Ved en adopsjon opphører det rettslige forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre, og adoptivforeldrene trer inn i deres sted, som juridiske foreldre. Adopsjon skjer gjennom et adopsjonsvedtak, der foreldreskap etableres selv om én eller begge foreldre ikke er biologiske foreldre.
Ved adopsjon får adoptivbarn samme rettsstilling som om de var adoptivforeldrenes egenfødte barn på alle områder, jf. adopsjonsloven § 24. Det gjelder eksempelvis arverettslig, og i forhold til foreldreskap etter barneloven.
Adopsjon kan ikke skje når det ikke er til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 4:
«Barnets beste skal være det overordnede hensynet ved adopsjon. En søknad om adopsjon og om forhåndssamtykke til å adoptere kan bare innvilges når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til barnets beste.»
Det følger av adopsjonsloven § 5 at «bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn, kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere». Søkeren må dessuten ha ønske om å oppfostre et barn eller ha oppfostret det barnet adopsjonen gjelder, jf. Prop.88 L (2016–2017) Lov om adopsjon (adopsjonsloven) side 44:
«I tillegg til at adopsjonen må kunne antas å bli til barnets beste, må adopsjonssøkeren enten ønske å oppfostre barnet eller allerede ha oppfostret det. Kravet viser at adopsjon i hovedsak er ment som familiedannelse enten ved at det opprettes et nytt familieforhold, eller ved at et eksisterende familieforhold blir formalisert. «Oppfostring» i adopsjonslovens forstand krever at i alle fall to momenter må være til stede. For det første innebærer det at barnet skal bo eller ha bodd sammen med adopsjonssøker. For det andre at adopsjonssøker skal ha eller har hatt det faktiske ansvaret både for barnets personlige og økonomiske forhold. Kravet om oppfostringsønske eller forutgående oppfostring signaliserer også at det er tale om relasjoner som går på tvers av generasjoner, altså at aldersforskjellen er så stor at søker kunne vært barnets opprinnelige forelder».
Videre følger av adopsjonsloven § 6 at «Bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen». Som samboere regnes «to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold». Enslige kan likevel adoptere etter adopsjonsloven § 7 «dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn». Adopsjonsloven er kjønnsnøytral, og homofile ektepar og samboere kan adoptere sammen.
Adopsjon kan skje frivillig etter adopsjonsloven kap. 2 og 3, der begge opprinnelige foreldre med foreldreansvar må samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 10. Barnet skal høres etter adopsjonsloven § 9, fra 7 års alder eller når barnet er i stand til å gjøre seg opp en mening om adopsjonen, der barn fra 12 års alder må samtykke til adopsjonen, med mindre barnet «ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer».
Adopsjon kan også skje ved at samboer eller ektefelle kan adoptere den andre ektefellens barn dersom den andre ektefellen samtykker, når vedkommende har oppfostret barnet i minst 5 år og ønske å oppfostre barnet videre (ektefelleadopsjon), jf. adopsjonsloven § 13. Etter adopsjonsloven § 14 kan også spedbarn adopteres dersom foreldrene har gitt fra seg den faktiske omsorgen ved fødselen.
Adopsjon kan videre skje internasjonalt ved at barn født i utlandet kan adopteres etter kap. 4 i adopsjonsloven gjennom en organisasjon som har tillatelse til adopsjonsformidling etter adopsjonsloven § 31 og § 32. Innhenting av samtykke, godkjenning av foreldre og formidling av barn skal da skje etter regler nedfelt i Haagkonvensjonen 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.
En nyere adopsjonstype har oppstått etter assistert befruktning gjennomført i utlandet, der biologisk mor (eggdonor) ikke får automatisk foreldreskap etter norsk lov når barnet er født av surrogatmor i utlandet mv., idet mor kun er den som har født barnet, jf. barneloven § 2. Biologisk mor må da adoptere barnet født av surrogatmor.
Videre kan adopsjon også skje ved at foreldrene fratas foreldreansvaret etter barnevernloven § 4-20, for deretter å la eksempelvis fosterforeldre adoptere barnet uten foreldrenes samtykke (ofte kalt tvangsadopsjon). Ved tvangsadopsjon kan de biologiske foreldrene likevel ha besøkskontakt etter adopsjon etter barnevernloven § 4-20a. Barneloven § 4-20 har følgende ordlyd:
Ǥ 4-20 Fratakelse av foreldreansvar. Adopsjon.
Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene. Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten verge, skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet.
Når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.
Samtykke kan gis dersom
- det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet og
- adopsjon vil være til barnets beste og
- adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget og
- vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.
Når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon skal departementet utstede adopsjonsbevillingen».
Fylkesnemnda kan treffe vedtak om adopsjon når foreldrene samtykker, så fremt vilkårene i tredje ledd er oppfylt.»
Hvis kun én av foreldrene er adoptivforelder, er det mulig å stille spørsmål om den biologiske forelder vil ha et fortrinn i barnefordelingssaken. Barnefaglig skal det være irrelevant, og praksis viser at adoptivforeldrene kan få bosted på bekostning av biologisk forelder, dersom barnets preferanse eller foreldreegenskapene tilsier det.