Når partene ikke klarer å bli enige om en løsning på barnefordelingen gjennom familievernkontorene eller egne samtaler, følger av barneloven § 56 at hver av foreldrene kan reise sak for retten, når de er «usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær».
Det er kun juridiske foreldre til barnet som kan reise sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær. De eneste unntakene fra dette er etter barneloven § 45 første ledd og § 45 andre ledd, der barnets slektninger eller andre som er nær knyttet til barnet kan reise sak om samvær, når en eller begge foreldrene er døde. Besteforeldre kan etter § 45 andre ledd få samvær, når den ene forelderen er nektet samvær med barnet, men det er da likevel kun forelderen som kan reise sak om samvær og kreve at besteforeldrene får samvær.
Etter barneloven § 56 annet ledd er det et vilkår for å reise sak at «foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest», som er en absolutt prosessforutsetning i barnefordelingssaker. Saken vil bli avvist dersom meklingsattest ikke vedlegges. Gyldig meklingsattest innebærer at meklingsattesten heller ikke kan være eldre enn 6 måneder fra stevningens dato. Sak kan likevel reises uten meklingsattest i forbindelse med begjæring om midlertidig avgjørelse, men da krever barneloven § 60 at det foreligger «særlige grunner». Retten må samtidig også fastsette en frist for å ta ut stevning etter barneloven § 60 tredje ledd, der avgjørelsen faller bort om ikke det tas ut stevning.
Videre er meklingsattest heller ikke nødvendig, når en av foreldrene er «dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg». Søksmål kan også reises når det «er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore»
Fra 2004 er det lagt opp til at barnefordelingssaker skal følge den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen med fokus på konfliktløsning, aktiv bruk av den sakkyndige under saksforberedelsen og utprøving av midlertidige løsninger, jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88. Saksbehandlingsreglene innebærer at retten som hovedregel skal innkalle foreldrene til et saksforberedende møte der partene diskuterer sine synspunkter og den videre prosessen, der hovedformålet med møtet er å komme til en avtale – enten midlertidig etter barneloven § 61 nr. 7 frem til neste møte eller hovedforhandling, eller en endelig avtale som avslutter saken.
Enighet mellom foreldrene, blir av psykologer og meklere vurdert å være til barnets beste, slik at det ved enighet om en avtale blir mindre viktig om samværet er for mye eller lite, eller om bostedet burde være et annet. Dersom foreldrene er enige om barnefordelingen, vil man nesten alltid anse den omforente løsningen å være til barnets beste. Advokater og dommere skal etter barneloven vurdere mulighetene for å mekle mellom partene, og legge forholdene til rette for dette på ethvert trinn av saken. Retten har likevel en plikt til å sikre at det ikke inngås forlik mellom foreldrene som ikke er til barnets beste. Retten avgjør sammen med partene hvor mange saksforberedende rettsmøter man skal ha, men dommeren må sette strek for prosessen og beramme hovedforhandling der prosessen ikke er konstruktiv eller har den nødvendige progresjon mot en løsning.
En part kan også når som helst kreve at saken går over til hovedforhandling etter barneloven § 61 nr. 3. Retten kan underveis mene at det har liten hensikt å ha nye saksforberedende møter ved eksempelvis høyt konfliktnivå, påstander om rus, vold, overgrep mv. eller at partene har vært i flere rettssaker tidligere om barna, og dermed komme til at saken må avgjøres ved dom.
De fleste saker har vanligvis bare 1-2 saksforberedende møter før hovedforhandling. Dersom det beste for barnet vil være langvarig mekling og/eller en langvarig prøveordning som skal overvåkes med mulig opptrapping av samvær underveis, så kan det likevel fastsettes flere saksforberedende møter. Hovedforhandling i barnefordelingssaker har et annet formål enn de saksforberedende møtene, der hovedformålet med rettsmøtet er at faktum og juss skal belyses i forbindelse med at saken skal tas opp til doms. Normalt vil det være oppnevnt en rettsoppnevnt sakkyndig, som utreder saken og kommer med råd til retten i en sakkyndig utredning etter barneloven § 61 nr. 3 som leveres 1-2 uker før hovedforhandling.
En nærmere beskrivelse og oppsummering av prosessen er gitt av Lena R.L. Bendiksen og Trude Haugli i boken «Sentrale emner i barneretten» 4. utgave, Universitetsforlaget, 2021 s. 173:
«Sak om flytting med barnet kan etter barneloven § 56 kun reises av forelder med del i foreldreansvaret eller forelder som samtidig krever foreldreansvaret eller del i det. Det har sammenheng med barneloven § 40, som slår fast at flytting ut av landet krever samtykke fra begge foreldre med del i foreldreansvaret. Anslagsvis er det mellom 10 og 15 prosent av dem som skiller lag, som ikke klarer å bli enige på egen hånd, og velger å benytte muligheten til å søke bistand i rettsapparatet. Også for disse sakene er regelen at advokater og dommere skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik mellom partene og legge forholdene til rette for dette, jf. bl. § 49 og § 59 andre ledd. Dommeren kan allerede på et tidlig stadium i saken bistås av barnefaglig kompetente personer som kan bidra til avtaleløsninger. Vedkommende kan blant annet bistå og mekle mellom foreldrene i og utenfor saksforberedende møter og veilede foreldrene ved praktisering av avtalen i en prøveperiode, jf. barneloven § 61 første ledd nr. 1. En langvarig tvist for domstolene vil ofte forsterke konflikten mellom foreldrene, og kan være skadelig for barnet. Økt og endret bruk av sakkyndige tilfører domstolene mer barnefaglig kompetanse, som igjen forhåpentligvis vil føre til at avtalene som inngås, er gjennomarbeidede og robuste og legger vekt på barnets beste. Noen saker vil imidlertid være best egnet for tradisjonell behandling med hovedforhandling og dom. Vi synes det er viktig å understreke at den sterke vekten på ønsket om å oppnå enighet ikke må føre til at partene føler seg presset til forlik, til å inngå avtaler som de egentlig ikke er enige i, og som ikke fører til at konflikten er løst. Dette kommer delvis også til uttrykk i loven ved at det i § 61 første ledd nr. 1 første punktum, fremgår at retten eventuelt skal mekle «der saka er eigna for det». Forbeholdet sikter særlig til saker med volds- og overgrepsproblematikk og øvrige saker der barnet trenger beskyttelse, og der det er viktig å få saken grundig belyst gjennom bevisførsel som foretas i hovedforhandling».
Barnefordelingssaker skal etter barneloven § 57 reises for det vernetinget, der barnet har sin registrerte bostedsadresse. Hvis foreldrene har flere barn, «kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting». I saker der barnet bor på hemmelig adresse fordi bostedsforelderen har hemmelig adresse (eksempelvis kode 6), skal saken reises for Oslo tingrett selv om barnet faktisk skulle bo et annet sted i landet. Hvis forelderen reiser sak for et verneting som barnet ikke hører under, skal tingretten overføre saken til riktig verneting, jf. tvisteloven § 4-7 første ledd. Det følger av tvisteloven § 4-7 tredje ledd at saken skal avvises, hvis «ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet», eksempelvis dersom barnet er meldt utvandret.