Når foreldrene bor langt fra hverandre, vil det påløpe reisekostnader til samvær. De fleste foreldre pleier å løse fordelingen av reisekostnader til samvær gjennom å dele på kjøringen eller transporten, slik at partene møtes på halvveien eller henter og leverer annenhver gang, kjøper billetter annenhver gang osv. Det er avtalefrihet i forhold til reisekostnader som ellers.
Hvis foreldrene ikke blir enige om en fordeling av reisekostnadene til samvær, kan den som har pådratt seg kostnader til samvær kreve at den andre forelderen er med på å dekke disse kostnadene forholdsmessig etter partenes inntekter, jf. barneloven § 44 første ledd:
«Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur».
Bestemmelsen om reisekostnader kommer ikke til anvendelse dersom barnet har delt bosted, idet ingen av foreldrene anses for å ha samvær med barnet ved delt bosted. Bestemmelsen gjelder heller ikke når foreldrene er «samde om noko anna», da det som nevnt er avtalefrihet i hvordan man fordeler reisekostnader ved samvær. Det er dermed først dersom foreldrene ikke er enige om noe annet at reglene i barneloven § 44 kommer til anvendelse.
Kostnadene kan være drivstoffkostnader, bompenger, men også flybilletter og togbilletter. Det påløper også reisekostnader til samvær, når barnet reiser alene til og fra samvær.
Videre er det nødvendige kostnader til egen og barnets reise, hvilket også kan omfatte kollektivtransport osv. til og fra buss, fly eller tog mv. Ved en lovendring i 2009 ble det avklart at kostnadene også omfatter samværsforelderens og bostedsforelderens kostnader til egen reise når barnet skal hentes og/eller bringes. Samværsforelderens kostnader til egen reise når samværet skjer hjemme der barnet bor, omfattes også av bestemmelsen. Bestemmelsen om reisekostnader gjelder også når samvær skal skje i utlandet, dersom samværsforelderen bor i utlandet, jf. LB-2019-32084.
Det ligger i nødvendige kostnader at det er billigste reisevei innen rimelighet som kan kreves dekket, slik at eksempelvis taxikostnader ikke kan godtas, dersom annen kollektivtransport kan benyttes, jf. Ot.prp.nr.69 (2007–2008) side 20 og 21:
«I første ledd nytt annet punktum er det angitt hvilke kostnader som omfattes av bestemmelsen. I tillegg til kostnader til barnets reiser, omfattes nødvendige kostnader til foreldrenes alenereiser i forbindelse med henting og bringing av barnet til og fra samvær, og samværsforelderens kostnader til egen reise når samværet skjer der barnet bor. Endringen er en følge av rettspraksis og Hålogaland lagmannsretts dom av 12. oktober 2004, der retten har tatt stilling til den nærmere rekkevidden av bestemmelsen i barneloven § 44. Det legges til grunn at det bare er foreldrenes nødvendige utgifter som skal deles, og at rimeligste reisemåte må benyttes».
Det er kun kostnader med reisen til og fra samværene som dekkes. Kostnadene under samværene som mat, kinobilletter, transport under samværene og annen underholdning mv. dekkes ikke. Man får heller ikke kjøregodtgjørelse, eller honorering for tiden det tar å bringe barnet til og fra samvær. Det er kun en påløpt kostnad som kan kreves og ikke påregnelige kostnader fremover i tid heller. Ved bensin må det dermed regnes på hvor mye drivstoff som brukes på turene. En nærmere beskrivelse av hvilke kostnader som dekkes, er gitt i Rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet Q-2008-15 pkt. 5:
«Med reisekostnader menes alle kostnadene foreldrene har som knytter seg til selve reisen til barna og til voksne der deres reise omfattes, jf. § 44 første ledd. Reisekostnader til feriereiser under samværet faller utenfor fordelingen. Reisekostnader må tolkes bokstavelig og omfatter ikke eventuell tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med at den ene forelderen bringer barnet til eller fra samvær.
Der partene ikke blir enige om noe annet, må reisekostnadene som skal fordeles være rimelige og nødvendige. Dersom en av foreldrene påstår at den andre ikke har valgt den billigste løsningen, legges bevisbyrden for dette på den som setter frem påstanden. Det må tas med i vurderingen at det er barnets beste som skal være avgjørende, og at en dyrere reisemåte i noen tilfeller kan representere et bedre alternativ for barnet.
Til spørsmålet om hvilke kostnader som er rimelig å legge til grunn ved bilkjøring antar departementet at det bare må være de faktiske reisekostnadene som omfattes, og ikke kostnader til forsikring på bil etc. De faktiske kostnadene ved bilkjøring kan for eksempel være utgifter til drivstoff, bomavgifter, ferger og tunneler. Uavhengig av hvor mange ulike transportmidler som benyttes, er det reisekostnadene fra dør til dør som skal fordeles.
I enkelte tilfeller kan reiseveien mellom samværsforelders bosted og bostedsforelders bosted være så lang at det er nødvendig med overnatting. Verken loven eller forarbeidene tar opp dette spørsmålet, og det er heller ikke avklart gjennom rettspraksis. Det er derfor opp til foreldrene å bli enige om hvorvidt utgifter til overnatting skal deles. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for forliksrådet».
At fordelingen av reisekostnader til samvær skal skje «etter storleiken på inntektene deira» betyr at man må beregne et forholdstall mellom inntektene. Det følger av forarbeidene at inntektsbegrepet er det samme som ved fastsetting av barnebidrag, slik at man også kan ta hensyn til leieinntekter, kapitalinntekter mv. Hvis den ene forelderen tjener 1.000.000 i året og den andre 500.000, vil den som tjener 1.000.000 måtte dekke 2/3 av kostnadene (eller 66%), og den som tjener 500.000 måtte dekke 1/3 (33%). Fordelingsnøkkelen gjelder uansett hvem som krever kostnadene, slik at den som tjener mest også dekker mest av den andres reiser med barnet. Det er derfor ikke adgang til å motregne hver parts kostnader og fastsette et nettobeløp, siden den som tjener mest skal være med på å dekke mest forholdsmessig av begge foreldres reisekostnader.
Bakgrunnen for at reisekostnadene skal dekkes forholdsmessig etter partenes inntekter er forklart slik i Ot.prp.nr.69 (2007–2008) side 15:
«Det følger av barneloven § 44 at reisekostnader ved samvær skal deles forholdsmessig mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres, med mindre de blir enige om noe annet. Dette innebærer at den av foreldrene som har best økonomi skal dekke den største andelen av reiseutgiftene som er nødvendige for å gjennomføre samværet. Bestemmelsen understreker dermed at det er begge foreldrenes ansvar å bidra til at barnet har god kontakt med den av foreldrene det ikke bor sammen med».
I Ot.prp.nr.56 (1996–1997) side 64 er begrunnelsen og avveiningene for at reisekostnadene skal deles forholdsmessig, forklart med at kostnader til samværet på grunn av geografisk avstand mellom foreldrene ikke bør føre til redusert samvær:
«Et ønske om mest mulig regelmessig samvær kan ofte bli vanskelig å gjennomføre i praksis fordi reiseutgiftene kan medføre for stor økonomisk belastning for samværsberettiget. Den barnet bor sammen med, kan også bruke flytting aktivt i en pågående konflikt om barnet. Det kan i enkelte tilfeller virke urimelig at reiseutgiftene som hovedregel skal dekkes av samværsberettigede, særlig i tilfeller der partene bor langt fra hverandre, og det ikke er den samværsberettigede som har tatt initiativet til å flytte. I andre tilfeller har den samværsberettigede forelderen svak økonomi, slik at store reiseutgifter kan føre til at samvær sjelden avvikles. Når forelderen som barnet bor fast sammen med har svak økonomi, kan en eventuell deling av reiseutgifter ramme barnets behov for underhold».
Etter barneloven § 44 annet ledd første punktum kan retten fastsette en annen fordeling av reisekostnadene enn etter størrelsen på inntektene, dersom «særlege grunnar gjer det rimeleg». «Særlege grunnar» vil være en relativt snever unntaksregel. Når det kan foreligge grunnlag for å fravike hovedregelen er nærmere forklart i Ot.prp.nr.43 (2000–2001) side 103:
«I noen situasjoner vil en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene slå svært urimelig ut, for eksempel der det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene samtidig som reisekostnadene er høye. Det vil derfor være behov for en unntaksregel for å unngå særlig urimelige resultater. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hva som fremstår som den beste løsningen for barnet. Det må foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte. Etter departementets syn vil det at en av foreldrene flytter som regel ikke alene utgjøre en særlig grunn til å fravike hovedregelen om forholdsmessig fordeling av reisekostnadene. De fleste foreldre som flytter har gode grunner for det. Flytting kan for eksempel være nødvendig i forbindelse med jobb eller på grunn av familiemessige forhold. I de fleste tilfeller vil det derfor være naturlig at kostnadene fordeles etter foreldrenes inntekt i tråd med hovedregelen».
Videre er det angitt når det kan foreligge særlige grunner i Rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet Q-2008-15 pkt. 7:
«En forholdsmessig fordeling av høye reisekostnader kan eksempelvis virke urimelig der bostedsforelderen har særlig svak økonomi, samtidig som samværsforelderen har lav eller midlere inntekt. I et slikt tilfelle kan en fordeling av reisekostnadene etter hovedregelen ramme barnets behov for underhold fra bostedsforelderen. Ved vurderingen av partenes innbyrdes økonomiske forhold, finner departementet det hensiktsmessig å se hen til den bidragsevnevurderingen som gjøres av en bidragspliktig i forbindelse med fastsettelse av barnebidrag. Denne vurderingen tar hensyn til at en person skal ha midler igjen til nødvendig livsopphold til seg og sin husstand før bidrag fastsettes, og den tar utgangspunkt i gjeldsordningslovens satser. Det er utarbeidet faste inntektsgrenser, og disse er vedlagt rundskrivet. Satsene oppdateres årlig, og oppdateringene vil være tilgjengelige i den elektroniske utgaven av rundskrivet.
Et annet eksempel på særlige grunner kan være at inntekten til en av partene er redusert eller bortfalt uten at det etter fylkesmannens vurdering foreligger en rimelig grunn for det. Forholdet mellom den enkeltes inntekter og utgifter må unntaksvis også kunne benyttes som særlig grunner.
Det fremgår av forarbeidene at tilfeller der en av foreldrene flytter, som regel ikke alene vil utgjøre en særlig grunn. Flytting kan imidlertid være ett av flere momenter som til sammen utgjør en særlig grunn»
Betaler ikke den som er skyldig, finnes ikke noe system via NAV eller liknende som for barnebidrag for å kreve pengene inn. Da må man dessverre gå veien om forliksrådet og få en dom for kravet. Da må man legge ved kvitteringer på eller sannsynliggjøre bompasseringer, bensinforbruk mv. Krav om dekning av reisekostnader må som andre krav dokumenteres, dersom ikke den andre er enig i at et regnestykke er riktig. Imidlertid følger det av barneloven § 44 annet ledd at partene i stedet for å gå til forliksrådet med kravet, kan bli enige om å fremme sak om reisekostnader overfor Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) i stedet for domstolen. I de tilfellene der barnet er fylt 15 år, kan saken gå til Statsforvalteren også når bare en av foreldrene ønsker det.
Etter barneloven § 44 tredje ledd kan Statsforvaltaren bestemme at en skriftlig avtale «om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7», dersom begge foreldrene ber om det. Det vil dermed være mulig å få tvangskraft for private avtaler om fordeling av reisekostnader.
Tvist om dekning av reisekostnader til samvær vil lik som uenighet om barnebidrag være konfliktskapende, og gå negativt utover foreldresamarbeidet. Man bør derfor forsøke å finne akseptable mellomløsninger basert på partenes avtalefrihet fremfor å forsterke en foreldrekonflikt, der det er mulig.