolleutforming og kvalitetssikring» pkt. 5.3.2 er det beskrevet nærmere om viktigheten av en sakkyndig for å opplyse saken, og for å ivareta barnets interesser i saken:
«Når den sakkyndige tar i bruk sitt fag på en konstruktiv og reflektert måte i sivilrettslige barnelovsprosesser kan dette være et viktig bidrag til opplysningen av saken. Rettsprosessene dreier seg om barn og deres skjebner, men barnet fremtrer sjelden i prosessene som en selvstendig aktør. Barnelovsaker dreier seg i stor grad om voksnes konflikter og i dette dramaet er og forblir barnet en biperson som partene strides om. Rettsprosessene er i det alt vesentlige institusjonaliserte ordninger for å treffe avgjørelser mellom voksne. I andre saker vil tvistetemaene vanligvis kunne bli godt nok opplyst i hovedforhandlinger med partsforklaringer og vitneførsel. I barnelovsaker er dette sjelden tilfellet ettersom det prosederes på forhold og temaer som er skjønnsmessige og av primær psykologisk karakter. Vitneførselen opplyser vanligvis ikke saken særlig godt for retten. Fremførte vitner har gjerne personlige relasjoner til partene og er en del av partenes «særeie». Fordelen med oppnevnte sakkyndige er først og fremst at de kan opplyse retten om de omtvistete forhold på en bedre og mer uhildet måte sett fra barnets/barnas side. På denne måten kan barnet/barna løftes frem i rettsprosessene som et subjekt og selvstendig aktør – ikke primært som en tvistegjenstand. Gjennom skjønnsmessig bruk av sitt fag ved observasjoner av familiesamspillet, samtaler med foreldre og barn, og innhenting av komparentopplysninger vil den sakkyndige opplyse og klargjøre saken for retten slik at den eller de kjennelser som treffes blir best mulige ordninger for barnet/barna».
Grethe Nordhelle har i artikkelen «Praktiseringen av sakkyndighetsarbeid i barnefordelingssaker – til barnas beste?» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2011/3, kommentert på det at sakkyndige ofte ikke er flinke nok til å uttrykke tvil der det er tvil, og at domstolene i muligens for stor grad følger den sakkyndiges råd, selv om retten alltid må foreta selvstendige vurderinger av den sakkyndiges metodikk, arbeid og råd til retten:
«Dommere har i mange saker stor nytte av sakkyndiges kunnskap, men må ikke overlate ansvaret til de sakkyndige for å trekke de konklusjoner dommeren har ansvar for. Formålet med de sakkyndiges arbeid er å opplyse dommeren om visse aspekter av en sak som kan hjelpe dommeren i sin prosess med å trekke konklusjoner. Disse konklusjoner skal bygges på en bred bevisførsel i saken, der den sakkyndiges informasjon er en sentral del. Den sakkyndiges observasjoner er gjort innenfor en begrenset kontekst, og må derfor suppleres med annen bevisførsel direkte for den dømmende rett. Jurister, psykiatere og psykologer har et felles ansvar for å sørge for at de sakkyndige fungerer optimalt i rettsprosessen.
Sakkyndige forutsettes å være korrekte i sine observasjoner på bakgrunn av en solid faglig kunnskap og erfaring. Disse observasjonene bør formidles på en presis og nyansert måte til en dommer, og utgjør derved et viktig bidrag til dommerens ansvarsfulle oppgave med å avsi en rettferdig dom. Den sakkyndiges formidling bør inneholde åpne betraktninger som viser grad av usikkerhet i forhold til fortolkninger av observasjonene. Den sakkyndige bør også danne mange mulige hypoteser og teste sannsynligheten for hver av dem som mulige forklaringer på det man har observert, uten at absolutte konklusjoner trekkes. I forbindelse med de vurderinger som blir gitt, bør det fremkomme informasjon om hvilket faglig fundament disse bygger på. Det innbefatter at det i den informasjon som formidles, trekkes inn kritiske kommentarer til mulige feilkilder i det man observerer. Med andre ord er det store krav til det den sakkyndige bør formidle i retten og hvordan dette gjøres.
Sentrale spørsmål i denne artikkelen er også: Praktiseres sakkyndigarbeidet alltid slik det her skisseres? Og gir dommeren i den konkrete saken rom for og støtte til at det er slik arbeidet gjennomføres?
Den sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker er foruten tradisjonell utredning, både å mekle mellom og å veilede foreldrene, jf. barneloven § 61. Et sentralt spørsmål knyttet til disse oppgavene er: Fungerer den psykologfaglige sakkyndighet til barnas beste?
Etter min mangeårige praksis både som advokat, mekler og psykologisk rådgiver i barnefordelingssaker har jeg erfart at sakkyndighetsarbeidet i en del saker ikke er utført på en tilfredsstillende måte. Dersom mine iakttakelser er riktige, står vi overfor et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Er det slik at en del barn plasseres hos en forelder som ikke er god nok omsorgsperson (se nærmere under pkt. 5), eller gis en samværsordning som ikke er ivaretakende nok for barna, står vi også overfor et samfunnsproblem fordi resultatet av rettssaken på sikt kan få store konsekvenser for de berørte barna».