ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en diagnose som brukes ved vansker med oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Diagnosen er omstridt og brukes ofte som restdiagnose eller sekkediagnose. Diagnosen finnes ikke i det internasjonale klassifiseringssystemet for diagnoser ICD-10, og derfor brukes diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse. I Legemiddelhåndboka er diagnosen beskrevet slik:
«Hyperkinetiske forstyrrelser er ifølge WHOs internasjonale sykdomsklassifikasjon (ICD-10) en tilstand karakterisert ved et gjennomgripende mønster av motorisk hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetsvansker. Symptomene skal debutere i barnealder, være til stede i flere settinger, f.eks. hjemme og på skolen, og skal gi signifikant reduksjon av funksjon i hverdagen. Tilstanden er mest typisk i barnealder og over tid vil hyperaktiviteten ofte avta. I forskning og klinisk praksis benyttes ofte betegnelsen Attention- Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD, fra den amerikanske psykiatriske sykdomsklassifikasjonen DSM-5. For diagnose ADHD kreves et gjennomgripende mønster av symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet eller oppmerksomhetsvansker eller begge deler».
Imidlertid vil ADHD i tillegg til det som klassifiseres som hyperkinetisk forstyrrelse som krever både oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet (kombinert type), også omfatte diagnoser hvor man kun har enten oppmerksomhetssvikt eller hyperaktivitet/impulsivitet. Hos voksne er forekomsten av ADHD 2-3 % av befolkningen med en overvekt av menn.
Ved ADHD er det antatt at hjernen har spinkle reguleringsmekanismer for følelser og fokus, og er svakere til å overstyre og regulere automatiske prosesser med det situasjonen krever. I barnefordelingssaker vil det være spørsmål om ADHD påvirker omsorgskompetansen eller samværskompetansen negativt i slik grad at foreldrekontakten må begrenses. Et vanlig problem med ADHD er at man kan ha problemer med såkalt emosjonell dysregulering, hvilket vil si at man ikke klarer å styre følelsene sine. Følelser kan da bli uforholdsmessig sterke, og kan ofte omfatte kraftig sinne og irritasjon. Videre er store svingninger i humør og affekt ikke uvanlig, der det for barn er skadelig dersom humør og temperament er uforutsigbart. Dårlig impulskontroll kan også medføre at den med ADHD kan utføre drastiske og dramatiske handlinger impulsivt under sinne.
Et annet problem med ADHD kan være at oppmerksomheten ofte skiftes, og forelderen kan oppleves som uoppmerksom. Det kan medføre at den andre forelderen blir bekymret for samværskompetansen eller omsorgsevnen til den med ADHD. Eksempler kan være at den med ADHD glemmer innholdet i samtaler, glemmer avtaler og kommer mye for sent, prioriterer andre oppgaver enn de som er viktige, har vansker med å fullføre oppgaver, viser liten interesse for andre, ikke klarer å holde på oppmerksomheten i samspill og samtaler og ikke tar inn over seg alvoret og den andres perspektiv ved løfte- og tillitsbrudd. Samlet sett kan dette i noen tilfeller gå utover den emosjonelle omsorgen overfor barn, og mentaliseringsevnen som vil være evnen til å lese barnet og dets behov ut fra alder og utvikling. I ekstreme tilfeller kan oppmerksomhets- og impulsivitetsproblemer gå utover barnets sikkerhet, der særlig små barn kan eksponeres for fare som følge av at forelderen med ADHD er uoppmerksom og uinteressert. For partneren som ikke har ADHD er det ofte nærliggende å tenke at man kan forvente mye av den samme atferden og uoppmerksomheten som man har sett under samlivet alene med barna, uten at den andre forelderen er til stede for å kompensere og støtte. Hos personer med ADHD er også det mentale apparatet for integrasjon av indre og ytre erfaringer svakt utbygget, hvilket kan medføre at forelderen med ADHD ofte misforstår situasjoner, prioriteringer og andres meninger. Personer med ADHD kan ha problemer med hukommelse, mentalisering og mental bearbeiding. Videre kan de ha ensidig fokus på det som er personlig interessant eller belønnende her og nå (hyperfokus).
Når en av foreldrene har ADHD, stiller det ekstra krav til den andre forelderens evne til foreldresamarbeid. Ofte vil den andre forelderen være i beredskap, ha bekymringer og manglende tillit til den emosjonelle omsorgsevnen til forelderen med ADHD. Et eksempel fra rettspraksis på at forelderen med ADHD fikk omsorgen, og den andre forelderen måtte bidra til å forstå den andres ADHD i foreldresamarbeidet har vi i HR-2011-2244-A – Rt-2011-1572, der samværsforelderen sa ja til å motta veiledning for å kunne samarbeide bedre med bostedsforelderen som hadde ADHD:
«Det bør gis slik veiledning under tilsynet som er foreslått av den sakkyndige for å øke fars ferdigheter i forhold til barna, blant annet om barns behov for mat, struktur og ledelse i situasjonen og avdemping av stemmevolum i situasjoner som krever grensesetting. Etter mitt syn er det også viktig at veilederen bidrar til å øke fars forståelse for mors sterke behov for forutberegnlighet og klare rammer i samarbeidet mellom foreldrene, og for at hennes ADHD-lidelse kan gjøre henne mer utsatt enn andre for å glemme å gi beskjeder med videre. Videre bør veilederen gi råd om praktiske grep som kan gjøres for å lette samarbeidet mellom foreldrene. Far har sagt seg villig til å motta slik veiledning».
Hovedregelen ved fastsettelsen av samvær, er likevel at det skal være samvær og av et visst omfang, dersom ikke samværet vil være en uforholdsmessig belastning eller skadelig for barnet mv. Retten og den sakkyndige vil derfor normalt akseptere en del avvik i samværsforelderens samværskompetanse, idet det er fremholdt som et gode å ha jevn og stabil kontakt med begge foreldre i de fleste saker. Spesielt vil dette gjelde dersom barna har vokst opp med forelderen. Det vil derfor være svært sjelden at den sakkyndige vil komme til at samværet skal reduseres, eller at omsorgsevnen skal oppfattes som dårligere som følge av ADHD. De fleste nevropsykologer og leger (psykiatere) finner ikke at ADHD gjør noen til dårligere foreldre. Videre vil medisinering og psykoedukasjon (å lære å kjenne egen sykdom) også kunne styrke både evnen til å regulere følelser og konsentrasjon/fokus.
I vurderingen av omsorgskompetanse eller samværskompetanse vil sakkyndig normalt basere seg på det sakkyndig ser under observasjonssamvær og i samtaler og vektlegge det.
Dersom den sakkyndige ser god emosjonell omsorg, godt samspill, tilknytning og trygghet mellom forelder og barn, vil det normalt legges til grunn at forelderen med ADHD har god emosjonell omsorgsevne, selv om det har vært en historikk med destruktiv og impulsiv atferd. Her kan det være vanskelig å få vist at destruktiv atferd, impulsivitet og manglende fokus ikke vil komme klart til syne under observasjoner, der observanden viser sitt toppnivå i en kort periode. Den som måles er naturligvis ikke slik med barnet hele tiden. Ofte vil en med ADHD velge observasjonssamvær utendørs eller med flere personer rundt seg, slik at barnets behov for fokus og oppmerksomhet/støtte kan avlastes gjennom store avstander eller andre mennesker som deltar i interaksjonene.
Forelder med ADHD sin omsorgskompetanse eller samværskompetanse må uansett alltid vurderes konkret, siden ADHD inneholder svært store variasjoner i fungeringen for den enkelte. Videre kan ADHD gi ulik virkning for omsorgskompetansen eller samværskompetansen ut fra personlighet og korresponderende psykiske problemer, der rundt 75 prosent av voksne med ADHD også har tilleggsvansker som lærevansker, språkvansker, motoriske vansker, atferdsforstyrrelser, tics (ufrivillige motoriske bevegelser eller lyder), rusmiddelmisbruk, søvnvansker med flere.
I barnefordelingssaker der én av foreldrene har ADHD er spørsmål om sykdomsinnsikt og tildekking av symptombildet vanlige innslag. Mange vil søke å forklare destruktiv og impulsiv atferd under samlivet med kontekst (atferden var situasjonsbetinget), slik at dynamikken i samlivet eller problemer på jobben mv. var årsak til vold, sinne, manglende empati, rus, depresjon mv. Vedkommende vil i barnefordelingssaken si at man i dag etter at partene gikk fra hverandre, ikke har disse problemene, og at man har hatt voldsom positiv fremgang, ser lysere på livet osv. Videre vil sakkyndige for å få til god samlet foreldrekontakt nokså ofte la være å vektlegge sykdomshistorikk og diagnoser som ligger langt tilbake i tid. Ofte kan også en med ADHD virkelig tenke at det ikke var en selv som var problemet, der man føler at en er bedre etter samlivsbruddet, og at det derfor ikke er risiko for problemer med emosjonell dysregulering, manglende oppmerksomhet eller impulsive handlinger. I slike tilfeller vil også medisinske opplysninger kunne bekrefte ADHD-forelderens inntrykk, siden diagnosen og problemer i så stor grad bygger på egenrapportering.
Dersom eksen til en med ADHD ønsker å få bevist problematisk atferd ved omsorgsevnen i en barnefordelingssak, bør man be om at rammene for observasjonssamvær skjer innendørs og hjemme hos observanden. Videre vil det være viktig å få frem at problemer med emosjonell dysregulering, destruktiv atferd, problemer med fokus og impulsivitet var til stede også i de gode periodene, og gjennom hele samlivet. Mye handler derfor i barnefordelingssaker om å få frem at de negative trekkene er såkalte stabile trekk, og ikke bare er relatert til dårlig dynamikk under samlivet og ved samlivsbruddet. Det vil ofte være tema under saken om destruktiv og uforutsigbar atferd skyldtes dynamikk i samlivet, livskriser eller om atferden er knyttet til forelderens ADHD og således må forventes fremover.
Bevisst tildekking av symptombildet er vanlig, der det ofte vil hevdes at man ikke tilfredsstiller kravene til ADHD lenger. For å kunne sette diagnosen er det vilkår om at problemene med konsentrasjon og følelsesregulering er plagsom og «skal gi signifikant reduksjon av funksjon i hverdagen». Diagnosen fastsettes av nevropsykolog eller psykiater gjennom besvarelse av spørsmål på skjema. Dersom man svarer at man ikke har plager eller nedsatt fungering lenger, vil man normalt falle utenfor diagnosen. Det samme vil gjelde når man seponerer med medisiner, der man kan si at man føler seg bedre når man har sluttet på medisinene.
Hvis det er barnet som har ADHD, vil det kunne oppfattes som sårbart og ha særlige omsorgsbehov. Det vil tale for bosted hos den som best klarer å lese, forstå og innrette livet sitt etter barnets behov med en ADHD-diagnose, jf. LH-2004-14325:
«Det er nylig konstatert at C har diagnosen ADHD, og hun er i følge den sakkyndige sårbar i forhold til etablering av sosialt nettverk, tilknytning til venner, skole osv. Hun er for tiden under utredning når det gjelder medisinering og har behov for tett oppfølgning i forhold til dette. I følge barneverntjenesten er det intet å utsette på den oppfølgningen C får hos moren, både med hensyn til skole og andre forhold. Etter den sakkyndiges vurdering har mor og datter lagt et følelsesmessig grunnlag som vil kunne være til hjelp i tiden fremover når C blir større. Et slikt grunnlag vil faren kunne få vanskeligheter med å etablere. Det er ikke tvil om at C er glad i begge foreldrene, men hun har en viss ambivalens i forhold til sin far. I samsvar med hva begge parter har anført, og bevisførselen for øvrig, legger lagmannsretten til grunn at C har sterkest tilknytning til mor.
Den sakkyndige har for øvrig uttrykt usikkerhet med hensyn til om omsorgssituasjonen hos A vil være tilstrekkelig til å ivareta Cs behov, i hvertfall når hun kommer i puberteten. Lagmannsretten er enig i dette. Etter hans partsforklaring i retten å dømme synes det tvilsomt om han vil være i stand til å takle de utfordringer det vil innebære dersom C skal bo fast hos ham. Han hadde for eksempel ikke vurdert, eller prøvd å sette seg inn i, hvilke problemer sykdommen hennes kan innebære i årene fremover».