Det er i dag nokså vanlig at én eller begge parter under hovedforhandling ber om at retten avsier kjennelse om midlertidig avgjørelse likelydende med dommens slutning i hovedsaken frem til saken er rettskraftig avgjort. Formålet med en slik begjæring er at den tapende part ikke kan utsette gjennomføring av tingrettens dom gjennom å anke saken videre. Det er blant annet vanlig å begjære slik midlertidig kjennelse i flyttesaker, for å unngå status quo-virkninger ved for eksempel oppstart på skole eller barnehage i den ene forelderens bosted.
Hvis tingretten gir medhold i begjæringen om midlertidig avgjørelse i hovedsaken, betyr det dermed at tingrettens dom skal iverksettes umiddelbart, selv om tapende part anker tingrettens dom.
Det er likevel en begrenset mulighet i slike saker til å begjære utsatt iverksettelse av tingrettens dom etter tvisteloven § 19-13 tredje ledd (beslutning om å utsette fullbyrdelsen). Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den. Det følger av tvisteloven § 19-13 fjerde ledd at beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter tredje ledd treffes av den domstol som behandler saken, samt at avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den.
Bestemmelsen i tvisteloven § 19-13 tredje ledd er beskrevet slik i kommentarene til tvisteloven (Schei m. fl.):
«Tredje ledd inneholder en alminnelig regel som gir retten kompetanse til å beslutte suspensjon av tvangskraften etter en konkret avveining. Bestemmelsen kommer etter tredje ledd første punktum til anvendelse når det brukes rettsmidler mot en avgjørelse som allerede kan fullbyrdes. Den gjelder både ved bruk av ordinære og ekstraordinære rettsmidler. Søksmål er et rettsmiddel mot en dom av forliksrådet etter § 6-14 første ledd.
Bestemmelsen må gis tilsvarende anvendelse ved søksmål om gyldigheten av et rettsforlik etter § 19-12 annet ledd».
Påstanden overfor lagmannsretten vil da kunne lyde på noe sånn som at «Adgangen til å fullbyrde xxx tingrett sin kjennelse av xx. Xxxx 20xx i sak xx-xxxxxx/04 utsettes til xxx lagmannsrett har avgjort sak xx-xxxxxx«.
Begjæring om utsatt iverksettelse av tingrettens dom etter tvisteloven § 19-13 tredje ledd, kan imidlertid både fremsettes overfor tingretten før oversendelse av anke, så vel som overfor lagmannsretten når saken er oversendt der til behandling etter anke og anketilsvar.
Imidlertid vil det ofte være nærmest gitt at tingretten vil nekte utsatt iverksettelse, siden tingretten akkurat har kommet til at det er til barnets beste ikke bare å avsi dom på resultatet, men også på at resultatet skal gjelde umiddelbart og under ankebehandlingen frem til rettskraftig avgjørelse foreligger.
Videre vil også mulighetene for å få utsatt iverksettelsen for ankedomstolen være svært begrensede, når tingretten har ment at umiddelbar iverksettelse er til barnas beste. Siden saksbehandlingen ved en slik begjæring er skriftlig og tingretten har hørt partene, den sakkyndige og vitnene i saken, vil lagmannsretten ytterst sjelden føle det riktig å utsette en iverksettelse som tingretten har ment er til barnas beste. Spesielt vil dette gjelde dersom de grunner som påberopes i forhold til iverksettelsen er vurdert av tingretten i dom og kjennelse. Tingrettens kjennelse må da gjennomføres i perioden ankesaken behandles, hvilket vil kunne gi status quo-virkninger eller føre til at barnet endrer mening mv. Hvis det har dukket opp bevis for at sakkyndig eller dommer for tingretten klart har vært inhabil, eller det er begått alvorlige saksbehandlingsfeil som manglende høring av barnet, manglende vurdering av reaksjoner ved tilknytningsbrudd mv., kan det tenkes at en slik begjæring vil ha muligheter. Det samme kan tenkes dersom det dukker opp etterfølgende forhold etter hovedforhandling som ikke er vurdert for tingretten, og som kan tenkes å rokke ved tingrettens avgjørelser.
Naturligvis vil barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48 være styrende også ved en begjæring om utsatt iverksettelse, men det følger av NOU 2001:32 A (tvisteloven) side 588 at relevante momenter er «om avgjørelsen er tvilsom og på ulempene forbundet med at fullbyrdelsen utsettes eller tillates gjennomført».
Innenfor barnets beste-vurderingen legges det dermed opp til en fordel/ulempe-vurdering av å utsette virkningene av tingrettens dom og kjennelse, der det som nevnt i utgangspunktet normalt vil ha formodningen for seg at umiddelbar iverksettelse er til barnas beste, når tingretten har vurdert nettopp dette spørsmålet ved begjæringen om midlertidig avgjørelse.