Spørsmålet om hvem som er foreldre til barnet kan virke opplagt, men i dagens samfunn har man mange ulike konstellasjoner på hvem som regnes som juridiske foreldre etter barneloven, eller etter adopsjonsloven. Foreldreskap kan være biologiske foreldre, medmor, farskap fastsatt senere i barnets liv etter DNA-test og adoptivforeldre mv. Alle disse vil være juridiske foreldre etter barneloven, som kan fremme krav om foreldreansvar, samvær og bosted. Det er bare juridiske foreldre som kan gjøre gjeldende krav etter barneloven, men der det etter barneloven § 45 er noen begrensede rettigheter til samvær med barnet for «slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet», når den «eine av foreldra eller begge er døde»
Juridisk foreldreskap kan skje enten gjennom barnelovens regler eller etter adopsjonsloven. Barn kan imidlertid ikke ha flere enn to juridiske foreldre.
Hovedregelen etter barneloven § 2 er at det er den kvinnen som har født barnet som er moren til barnet. Hovedregelen om farskap er at faren til barnet er den som var gift med moren da barnet ble født, og det samme gjelder for medmor som er den kvinnen moren var gift med ved fødselen, jf. barneloven § 3. Når farskap eller medmorskap ikke skjer automatisk ved ekteskap etter barneloven § 3, kan farskap og medmorskap etableres ved erklæring under svangerskapet eller etter at barnet er født etter barneloven § 4. Det offentlige har et ansvar for å få slått fast hvem som er far eller medmor dersom barnet verken har far eller medmor, jf. barneloven § 5.
Farskap kan også fastsettes etter DNA-prøve enten ved frivillig erklæring etter § 7, eller etter dom «for at han er faren» etter barneloven § 9.
Etter barneloven § 6 a kan barnet fra det fyller 18 år, skaffe seg kunnskap om hvem som er den biologiske faren, uten at dette endrer foreldreskapet. Etter bestemmelsens annet ledd kan barnet kreve at Arbeids- og velferdsdirektoratet pålegger DNA-analyse, og dersom et slikt pålegg ikke følges, kan retten vedta pågripelse for prøvetaking etter § 24 tredje ledd
Etter barneloven § 2 første ledd er det kvinnen som har født barnet, som skal regnes som barnets mor. Det er dermed uten betydning om barnet genetisk ikke er morens ved eggdonasjon, så lenge moren har født barnet. Motsatt er det uten betydning om barnet genetisk er vedkommendes barn, dersom den genetiske moren har fått en annen kvinne til å føde barnet (surrogati). Genetisk mor som ikke har født barnet må her adoptere barnet, for å bli juridisk mor.
Lov om medisinsk bruk av bioteknologi (lov 5. august 1994 nr 56) § 2-10 første ledd slår fast at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med kvinnens egne eggceller. Etter bioteknlogiloven § 2-11 kan befruktede egg bare anvendes i den kvinnen de stammer fra. Eggdonasjon er derfor forbudt i Norge.
Det følger av barneloven § 2 annet ledd at avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er bindende, der bakgrunnen for regelen er at en slik avtale uansett vil være ugyldig på grunn av urimelighet etter alminnelige ulovfestede avtalerettslige regler. Norsk rett har ikke regler om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser om morskap til barn født i utlandet. En eventuell utenlandsk avtale, forvaltnings- eller domsavgjørelse som bestemmer at en kvinne som ikke har født barnet, er juridisk mor, kan derfor ikke legges til grunn i Norge.
Gjeldende rett ved etablering av morskap i forhold til eggdonasjon og surrogati er nærmere beskrevet i NOU 2014: side 124:
«Det følger av barneloven § 2 første ledd at den kvinnen som har født barnet, skal regnes som barnets mor. Bestemmelsen kom inn i barneloven i 1997, men det har alltid vært regnet som sikker rett at barnets mor er den som føder barnet. Bakgrunnen for lovendringen i 1997 var et ønske om å regulere de tilfellene der en kvinne har fått implantert egg fra en annen kvinne (eggdonasjon).409 Dette har lenge vært ulovlig i Norge etter bioteknologiloven, men dette er nå endret etter lovendring ved lov 19. juni 2020 nr. 78 om endringer i bioteknologiloven (i kraft senest 1. januar 2021). Det har imidlertid lenge vært teknologisk mulig å få utført eggdonasjon i utlandet. Den fødende kvinnen vil etter § 2 første ledd fortsatt regnes som mor til barnet, uavhengig av om det er brukt egg fra en annen kvinne. Bestemmelsen tydeliggjør også at en kvinne bosatt i Norge ikke kan få etablert morskap etter barneloven for barn født av surrogatmor i utlandet selv om kvinnen har donert egg.
Det følger av barneloven § 2 annet ledd at avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er bindende. Regelen gjelder enten egget er fra den andre kvinnen, fra surrogatmoren selv eller fra en tredje kvinne.
Norsk rett har ikke regler om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser om morskap til barn født i utlandet. En eventuell utenlandsk avtale, forvaltnings- eller domsavgjørelse som bestemmer at en kvinne som ikke har født barnet, er juridisk mor, kan derfor ikke legges til grunn i Norge.
En kvinne som ønsker å etablere et juridisk foreldre-barn-forhold til et barn hun ikke selv har født, kan etter norsk rett gjøre dette ved å søke om adopsjon av barnet eller etter nærmere bestemte vilkår bli medmor til barnet»
For foreldre som kommer fra utlandet, følger det av barneloven § 85 at «utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkomande land», skal «leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6 og 7»,
Regelen er nærmere beskrevet av Aslak Syse i artikkelen «Om farskap og morskap» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2008 s. 149-151 – (FAB-2008-149) side 150:
«Regler for anerkjennelse om morskap og farskap når et par kommer hjem til Norge med et nyfødt barn, og det er usikkert etter norske regler hvem som er mor og far til barnet, finnes i enkelte nokså uklare bestemmelser i barneloven § 85 om anerkjennelse av foreldreskap fra utlandet. I utgangspunktet er disse reglene utformet med tanke på utlendinger som kommer hit til landet.
Det er ingen grunn til å tro at problemene knyttet til fastsettelse av morskap og farskap, eventuelt medmorskap, vil avta etter hvert som muligheten for å få gjennomført assistert befruktning og ulike andre reproduksjonsinngrep og -tiltak i utlandet øker. Det synes å vokse fram en reproduksjonsindustri der fattige kvinner, i fattigere deler av verden, skal bære fram barn for ektepar der kvinnen ikke biologisk kan – eller ikke ønsker – å gjennomføre graviditeten».
I spesielt barnevernssaker er spørsmål om viktigheten av biologisk tilknytning under barnets beste et sentralt spørsmål, der hensynet til biologien skal veies opp mot annen utviklingsfremmende tilknytning mv. Biologien er mindre relevant i barnefordelingssaker, siden de som er juridiske foreldre er likestilte etter barneloven uavhengig av biologi, der det er omsorgstilbudet og ikke det biologiske som blir avgjørende. Man kan imidlertid legge vekt på biologiske forhold, der det er relevant – eksempelvis ved fastsettelse av samvær etter barneloven § 45 når den «eine av foreldra eller begge er døde», der det også etter barneloven § 63 tredje ledd tredje punktum står at «Det skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret.» Det vises her til HR-2011-2097-A – Rt-2011-1439:
«(40) Etter min oppfatning etterlater loven og dens forarbeider ingen tvil om at det skal legges vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i den konkrete totalvurdering av barnets beste. Er det tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret. Men hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre overtar foreldreansvaret».